Språkspørsmål og svar

Svar

Norske skriveregler har ikke noe krav om at titler på fjernsynsprogram skal kursiveres eller settes i anførselstegn, men begge deler er mulig. Teksttypen kan være avgjørende, og ikke minst tradisjonen på ulike bruksområder.

Det er en god, gammel regel som sier at man skal være litt tilbakeholden med typografiske virkemidler fordi det kan forstyrre skriftbildet. Dessuten skrives jo egennavn med stor forbokstav, og det kan være markering nok.

Noen ganger kan det likevel være praktisk å markere en tittel, særlig om den består av flere ord og det er vanskelig å se hvor den slutter. Generelt kan anførselstegn brukes når de gjør meningen klarere.

Anførselstegn brukes gjerne på boktitler i løpende tekst, og da må det kunne brukes på filmtiltler, teaterstykker og fjernsynsprogram også. Eksempel:

Alfred Maurstad spilte Peer Gynt i «Peer Gynt».

Det blir nok stadig vanligere å bruke kursiv på boktitler (det er regelen i avhandlinger), og da må man også kunne bruke kursiv på filmtitler og lignende. På nettsider kan kursiv være mindre godt egnet fordi kursiveringen ikke kommer like godt fram som på en bokside.

Til sjuende og sist må dere velge selv. Hva som er viktigst av prinsippene «tydelig nok» og «mest mulig tydelig», får dere vurdere ut fra brukssituasjonen.

Svar

Steinmetaforen er nok meint som skjemt (jf. Moses og steintavlene); han viser til uttaleregelen, ikkje til sjølve lyden. Når det gjeld skrivemåten, må vi vedgå at den heller ikkje er hoggen i stein. Det finst ikkje ei fast norm på dette punktet.

Du har sjølv sett kva Nettbibelen opererer med. Boka Skriveregler av Finn-Erik Vinje seier det same, at det skal vera stor forbokstav i religiøse skrifter: Bibelen, Skriften, Den hellige skrift, Det gamle testamentet, Fjerde Mosebok, Koranen, Talmud, Toraen». (I motsetnad til hos Bibelselskapet er forkortinga 1. Mos. med punktum.)

Men Bokmålsordboka og Nynorskordboka har (per 31.12.2021) liten f i talet og valfri M/m i hovudordet: første mosebok/Mosebok (og 1. mos. eller Mos.).

Ser vi på skrifttradisjonen, går det fram at liten f var det vanlegaste lenge, medan stor M har vore einerådande heile tida.

Den litle m-en har stønad i ordbøkene og hos Knud Knudsen og i den tanken at dei fem tekstane utgjer ein kategori med fem medlemmer, ein boktype, så å seia. Men denne logiske tanken støyter mot prinsippet om at kvar religiøse tekst skal ha stor forbokstav. Det verkar dessutan rart å ikkje handtera dei ulike skriftene i Bibelen likt.

Dersom vi i staden tek utgangspunkt i at tekstane er fem ulike «bøker» med kvar sin tittel, er den store forbokstaven sjølvskriven – men kvar, fyrst og fremst? I talet eller i sjølve ordet mosebok/Mosebok? Det er ikkje godt å seia. To store forbokstavar er i strid med hovudregelen for namn. Men det finst tydelege unnatak frå hovudregelen, som Øvre Slottsgate. Det er altså ikkje avgjerande at det ikkje finst noko sjølvstendig Slottsgata eller Moseboka med stor S eller M.

Når det gjeld talet (første osb.), er ein sjølvsagt van med å sjå stor forbokstav i innhaldslista og i tittelen over sjølve teksten, og der kan det ikkje vera annleis. Det følgjer ikkje av dette at det må vera stor forbokstav i brødteksten.

Vi kan diverre ikkje seia sikkert når det eventuelt blir rydda opp i skrivemåtane for dei religiøse skriftene. Kanskje må høgare makter gripa inn.

Svar

Nei. På norsk skal bare det første ordet i en tittel ha stor forbokstav.

Unntaket er selvsagt egennavn i tittelen, det vil si personnavn, stedsnavn og andre navn som skal skrives med stor forbokstav ellers også.

Den samme regelen gjelder kapitteloverskrifter og liknende i andre sjangre.

Det overforbruket av store bokstaver som du har lagt merke til, kommer nok av engelskpåvirkning.

(Stillingstitler, som er noe helt annet, skal ha liten forbokstav.)