Svar
I 2004 ble det vedtatt nye regler som lyder slik: «Mellom hermeteikn (sitatteikn) skal det ikkje stå andre teikn enn dei som høyrer til i den siterte teksten.»
Selv om det ikke er helt opplagt, skal vedtaket leses slik: Det skal ikke lenger settes komma foran høyre anførselstegn i sitat. Kommer det et anføringsverb etter sitatet (sa, skrev e.l.), skal det imidlertid stå komma rett etter anførselstegnet. Med vedtaket i 2004 fulgte dette eksempelet:
Før: «Kongens Person er hellig,» heiter det i Grunnlova.
Etter: «Kongens Person er hellig», heiter det i Grunnlova.
At poenget ikke kan være å ta med alle skilletegn fra originalteksten, skjønner vi når vi slår opp i selve Grunnloven. Der står det et semikolon etter «hellig».
Men utropstegn og spørsmålstegn som hører til sitatet, blir selvsagt stående innenfor, som før. De er en viktig del av den siterte ytringen. Merk at vi ikke setter komma etter et sitat med utropstegn eller spørsmålstegn til slutt. Vi setter heller ikke punktum etter perioder som i sin helhet er sitat. Eksempler:
- «Kongens person er hellig!» ropte han.
- «Kongens person er hellig!» Det var det han sa.
- «Kongens person er hellig.» Det var det han sa.
Flere eksempler:
- «Dette er riktig», sa hun.
- «Hvem er det?» spurte hun.
- «Kom inn!» ropte mor.
- Er dere i Språkrådet lei av å bli stilt spørsmålet «Er dette riktig?»?
I disse eksemplene finnes det strengt tatt ikke noe punktum i originalen, men punktumet settes innenfor anførselstegnene likevel:
- «Ja», sa han. «Nå er det høst.»
- «Ja», sa han, «nå er det høst.»
(Plasseringen av punktum i det siste eksempelet kan diskuteres.)
Punktum til slutt i sitatet bruker vi bare etter kolon, og bare når sitatet består av en hel setning innledet med stor forbokstav.
- Han la ansiktet i alvorlige folder og sa: «Nå er det ikke stort mer å si om dette.»