I lista over datatermer står det at e-bok skal skrives med bindestrek på norsk. Men det skrives stadig oftere i ett ord, altså ebok. Derfor lurer vi på om ordet nå har utvikla seg til å bli et vanlig ord, jf. regelen som sier at sammensetninger med opprinnelige forkortelser som er blitt vanlige ord, skal skrives uten bindestrek.
Nei, det heter fremdeles e-bok.
Regelen er kanskje litt tvetydig formulert, men det vises til forkortelser som er blitt vanlige ord. Men e er jo ikke et vanlig ord! Det kan ikke brukes alene. Dette står i kontrast til el i f.eks. elgitar, for el brukes faktisk alene om elektrisitet (jf. el og varme for strøm og varme).
Hvordan forkortes måneds- og dagsnavn?
Forkortinger av månedsnavn har tre bokstaver, forkortinger av ukedagsnavn har to.
Det heter altså:
jan. feb. aug. sep. okt. nov. des.
Mars, mai, juni og juli forkortes ikke, og vanligvis heller ikke april.
De fleste ukedagsnavnene forkortes til to bokstaver, men nynorsk laurdag forkortes til tre:
bokmål: ma. ti. on. to. fr. lø. sø.
nynorsk: må. ty. on. to. fr. lau. su.
Alle forkortelsene skal ha punktum til slutt i vanlig tekst. Det kan gjøres unntak for ordbøker og opplistende publikasjoner.
Hvordan bør forkortelser for e-løsninger og ID-løsninger skrives? Jeg tenker særlig på kombinasjonen!
Forkortelsen for elektronisk er en liten e, og den skal ha bindestrek etter seg. Det er valgfritt med id og ID, men ID er tydeligst.
Vi få altså e-ID, på linje med for eksempel e-handel.
Kan eksklusive forkortes eks.? Hvordan forkorter man i så fall eksemplar?
Eksklusive kan bare forkortes ekskl., som i «ekskl. mva.». Det er helt parallelt med inkl.
Eks. står på sin side for både eksempel og eksemplar(er). (Ikke bruk ex. eller ekspl. for eksempel og eksemplar.)
Det skal forresten være punktum i alle vanlige forkortelser bortsett fra forkortelser for mynt, mål og vekt.
Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?
Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav.
Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar:
World Wildlife Fund > WWF
Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN, av De forente nasjoner)
Norsk rikskringkasting > NRK
Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.
Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:
North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco
I genitiv legg vi ein liten s til:
WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos
Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar:
BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc
Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar.
Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID).
Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR.
Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:
pc-en – pc-ar – pc-ane
PC-en – PC-ar – PC-ane
(ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)
cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane
I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting.
Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:
sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp
Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus 'menneskeleg immunsviktvirus'), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar – radaren – radarar – radarane, laserskrivar, hivmedisin.
Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.
Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.
I en periode fra midt i 1970-åra til tusenårsskiftet var det mulig å skrive forkortelser uten punktum til slutt. Hva er bakgrunnen for at det igjen ble obligatorisk med punktum i de fleste forkortelser?
Punktum ble med visse unntak obligatorisk igjen i februar 1999. Bakgrunnen var bl.a. påtrykk fra statsinstitusjoner som gjerne ville ha en ensarta praksis i offentlige dokumenter. Det var mye veksling og rot, og det var ingen utsikter til at den nye skikken med sløyfing av punktum skulle bli enerådende.
Fordelen med punktum er at man lettere ser hva som er en forkortelse. Det er f.eks. lettere å skjelne mellom bl.a. og bla enn mellom bl a og bla i løpende tekst.
Merk at mål-, vekt- og myntenheter skal skrives uten punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv. Den regelen er minst hundre år gammel.
I ordbøker og opplistende publikasjoner kan en fremdeles bruke forkortelser uten punktum for å spare plass.
Er det mulig å slå sammen forkortelsene for gards- og bruksnummer, for eksempel Gbnr 12/121?
Ja, men med liten forbokstav og punktum.
Denne forkortinga står ikkje i ordbøkene, men er vanleg i fagmiljøet.
Bruk likevel helst den etablerte skrivemåten gnr. 12, bnr. 121 når du skriv for folk flest, eller skriv det fullt ut.
Hugs i alle fall liten forbokstav og punktum etter nr.: gbnr. 12/121.
Kva heiter FN på nynorsk?
På nynorsk kan ein velja fritt mellom forkortingane SN og FN, men det fulle namnet er Dei sameinte nasjonane.
Det er vanskeleg å gjera alle forkortingane i eit mindretalsspråk godt kjende i heile språksamfunnet. Ein har opna for bruk av FN på nynorsk mellom anna for at bokmålsbrukarar straks skal forstå tekstar der berre forkortinga er brukt.
I tekstar der ein har høve til å skriva Dei sameinte nasjonane (SN) tidleg i teksten, er det mindre grunn til å bruka varianten FN enn elles.
Kvar gong ein skriv FN, blir det sjølvsagt litt vanskelegare for folk å kjenna att SN i neste omgang.
Tilhøvet mellom nynorsk og bokmål i denne samanhengen kan jamførast med tilhøvet mellom norsk og engelsk, jamfør forkortingane WTO og WHO for Verdens handelsorganisasjon / Verdshandelsorganisasjonen og Verdens helseorganisasjon / Verdshelseorganisasjonen.
Kan ordet kvadratmeter forkortast? Korleis skal ein i så fall gjere det?
Ein kan nytte forkortinga kvm eller symbolet m².
Det er heilt i orden å forkorte kvadratmeter, og den rette forkortinga er kvm (utan punktum til slutt).
I tillegg kan ein sjølvsagt nytte symbolet m² (m tett følgd at eit total, som bør vere opphøgd dersom programvara tillet det).
På nynorsk kan det òg heite rutemeter, men det finst ikkje noka allment kjend forkorting for dette, så ein må bruke ei av forkortingane ovanfor.
Sjå òg denne lista over forkortingar og symbol i allmennspråket.
Hva er den korrekte måten å forkorte eventuelt på? Det er delte meninger om dette på skolen min, og både ev., evt., evnt. og evtl. er i bruk. Særlig er det mange som holder på evt., ser det ut til.
Det er ev. som er den riktige forkortelsen. Det er den korteste varianten, og korthet er som kjent mye av vitsen med forkortelser.
Forkortelsen dekker alle former av ordet, både eventuell, eventuelt og eventuelle.
Slik har regelen vært siden 1969. Evt. var tidligere korrekt, men er det ikke lenger. Denne varianten brukes likevel fremdeles. Det er ikke så rart, for den har vært helt innarbeidet. Gjenkjennelighet er også et viktig kjennetegn ved forkortelser.
Du finner en oversikt over forkortelser og noen regler for bruk av dem på nettsidene våre.
Flere norske partinavn bryter med rettskrivningen, og forkortelsene spriker i flere retninger når det gjelder bruk av punktum og forbokstav. Skal det være slik?
Språkrådet anbefaler generelt både folk og partier å følge rettskrivningen, men i vanlig tekst bør man nok rette seg etter navneeieren i dette tilfellet.
I motsetning til statsorganer er partier og private organisasjoner ikke forpliktet til å følge rettskrivningen når de fastsetter navn. Det kan selvsagt diskuteres om publikum er mer forpliktet til å følge navneeierens krumspring enn navneeieren er til å følge rettskrivningen, men partiforkortelsene har så sterk hevd nærmest som emblemer eller ikoner at det ikke er praktisk å se dem i et strengt rettskrivningsperspektiv.
De fleste etablerte partiene har navn som svarer fullt ut til skrivereglene: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Men Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti burde ideelt sett hatt stor forbokstav bare i det første leddet i navnet. Flere mindre partier har også vel mange store forbokstaver, og i en klasse for seg står Miljøpartiet De Grønne, med stor d til og med i De. Her kunne det vært på sin plass med litt ressurssparing, men tanken er kanskje at navnet så å si består av to navn.
Her er forkortelsene slik partiene nå vil ha dem, satt opp etter type:
H, V
SV, MDG
Ap, Sp
KrF
FrP
For Rødt er R brukt, men det er vanlig å skrive navnet fullt ut.
De første tre radene er uproblematiske. KrF kan sies å bygge på samme logikk, det vil si at ny stor bokstav først kommer der navnet inneholder et nytt ord (etter et mellomrom). Det er særlig FrP som skiller seg ut, med en stor p som skriver seg fra tredje ledd i et sammensatt ord. Men Språkrådet godtar altså alle forkortelsene ovenfor (se forkortingslista). Det er også disse vi finner hos Statistisk sentralbyrå.
Det finnes riktignok lang tradisjon for andre varianter enn de nevnte, både i og utenfor partiene selv. I Norsk forkortingsordbok (Cappelen 1997) står for eksempel både KrF og Kr.F. I samme bok står både Frp og det mønstergyldige Fr.p. med punktum. Arbeiderpartiet er representert med A, Ap og DNA. Finn-Erik Vinjes Skriveregler (Aschehoug, 2009) nevner i tillegg AP. På nettsidene til Stortinget og i stortingsreferat er A mest brukt. (Det norske Arbeiderparti heter nå offisielt bare Arbeiderpartiet, så DNA er ikke med på lista ovenfor.)
I alt fra tabeller til parenteser kan man rett som det er også finne «utjevning» til for eksempel bare store forbokstaver (AP og SP osv.) eventuelt et system med veksling mellom små og store bokstaver etter et logisk system (som på lista ovenfor, men med Frp og med f.eks. Pp for Pensjonistpartiet, som selv bruker PP). Det må være helt i orden til sitt bruk. Se for eksempel under ulike valgår hos Statistisk sentralbyrå her.
Kva er rett forkorting av månad? Er det ikkje «mnd.»? Og kva blir forkortinga av fleirtalsforma månader?
Rett forkorting av månad og månader er «md.».
Forkortinga «mnd.» har vore i bruk tidlegare, men etter dagens offisielle skrivereglar skal forkortinga vere «md.». Den gjeld både for eintals- og fleirtalsforma.
Sjå òg denne lista over forkortingar og symbol i allmennspråket.
Skal det være to punktum etter en forkortelse som står til slutt i en setning? Eksempel: «Viser til samtale av 4. juni d.å..»
Nei, to punktum skal aldri stå etter hverandre.
I tilfeller som dette får punktumet til slutt i forkortingen en dobbeltfunksjon og markerer også avslutningen av setningen.
Står det et annet tegn til slutt, som kolon, spørsmålstegn eller utropstegn, har punktumet bare forkortelsesfunksjon og er obligatorisk, for eksempel slik: «Jeg er cand.jur.!»
Korleis skal eg forkorte orda organisasjonsnummer, personnummer og fødselsnummer?
Skriv
Merk at dei to siste er mindre kjende (eller kjennelege) og berre bør brukast der tydinga går klart fram av samanhengen!
Stor forbokstav skal berre brukast der det ville vore rett med stor forbokstav i det fullt utskrivne ordet.
Hvordan forkortes riksvei og fylkesvei?
Hvordan skrives forkortelser av personnavn på norsk?
Ved initialforkortede personnavn settes i regelen punktum: B.B., F.-E.V., H.C. Andersen, Jens Chr. Gundersen, Storm P. – men en enklere punktumløs skrivemåte er alminnelig i uformell kommunikasjon: BB, F-EV.
Flere eksempler:
Ola P. Nordmann
Ola P.K. Nordmann
J.R.R. Tolkien
Bør ein skriva «DNA-et» eller «DNAet» i samanhengar som «DNA-et til ein organisme»?
Rett skrivemåte er «DNA-et» med bindestrek.
«DNA» er eit forbokstavord som må lesast bokstav for bokstav. I samansetningar bruker ein òg bindestrek: «DNA-molekyl».
Det same prinsippet gjeld for alle forkortingar som kan bøyast eller setjast saman med andre ord.
Jeg lurer på hvordan et bindestreksnavn som Per Hansen-Andersen skal forkortes.
Med den gjeldende hovedregelen får vi skrivemåten
P.H.-A.
– med punktum etter hver bokstav, med bindestrek og uten mellomrom.
I mindre formelle sammenhenger kan PHA godtas.
Finst det ei korrekt forkorting av prosentpoeng?
Du kan bruka pp. (eller pst.p.).
Det står ikkje noko om dette i Norsk forkortingsordbok, og det finst heller ingen klår tradisjon for dette på norsk. Men behovet for ei forkorting er klårt nok, og pp. er stutt og praktisk. Pst.p. kan heller ikkje vera gale når prosent kan forkortast pst.
Forklar gjerne forkortinga fyrste gong ho står i teksten, slik: «… prosentpoeng (pp.) …».
Prosentpoeng heiter òg prosenteining (bokmål: prosentenhet). Det må vera mogleg å nytte pp. og prosenteining/prosentenhet i same teksten.
Korleis skal ein skriva og uttala desse orda?
I 2020 vart orda normerte til hifi og wifi.
Før heitte det Hi-Fi eller hi-fi, medan wifi var unormert (og oftast skrive Wi-Fi).
Hifi står for high fidelity.
Wifi er i utgangspunktet eit merkenamn (frå den såkalla Wi-Fi-alliansen), men i dag må det reknast som eit samnamn (bokmål: fellesnavn). Wifi er eit engelsk ordspel på hifi. Wifi blir gjerne oppfatta som eit akronym for wireless fidelity, men strengt teke står ikkje fi for noko, jf. denne artikkelen i New Scientist.
Det står i Nynorskordboka og Bokmålsordboka at uttalen av hifi er /haifi/. Det svarar fint til korleis byrjinga på high fidelity blir uttala på engelsk. I engelske ordbøker står likevel /haifai/ – og /waifai/. Det står ikkje noko i dei norske rettskrivingsordbøkene om den norske uttalen av wifi, men andre kjelder nemner /vifi/ og /vaifai/.
Folk får nesten velja uttale sjølve. Uttaleopplysningane i ordbøkene er berre opplysningar, ikkje reglar.
Jeg ser at mange skriver «PCen» og «hjemme-PCen» uten bindestrek foran endelsen. Er det riktig?
Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før bøyningsendinger og i sammensetninger med andre ord.
Vi velger her å skrive ordene med små bokstaver (det er valgfritt). Vi får for eksempel:
pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning
cd-utgivelse, jazz-cd, jazz-cd-en
(Vi bruker bindestrek på samme måte med store bokstaver.)
De samme opplysningene finner du for øvrig under Skriveregler på nettsidene våre:
I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik:
pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)
Stadig flere skriver epost. Er det ikke på tide å sløyfe bindestreken?
Nei. Skrivemåten e-post (og å e-poste) med bindestrek ble vedtatt av Språkrådet allerede i 1995 og er fremdeles offisiell rettskrivning. Skrivemåten epost er fremdeles like uaktuell som iland og abombe.
Bokstaven e kom i utstrakt bruk for elektronisk rundt midten av 1990-tallet. I dag har vi således fått bl.a. e-handel, e-forretningsdrift, e-innsyn, e-læring, e-minister og e-sport. Bokstaven brukes også med betydningen ‘energi’, hovedsakelig i ordet e-verk.
Skrivemåten står i kontrast til f.eks. elverk og elgitar, der el står for elektrisk eller elektrisitet(s)-. Merk at el ikke regnes som en forkortelse, men som et selvstendig ord (se f.eks. naob.no), selv om grunnlaget for akkurat det er heller tynt.
Det er lang tradisjon i norsk for å bruke bindestrek etter enkeltbokstaver som står for et helt ord først i en sammensetning. Tenk bare på a-bombe, i-land og u-land, o-fag, p-pille, t-bane osv. Det eneste unntaket fra denne regelen er trolig ubåt, som ble tatt inn i språket for lenge siden. Her er u-en en forkortelse for ‘undervanns’, så bindestrek hadde vært det rette etter hovedregelen (og var faktisk vanlig da ordet var ungt). Ordet ubåt er jo oppbygd på en helt annen måte enn ufisk!
E er en vanlig utlydsvokal (= vokal i slutten av ord). Uten bindestrek i det hele tatt kan det være vanskelig å se grensen mellom leddene i sammensetninger som testepost, jobbepost, svindelepost og juleekort. Det er lettere å lese test-e-post, jobb-e-post, svindel-e-post og jule-e-kort.
Sammensetninger med e-post kan virke tungvinte. Det er litt kjedelig å taste inn bindestrekene. Men til gjengjeld får vi tydelige ord. Og bindestrek slipper man uansett ikke helt unna. Merk forresten at vi ikke trenger å ha bindestrek etter post. Altså: e-postadresse.
Flere eksempler på skriftbilder: Det er enklere for en leser å avkode e-læring enn elæring. Undervisning av samme slag bør skrives e-undervisning, ikke eundervisning, og elevene bør kalles e-elever, ikke eelever.
Legg også merke til trykket i sammensetninger med foranstilte enkeltbokstavforkortelser. Sammensetningen som helhet uttales med enstavelsestonelag (som i bønder og bøndene, ikke bønner og bønnene). Bindestreken gir derfor et signal om at ordet skal leses på en bestemt måte.
Se ellers artikkelen «Hjelp, vi har fått mail» i Språknytt 1/2002. Det står mer om bruk av bindestrek på nettsidene våre.
Søk