Eg ser av og til at forfattarar og andre skriv både spørjeteikn og komma ved sitat, til dømes slik: «Kjem du snart?», sukka Kari. Er dette rett teiknsetjing?
Nei, slik «dobbel teiknsetjing» er ikkje korrekt. Det heiter altså «Kjem du snart?» sukka Kari.
Om du vel å sløyfe hermeteikna, skal det heller ikkje stå komma etter spørjeteiknet: Kjem du snart? sukka Kari.
Du finn meir informasjon om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet her (under Hermeteikn og andre teikn).
Jeg har lært at komma skal settes før det siste anførselstegnet, slik: «Jeg kan kommareglene,» sa hun. Er ikke dette riktig lenger?
I 2004 ble det vedtatt nye regler som lyder slik: «Mellom hermeteikn (sitatteikn) skal det ikkje stå andre teikn enn dei som høyrer til i den siterte teksten.»
Det spørs om denne regelen kan praktiseres til punkt og prikke i alle sammenhenger, men hovedpoenget med vedtaket er at det ikke lenger skal settes komma foran høyre anførselstegn i sitat. Kommer det et anføringsverb etter sitatet (sa, skrev e.l.), skal det imidlertid stå komma rett etter anførselstegnet. Med vedtaket i 2004 fulgte dette eksempelet:
Før: «Kongens Person er hellig,» heiter det i Grunnlova.
Etter: «Kongens Person er hellig», heiter det i Grunnlova.
Utropstegn og spørsmålstegn som hører til sitatet, blir selvsagt stående innenfor, som før. Merk at vi ikke setter komma (eller punktum) etter et sitat med utropstegn eller spørsmålstegn til slutt!
Punktum til slutt i sitatet bruker vi bare etter kolon, og bare når sitatet består av en hel setning innledet med stor forbokstav.
Eksempler:
«Dette er riktig», sa hun.
«Hvem er det?» spurte hun.
«Kom inn!» ropte mor.
«Ja», sa han. «Nå er det høst.»
«Ja», sa han, «nå er det høst.»
Han la ansiktet i alvorlige folder og sa: «Nå er det ikke stort mer å si om dette.»
Er dere i Språkrådet lei av å bli stilt spørsmålet «Er dette riktig?»?
(I noen av eksemplene finnes det strengt tatt ikke noe punktum i originalen, men punktumet settes innenfor anførselstegnene likevel.)
Bør navnet på romsonder og andre romfartøyer skrives med anførselstegn? Det ser ut til å være presedens i norske medier og diverse oppslagsverk for å skrive disse navnene uten anførselstegn (og også uten kursiv, som er vanlig på engelsk), men vi skriver jo for eksempel navn på skip og båter i anførselstegn.
Du kan bruke anførselstegn om du vil, men du trenger ikke gjøre det.
Som du nevner, kan navn på skip skrives med anførselstegn, det har vi lang tradisjon for. Farkoster i rommet (og fly og biler for den del) nevnes likevel oftest uten anførselstegn. Det ser ut til at stor forbokstav oppfattes som en fullgod markør. Anførselstegn kan likevel brukes for å unngå misforståelser, for eksempel når farkoster er oppkalt etter personer eller steder. Anførselstegn er altså ikke obligatorisk, hverken til sjøs eller til roms.
Eg ser hermeteikn i ymse former og fasongar: vinklar og tødlar, oppe og nede. Kva er rettast å bruke? Er det andre reglar for datamaskin enn for handskrift?
Det finst ikkje nokon generell regel for kva slags hermeteikn ein skal nytta.
Det er langt på veg ei smakssak. Finn gjerne ut kva tradisjonen innanfor teksttypen, faget eller sjangeren er, før du bestemmer deg. Men merk at tastaturet tidlegare har avgrensa valet mellom hermeteikn.
Dei to formene for hermeteikn som er vanlegast i norsk, er doble ″komma″ oppe og doble «vinkelteikn». Dei blir rekna som like rette. Så vidt vi veit, har Standard Norge og Microsoft samrådd seg om å gjera vinkelteikna til standardvarianten på datamaskinar, og det er greitt nok. I denne artikkelen frå Korrekturavdelingen.no finn du m.a. ei lenkje til eit godt forsvar for vinkelteikna.
Det viktigaste er at ein ikkje brukar apostrofar eller anna i staden for hermeteikn.
Kommaa kan mellom anna ha forma 99 99 (” ”) og 66 99 (“ ”). Det fyrste har lengst tradisjon i norsk, men mange tykkjer visst den siste varianten (som er vanleg i engelskspråklege land) er ei betre innramming. Både i handskrift og typografi var det vanlegaste før å setja det fyrste av dei to teikna nede og det andre oppe, t.d. „slik”.
Vinkelteikn er det vanlegaste i prenta tekst, og blir stadig meir populært og lettare tilgjengeleg i tekstbehandling. I norsk peikar spissane på desse «korporalvinklane» utover, medan dansk og svensk har dei høvesvis »innover« og berre mot »høgre».
Merk elles at hermeteikn innanfor hermeteikn helst skal vera enkle. Enkle hermeteikn blir òg nytta kring definisjonar, slik: gåsaugo ‘hermeteikn’. Her har vi valt varianten 6 9, medan 9 9 er det tradisjonelle i norsk.
Hermeteikn heiter òg anførselstegn på bokmål. Eit anna ord er sitatteikn. Gåsaugo (bokmål gåseøyne) – som òg kan skrivast på fleire måtar i kvar målform – er endå eit ord. Somme brukar dei helst om dei kommaliknande teikna (sjå gåseøjne på ordnet.dk), andre om vinkelteikna.
Bør vi som underviser i ungdomsskolen, fremdeles lære elevene at det skal være anførselstegn (hermetegn) ved direkte tale? Eller er det greit nok med replikkstreker?
Språkrådet mener at elevene bør mestre begge måtene å angi direkte tale på.
Når en siterer fra skriftlige kilder, er man nødt til å bruke anførselstegn (f.eks. «» eller “”), så dette må læres uansett.
I intervju og skjønnlitterære tekster kan det være mest praktisk å bruke sitatstrek/replikkstrek. Denne streken er identisk med tankestrek (altså –), som er lengre enn bindestrek. Det skal være mellomrom mellom tegnet og replikken.
I avisene har det vært vanlig å bearbeide ordlyden i utsagn for å få budskapet tydeligere og mer effektivt fram. Da har man brukt sitatstrek. Anførselstegn er reservert for mest mulig ordrette sitater.
Skal man sette navn på aviser, blader og tidsskrifter i kursiv, slik man gjør med boktitler?
Aviser, blad og tidsskrift trenger normalt ikke noen markering (ut over stor forbokstav) i vanlig tekst.
Ta en titt på denne setningen:
Det stod i Aftenposten.
Ytterligere markering er unødvendig.
Ser du etter i artikkelen «Massemedier i Norge» i Store norske leksikon på nettet (per november 2019), finner du ikke bruk av kursiv (heller ikke i Gyldendals store konversasjonsleksikon fra 1970-årene under «Norge»).
Det kan likevel være nyttig med markering i tilfeller der man ikke like lett ser hvor tittelen slutter og teksten etter fortsetter.
I akademisk tekst kan det være et krav å kursivere navn på aviser og tidsskrift Hver enkelt artikkel skal da stå ukursivert i anførselstegn. Du kan lese om de ulike referansestilene på nettstedet Søk & Skriv.
Skal navn på partier settes i kursiv eller hermetegn?
Nei, det skulle ikke være nødvendig å markere slike navn verken på den ene eller andre måten, og det er heller ikke særlig vanlig.
Kva er regelen for markering når ein gjev att tittelen på ei bok?
Boktitlar set ein vanlegvis anten i hermeteikn («Halvbroren») eller i kursiv (Halvbroren). Kursiv er vanlegast i meir akademisk tekst.
Kortare tekstar og delar av større verk (noveller, songar, dikt, kapittel) står gjerne i hermeteikn (t.d. «Til min Gyldenlak» av Wergeland).
For tida skriv eg ei bok med mykje sitat frå aviser. Er det nok at eg kursiverer den teksta som er sitat, eller må eg ha sitatteikn i tillegg?
Ein skal helst ikkje bruke kursiv og hermeteikn på ein gong. Du bør her halde deg til hermeteikn og sløyfe kursiven.
Skal universitetsnamn kursiverast eller markerast på anna vis?
Nei, institusjonsnamn skal til vanleg ikkje kursiverast eller setjast i hermeteikn. Det er nok med stor førebokstav.
Kva tyder det vesle ordet sic, og kvifor bruker folk det?
Sic er latin og blir brukt til å vise at noko faktisk skal stå slik det står.
På latin tyder sic ‘slik’ eller ‘såleis’. Det er ei forkorting av sic erat scriptum ‘slik blei det skrive’.
Ein set inn sic etter ein galen eller uvanleg skrivemåte i eit sitat for å gjere merksam på at feilen eller avviket skriv seg frå kjelda og ikkje frå den som siterer. Ein sikrar seg altså mot at lesarane trur det er ein sjølv som står bak feilen.
Vi kan til dømes skrive noko slikt i eit avisordskifte:
I Firda 25.1. skriv ein innsendar at «presteskapet skal ikke ha løyve til å vise vekk og velge hvilken [sic] barn som skal døpes inn i statskirken eller ikke».
Med å skyte inn [sic] viser vi at skrivefeilen «hvilken barn» står i originalen (og som ein bonus får vi ymta om at motdebattanten er litt slurvete).
Vi kan òg bruke sic til å vise at noko faktisk er rett, endå det kan sjå ut som ein feil:
I ferien skal vi dykke utanfor Oslob (sic) på øya Cebu.
Ved første augekast kunne ein tru at stavemåten «Oslob» var feil, men det finst faktisk ein stad som heiter Oslob på Filippinane.
Nokre skribentar likar å bruke sic for å markere ei utsegn som dei ikkje går god for:
Han er derfor «hundre prosent sikker» (sic) på at den tyske omsetjinga av Menneske og maktene ikkje kom seg gjennom sensuren «utan å ha vorte fingra med».
Dette tyder nærmast ‘at det går an!’, og det har ingen sitat-teknisk funksjon – tvert om kan det verke forvirrande. Slike «kritikk-sic» er ikkje vanlege i sakprosa.
Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org.
Kan spørjeteiknet sløyfast etter spørsmålet i ei formulering som «Kven er denne Aasen, spurde Knudsen»?
Spørjeteiknet skal ikkje utelatast i slike sitat.
Vi sløyfar ikkje spørjeteiknet sjølv om verbet etter sitatet gjer det klart at det er eit spørsmål. I eksempelet ditt kan det gjerast på desse to måtane:
«Kven er denne Aasen?» spurde Knudsen.
eller
– Kven er denne Aasen? spurde Knudsen.
Merk at det ikkje skal vere komma mellom spørjeteiknet og utsegnsverbet.
Les meir om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet her.
Skal filmtitler og fjernsynsprogram markeres med kursiv eller anførselstegn?
Norske skriveregler har ikke noe krav om at titler på fjernsynsprogram skal kursiveres eller settes i anførselstegn, men begge deler er mulig. Teksttypen kan være avgjørende, og ikke minst tradisjonen på ulike bruksområder.
Det er en god, gammel regel som sier at man skal være litt tilbakeholden med typografiske virkemidler fordi det kan forstyrre skriftbildet. Dessuten skrives jo egennavn med stor forbokstav, og det kan være markering nok.
Noen ganger kan det likevel være praktisk å markere en tittel, særlig om den består av flere ord og det er vanskelig å se hvor den slutter. Generelt kan anførselstegn brukes når de gjør meningen klarere.
Anførselstegn brukes gjerne på boktitler i løpende tekst, og da må det kunne brukes på filmtiltler, teaterstykker og fjernsynsprogram også. Eksempel:
Alfred Maurstad spilte Peer Gynt i «Peer Gynt».
Det blir nok stadig vanligere å bruke kursiv på boktitler (det er regelen i avhandlinger), og da må man også kunne bruke kursiv på filmtitler og lignende. På nettsider kan kursiv være mindre godt egnet fordi kursiveringen ikke kommer like godt fram som på en bokside.
Til sjuende og sist må dere velge selv. Hva som er viktigst av prinsippene «tydelig nok» og «mest mulig tydelig», får dere vurdere ut fra brukssituasjonen.
Vi er flere forfattere som samarbeider om et verk. Vi lurer på om skipsnavn skal markeres, og i så fall hvordan. Må vi være konsekvente?
Vanligvis skriver vi skipsnavn uten anførselstegn, f.eks. MF Eira, men MF «Eira» er også mulig. Når man har med MF, er det mindre nødvendig med markering enn når navnet står alene.
Kursiv kan brukes i stedet, men anbefales vanligvis ikke.
Der det er fare for misforståelse, anbefaler vi markering. For eksempel kan det være nyttig å skille «Murmansk» (den forliste krysseren) fra byen med samme navn.
En teoretisk mulighet for misforståelse er ikke alltid det samme som en virkelig fare, men man vil jo gjerne unngå pussige lesemåter.
Om dere for konsekvensens skyld skal bruke anførselstegn ved alle skipsnavn i teksten, om dere først har brukt det én gang, får dere vurdere selv.
Korleis skal ein markere eit sitat inni eit anna sitat?
Eit sitat inni eit anna sitat bør helst markerast med enkle hermeteikn.
Vanlege markerer vi til vanleg med doble hermeteikn, som « » eller “ ”.
Dette er rett:
Han sa: «No må de kome og ete middag.»
Eit sitat som står inni eit anna sitat, blir markert med enkle hermeteikn, vanlegvis ‘ og ’.
«Kven var det som sa ‘velkomen heim’?» spurde Guro.
“Kven var det som sa ‘velkomen heim’?” spurde Guro.
Same regelen gjeld også i andre tilfelle der noko som normalt ville stått i hermeteikn, står inni eit sitat:
«Vi skal setje opp ‘Peer Gynt’ », sa han.
“Vi skal setje opp ‘Peer Gynt’ ”, sa han.
Der eit dobbelt teikn står inntil eit enkelt, bør det vera eit såkalla tynt mellomrom (skriv U+2009 og tast så Alt+x).
Enkle vinklar er mindre brukt, men heng historisk og estetisk saman med dei doble og kan gjerne brukast. Merk at det ikkje er tale om dei vanlege vinklane på tastaturet, men eit anna teiknpar, som kan lagast på denne måten:
Slik ser det ut:
«Kven var det som sa ‹velkomen heim›?» spurde Guro.
«Vi skal setje opp ‹Peer Gynt› », sa han.
Les meir om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet. Ei fyldigare framstilling finn du i artikkelen «Gåseaugo: nokre synspunkt på sitatteikn i norsk og andre språk». Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org.
Søk