Språkspørsmål og svar

Svar

De viktigste grunnene til at vi har stumme bokstaver i skriftspråket, er at bokstavene ble uttalt annerledes i tidligere tider, eller at folk skrev enkelte lyder annerledes enn vi gjør i dag.

Markering av lang vokal

Skrivemåtene du viser til, er en arv fra den tida da man markerte lang uttale av en vokal med utbrodering av selve vokalen. I dag trenger ikke ord med lang rotvokal noen ekstra kruseduller for å bli lest riktig. Ord har jo oftest lang rotvokal (som i dal) så sant det ikke kommer dobbelt konsonant etter (som i dall).

E-en i ord som lie og moe skulle i sin tid altså markere at rotvokalen var lang. Den samme funksjonen har h-en i navnet «Dahl» hatt.

Den ekstra e-en i «Lie» og «Moe» har aldri blitt uttalt i vanlig tale. En annen ting er at noen kan ha begynt å uttale navnet sitt med to stavelser etter skriftbildet.

Nærmere om de enkelte navnene

Bare en liten prosent skriver etternavnet sitt rett fram som Dal; de fleste skriver «Dahl».

Svært få har «Jul» til etternavn; de fleste skriver «Juell», «Juul», Gjul», «Hjul» eller «Iuell».

Det er en del som skriver etternavnet sitt «Mo», mens det er nesten ti ganger så mange som skriver «Moe».

Veldig mange nordmenn har et etternavn som uttales /li:/. Få av dem skriver «Li» (hvis de ikke har kinesisk opphav). Mange flere skriver «Lie», og noen skriver «Lid». Opphavet til det norske etternavnet er selvsagt ordet li. På norrønt ble dette ordet skrevet med stungen d til slutt, så skrivemåten «Lid» har sin berettigelse. Den er på linje med tid, som uttales /ti:/ de fleste steder.

Svar

Det heter en eller ein merd, og d-en er stum.

Uttalen er /e(i)n mær – mæren/, se for eksempel Bjarne Berulfsens uttaleordbok. I noen dialekter kan uttalen være trangere (mer e-aktig). (I en mer tradisjonell betydning, før fiskeoppdrett ble vanlig, fantes ordet i mange andre dialektvarianter.)

I arveord står en -rd- ofte for r-uttale på Vestlandet og tjukk l på Østlandet. Det vil si at d-en enten er stum eller «bakt inn» i en annen lyd.

Å uttale d-en er som å si en fjord eller en gård bokstavrett. Det har ikke noe grunnlag i norsk.

Å skrive «mæren» uten d er på sin side som å skrive «fjoren», «gåren», «gjæret» for fjorden, gården, gjerdet.

Hunkjønnsformen «ei mære» er av nyere dato og mangler tradisjonsgrunnlag. Utgangspunktet er trolig at /mærer/ (flertall av en merd) er blitt oppfattet som flertall av et svakt hunkjønnsord. Det er som om en fjord skulle bli omtolket til «ei fjore» på grunnlag av flertallsformen fjorder (uttalt /fjorer/).

Svar

Flere steder heter det tradisjonelt både venninde og lærerinde, for disse ordene ble lånt inn fra dansk i sin tid, og da gjerne med norsk bokstavrett leseuttale av dansk. (Danskene uttaler ikke d-en selv.)

D-uttale er også vanlig i riksmålspreget norsk. Det er litt rart, for språkmannen Knud Knudsen mente allerede i 1886 at man i dannet dagligtale sa -inne. Vi finner d-uttalen av ordet i en del dialekter også. I mange vestnorske dialekter er selve d-uttalen mindre påfallende, siden -nd- der regelrett uttales med d (jf. f.eks. landet). (Men det kjønnsspesifikke ordet venninde har ikke vært veldig utbredt på bygdene før.)

Hvorfor venninde og lærerinde eventuelt har skilt lag når det gjelder uttale, tør vi ikke slå fast, men kanskje lærerinne med tiden er blitt mer påvirket av normene i det offentlige (før ordet ble byttet ut med det kjønnsnøytrale lærer). Riksmålet holdt forresten lenger på d i venninde enn i de andre -inde-ordene.

Svar

Skrivemåten ble fastsatt til «blant» i 1938.

Tendensen til å sløyfe d-en i skrift er flere hundre år gammel − for eksempel finner vi «blant» i Ludvig Holbergs skrifter. Og blant dem som valgte å skrive «blant» på 1800-tallet, finner vi «bokmålets bestefar», Knud Knudsen.

Svar

Bestselger er den korrekte formen ifølge offisiell rettskrivning. Når vi først skriver selger og ikke seller, er det praktisk å skrive bestselger også. Det er nokså vanlig å uttale selger og -selger (som i bestselger) likt.

Det kan være interessant å se litt nærmere på bakgrunnen for g-en i selge.

Å /selle/

I Norsk uttaleordbok (1969) fører Bjarne Berulfsen bare opp uttaleformen /selle/ av verbet selge, mens avledningene selgelig og selger har begge uttalevariantene.

Denne ordboka viser gjengs «dannet dagligtale» i samtida. Ivar Alnæs har i sin uttaleordbok fra 1925 (som speiler en Oslo-basert riksmålsnorm), de samme opplysningene.

Rettskrivningshistorien

Verbene selge og velge har en del felles. I gammelnorsk het det selja og velja. Skrivemåten med -g- har vi fra dansk. Uttalen med g er historisk sett skriftuttale, og den er nok vanligere i dag i velge enn i selge. Det har alltid vært vanlig å si /selle/ på bokmål.

Fra 1938 hadde bokmål faktisk den valgfrie skrivemåten å selle, men den slo ikke an og ble redusert til sideform i 1959. Den ble fjernet helt i 1981. De tilhørende fortidsformene var sol(l)te og sol(l)t.

Velje med -j- var sideform i bokmål fra 1938 til 1959, med fortid valte som hovedform fra 1938 til 1959 og som sideform til 1981. Siden har g-ene rådd grunnen.

Nynorsk, svensk og dansk

I nynorsk heter det å selje eller selja og ein seljar. Det gir bestseljar, ikke ulikt bästsäljare, som har vunnet fram i Sverige. Mens vi har tatt vare på g-en i bokmål, bruker danskene formen bestseller (sjelden bedstsælger). Men merk at de faktisk uttaler -sælger og -seller ulikt (g-en blir uttalt j), slik at de har bedre grunnlag for to ulike skrivemåter.

Svar

Det er helt valgfrie former, og du må selv velge mellom dem. De lange formene er eldst og mest samnordiske. De korte formene bunner i et lydretthetsideal (ortofoni) som aldri har blitt enerådende i rettskrivningen.

Rettskrivningshistorien

Det har vært mye fram og tilbake med dette. I 1917-rettskrivningen var bad, stod, drog og gav eneformer på bokmål. I 1938 ble ba, sto, dro og ga jamstilt, men i 1959 kom disse formene i klammer og ble såkalte sideformer. Først i 2005 (da sideformsystemet ble avskaffet) ble det helt valgfritt igjen. Det var så mye variasjon i norske tekster at det virket umulig å utelukke den ene varianten.

Sammenhenger i og mellom språk

Før hørte man nok oftere /drog/ og /gav/ i talemålet, særlig i en del dialekter, men i dag er det vanlig å regne den siste konsonanten som stum (jamfør ord som vid og haug). Utlydskonsonanten i bad, drog, gav og stod er der først og fremst på grunn av selve skrifttradisjonen og dernest av etymologiske grunner – for å vise sammenhengen med beslektede ord som bedende, dragning, giver, stand osv. I dansk og svensk holder de på formene med konsonant til slutt, det samme gjelder nynorsk.

Råd

Språkrådet kan ikke velge mellom valgfrie former for deg. Vi kan bare gi deg grunnlag for å velge selv.

Hvis du legger mest vekt på lydretthet/ortofoni (det at skriften skal svare nøyaktig til uttalen), er det naturlig å velge kortformene.

Lydretthet er et ideal som ikke kan gjennomføres fullt ut. Du kan for eksempel ikke skrive naturli og kårtfårmene for naturlig og kortformene. Men du kan velge lydrette varianter der rettskrivningen tillater det.

Hvis du er opptatt av sammenhenger i språket og sammenhenger mellom språk (her: de nordiske), kan det være naturlig å velge de lange formene. Du kan uansett uttale dem i samsvar med talemålet. Eksempel: Man skriver bad og sier /ba/ slik man skriver tida og sier /tia/.

Svar

Ja, men du bør skrive stoda og uttale det /ståa/.

D-en er stum, som i tida. O-en er åpen, som i å sove og en lov. Ordet kunne i prinsippet vært skrevet «stòda».

Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d.

Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det holder seg godt i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende: «Hur är läget?».

Noen skriver til oss og mener ordet bør finnes opp på nytt av infinitiven stå, men det er det hverken noen grunn til eller noe grunnlag for. Det stemmer like lite med norsk ordlagingsskikk som *gåa for gangen eller *fåa for fangsten/fengda.

Svar

Det er bare gyllen som er korrekt etter rettskrivningen, og slik har det vært siden 1917.

I bestemt form heter det den/det de gylne (ikke gyldne).

Gyllen henger sammen med ordene gull og å forgylle, som også skrives med to l-er.

Før 1917 var det riktig å skrive gylden, som i dansk. Men heller ikke i dansk sier man gylden med -d-. D-uttalen har nok rot i tidligere norsk uttale av dansk skrift.

På gammelnorsk het det gull og gullinn.

Svar

Bøe, Lie og Moe stammer fra den tida dansk var eneste skriftspråk i Norge. På 1700-tallet satte man på dansk inn en e etter vokaler som skulle ha lang lyd, eller man kunne fordoble vokalen og skrive f.eks. Huus for hus.

Og både Bøe, Lie og Moe uttales jo med lang vokal på norsk (som /bøø/, /lii/ og /moo/).

I dagens rettskrivning angir vi ikke lang vokal med en ekstra e. Likevel er disse skrivemåtene blitt stående igjen fra den tida. Av Olav Veka: Norsk etternamnleksikon (Samlaget 2000) går det fram at det i dag er flere som heter Bøe enn Bø i Norge, flere som heter Lie enn Li, og flere som heter Moe enn Mo.

Mange etternavn, også disse, er gamle gårdsnavn. Som gårdsnavn kommer de inn under stedsnavnloven og skal skrives rett fram: Bø, Li, Mo. Det samme gjelder hvis de blir navn på bygder, tettsteder og byer. Men som etternavn trenger de naturligvis ikke følge denne loven. Det har altså oppstått et tydelig skille mellom gårds- og stedsnavnene på den ene siden og de etternavnene som bygger på dem, på den andre siden.