SøkSvar
Det er helt valgfrie former, og du må selv velge mellom dem. De lange formene er eldst og mest samnordiske. De korte formene bunner i et lydretthetsideal (ortofoni) som aldri har blitt enerådende i rettskrivningen.
Rettskrivningshistorien
Det har vært mye fram og tilbake med dette. I 1917-rettskrivningen var bad, stod, drog og gav eneformer på bokmål. I 1938 ble ba, sto, dro og ga jamstilt, men i 1959 kom disse formene i klammer og ble såkalte sideformer. Først i 2005 (da sideformsystemet ble avskaffet) ble det helt valgfritt igjen. Det var så mye variasjon i norske tekster at det virket umulig å utelukke den ene varianten.
Sammenhenger i og mellom språk
Før hørte man nok oftere /drog/ og /gav/ i talemålet, særlig i en del dialekter, men i dag er det vanlig å regne den siste konsonanten som stum (jamfør ord som vid og haug). Utlydskonsonanten i bad, drog, gav og stod er der først og fremst på grunn av selve skrifttradisjonen og dernest av etymologiske grunner – for å vise sammenhengen med beslektede ord som bedende, dragning, giver, stand osv. I dansk og svensk holder de på formene med konsonant til slutt, det samme gjelder nynorsk.
Råd
Språkrådet kan ikke velge mellom valgfrie former for deg. Vi kan bare gi deg grunnlag for å velge selv.
Hvis du legger mest vekt på lydretthet/ortofoni (det at skriften skal svare nøyaktig til uttalen), er det naturlig å velge kortformene.
Lydretthet er et ideal som ikke kan gjennomføres fullt ut. Du kan for eksempel ikke skrive naturli og kårtfårmene for naturlig og kortformene. Men du kan velge lydrette varianter der rettskrivningen tillater det.
Hvis du er opptatt av sammenhenger i språket og sammenhenger mellom språk (her: de nordiske), kan det være naturlig å velge de lange formene. Du kan uansett uttale dem i samsvar med talemålet. Eksempel: Man skriver bad og sier /ba/ slik man skriver tida og sier /tia/.