Språkspørsmål og svar

Svar

Ja, den norske uttalen av henholdsvis art deco og art nouveau er

ar-dekå
ar-novå

Understreking er brukt for å markere hovedtrykk.

Med IPA-skrift får vi:

[ˌɑːdeˈko]
[ˌɑːnuˈvo]

Opprinnelsen er fransk, så det er ingen grunn til å gå veien om engelsk.

Svar

Tradisjonelt uttales slike navn med j-lyd, akkurat som navn på Gy- og Gi-.

Vi kan kalle det hovedregelen. Men noen navn har med tida fått bokstavrett uttale (skriftuttale).

Alle uttaler fremdeles Geilo /jeilo/ i samsvar med tradisjonen og vanlige uttaleregler, men det har blitt så vanlig å uttale Geiranger med hard g- at NRK har endret uttalerådet sitt fra /jeiranger/ til /geiranger/. Den gamle lokale varianten hadde j-lyd: /jårånjen/. Den hadde trykk på første stavelse og tonem 2 i /jårang-/. (Trykk på -ang- skal også ha forekommet.) 

Den tidligere anbefalte uttalen /jeiranger/ har den samme tonegangen som /jårången/, i likhet med de fleste anger-navn, som Orkanger og Flatanger. Skriftuttalevarianten /geiranger/ hører man ofte med tonem 1 i /geirang-/ og av og til med trykk på /-ang-/ (som i Hardanger og Stavanger), men heller ikke NRK anbefaler disse uttalevariantene. 

Norsk talemål er ikke normert. Du velger selv om du skal gjøre som NRK-medarbeiderne og bruke den nyere skriftuttalen med hard g (som begynner å bli ganske gammel lokalt også), eller om du skal holde deg til den uttalen av Gei- som er mest i tråd med det norske språksystemet ellers, altså Gei- med j-lyd, som i Geilo. Det har også kulturhistorisk verdi at noen holder den gamle lokale uttalen med /jår-/ i hevd.

Nedenfor byr vi på mer lesestoff for spesielt interesserte.

Oluf Rygh i verket Norske Gaardnavne:

Alf Hellevik i boka God norsk i skrift og tale (1956):

Bjarne Berulfsen i boka Ordet går videre (1969):

Svar

Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/.

I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal (e eller i) etter g-en. Etter gammalnorsk tid vart dei fleste g-ar som stod føre slike vokalar, mjuka opp til j-lydar. I visse samanhengar kunne dei bli til i-ar eller falla heilt bort.

• spegill > spegjel > speiel
• snigill > snigjel > sniel
• tygill > tygjel > tyel

Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda /speiel/, /sniel/ og /tyel/. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt likt: [spæil] og [snæil].

I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-.

Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel.

Svar

På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.

Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.

Skriftspråknøytrale navn

Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.

På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.

Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.

Veier og veger i kommunene

Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.

For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.

Veg kan stå for /vei/ og /veg/

Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.

Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)

Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk.

I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)

Svar

Det er valgfritt. Den dansk-norske formen færge ble i 1917 avløst av ferje, som var enerådende til 1981, da ferge seilte inn igjen som likestilt form.

I gammelnorsk het det ferja. Ferge har vi fra dansk. Det er aldri tatt inn i nynorsk, der det bare heter ferje.

På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo. Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen.

Ferja og fergen

Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt i bokmål. Historisk og stilistisk har det lenge vært en viss sammenheng mellom

ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå)

og på den andre siden

ferge og felleskjønn (altså fergen)

Men før i tida var ferjen vanlig i skrift, akkurat som ferga er blitt det i den seinere tid.

Språkhistorie og dialektformer

G fra skriftbildet

En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) skriver seg fra en dansk skikk med å skrive g for j- eller w-uttale, jamfør f.eks. dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift fikk disse lydene hard g, altså «bokstavuttale». Først på 1900-tallet spredte bokstavuttalen seg for alvor i norske dialekter.

J i det meste av landet

Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete færje i stedet for færge på grunnlag av det vanlige talemålet (enda talemålet var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i). Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også formen færje i sine skrifter.

Skriftuttale

Former med skriftuttale brer seg. Derfor er det grunn til å tro at flere unge sier ferge. At ferge sprer seg på Vestlandet, kan dessuten komme av at ordet oppfattes som del av en større gruppe ord og former som mister j-uttalen. Her finner vi alt fra å sørgje og ei verje til den dialektale j-uttalen i bergje' og torgje' (bestemt form av eit torg og eit berg med hard g). Når j-uttalen generelt taper terreng, kan også ferje rammes, og j-en endres til en uhistorisk g som stammer fra skriftbildet.

Det er altså litt av ei språkhistorisk smørje vi står oppi – men merk at smørje neppe blir til *en smørge, for dette alternativet finnes hverken i bokmål eller dansk.

Normen og bruken

G-variantene var altså utenfor rettskrivningen mellom 1917 og 1981. Likevel var ferge og fergen de mest brukte formene i bokmålstekster hos mange aviser og forlag etter krigen og fram mot 1980. Disse formene har holdt seg godt i forlagsverdenen, men ellers har det relativt sett gått litt nedover med dem etter at de ble tillatt igjen. I avisene har ferje og ferja vært de mest brukte formene de siste tjue årene, også på bokmål, samtidig som den nye g-varianten ferga har halt innpå.

Svar

Før år 1900 fanst hals-r eller skarre-r nesten berre på det sørlege Sørlandet og i nokre tettstader på Sør-Vestlandet. Sidan spreidde han seg kraftig i desse landsdelane. R-en har så å seia hoppa frå tettstad til tettstad før han har spreidd seg utover bygdene.

Denne relativt nye r-en spreidde seg frå parisarfransk på 1600-talet og frå København frå kring 1780-åra. Hos oss kom han truleg fyrst til Bergen og Kristiansand.

Hals-r-en er lett å læra, og tidlegare vart han rekna som fornem. Det er nok grunnen til at han har spreidd seg så lett.

Dialektkartet

No er hals-r-en i bruk i store delar av Aust- og Vest-Agder, nesten heile Rogaland, store område kring Bergen og delar av Sogn og Fjordane sør for Florø. Han spreier seg oppover Setesdalen, i Hordaland og i Sogn og Fjordane. Mange stader er det no berre dei eldste som nyttar rulle-r.

Det er spådd at Agder-fylka, Rogaland og Hordaland vil bli reine skarrefylke, og at store delar av Sogn og Fjordane kjem til å skarra. I aust og nord har hals-r berre fått innpass hos einskildpersonar. I søraust ligg grensa fast ved Risør.

Frogner-r

Utanfor Sør- og Vestlandet har hals-r-en vore nytta av eit lite mindretal på vestkanten i Oslo. Grunnen skal vera at ein tidlegare nytta barnepiker frå Sørlandet. Dette har vorte kalla Frogner-r, men det same ordet er nytta om ein særeigen mjuk og surrande (altså ikkje trillande) tungespiss-r på vestkanten (nærmast ein tilbaketrekt z).

I Kristiania (Oslo) rekna mange skarring som «fint». Ein av grunnane er at dansk, som har hals-r, tidlegare var teaterspråk i byen. Dessutan har bergensk finspråk (med hals-r) i periodar hatt høg status.

Uttalevanskar

Born som lærer å snakka, får lettare til å uttala skarre-r enn enn rulle-r. Det gjer at skarre-r-en lett spreier seg.

Men i område med austnorsk «retrofleks» uttale av rn, rt, rs o.l. er borna truleg meir motstandsdyktige mot hals-r-en, for desse retroflekse lydane ligg framme på tunga. Somme meiner difor at skarre-r-en ikkje vil spreia seg stort lenger aust- og nordover.

Les meir

Det er skrive ei heil bok om r-lyden: Arne Torp: R – ei urokråke i språket (Samlaget 2007).

Her er ein artikkel frå 2015 om spreiinga av skarre-r i Hordaland.

Svar

Dette var rettskrivningssituasjonen før:

projektor ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’

I 2021 ble det innført to nye ting: et betydningsskille mellom prosjektør og projektor + en helt ny variant: prosjektor, basert på den engelsk-norske uttalen av projector. Flere tiårs markedsføring av slikt utstyr til kontor- og hjemmebruk hadde påvirket norsk talemål, og kravet om en ny skrivemåte hadde vokst.

Her er stoda i dag:

projektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’

Uttalen

Generelt er bokstavrett uttale av nyere importord anbefalt. Det tilsier at projektor og prosjektor bør uttales som de skrives. Det er ingen grunn til å uttale projektor med engelskinspirert sj-lyd når denne uttalevarianten har fått sin egen skrivemåte.

Hvorfor proj- før?

Grunnen til at vi lenge skrev projektor uten sj, er at ordet henger nær sammen med projisere og projeksjon, som både skrives og uttales med j-lyd. Opphavet er latin projicere ‘å kaste fram’ (av pro + jacere ‘å kaste). De beslektede ordene prosjekt og prosjektil har vi skrevet med -sj- siden 1938.

De som legger vekt på sammenhengen med projisere og projeksjon, kan godt fortsette med å skrive projektor.

Hva med prosjektør?

Varianten prosjektør er en fornorsking av fransk projecteur. Før 1984 ble det skrevet projektør (men vanligvis uttalt med sj).

Det ble i 1984 gjort et vedtak om ikke å skille mellom betydningene av prosjektør og projektor. I Bokmålsordboka ble både projektor og prosjektør forklart med ‘lyskaster’ og ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram tekst, lysbilder og videoer med (‘skriftprojektor’ og ‘videoprojektor’).

Likevel var det en forskjell: Prosjektør ble brukt mest i betydningen ‘lyskaster’, mens projektor (nå altså også prosjektor) ble brukt mest i de andre betydningene, altså om framvisningsapparater. Fra og med 2021 har prosjektør bare hatt betydningen ‘lyskaster’ i rettskrivningsordbøkene.

Boksøk (nb.no)

Her er resultatet av et søk i et utvalg kilder ved nb.no. Avissøk gir et litt annet bilde, det samme gjør søk i hele tekstmassen. Men dette er illustrerende nok.

Før 2000 er det oftere lyskaster-betydningen som ligger under p-ordene. Når projektor skyter i været, er det i stor grad med uttalen /prosjektor/.

Svar

Den tradisjonelle leseuttalen er /mean/ og /sian/.

Dei fleste d-ar mellom vokalar og til slutt i ord etter vokal er stumme. Dette gjeld vel å merke gamle norske ord, ikkje importord.

I gammalnorsk hadde desse orda stungen d (uttalt som th i engelsk the). Det er mange hundre år sidan dei stungne d-ane fall bort i norsk. Dei overlevde berre – og då i form av vanleg d – på delar av Nord-Vestlandet. (Vi ser her bort frå bokmål og spreidde ord i ymse dialektar.)

Når folk som ikkje er sunnmøringar eller nordfjordingar, les ord som med, medan, sidan, sida, tida og nedanfor med hard d på nynorsk, må det reknast som skriftuttale, og det har ikkje vore tilrådd.

I mange dialektar har n-en òg falle bort (slik at det heiter /mea/ og /sia/), men ein plar ta med n-en når ein les nynorsk høgt. Det finst elles mange fleire meir særmerkte dialektformer, som til dømes /sea/, /sio/ og /mende/.

Medan har synonyma mens (som i bokmål) og dessutan kortvarianten med /me/, som var meir utbreidd enn medan på Ivar Aasen si tid.

Hugs at det heiter ved sida av, uttalt ve sia a(v) utan n til slutt! Dette uttrykket har ingenting med adverbet sidan å gjera. Sida /sia/ er her bunden form av ei side /ei sie/.

Svar

De fleste ord og navn som begynner på x-, fra xylofon til xenofobi, uttales med s- for x-.

Merk at det bare gjelder i framlyd. Xerxes uttales altså /serkses/.

Svar

Geni blir uttalt /sjeni/, medan genial oftast har bokstavrett uttale med /ge-/.

Grunnen til skilnaden er at vi har fått ordet geni frå fransk, medan genial truleg har kome via tysk.

Rota til begge orda er latin genius ‘ånd’. I klassisk latin var uttalen /ge-/.

Svar

Det er ingen forskjell. Både kje og killing er bare ‘unge av geit’. Geit er først og fremst hunngeit, men geiter i flertall kan ha begge kjønn. Hanngeit er knapt noe skikkelig ord, men det kan til nød brukes i en definisjon av bukk.

Kje het på gammelnorsk kið, og killing er en avledning av kið med suffikset -ling. (Dette suffikset kan fungere «forminskende», men i dette tilfellet endres ikke betydningen. Det blir litt som når lam i en del dialekter også heter lamunge.)

Ulike varianter

Det er rimelig å kalle kje både grunnordet og hovedordet. Killing er en utbredt tilleggsvariant som noen steder er hovedordet. Killing har nok også hatt lettere for å feste seg som «koseord» blant språkbrukere som er mindre kjent med sau og geit. (Unge mennesker som bruker sj-lyd for kj-lyd, vil dessuten ha lettere for å gjøre seg forstått med /sjilling/ enn med /sje/, pga. forvekslingsfaren. De kan eventuelt ty til det ellers overtydelige geitekilling.)

Lenge ble kje skrevet kid både i landsmål og dansk-norsk og riksmål. I landsmål uttalte man det med åpen i og stum d, altså mer eller mindre som /kje/. I riksmål er det blitt uttalt kjidd, som har vært svært uvanlig i norsk talemål ellers. I dansk heter det kid, mens killing betyr ‘kattunge’ (på norsk kjetling o.a.).

Kid finner vi forresten igjen i engelsk. Det er lånt fra nordisk i sin tid. Engelskmennene utviklet tilleggsbetydningen ‘barn’. Vi har i nyere tid importert «kidsa» gjennom etteraping, uten å få med klangbunnen (sammenligningen med kje). Det er en ganske spesiell form for kidnapping.

Geit og bukk

Et geitekje er hunn, et bukkekje er hann.

Bukker kan nok kalles geiter, men bare når de omtales sammen med (hunn)geiter. Geit er hele arten, uten hensyn til kjønn og alder. Men brukt om et spesifikt individ er geit bare et voksent hunndyr. Noe annet er kje eller bukk. Geitebukk brukes tradisjonelt sjelden (og nesten aldri dersom samtalen allerede dreier seg om geiter; da er det nok å si bukk).

Før var det vanlig på bygdene med et eget ord for geit mellom 1 og 2 år: ei hane eller hone (av gammelnorsk haðna; med ganske forskjellig uttale rundt omkring; heine, håne ofl.) – ikke å forveksle med en hane (gammelnorsk hani, som selvsagt er motstykket til høne). Hane hos geit svarer til gimmer hos sau. Individer av begge arter, særlig hannene, kan i denne alderen også kalles risbit (egentlig dyr som eter ris ‘småkvist’). Det har også vært brukt dialektalt om menneskelige «kids» av hankjønn.

Svar

Skrivemåten av det franske ordet baguette ble fornorsket i 1980. Korrekt norsk skrivemåte har siden da vært bagett, se rettskrivningsordbøkene.

Skrivemåten uten -u- er i samsvar med den franske uttalen. (Denne u-en i fransk er stum, den tjener bare til å vise at g-en skal uttales som en vanlig hard g.)

Ordet bagett bør altså uttales rett fram, med trykk på siste stavelse: baGETT.

(I mye østnorsk, inkludert trøndersk, ligger trykket på første stavelse også i importord som bagett, og det må regnes som riktig i de dialektene det gjelder.)

Svar

Framlyden i ord på pn- uttales bokstavrett, altså /pn-/.

Flere ordbøker opplyser ellers at eu i dette ordet uttales /ev/, men man vil neppe bli misforstått om man uttaler det /eu/.

Svar

Advent kjem av latin adventus Domini, altså ‘Herrens kome’. Det blir som kjent brukt om dei siste vekene føre jul, som er dei fyrste vekene av kyrkjeåret.

Uttale

Ordet blir uttalt med trykk på fyrste stavinga og med tostavingstonelag (tonem 2). I dialekt har trestavingsforma advente (og adventa) òg vore utbreidd.

Samansetningar

Samansetningar med advent får oftast -s- i skriftmålet. I Tanums store rettskrivningsordbok (bokmål) står samansetningane adventsfarge, adventskalender, adventslys, adventspreken, adventssøndag, adventstid. I Nynorskordboka står adventskalender, adventskrans, adventsstake, adventssundag, adventstid.

(På Svalbard har vi likevel Adventfjorden og Adventdalen, men desse namna har eit heilt anna opphav enn advent, sjå Store norske leksikon.)

Hjå Alf Prøysen finn vi «Adventvise», som viser at -s- tradisjonelt ikkje er einerådande i norsk.

Særleg i nynorsktradisjonen ser ein ofte samansetningar med advent utan s. Hovudgrunnen er nok at advent er eit hokjønnsord, og at -s opphavleg ikkje er ei genitivsending for hokjønn.

Samansetninga adventstid

Eit anna spørsmål (som Språkrådet har fått fleire gonger) er om ordet adventstid eigentleg trengst. Oftast gjer det nok ikkje det. Advent åleine står for ‘adventstid’, jamfør uttrykka i advent(en) (bokmål) og i adventa (nynorsk). Men det er ikkje gale å leggja til -tid.

Svar

For at noko skal kunne kallast ei språkendring, må det slå igjennom og bli eit varig nytt drag i språket som dei fleste språkbrukarane i eit språksamfunn nyttar. Det må altså vere noko meir enn tidsbundne variasjonar, som t.d. moteord, som går av bruk att.

Sj-uttale der folk før nytta /kj/, kan bli ei språkendring dersom denne uttalen held fram med å spreie seg.

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk av Mæhlum, Akselberg, Røyneland og Sandøy (Cappelen Akademisk 2003) kan du finne ein utdjupande definisjon av språkendring. I kapittel 10, «Språkendring», drøftar forfattarane m.a. samanfall av sj-lyd og kj-lyd.

Svar

Bord- i bording uttales akkurat som bord i å gå om bord, altså slik du uttaler det. D-en er stum.

Uttalen /bårding/ vekker mistanke om påvirkning fra engelsk boarding, mens /båring/ er vanlig uttale av boring (altså det å bruke redskapet bor) i nynorsk og mange dialekter.

Svar

Flere steder heter det tradisjonelt både venninde og lærerinde, for disse ordene ble lånt inn fra dansk i sin tid, og da gjerne med norsk bokstavrett leseuttale av dansk. (Danskene uttaler ikke d-en selv.)

D-uttale er også vanlig i riksmålspreget norsk. Det er litt rart, for språkmannen Knud Knudsen mente allerede i 1886 at man i dannet dagligtale sa -inne. Vi finner d-uttalen av ordet i en del dialekter også. I mange vestnorske dialekter er selve d-uttalen mindre påfallende, siden -nd- der regelrett uttales med d (jf. f.eks. landet). (Men det kjønnsspesifikke ordet venninde har ikke vært veldig utbredt på bygdene før.)

Hvorfor venninde og lærerinde eventuelt har skilt lag når det gjelder uttale, tør vi ikke slå fast, men kanskje lærerinne med tiden er blitt mer påvirket av normene i det offentlige (før ordet ble byttet ut med det kjønnsnøytrale lærer). Riksmålet holdt forresten lenger på d i venninde enn i de andre -inde-ordene.

Svar

Kontreadmiral skal uttalast som viseadmiral, altså med trykket på fyrste stavinga.

Slik er det òg i dansk og svensk.

Å leggja trykket på /tre/ er nok ein nymotens skikk. Kanskje nokon har vilja gje ordet ein fin fransk klang? Men det stemmer slett ikkje med fransk, det språket som ordet kjem ifrå. Der heiter det contre-amiral, utan nokon é.

Svar

Det finnes ikke offisielle uttalenormer for norsk, men du er i alle fall på helt trygg grunn om du sier /initsiativ/ eller /inisiativ/.

Det som står om uttale i ordbøkene, er ikke påbud, men orientering om vanlig og allment akseptert uttale.

I eldre uttaleordbøker står det at uttalen er /initsiativ/. Bokmålsordboka og Nynorskordboka oppgir i tillegg /inisiativ/. Det samme mønsteret, altså -tsi- eller -si-, finner vi ved det beslektede verbet å initiere og ved ordet initial.

Siden -tsi- er en uvanlig lydsekvens i norsk, har det utviklet seg ymse tilpasninger, som -si-, -sji- og -tsji-, altså for eksempel /inisjiativ/. Vi har inntrykk av at til og med /initsjativ/ og /inisjativ/ – uten i nummer tre – passerer ubemerket i dag. Vi har jo forenklet skrivemåten av liknende samband med -t(s)i- til -sj- fordi uttalen har gått i den retningen, jamfør for eksempel nationalteater > nasjonalteater. (Initiere og særlig initial uttales nok likevel oftere mer bokstavrett.)

Sløyfer du også den andre i-en i ordet i dagligtalen og sier /insjativ/, går det nok greit, men det kan bli lagt merke til hvis du leser opp en tekst og sluker stavelser på den måten. Og sier du /insjinativ/, har du sagt farvel til alt som med rimelighet kan utledes av skriftbildet. Da må du regne med negative reaksjoner.

Svar

Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen La dolce vita fra 1960.

Paparazzi er en italiensk flertallsform. Den norske flertallsformen er paparazzoer (bokmål) og paparazzoar (nynorsk). Et annet ord for det samme er «snikfotograf».

Z-ene uttales som i pizza, altså -tts-.

Svar

Det heiter /resjisør/.

Det er det franske lånordet regi som utgjer fyrste delen av ordet. Det er lang tradisjon for å uttale denne g-en med sj-lyd etter fransk mønster. Men ingen seier /resi/.

Den range uttalen /resisjør/ er nok lettare å få til for nordmenn, men han heng så dårleg saman med skriftbiletet at vi må rå ifrå å bruka han.

Svar

Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående.

Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor.

Noen avklaringer

For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA).

Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden.

Kj-lyden er utsatt

På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg.

Utbredelse og spredning av sammenfallet

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger».

Merk at vi her snakker om sammenblandingen som et fast trekk i språket til større grupper av språkbrukere. Forbigående sammenblanding av lydene hos barn og unge er av mye eldre dato, for eksempel er det kjent at skolebarn i Oslo før krigen kunne ha vansker med å skille mellom lydene.

Tendensen til sj-uttale var lenge mer et byfenomen enn et bygdefenomen. Men utover på 2000-tallet har den gjort seg kraftig gjeldende også på landsbygda. Vi kjenner ikke til pålitelige kart som viser den geografiske spredningen av sammenfallet. Geografisk har nok fenomenet spredd seg både som bølger ut fra flere sentra og i «hopp» fra det ene sentrumet til det andre.

I den språksosiale spredningen må eldre ungdom ha spilt en stor rolle som forbilde da utviklingen skjøt fart for alvor.

Spesifikke sammenfall

På kort sikt kan nok sammenfallet gjøre enkelte ord vanskeligere å bruke av og til, eller føre til pussige situasjoner, men forskere har funnet ut at antallet ordsammenfall som følge av endringen ikke er særlig stort, hvis vi ser bort fra sammensetninger. I artikkelen «Den sjedelige kj-lyden» (i Språklig samling nr. 1/1997) nevner Liv Osnes Dalbakken disse 22 ordene:

• kjappe/sjappe
• kje/skje, kjede/skjede, kjekk/skjekk, kjel/sjel, kjele/skjele, Kjell/skjell, kjenne/skjenne, kjepper/skjepper, kjette/sjette
• kive/skive, kinn/skinn, kitt/skitt
• kylling/skylling, kyr/skyr, kyss/skyss, kyte/skyte
• kjære/skjære
• kjønn/skjønn, kjør/skjør, kjøl/sjøl, kjøtt/skjøtt

Et viktig par som mangler ovenfor, er sju og tjue (jf. 7-7/27, sjuende/tjuende). Legger vi til viktige sammensetninger med (s)kjønns-, (s)kjede- og -(s)kjær, blir antallet fort større. I tillegg har vi ord som ikke inngår i et klart normalspråklig par, men som likevel kan virke forvirrende med sj-lyd (som kynnere og å kimse, jf. shimse i verkstedsspråk). Kjød og skjød kan legges til lista sammen med f.eks. sjukne og tjukne, kei (og lei) og skei. Tj- blir uttalt som kj- i tradisjonell norsk; det gir flere sammenfall, blant annet tjære /kjære/, tjuv /kju(v)/, tjene /kjene/; jamfør kjære, sju, skjene. Tar vi med par med ulikt tonelag, kan vi legge til blant annet skilling/skilling. Mange flere ord kan legges til dersom vi tar med de formene som oppstår i ymse fonetiske omgivelser («Det kan være litt skink'i / kinki»; «Sku' vi 'kje på ski no / kino?»).

Jo større ordforråd man regner med, jo større er «problemet». Tallet på sammenfall øker om man tar tradisjonelt bygdemål med i regningen. Her er /kj/ vanlig også i innlyd. For eksempel er /bakkjen/ (bakken) noe annet enn /baskjen/ (basken). Men /kj/ er i stor grad erstattet av hard k hos de yngre, så mange potensielle kj/sj-sammenfall er avverget av andre lydendringer eller overgang til nyere mål. Men overgangen til sj bidrar til enda større generasjonsforskjeller i dialekter der kj har stått sterkt i innlyd, og gjør det vanskeligere å holde kj-lyden i hevd.

Skriv gjerne til oss hvis du har eksempler på misforståelser i hverdagen.

For og imot

Utviklingsbegrepet
De færreste språkforskere bruker merkelapper som forfall og framskritt om endringer i et språksystem, og Språkrådet gjør det i alle fall ikke. Ordet utvikling brukes fremdeles en del i språkvitenskapen, men mest om språkutviklingen til den enkelte. De naturlige språkene på kloden regnes stort sett som like grammatisk «avanserte», hvert på sin måte. Det kan derfor være greit å nøye seg med den nøytrale termen språkendring. Det er stor enighet om at et språk ikke kan bli ødelagt av indre endringer. Enten spiller ikke endringene noen rolle, eller så veier de hverandre noenlunde opp i det lange løp.

Dette gjelder altså språket som helhet og som kommunikasjonsmiddel på lang sikt. Forbigående vinning og tap for grupper av språkbrukere eller for spesifikke varianter av språket er en annen sak. Det finnes opplagt fordeler og ulemper med endringer på kort sikt, men hva som er hva, og for hvem (avsendere og mottakere, unge og gamle), er ikke så lett å si.

Ulike språkøkonomiske hensyn
Sammenfallet mellom kj og sj innebærer forenkling av lydsystemet. Det kan sees som en forbedring for senderen. Men skal språket uttrykke like mange betydningsnyanser som før, og unngå tvetydighet, må det nødvendigvis ta igjen på et annet nivå. Det er da ingen vei utenom lengre uttrykksmåter. Kostnaden er altså lengre ord eller ytringer. Kommunikasjonsmessig kan det gå opp i opp. Som alltid må man regne med visse overgangskostnader i form av generasjonskløft og ulikt gjennomslag i ulike grupper.

Det har til alle tider i alle verdens språk vært en helt nødvendig vekselvirkning mellom de ulike språkøkonomiske hensynene. Tendensene holder hverandre noenlunde i sjakk. Ingen steder har den ene tatt overhånd slik at språket er blitt ubrukelig.

Ny likevekt
Det finnes opplagt en overgangskostnad knyttet til ordutskifting, irritasjon over et tradisjonsbrudd og forbigående støy på linja, men det kan altså neppe være snakk om noen virkelig forringelse av språket som informasjonsbærer på lang sikt.

Når noe forsvinner fra språket, går det seg smått om senn til for det som blir værende igjen, som når noe forsvinner fra naturen eller samfunnet ellers. Det kommer noe nytt i stedet, om enn på et annet nivå. Vi får nye likevekter. Et vanlig eksempel fra vår egen språkhistorie er at gammelnorsk skilte mellom /tak/ ‘grep’ og /thak/ ‘hustak’. Vi klarer oss uten th-lyden. Språket har bøtt på bortfallet uten at vi kan sette fingeren på hvordan.

Språkbrukeren som språkpolitiker
Norske språkforskere er først og fremst opptatt av at sammenfallet har skapt en spennende anledning til å studere en språkendring. Det er nok stor enighet blant språkforskerne om at skolen og myndighetene ellers ikke bør prøve å hindre lydsammenfallet eller påvirke talemålsutviklingen i det hele tatt. Blant språkbrukere flest er meningene mer delte.

Nå finnes det mange slags motstridende tendenser i språk og samfunn, og ingen kan tvinges med på hverken den ene eller andre ferden av språkforskerne eller Språkrådet. Men hvis man bestemmer seg for å motarbeide sj-uttalen, bør man ikke glemme at sammenfallet er i samsvar med naturlige endringstendenser i språket. Det er også et identitetsmerke blant unge, så man bør vise pedagogisk skjønn.

Språkrådets råd og NRKs rolle

Språkrådet har ikke noe offisielt standpunkt for eller mot selve talemålsendringen. Det henger sammen med at norsk talemål ikke er offisielt normert på linje med rettskrivning og bøyning.

Uttale av standardspråkene bokmål og nynorsk er likevel et særskilt rådgivningsområde. I 2001 vedtok Språkrådet retningslinjer for noen uttalespørsmål der det blant annet het at man i uttalen av standardspråkene skal skille mellom sj- og kj-lyden etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialekter, se punkt 10 her. Dette er et eksempel på at Språkrådet anbefaler å holde seg til det tradisjonelle og hevdvunne.

Merk at rådet ovenfor senere er erstattet av mer generelle råd som ikke nevner disse lydene. Men det er fremdeles ikke noe språkpolitisk mål å fremme den nye uttalen, hverken innenfor standardspråkene eller ellers.

Vi vet at mange reagerer særlig på den nye bruken av sj-lyd i radio og fjernsyn. NRK har egne regler for sine medarbeidere. Vi finner ikke noe kj-råd under uttalereglene for normalmål, men noen av de relevante dokumentene er bare tilgjengelige for ansatte. I dokumentet «Dialektrøkt» står imidlertid et råd om å skille mellom kj-lyd og sj-lyd. Vi vet ikke hvor mye NRK gjør for å håndheve regelen, men vi tviler på at det er mulig å gjennomføre den i alle sendinger.

Hvordan uttaler man /kj/?

Mange som bruker /sj/ for /kj/, er faktisk i stand til å uttale /kj/ uten øving. Noen bruker /kj/ i ett miljø (f.eks. med foreldrene eller på jobben), men blander i et annet (f.eks. blant jevnaldrende). Det er altså delvis et spørsmål om identitet og motivasjon. Men mange andre synes faktisk det er vanskelig å si /kj/. Det er ganske enkelt lettere å si /sj/.

Lyden /kj/ uttales nesten på samme sted som /sj/ framme i overmunnen, men merk: ikke med tungespissen. Man bruker i stedet et område litt lenger bak på tunga og har over- og undertennene litt lenger fra hverandre (tungespissen er presset ned). Hvis man ikke kan uttale /kj/-lyden, men har lyst til å prøve, finnes det minst tre ulike metoder:

1) Gjør klar til å si /jino/, men blås luft ut av munnen i stedet for å si /j/ (jf. artikkelen til Rolf Theil nedenfor).

2) Hvisk /hino/ så høyt du kan, altså med /h-/ for /kj-/. Det gir en luftigere og mindre brukbar variant enn (1).

3) Sett tungespissen mot tennene i underkjeven når du sier kino. Du kan ev. hjelpe til med lillefingeren: Bit over ytterste ledd, stikk tungespissen under fingertuppen og si /sjino/. Det blir automatisk til /kjino/.

Noen artikler om emnet

I Språknytt har det stått noen artikler om sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk:

• Eric Papazian: «Skal det være noe vindus-skitt? Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom» (1994)
• Hanne Gram Simonsen og Inger Moen: «Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk» (2006)
• Rolf Theil: «Kan du skilje mellom [ç] og [ʂ]?»

I artiklene finner du flere referanser.

En artikkel om de ulike variantene av sj-lyd er tilgjengelig som PDF:

• Per Sigmund Sævik Bøe: Sj-lyden på Vestlandet: 100 år med endringer

Svar

Tradisjonelt har ord på -or som kommer fra latin, gjerne blitt uttalt med trykk på o-en i flertall:

professor – professoren – professorer – professorene

Men det er ganske vanlig å uttale flertallsformene med trykk på samme sted som i entall, og det kan ikke regnes som galt.

Trykkskiftet fra entall til flertall henger sammen med en uttaleregel i latin, så regelen er mest knyttet til ord med forankring i gamle dagers latindannelse. Derfor er trykk på -or mye mindre vanlig i traktorer og motorer enn i lektorer og professorer.

Diktatorer, investorer, debitorer og kreditorer kommer nok i en statistisk mellomstilling. Også doktorer uttales på begge måter, men når doktorer står for ‘leger’, er det mye vanligere med trykk på første stavelse. (Ordet senior, som stadig oftere bøyes i flertall, hører egentlig ikke sammen med disse andre ordene på -or. Vi har uansett ikke registert annet enn trykk på første stavelse.)

Det følgende utklippet fra innledningskapittelet i Bjarne Berulfsens Uttaleordbok gir et godt bilde av tilstanden i såkalt dannet dagligtale rundt 1969. Det har skjedd litt siden den gang.

Svar

Substantiv som består av for + en stavelse til, har oftest trykket på for. Eksempler: fordel, forsett, forskjell, forsvar, forfall, forsorg, forsyn, forsvar, forsøk og forhør.

Selv om noen ord av denne typen kan ha ustø aksentuering (f.eks. forlik og forbruk), tilrår vi trykk på førstestavelsen i samsvar med den vanligste uttalen. Fornuften er altså en ganske ensom ting, for den skal ha trykk på siste stavelse (-nuft). Den får riktignok selskap av enkelte negativt ladde ord, blant annet fortred og fortrykk ‘trykkende forhold’, som så å si har baktrykk.

Svar

Bruk ett når du ville ha uttalt ordet med tydelig trykk. Bruk et med én t ellers. Når du sikter til tallet 1 (i motsetning til 2 eller flere), har ordet trykk og skrives ett. Svaret på det siste spørsmålet står under «Spesielle uttrykk» nedenfor.

Ett svarer altså noenlunde til one (tallet) på engelsk, mens et svarer til a.

Se på forskjellen her (uthevet = trykksterkt):

1 Jeg skal på et møte i dag.
2 Jeg skal på ett møte i dag. (Altså ikke flere.)

I (2) kunne vi ha skutt inn «bare». Det er antallet som er i fokus. I (1) fokuserer vi mer på hva slags ting det er snakk om; vi kunne til og med ha sløyfet et i dette eksempelet.

Flere eksempler (uthevet = trykksterkt):

1 Hun spiste et marsipanbrød til frokost.
2 Hun spiste ett marsipanbrød til frokost. (Altså ikke flere.)

1 Jeg har et par sokker som du kan få låne.
2 Jeg har ett par sokker, så jeg har ikke noen å låne bort.

Et viktig eksempel er

Ett minutts stillhet

Her ligger trykket på ett. Hvis trykket hadde ligget på minutt, måtte vi ha skrevet et. Men da hadde vi satt minuttet i kontrast til sekund og time. Det ville vært søkt.

Før ville vi ha sagt at et er ubestemt artikkel og at ett er tallord. I dag er disse gruppene slått sammen i skolegrammatikken, og begge ordene regnes nå som mengdeord (kvantorer), en undergruppe av ordklassen determinativ (bestemmerord).

Flere eksempler og forbindelsen «et av»

«For et år siden» er nøytralt eller står i motsetning til kortere tidsrom, mens «for ett år siden» står i motsetning til to eller flere år. Også i det følgende eksemplet er det mest naturlig med ett, selv om antallet ikke er i fokus:

• Forbedringer på ett område kan være ulemper på et annet.

Et(t) av følger de samme reglene som et(t) alene. Et eksempel:

• Blåveisen er et av vårens underverker.
• Blåveisen er (bare) ett av vårens underverker, gåsunger et annet.

(Merk: I «et av» ser vi at et rekker litt lenger enn det engelske a.)

Spesielle uttrykk: et(t) eller annet, et(t) og annet, et(t) eneste

Her er det valgfrihet. Det samme gjelder en/én eller annen osv. Man kan følge prinsippet ovenfor og skille mellom trykklett og trykksterk uttale (ulik betydning er det neppe snakk om).

Eventuelt kan man velge det enkleste (altså et) uavhengig av trykket, eller hvis trykket ikke har så mye å si.

I et/ett og annet og særlig i et/ett eller annet er to t-er likevel det vanligste.

I forbindelsen et(t) eneste hører man tydelig forskjell på variantene. Her kan man trygt rette seg etter øret. Ligger trykket på ett, bør man skrive det slik.

Én og éi med aksent svarer til ett med to t-er

Ved hankjønnsord eller hunkjønnsord er det én eller éi vi bruker for å markere ettertrykk. Når det uansett er klart hvordan formuleringen skal leses, er det vanlig å sløyfe aksenten. I en formulering som «minst en av fire» er det teknisk sett riktig med aksent, men de fleste sløyfer den, og det er også riktig.