Vi har en diskusjon her om hvordan Distrikts-Norge skal skrives. I ett ord eller med bindestrek, med store eller små bokstaver?
Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene.
Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv.
Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv.
Det er siste leddet i slike sammensetninger som er hoveddelen av ordet. Sommer-Oslo er et slags Oslo. Ordet for sommervarianten av Oslo betrakter vi altså som et egennavn som fortjener den samme store forbokstaven som selve Oslo. Logikken kan diskuteres, og vi kan forstå at noen synes skriftbildet er pussig, men skrivemåten stemmer i alle fall med den vi bruker i andre områdebetegnelser, som Nord-Norge, Mellom-Europa osv. Det er enklest slik.
Merk at det er andre regler for sammensetninger der fellesnavnet står til slutt. Det heter enten oslosommer eller Oslo-sommer. Hverken helheten eller hovedordet sommer er egennavn.
Kan spørjeteiknet sløyfast etter spørsmålet i ei formulering som «Kven er denne Aasen, spurde Knudsen»?
Spørjeteiknet skal ikkje utelatast i slike sitat.
Vi sløyfar ikkje spørjeteiknet sjølv om verbet etter sitatet gjer det klart at det er eit spørsmål. I eksempelet ditt kan det gjerast på desse to måtane:
«Kven er denne Aasen?» spurde Knudsen.
eller
– Kven er denne Aasen? spurde Knudsen.
Merk at det ikkje skal vere komma mellom spørjeteiknet og utsegnsverbet.
Les meir om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet her.
Korleis skriv ein klokkeslett?
Når det gjeld heile timar, bruker vi tala frå 0 til 24:
Skal vi ha med minutt-talet, kan vi bruke fire siffer med eller utan punktum eller kolon. Ein eventuelt null føre timetalet kan sløyfast dersom ein brukar punktum. Her er alternativa:
Den utheva varianten har vore den desidert vanlegaste. Den siste skrivemåten vart godkjend i 2014.
Skal vi ha med både sekund og tidels sekund, set vi punktum eller kolon føre sekund òg, men komma føre tidels sekund:
Regelen for sportstider er den same.
Hvis en skal dele et ord som trafikkork ved linjeskift, blir det da «trafik-kork» eller «trafikk-kork»?
Den sløyfede konsonanten «gjenoppstår» i slike tilfeller. Det må skrives «trafikk-kork».
Hvordan skriver man sammensetninger med egennavn, for eksempel med et stedsnavn eller et varemerke som første ledd?
Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett.
Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv.
Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff).
Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde.
Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)!
Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, bør følge hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det vært riktig å skrive det i ett og med stor forbokstav, slik vi for eksempel skriver Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.
Jeg lurer på om det er lov med punktum i overskrifter.
Det skal ikke være punktum til slutt i overskrifter eller titler.
Ifølge skrivereglene skal det ikke være punktum etter «visse frittstående tekstdeler», for eksempel overskrifter, underskrifter, innholdslister, margtitler og korte margtekster og ikke minst boktitler (på bokomslag) og avisnavn (i selve avishodet). Emnefelt i e-poster faller naturlig inn under den samme regelen.
Utropstegn og spørretegn kan en likevel bruke, om det passer.
Før en undertittel skal det i vanlig tekst settes punktum. (I litteraturlister brukes også kolon, avhengig av hvilken stil man retter seg etter.)
Bedre norsk. Språkråd for alle
Konfliktløsning. En hjelpebok for barn og foreldre
Hvordan skrives forkortelser av personnavn på norsk?
Ved initialforkortede personnavn settes i regelen punktum: B.B., F.-E.V., H.C. Andersen, Jens Chr. Gundersen, Storm P. – men en enklere punktumløs skrivemåte er alminnelig i uformell kommunikasjon: BB, F-EV.
Flere eksempler:
Ola P. Nordmann
Ola P.K. Nordmann
J.R.R. Tolkien
Kva er rettast av desse alternativa?
1) tofaktor autentisering
2) to-faktor autentisering
3) tofaktor-autentisering
4) to-faktor-autentisering
5) tofaktorautentisering
6) tofaktors autentisering og så vidare med -s-
7) 2-faktor autentisering og så vidare med sifferet 2
Kva heiter forresten totrinnsbekreftelse på nynorsk?
Det rettaste er tofaktorautentisering (5).
Dei to fyrste variantane rår vi frå. Bindestrekvariantane 3 og 4 kan brukast pedagogisk, om ein meiner det må til for at lesaren skal oppfatta ordet greitt. Siffervariantane er frårådde.
Det kan vera påverknad frå engelsk som gjer at vi ikkje brukar varianten med -s-, men det er det uråd å endra på.
Bokmål totrinnsbekreftelse kan gjerne kallast tostegsstadfesting i tradisjonell nynorsk, men alle variantar med trinn/steg og stadfesting/bekrefting er formelt korrekte. Likeins kan totrinnspålogging gjerne kallast tostegspålogging.
Merk at det er grammatisk rett med både to stegs stadfesting, tostegs stadfesting og tostegsstadfesting, med tre ulike uttalar. Det nye faste IT-omgrepet bør likevel skrivast i eitt, for det blir helst uttalt som eitt ord.
Jeg vasker et manus og lurer på skrivemåten av begrepet/termen FAIR PLAY. Skal det skrives fair play, Fair play eller Fair Play? Hva med sammensetninger, som FAIR PLAY + koordinator?
Fotballforbundet bruker ordet både som navn på en verdi og et virkemiddel, som kampanjenavn og generelt om begrepet ærlig spill. NFF liker store bokstaver, mens jeg heller til små i denne sammenhengen.
Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk).
Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen.
Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.»
I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)
Skal det være to punktum etter en forkortelse som står til slutt i en setning? Eksempel: «Viser til samtale av 4. juni d.å..»
Nei, to punktum skal aldri stå etter hverandre.
I tilfeller som dette får punktumet til slutt i forkortingen en dobbeltfunksjon og markerer også avslutningen av setningen.
Står det et annet tegn til slutt, som kolon, spørsmålstegn eller utropstegn, har punktumet bare forkortelsesfunksjon og er obligatorisk, for eksempel slik: «Jeg er cand.jur.!»
Stemmer det at en nå skal bruke bare ett mellomrom etter punktum? I min utgave av Skriveregler (Aschehoug 1980) står det at det skal være to.
Ifølge standarden for kontordokumenter som kom to år seinere (1982), skal det være bare ett mellomrom etter punktum.
Den samme regelen gjelder komma, kolon, spørsmålstegn og utropstegn.
Du har rett i at det i tredjeutgaven fra 1980 av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heter at det skal være to mellomrom etter punktum, men den utgaven er foreldet. Fjerdeutgaven (1984) slår fast at det skal være ett mellomrom. Manuskriptet til fjerdeutgaven ble gjennomgått av sekretariatet i Språkrådet i 1983.
Regelen ovenfor gjelder punktum før ny setning.
Forkortelser er en sak for seg. Etter siste punktum i forkortelsen (før neste ord) skal det selvsagt være mellomrom, men ikke etter punktum inni forkortelsen. Eksempler:
f.eks.
C.J. Hambros plass
Her var det andre regler før i tida.
Heter det «arbeidsmiljø og -helse» eller «arbeidsmiljø- og helse» når man skal komprimere «arbeidsmiljø og arbeidshelse»?
I tilfeller som dette står bindestreken for fellesleddet. Fellesleddet i «arbeidsmiljø og arbeidshelse» er «arbeids». Med bindestrek skriver vi dette slik: «arbeidsmiljø og -helse».
Tilsvarende har vi:
handelsfag og kontorfag > handels- og kontorfag
søndager og helligdager > søn- og helligdager
hagebord og hagebenker > hagebord og -benker
kursopplegg og kursledelse > kursopplegg og -ledelse
Men man bør vurdere om det er bryet verdt å komprimere når resultatet er lett å misforstå muntlig. «Arbeidsmiljø og -helse» lyder til forveksling likt det som også kan skrives «helse og arbeidsmiljø».
Skal det stå komma etter Hei, og skal neste avsnitt starte med stor eller liten forbokstav?
Det skal berre stå komma dersom det kjem noko rett etter på same line, slik:
Hei, Sara
Hei, alle saman!
Dette gjeld både e-post, vanlege brev og trykksaker.
Utropsteiknet er valfritt i begge tilfelle, og i begge tilfelle skal neste avsnitt innleiast med stor forbokstav.
Det skal derimot ikkje vera komma etter Hei eller andre tiltaleord som står åleine som innleiingshelsing. Det kan ev. stå utropsteikn i staden. Altså til dømes slik:
Hei!
Har du det bra?
eller:
Hei, Sara
Har du det bra?
Legg merke til at teksten etter helsinga byrjar med stor forbokstav.
Dersom framhaldet står på same lina, kan det vera best å setja eit eit skiljeteikn etter namnet, men elles gjeld den same regelen:
Hei, Sara! Har du det bra? / Hei, Sara. Har du det bra? / Hei, Sara, har du det bra?
Fleire tips om språkbruk i e-post kan du finne på nettsidene våre og i Statsspråk nr. 4–2008.
Har dere noen synspunkter på tegnbruk etter retoriske spørsmål?
Hvis spørsmålet har den minste karakter av utbrudd, kan du trygt bruke utropstegn. Det er hovedregelen for retoriske spørsmål. Men du kan også følge språkfølelsen din og sette spørsmålstegn der du finner det mest naturlig.
Her er noen eksempler på retoriske spørsmål som man med fordel kan sette utropstegn etter:
Man kan på denne måten skille mellom Ikke sant? (mer eller mindre oppriktig spørsmål eller bønn om stadfesting) og det bekreftende og entusiastiske Ikke sant! (nyere kortvariant av Ja, ikke sant!).
Hva er reglene for mellomrom i forbindelse med skråstreker?
Skråstrek brukes hovedsakelig for å skille ord for alternativer. Hvis det bare er ett ord på hver side av skråstreken, settes alt uten mellomrom:
Hvis det er to eller flere ord på den ene siden (eller begge), skal det være mellomrom både før og etter skråstreken:
Flere eksempler:
Hvis alle er enige om reglene, blir dette entydig:
Men det spørs om det er fornuftig å stole på at folk kjenner regelen. Det kan være best å skrive om i slike tilfeller.
Jeg har skrevet barne-og ungdomsidrett på denne måten. Er det riktig stavemåte?
Nei, det mangler et mellomrom. Det skal være barne- og ungdomsidrett.
Barne- og ungdomsidrett er en avkortet måte å skrive barneidrett og ungdomsidrett på. Orddelen idrett er sløyfet det første stedet for å slippe gjentakelse. Fjerner du mellomrommet, blir det som om det stod barneidrettog ungdomsidrett.
Kan man ha tre utropstegn på rad, slik man ser mange steder? Norsklæreren min mener forresten at utropstegnet blir brukt for mye i dag. Har han rett i det?
Vi vil nok gi læreren din rett. Man kan godt spare litt på virkemidlene. Hovedregelen er at vi bruker (ett) utropstegn for å vise at noe er ment som et utrop, en ordre, en oppfordring eller et ønske. Eksempel:
Sett deg!
Velkommen til bords!
Også særlig følelsesladde ytringer kan fortjene et utropstegn.
I vanlig sakprosa er det nok med ett tegn. Man kan ty til to tegn der der virkelig trengs. Flere bør man ikke bruke.
Det er ikke nødvendig å bruke utropstegn i bruksanvisninger, instrukser og lignende. Eksempel:
Skriv her.
Vær vennlig og svar straks.
Korleis skal ein markere eit sitat inni eit anna sitat?
Eit sitat inni eit anna sitat bør helst markerast med enkle hermeteikn.
Vanlege markerer vi til vanleg med doble hermeteikn, som « » eller “ ”.
Dette er rett:
Han sa: «No må de kome og ete middag.»
Eit sitat som står inni eit anna sitat, blir markert med enkle hermeteikn, vanlegvis ‘ og ’.
«Kven var det som sa ‘velkomen heim’?» spurde Guro.
“Kven var det som sa ‘velkomen heim’?” spurde Guro.
Same regelen gjeld også i andre tilfelle der noko som normalt ville stått i hermeteikn, står inni eit sitat:
«Vi skal setje opp ‘Peer Gynt’ », sa han.
“Vi skal setje opp ‘Peer Gynt’ ”, sa han.
Der eit dobbelt teikn står inntil eit enkelt, bør det vera eit såkalla tynt mellomrom (skriv U+2009 og tast så Alt+x).
Enkle vinklar er mindre brukt, men heng historisk og estetisk saman med dei doble og kan gjerne brukast. Merk at det ikkje er tale om dei vanlege vinklane på tastaturet, men eit anna teiknpar, som kan lagast på denne måten:
Slik ser det ut:
«Kven var det som sa ‹velkomen heim›?» spurde Guro.
«Vi skal setje opp ‹Peer Gynt› », sa han.
Les meir om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet. Ei fyldigare framstilling finn du i artikkelen «Gåseaugo: nokre synspunkt på sitatteikn i norsk og andre språk». Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org.
Hvilken av disse formuleringene bør brukes?
Det kan være nok med skråstrek hvis det i praksis ikke er til å misforstå.
Skråstrek betyr her det samme som eller. Eller kan i vanlig norsk bety to ting, se dette eksemplet:
X eller Y = X/Y
1) enten X eller Y
2) X eller Y eller begge
Variant 1 kalles eksklusiv disjunksjon, mens b kalles inklusiv disjunksjon. For variant 2 brukes stadig oftere formelen og/eller i stedet for bare eller.
Formelen er ikke feil, men den brukes ofte i utrengsmål. Hvis det først er nødvendig å presisere, kan det være bedre å skrive fullt ut nettopp «X eller Y eller begge (deler)», som er lettere å oppfatte.
Presiseringen og/eller er ofte unødvendig utenfor matematikken og logikken.
Vi mener «eller begge deler» bør kunne forenkles til eller når det er en selvinnlysende lesemåte. Her er et eksempel:
programmet [gjelder] for personer som er dømt for overtredelse … og som har problem med alkohol og/eller annet berusende eller bedøvende middel
Det sier seg selv at kombinasjonsbrukere er inkludert. Derfor er det nok med eller.
Jo mer man bruker formelen og/eller der man trygt kunne stolt på sammenhengen og fornuften, desto vanskeligere gjør man det for andre å bruke en enklere formulering. Jo sjeldnere eller alene brukes som inklusiv disjunksjon, jo større fare er det for at ordet automatisk tolkes som en eksklusiv disjunksjon. Den generelle faren for misforståelse kan altså øke fordi man i enkelttilfeller garderer seg mot misforståelse ved hjelp av overpresisering.
Bør vi som underviser i ungdomsskolen, fremdeles lære elevene at det skal være anførselstegn (hermetegn) ved direkte tale? Eller er det greit nok med replikkstreker?
Språkrådet mener at elevene bør mestre begge måtene å angi direkte tale på.
Når en siterer fra skriftlige kilder, er man nødt til å bruke anførselstegn (f.eks. «» eller “”), så dette må læres uansett.
I intervju og skjønnlitterære tekster kan det være mest praktisk å bruke sitatstrek/replikkstrek. Denne streken er identisk med tankestrek (altså –), som er lengre enn bindestrek. Det skal være mellomrom mellom tegnet og replikken.
I avisene har det vært vanlig å bearbeide ordlyden i utsagn for å få budskapet tydeligere og mer effektivt fram. Da har man brukt sitatstrek. Anførselstegn er reservert for mest mulig ordrette sitater.
Er det gale å bruke fleire kolon etter kvarandre? Eller kan eg ramse opp slik som nedanfor?
«Satsinga inneheldt tre delar: del 1: kjøpe mat til heile nabolaget; del 2: byggje scene i parken; og del 3: måle søppeldunkane i fine fargar.»
Det er ingen regel som seier at det er gale å setje fleire kolon etter kvarandre slik. Men det kan verke forvirrande eller litt uelegant, så vurder om du kan skrive det om.
Dømet ditt kan skrivast om slik:
Satsinga inneheldt tre delar: 1) kjøpe mat til heile nabolaget, 2) byggje scene i parken, 3) måle søppeldunkane i fine fargar.
Vi skal lage en spalte på en hjemmeside for en fotballspiller med drakt nummer to. Denne spilleren ønsket å kalle spalten sin for «Toern». Men hva er den rette skrivemåten? Er det Toeren, Toer’n, Toern eller kanskje Toer-en?
Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut.
Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget.
Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’).
Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel.
Jeg lurer på hvordan et bindestreksnavn som Per Hansen-Andersen skal forkortes.
Med den gjeldende hovedregelen får vi skrivemåten
P.H.-A.
– med punktum etter hver bokstav, med bindestrek og uten mellomrom.
I mindre formelle sammenhenger kan PHA godtas.
Eg ser av og til at forfattarar og andre skriv både spørjeteikn og komma ved sitat, til dømes slik: «Kjem du snart?», sukka Kari. Er dette rett teiknsetjing?
Nei, slik «dobbel teiknsetjing» er ikkje korrekt. Det heiter altså «Kjem du snart?» sukka Kari.
Om du vel å sløyfe hermeteikna, skal det heller ikkje stå komma etter spørjeteiknet: Kjem du snart? sukka Kari.
Du finn meir informasjon om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet her (under Hermeteikn og andre teikn).
Er den første delen av setningen nedenfor en leddsetning, slik at den skal avsluttes med komma?
«Etter enda en vaskesyklus, tilsettes skyllemiddelet.»
Nei. Foranstilte leddsetninger skal riktignok avsluttes med komma, men dette er ingen leddsetning.
Det viktigste kjennetegnet på en setning er at den inneholder et verb som er bøyd i presens eller preteritum. Formuleringen
Etter enda en vaskesyklus …
inneholder ikke noe verb i det hele tatt.
«Etter enda en vaskesyklus» er bare et preposisjonsuttrykk, bestående av preposisjonen «etter» og utfyllingen «enda en vaskesyklus».
Leddsetninger innledes gjerne med underordnende konjunksjoner (før kalt subjunksjoner) som hvis, når og at. Vi kan lage en leddsetning av eksempelet, slik:
Etter at en vaskesyklus er ferdig, tilsettes …
Her er det riktig med komma. Legg merke til at vi har fått et verb i presens, nemlig er.
Søk