Vi har en diskusjon her om hvordan Distrikts-Norge skal skrives. I ett ord eller med bindestrek, med store eller små bokstaver?
Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene.
Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv.
Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv.
Det er siste leddet i slike sammensetninger som er hoveddelen av ordet. Sommer-Oslo er et slags Oslo. Ordet for sommervarianten av Oslo betrakter vi altså som et egennavn som fortjener den samme store forbokstaven som selve Oslo. Logikken kan diskuteres, og vi kan forstå at noen synes skriftbildet er pussig, men skrivemåten stemmer i alle fall med den vi bruker i andre områdebetegnelser, som Nord-Norge, Mellom-Europa osv. Det er enklest slik.
Merk at det er andre regler for sammensetninger der fellesnavnet står til slutt. Det heter enten oslosommer eller Oslo-sommer. Hverken helheten eller hovedordet sommer er egennavn.
Hvis en skal dele et ord som trafikkork ved linjeskift, blir det da «trafik-kork» eller «trafikk-kork»?
Den sløyfede konsonanten «gjenoppstår» i slike tilfeller. Det må skrives «trafikk-kork».
Hvordan skriver man sammensetninger med egennavn, for eksempel med et stedsnavn eller et varemerke som første ledd?
Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett.
Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv.
Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff).
Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde.
Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)!
Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, bør følge hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det vært riktig å skrive det i ett og med stor forbokstav, slik vi for eksempel skriver Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.
Kva er rettast av desse alternativa?
1) tofaktor autentisering
2) to-faktor autentisering
3) tofaktor-autentisering
4) to-faktor-autentisering
5) tofaktorautentisering
6) tofaktors autentisering og så vidare med -s-
7) 2-faktor autentisering og så vidare med sifferet 2
Kva heiter forresten totrinnsbekreftelse på nynorsk?
Det rettaste er tofaktorautentisering (5).
Dei to fyrste variantane rår vi frå. Bindestrekvariantane 3 og 4 kan brukast pedagogisk, om ein meiner det må til for at lesaren skal oppfatta ordet greitt. Siffervariantane er frårådde.
Det kan vera påverknad frå engelsk som gjer at vi ikkje brukar varianten med -s-, men det er det uråd å endra på.
Bokmål totrinnsbekreftelse kan gjerne kallast tostegsstadfesting i tradisjonell nynorsk, men alle variantar med trinn/steg og stadfesting/bekrefting er formelt korrekte. Likeins kan totrinnspålogging gjerne kallast tostegspålogging.
Merk at det er grammatisk rett med både to stegs stadfesting, tostegs stadfesting og tostegsstadfesting, med tre ulike uttalar. Det nye faste IT-omgrepet bør likevel skrivast i eitt, for det blir helst uttalt som eitt ord.
Jeg vasker et manus og lurer på skrivemåten av begrepet/termen FAIR PLAY. Skal det skrives fair play, Fair play eller Fair Play? Hva med sammensetninger, som FAIR PLAY + koordinator?
Fotballforbundet bruker ordet både som navn på en verdi og et virkemiddel, som kampanjenavn og generelt om begrepet ærlig spill. NFF liker store bokstaver, mens jeg heller til små i denne sammenhengen.
Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk).
Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen.
Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.»
I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)
Heter det «arbeidsmiljø og -helse» eller «arbeidsmiljø- og helse» når man skal komprimere «arbeidsmiljø og arbeidshelse»?
I tilfeller som dette står bindestreken for fellesleddet. Fellesleddet i «arbeidsmiljø og arbeidshelse» er «arbeids». Med bindestrek skriver vi dette slik: «arbeidsmiljø og -helse».
Tilsvarende har vi:
handelsfag og kontorfag > handels- og kontorfag
søndager og helligdager > søn- og helligdager
hagebord og hagebenker > hagebord og -benker
kursopplegg og kursledelse > kursopplegg og -ledelse
Men man bør vurdere om det er bryet verdt å komprimere når resultatet er lett å misforstå muntlig. «Arbeidsmiljø og -helse» lyder til forveksling likt det som også kan skrives «helse og arbeidsmiljø».
Jeg har skrevet barne-og ungdomsidrett på denne måten. Er det riktig stavemåte?
Nei, det mangler et mellomrom. Det skal være barne- og ungdomsidrett.
Barne- og ungdomsidrett er en avkortet måte å skrive barneidrett og ungdomsidrett på. Orddelen idrett er sløyfet det første stedet for å slippe gjentakelse. Fjerner du mellomrommet, blir det som om det stod barneidrettog ungdomsidrett.
Bør vi som underviser i ungdomsskolen, fremdeles lære elevene at det skal være anførselstegn (hermetegn) ved direkte tale? Eller er det greit nok med replikkstreker?
Språkrådet mener at elevene bør mestre begge måtene å angi direkte tale på.
Når en siterer fra skriftlige kilder, er man nødt til å bruke anførselstegn (f.eks. «» eller “”), så dette må læres uansett.
I intervju og skjønnlitterære tekster kan det være mest praktisk å bruke sitatstrek/replikkstrek. Denne streken er identisk med tankestrek (altså –), som er lengre enn bindestrek. Det skal være mellomrom mellom tegnet og replikken.
I avisene har det vært vanlig å bearbeide ordlyden i utsagn for å få budskapet tydeligere og mer effektivt fram. Da har man brukt sitatstrek. Anførselstegn er reservert for mest mulig ordrette sitater.
Jeg lurer på hvordan et bindestreksnavn som Per Hansen-Andersen skal forkortes.
Med den gjeldende hovedregelen får vi skrivemåten
P.H.-A.
– med punktum etter hver bokstav, med bindestrek og uten mellomrom.
I mindre formelle sammenhenger kan PHA godtas.
Hva er riktig, e-handel eller ehandel? Mange skriver epost, så da er vel ikke ehandel så galt?
E-handel er den riktige formen, hvis man først velger dette ordet istedenfor netthandel.
Du har rett i at formen epost er brukt en del, men regelen sier at i sammensetninger med en bokstav som er en forkorting, skal bokstaven skilles fra resten av ordet med bindestrek. Andre eksempler er T-bane, p-pille og u-land. Ubåt ‘undervannsbåt’ er et av svært få eksempler på unntak fra denne regelen.
Tenkte konstruksjoner som jule-e-handel og jule-e-post virker kanskje tungvinte, men den er i de minste tydeligere enn juleehandel og juleepost.
Les gjerne artikkelen «Hjelp, vi har fått mail!» i Språknytt 2002/1; siste avsnitt handler om denne bindestreken.
Jeg ser at mange skriver «PCen» og «hjemme-PCen» uten bindestrek foran endelsen. Er det riktig?
Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før bøyningsendinger og i sammensetninger med andre ord.
Vi velger her å skrive ordene med små bokstaver (det er valgfritt). Vi får for eksempel:
pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning
cd-utgivelse, jazz-cd, jazz-cd-en
(Vi bruker bindestrek på samme måte med store bokstaver.)
De samme opplysningene finner du for øvrig under Skriveregler på nettsidene våre:
I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik:
pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)
Heter det nordnorsk, nord-norsk eller Nord-Norsk?
Navnet på landsdelen skrives Nord-Norge, men det tilsvarende adjektivet skrives uten bindestrek, altså nordnorsk.
På samme måten er det med disse ordene:
Sør-Norge og sørnorsk
Midt-Norge og midtnorsk
Vest-Norge og vestnorsk
Øst-Norge og østnorsk
Stadig flere skriver epost. Er det ikke på tide å sløyfe bindestreken?
Nei. Skrivemåten e-post (og å e-poste) med bindestrek ble vedtatt av Språkrådet allerede i 1995 og er fremdeles offisiell rettskrivning. Skrivemåten epost er fremdeles like uaktuell som iland og abombe.
Bokstaven e kom i utstrakt bruk for elektronisk rundt midten av 1990-tallet. I dag har vi således fått bl.a. e-handel, e-forretningsdrift, e-innsyn, e-læring, e-minister og e-sport. Bokstaven brukes også med betydningen ‘energi’, hovedsakelig i ordet e-verk.
Skrivemåten står i kontrast til f.eks. elverk og elgitar, der el står for elektrisk eller elektrisitet(s)-. Merk at el ikke regnes som en forkortelse, men som et selvstendig ord (se f.eks. naob.no), selv om grunnlaget for akkurat det er heller tynt.
Det er lang tradisjon i norsk for å bruke bindestrek etter enkeltbokstaver som står for et helt ord først i en sammensetning. Tenk bare på a-bombe, i-land og u-land, o-fag, p-pille, t-bane osv. Det eneste unntaket fra denne regelen er trolig ubåt, som ble tatt inn i språket for lenge siden. Her er u-en en forkortelse for ‘undervanns’, så bindestrek hadde vært det rette etter hovedregelen (og var faktisk vanlig da ordet var ungt). Ordet ubåt er jo oppbygd på en helt annen måte enn ufisk!
E er en vanlig utlydsvokal (= vokal i slutten av ord). Uten bindestrek i det hele tatt kan det være vanskelig å se grensen mellom leddene i sammensetninger som testepost, jobbepost, svindelepost og juleekort. Det er lettere å lese test-e-post, jobb-e-post, svindel-e-post og jule-e-kort.
Sammensetninger med e-post kan virke tungvinte. Det er litt kjedelig å taste inn bindestrekene. Men til gjengjeld får vi tydelige ord. Og bindestrek slipper man uansett ikke helt unna. Merk forresten at vi ikke trenger å ha bindestrek etter post. Altså: e-postadresse.
Flere eksempler på skriftbilder: Det er enklere for en leser å avkode e-læring enn elæring. Undervisning av samme slag bør skrives e-undervisning, ikke eundervisning, og elevene bør kalles e-elever, ikke eelever.
Legg også merke til trykket i sammensetninger med foranstilte enkeltbokstavforkortelser. Sammensetningen som helhet uttales med enstavelsestonelag (som i bønder og bøndene, ikke bønner og bønnene). Bindestreken gir derfor et signal om at ordet skal leses på en bestemt måte.
Se ellers artikkelen «Hjelp, vi har fått mail» i Språknytt 1/2002. Det står mer om bruk av bindestrek på nettsidene våre.
I lista over datatermer står det at e-bok skal skrives med bindestrek på norsk. Men det skrives stadig oftere i ett ord, altså ebok. Derfor lurer vi på om ordet nå har utvikla seg til å bli et vanlig ord, jf. regelen som sier at sammensetninger med opprinnelige forkortelser som er blitt vanlige ord, skal skrives uten bindestrek.
Nei, det heter fremdeles e-bok.
Regelen er kanskje litt tvetydig formulert, men det vises til forkortelser som er blitt vanlige ord. Men e er jo ikke et vanlig ord! Det kan ikke brukes alene. Dette står i kontrast til el i f.eks. elgitar, for el brukes faktisk alene om elektrisitet (jf. el og varme for strøm og varme).
På bokforsider, bokrygger, plakater og skilt ser en veldig ofte at ordene står oppdelt og fordelt på flere linjer, uten bindestrek ved linjeskift. Er dette tillatt?
I vanlig tekst er det feil å dele ord uten å bruke bindestrek, og man bør helst unngå det ellers også.
Nå er jo bokrygger, plakater osv. spesielle gjenstander der design står i sentrum, så visse brudd på vanlige skriveregler for brødtekst kan nok forsvares. Men generelt kunne man godt lagt mer kreativitet i å utforme bindestreker enn i å sløyfe dem.
Det er grunn til å tro at skriftbildet på forsider, plakater o.l. fester seg lett og har påvirkningskraft ut over bruksområdet sitt. Det er derfor fint om man i den grafiske utformingen av omgivelsene støtter opp om rettskrivningen, ikke minst for skoleelevenes skyld.
Korleis skal ein forstå tittelen «Strategiplan 2008−2010»? Omfattar planen berre åra 2008 og 2009, eller gjeld han for 2010 òg? Enn «middag 13−15»: Er det to eller tre timar? Og endeleg: Er aldersgruppa 16–18 år to eller tre årskull? Med andre ord: Tyder streken ‘til’ eller ‘til og med’?
Vi les denne tittelen slik at planen også dekkjer året 2010, altså at det er ein treårsplan.
Du kan samanlikne dette med uttrykk som «måndag−fredag», der tankestreken etter alt å dømme tyder ‘til og med’. (Her er andre tolkingar usannsynlege ut frå det vi veit om kvardag og helg.)
Merk at preposisjonen til er vel så tvitydig som intervallstreken, for til kan òg tyde ‘til og med’. Ein kan ikkje alltid vite kva som er meint.
Når det gjeld timar, som i «middag frå 13 til 15», er det greiare. Det er heilt urimeleg å rekne med den timen som byrjar klokka 15. Klokka 15 er ikkje eit intervall på line med året 2010. Tolkinga til og med gjev heller ikkje så mykje meining i samanhengen. Det har jo fint lite å seie om ein reknar med sjølve slaget 15 eller ikkje.
Alder kan tolkast på liknande vis, slik at 16–18 tyder fram til fylte 18, og ikkje lenger. Det vanlege er nok likevel å rekne med alle 18-åringane, til dei fyller 19. Sikker kan ein ikkje vere. Like tvitydig er formuleringa «mellom 16 og 18 år».
Hvordan skriver man uttrykket føre var? Er det med bindestrek? Eller heter det førevar? Og hva betyr det egentlig? Er det det samme som proaktiv?
Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet.
Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker.
Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet).
Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.)
Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet.
Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar.
Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter.
Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds.
Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘det er bedre at være forklog end bagklog’.
Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst.
Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge.
Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment.
Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare).
Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet (med trykk på før-) i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var-prinsippet anbefalt.
Kvifor gjev ordbøker og ordlister att namnet Bosnia-Hercegovina på denne måten (med bindestrek) og ikkje som Bosnia og Hercegovina?
Eg har fått vite at det før krigen i landet var krangel om nett dette. Det var eit krav at det skulle stå og (på bosnisk og kroatisk i) mellom Bosnia og Hercegovina, sidan dei utgjer to ulike delar av landet. Framleis finst det folk som blir sinte når dei ser namnet med bindestrek.
Det er vedteke at den offisielle skrivemåten på norsk er Bosnia-Hercegovina, altså med bindestrek. Slik er det i dansk og svensk òg.
Det er vi i Noreg som avgjer korleis namn skal skrivast på norsk. Dette gjeld òg namnet på andre land og på stader i utlandet.
På norsk har bindestreken i samansetningar som dette same funksjonen som og. Han bind saman to jamstilte ledd. Slik gjer vi det i ord som marxist-leninist (‘marxist og leninist’) og i ein del namn, til dømes Aurskog-Høland, Austerrike-Ungarn, Sistan-Balutsjistan og Bosnia-Hercegovina.
Søk