Språkspørsmål og svar

Bør vi skrive Haakon 7. eller Håkon 7.? Da jeg gikk på skolen, stod det Håkon 7. i lærebøkene, men nå finner jeg skrivemåten Haakon 7. på Språkrådets nettsider.

Svar

Det er Haakon 7. som er den offisielle skrivemåten i dag.

Håkon-navnet ble i gammelnorsk tid skrevet på forskjellige måter, blant annet Hákon og Hakon. Den første vokalen i navnet var opprinnelig en lang a, som i løpet av middelalderen ble til en å-lyd. Bokstaven å forekommer i norsk første gang på 1400-tallet (men slo ikke bredt gjennom slik som i svensk). I flere århundrer gjaldt dansk rettskrivning i Norge, med aa. Riksmålet gikk formelt bort fra dobbel a i 1917, dansk gjorde det først i 1948.

Norsk språknemnd utarbeidet i 1963 lista «Historiske navn i lærebøker». (Det er den, med utvidelser og justeringer, som ligger til grunn for lista Historiske navn på nettsidene våre i dag.) Denne lista sprang ut av et ønske om å standardisere skrivemåten av historiske navn, som hadde variert mye, i lærebøker for skolen. Det ble slått fast at skrivemåten Håkon skulle brukes i alle norske kongenavn i godkjennningspliktige lærebøker, medregnet Håkon 7.

Omkring årtusenskiftet kom skrivemåten Håkon 7. opp til debatt, og det ble vedtatt at for norske regenter etter 1905 skulle offisiell skrivemåte være den skrivemåten som personen selv brukte. Det betyr at man skal skrive Haakon 7., mens tidligere konger som het Håkon, fremdeles skal skrives med å. Omtrent samtidig falt for øvrig ordningen med offentlig godkjenning av lærebøker bort.

Hvorfor skriver folk som heter for eksempel Dahl, Lie, Moe eller Juul navnet sitt med h eller e eller en annen ekstra vokal?

Svar

De viktigste grunnene til at vi har stumme bokstaver i skriftspråket, er at bokstavene ble uttalt annerledes i tidligere tider, eller at folk skrev enkelte lyder annerledes enn vi gjør i dag.

Markering av lang vokal

Skrivemåtene du viser til, er en arv fra den tida da man markerte lang uttale av en vokal med utbrodering av selve vokalen. I dag trenger ikke ord med lang rotvokal noen ekstra kruseduller for å bli lest riktig. Ord har jo oftest lang rotvokal (som i dal) så sant det ikke kommer dobbelt konsonant etter (som i dall).

E-en i ord som lie og moe skulle i sin tid altså markere at rotvokalen var lang. Den samme funksjonen har h-en i navnet «Dahl» hatt.

Den ekstra e-en i «Lie» og «Moe» har aldri blitt uttalt i vanlig tale. En annen ting er at noen kan ha begynt å uttale navnet sitt med to stavelser etter skriftbildet.

Nærmere om de enkelte navnene

Bare en liten prosent skriver etternavnet sitt rett fram som Dal; de fleste skriver «Dahl».

Svært få har «Jul» til etternavn; de fleste skriver «Juell», «Juul», Gjul», «Hjul» eller «Iuell».

Det er en del som skriver etternavnet sitt «Mo», mens det er nesten ti ganger så mange som skriver «Moe».

Veldig mange nordmenn har et etternavn som uttales /li:/. Få av dem skriver «Li» (hvis de ikke har kinesisk opphav). Mange flere skriver «Lie», og noen skriver «Lid». Opphavet til det norske etternavnet er selvsagt ordet li. På norrønt ble dette ordet skrevet med stungen d til slutt, så skrivemåten «Lid» har sin berettigelse. Den er på linje med tid, som uttales /ti:/ de fleste steder.

Korleis bør ein skrive namnet til den nyleg avlidne britiske dronninga? Kva med andre monarkar, levande eller avlidne? Skal namnet deira norvagiserast?

Svar

Hovudregelen er at namnet til ein avliden utanlandsk monark (regent) blir omsett til ein ekvivalent med heimleg norsk skrivemåte. Såleis heiter King Henry VIII kong Henrik VIII (eller 8.) på norsk, og dotter hans, Queen Elizabeth I, heiter dronning Elisabet I (eller 1.).

Regelen gjeld framleis, men ikkje for kongar og dronningar som var i live 1.1.2021. Dermed kjem dronning Elizabeth II (eller 2.) aldri til å heite noko anna på norsk, og sonen Charles kjem aldri til å bli Karl. Sjå òg artikkelen «Kong Charles og dronning Camilla».

Du finn fleire monarknamn på norsk i lista Historiske navn på nettsidene våre. Denne lista byggjer på ei liste frå 1963 som var laga med tanke på språket i skulebøkene, som den gongen skulle godkjennast av styresmaktene. Det var viktig at alle skuleelevar i landet fekk møte dei same namna, anten dei nytta det eine eller det andre læreverket. Lista heitte «Historiske navn i lærebøker» og innheldt berre eldre namn (sjå årsmeldinga til Norsk språknemnd for 1963).

Tradisjonen med nasjonalisering av monarknamn har djupe røter. I gamle dagar brukte ein gjerne heimlege namn medan monarkane var i live òg, både i skrift og tale. Det gjer dei framleis på Island, der kong Charles er Karl 3. Bretakonungur. Kong Charles er altså namnebror til den tysk-romerske keisaren Karl den store (alias Carolus Magnus, Charlemagne og Karl der Große), som både islendingane og vi ein gong i tida kalla Karlamagnús.

Særleg etter den andre verdskrigen har det vore mykje vingling med namn frå nyare tid. Difor vart regelen endra i september 2022, men berre med omsyn til monarkar som enno levde (eller var ufødde) den 1. januar 2021.

For norske kongar og dronningar gjeld særskilde reglar som du kan lese om her.

For pavar gjeld hovudregelen.

Hva er korrekt bruk av mellomnavn og etternavn når journalister og andre omtaler personer? For eksempel omtales ofte Torbjørn Røe Isaksen som Røe Isaksen. Jeg ville tro at Røe er mellomnavn og at etternavnet er Isaksen, og at han derfor bare burde omtales som Isaksen, eventuelt at man bruker hele navnet Torbjørn Røe Isaksen.

Svar

Etter personnavnloven er Torbjørn fornavn, Røe mellomnavn og Isaksen etternavn, men media trenger ikke å følge denne loven i det de sier eller skriver. Hvis de kjenner navneeierens eget ønske, bør de respektere det.

Mellomnavn + etternavn eller dobbelt etternavn?

Hva er et mellomnavn + etternavn, og hva er et dobbelt etternavn? Det er ikke alltid så lett å se.

I personnavnlovens § 7 står det: «To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek.» Hovedregelen er altså at doble etternavn skrives med bindestrek. Fra gammelt av finnes det likevel en del doble etternavn som skrives uten bindestrek. I kommentarutgaven til navneloven av 1964 skriver Gunnar Nerdrum dette:

Slektsnavnet er som overveiende hovedregel bare ett navn. Bindestreknavn er riktig nok ganske utbredt, men disse betraktes som ett navn […]. I enkelte tilfelle foreligger slektsnavn som dobbeltnavn uten bindestrek. Delvis er det gamle adelsnavn, von Munthe af Morgenstierne, Wedel Jarlsberg, men også enkelte andre, – Smitt Ingebretsen, Stang Lund. Dette grunner seg på bruk som er eldre enn loven av 1923. Men navn av denne typen er en uting registreringsmessig sett, og slike navn har derfor ikke vært godtatt etter 1923. Justisdepartementet gir aldri bevilling til dobbelt slektsnavn uten bindestrek.

Etternavnet er viktigst

I de fleste tilfeller er altså to navn som følger etter et fornavn, å regne som henholdsvis mellomnavn og etternavn.

Når vi refererer til en person, er det alltid korrekt å bruke bare etternavnet, og det er lang tradisjon for dette. Tidligere ble mellomnavn ofte også forkortet, for eksempel kunne et navn som Peter Heier Carlsen skrives Peter H. Carlsen (Heier er mellomnavn, Carlsen etternavn). Etternavnet var viktigst og det som vanligvis ble brukt. Staten regner fortsatt etternavn som viktigere enn mellomnavn og alfabetiserer etter etternavnet, for eksempel slik: Carlsen, Peter Heier.

Ta hensyn til navnebæreren

De siste åra har det blitt vanligere å bruke både mellomnavn og etternavn i mediene og i samfunnet ellers, i sammenhenger der man tidligere gjerne bare brukte etternavnet. Ofte vil nok det navnebæreren selv foretrekker, styre hva som brukes, og da kan det være rimelig å ta hensyn til det.

Språkrådets nettsider gir mer utfyllende informasjon om personnavn.

Hvordan skal navnet på ekstremværet Gyda uttales?

Svar

Det finnes ingen spesialregler for uttalen av navn på ekstremvær, så værnavnet bør uttales på samme måte som personnavnet ellers. Folk som heter Gyda, må selv få bestemme uttalen, men der ingen har fastsatt noe annet, er det god grunn til å uttale navnet /jy:da/, med tonem 2.

På gammelnorsk ble navnet uttalt /gyða/ med hard g og stungen d, men g-en ble tidlig til j- der navnet overlevde. Det samme skjedde med g-er i andre navn foran i, e, y, ø, ei og øy, mens k-er ble til kj- i samme stilling. Jamfør for eksempel navnene Gisle og Kirsti, eller vanlige ord som gift, geit og gyllen.

J-uttale finner vi således i en hel vifte av lange lokale navnetradisjoner (se Ivar Aasens navnebok nedenfor). Vil man knytte navnet Gyda til de nedarvede formene, er /jy:da/ det rette valget.

Mange gamle navnetradisjoner ble mer eller mindre brutt etter middelalderen. På 1800-tallet ble en rekke norrøne navn hentet fram igjen fra skriftlige kilder og uttalt mer eller mindre bokstravrett. Gyda med hard g- er et resultat av det. Men ekte gammelnorsk uttale er det ikke snakk om.

I de to uttaleordbøkene vi har sitert nedenfor, finner vi begge hovedvariantene, men /jy:da/ står på førsteplass.

Dette er uttaleordbøkene til henholdsvis Bjarne Berulfsen (1969) og Ivar Alnæs (1925). (I 1910-utgaven hadde Alnæs bare /jy:da/. Se nedenfor om Gjøa.)

Et klarere råd finner vi i Norsklære for ungdomsskolen, bokmål (1971) av Johs. A. Dale og Finn-Erik Vinje:

Bjarne Berulfsen har noen allmenne betraktninger i forordet til uttaleordboka (s. 4):

(Påstanden om Edvard Munch er ikke godt dokumentert; det finnes motstridende historier om hvordan maleren selv uttalte navnet.)

Lokale muntlige tradisjoner

Her er et klipp fra Ivar Aasens Norsk Navnebog 1878:

(Selve klippet er fra en nyere utgave.)

Flere uttaleråd

I Sprogriktighet og sprogfeil (1931) av dr. August Western finner vi sterke råd om å rette seg etter virkningen av de historiske lydlovene. (Trolig mener Western her å argumentere for skrivemåten Gjerd og uttalen /jy:da/.)

Polarskuta Gjøa

Et artig faktum til slutt:

Kongsberg Dagblad 28.11.1906

Les mer om Gjøa hos Frammuseet.

Jeg legger merke til at det benyttes ulike stavemåter av denne vikingkongens navn, men mener selv at den korrekte stavemåten er «Olav Tryggvassøn», med to g-er, to s-er og søn med ø. Jeg har alltid ment at en skal skrive navnet slik vedkommende selv skrev det i sin tid. Hva mener Språkrådet?

Svar

Navnet er normert til Olav Tryggvason og har vært det i mange år. Det følger retningslinjene for normering av historiske navn slik de foreligger på Språkrådets liste over historiske navn.

Navnet har vært gjennomført slik i lærebøker for skoleverket og står også slik f.eks. i Store norske leksikon.

I Språkrådets liste over historiske navn står det slik: «Olav Tryggvason (968–1000) norsk konge».

I lista står dessuten dette om -son, -søn, -sønn: «-son er obligatorisk form til ca. 1600. En bør således skrive Absalon Pedersson og Peder Clausson».

Det skal skrives to g-er i navnet, men det er ikke riktig med to s-er, og det var det heller ikke på Olavs tid. Den siste a-en i Tryggva- spiller nemlig samme rolle som s gjør i mange andre navn, f.eks. Knúts-. Tryggva- og Knúts- er sammensetningsformer av henholdsvis Tryggvi og Knútr. En s etter a-en ville ha vært smør på flesk. Og én n i søn må regnes som en dansk skrivemåte.

Historiske navn (fra før 1700) tilpasses delvis til moderne rettskrivning. Yngre historiske navn skrives slik de ble skrevet i samtiden. Se disse retningslinjene.

Se også Knut Sprauten (red.): Å kallast med sitt rette namn. Person- og stadnamn i lokalhistoria. Skrifter frå norsk lokalhistorisk institutt nr. 38, der Terje Larsen har en artikkel om «Offentleg normering av stadnamn og personnamn».

Hvorfor har så mange vanlige norske etternavn en e som ikke uttales? Jeg tenker på navn som Bøe, Lie, Moe osv.

Svar

Bøe, Lie og Moe stammer fra den tida dansk var eneste skriftspråk i Norge. På 1700-tallet satte man på dansk inn en e etter vokaler som skulle ha lang lyd, eller man kunne fordoble vokalen og skrive f.eks. Huus for hus.

Og både Bøe, Lie og Moe uttales jo med lang vokal på norsk (som /bøø/, /lii/ og /moo/).

I dagens rettskrivning angir vi ikke lang vokal med en ekstra e. Likevel er disse skrivemåtene blitt stående igjen fra den tida. Av Olav Veka: Norsk etternamnleksikon (Samlaget 2000) går det fram at det i dag er flere som heter Bøe enn Bø i Norge, flere som heter Lie enn Li, og flere som heter Moe enn Mo.

Mange etternavn, også disse, er gamle gårdsnavn. Som gårdsnavn kommer de inn under stedsnavnloven og skal skrives rett fram: Bø, Li, Mo. Det samme gjelder hvis de blir navn på bygder, tettsteder og byer. Men som etternavn trenger de naturligvis ikke følge denne loven. Det har altså oppstått et tydelig skille mellom gårds- og stedsnavnene på den ene siden og de etternavnene som bygger på dem, på den andre siden.