Bør jeg skrive antakelig, deltaker, mottaker og gjentakelse eller antagelig, deltager, mottager og gjentagelse? Og hvorfor?
Du kan selv velge mellom variantene i en rekke ord som har valgfritt -tak- eller -tag-, men du bør bruke dem konsekvent.
Variantene er altså helt valgfrie, men hvert ord bør likevel skrives konsekvent i en tekst. Ulike avledninger av for eksempel deltak-/deltag- bør også behandles likt (deltaking + deltaker osv.). Du trenger ikke behandle hele gruppen av ord med valgfritt -tak-/-tag- likt, men det virker ryddig om du ikke veksler helt på slump. Det er for eksempel liten grunn til skrive deltaker og mottaker ulikt.
Den neste bolken beskriver formenes stilling i rettskrivningen de siste hundre årene. Den er nok mest for spesielt interesserte. I den siste bolken tar vi opp bruken av hvert enkelt ord.
Variantene med g stammer fra skriftfellesskapet med dansk, mens k-en ble tatt inn som valgfri form i 1938. Dette var drøyt tretti år etter at dansk b, d, g for det meste ble omgjort til norsk p, t, k i rettskrivningen. Bokmålet hadde tidlig på 1900-tallet tatt i bruk flere og flere tak-ord med obligatorisk norsk k, fra krafttak og mottak til opptak, tiltak, uttak og unntak. I lys av disse særnorske ordene var det rimelig å ha k-varianter også i ord med -tagelse, -tager og lignende. I 1938 ble de altså tatt inn som valgfrie former.
I 1959 ble det tatt et steg til: De gamle g-ene i tak-ordene ble redusert til sideformer (underordnede former) i rettskrivningen. I 2005 ble de sidestilt igjen, for i mange av ordene var g fremdeles i bruk både i tale og skrift.
Mens for eksempel deltaker og mottaker vant fort fram i k-form, holdt antagelig, feiltagelse og tiltagende seg bra med g. En grunn til at k ikke vant her, er at selve ordene ikke hadde tradisjon med k i vanlig talemål rundt omkring i landet (i stedet brukte man blant annet henholdsvis trolig, mistak og økende). Enkelte andre ord, som for eksempel betagende, hadde ikke noe klart motstykke i folkemålet; derfor er det bare betagende som klinger riktig.
Her omtaler vi utbredelsen som variantene av hvert enkelt tak/tag-ord har hatt i norske tekster (vi har søkt ved hjelp av ngram-tjenesten til Nasjonalbiblioteket). Utbredelsen alene bør ikke avgjøre hva du velger, men det gir deg et grunnlag for egne valg. Bruk Ctrl + F til å finne ordet du er ute etter nedenfor.
TAKER har overtak
De fleste ordene med -taker/-tager brukes for det meste med k, som vant fram mellom 1938 og 1990.
To sentrale ord er deltaker og mottaker, der k har dominert siden 1950–60-åra. Lønnsmottaker og særlig nyere ord som fjernsynsmottaker, radiomottaker og GPS-mottaker har stor overvekt av k.
Båndopptaker skrives nesten alltid med k, det samme gjelder i dag potetopptaker og tidtaker.
Disse menneskelige takerne har også helst k: leietaker, forsikringstaker, intiativtaker, lønnstaker, arbeidstaker, pristaker og arvtaker. I iakttaker skulle man kanskje vente mest g, siden ordet er en anelse gammeldags, men k har vunnet fram etter tusenårsskiftet. Bare én tager har klart overtak: avtager, og det skyldes nok mest at selve ordet er så lite brukt i dag.
Å blande tagere og takere i samme tekst er ikke særlig godt motivert.
TAGENDE har overtak
Det viktigste unntaket fra det som står i overskriften, er deltakende, som helst har k. Det henger jo sammen med deltaker ovenfor.
Ellers dominerer g i ord som har lite grunnlag i vanlig norsk talemål, som betagende, inntagende og overhåndtagende. Her må man kunne bruke g selv om man bruker k ellers, uten å bli beskyldt for å være inkonsekvent. Eller man kan velge helt andre formuleringer.
Foretagende er ennå vanligst, nok fordi konkurrenten snarere er foretak enn foretakende.
Også i avtagende og tiltagende har g overtak. Det er kanskje uventet, men det henger sammen med at det på norsk helst heter minkende og økende.
Litt underlig er det at nærtakende med k ikke har fått bedre feste.
TAKELSE og TAGELSE vakler om kapp
Igjen finner vi en delta-avledning blant de mest typiske k-ordene: deltakelse. Også fritakelse har oftest k, men det korte fritak er uansett det vanligste. Gjentakelse har mest k. Overtakelse og overtagelse står i et uklart forhold, men trolig dominerer overtakelse. Mottakelse har fått overtaket først i den senere tid, trolig med drahjelp fra mottaker. Mest uventet er k-overtaket i vedtakelse, for det er sjelden dette ordet brukes nå for tiden (jf. det vanligere vedtak).
Iakttagelse er nok vanligst (tross iakttaker), men k haler innpå. Det samme gjelder antagelse.
Unntagelse og opptagelse har mest g, sikkert fordi det er de enkle og greie kortordene unntak og opptak som har vunnet fram, ikke alternativet med -kelse. Feiltakelse med -k- har vunnet fram i det siste (jf. også mistak).
Man kan langt på vei gjennomføre enten g eller k i de ordene man trenger ovenfor.
TAKELIG og TAGELIG
Mottakelig skrives oftest med k (jf. mottaker ovenfor), men uimottakelig ses oftere med g for k.
Antakelig med g var i ferd med å vinne fram, men antagelig har trolig dratt fra igjen. (Konkurransen med formodentlig, trolig og sannsynligvis forstyrrer bildet; for eksempel kan man regne med at trolig brukes mer av dem som ville brukt antakelig.) Uantagelig har nok hatt mest g hele tiden, som man skulle vente av det litt gammeldagse ordet. Også i påtagelig er det fremdeles mest g, men forspranget er ikke stort.
Andre ord
Tagning brukt om sammenhengende del av innspilling, som i engelsk take, har overtaket på takning. Men i tidtaking er det omvendt. Avtagbar står fremdeles sterkere enn avtakbar. Som i andre tilfeller kan det være påvirkning fra og støtte i dansk og svensk.
Hvordan staves det ofte brukte muntlige uttrykket /i lige måde/? Skrives det slik det uttales?
Det riktige er å skrive «i like måte», altså med k og t.
Før 1907 skrev man mer eller mindre dansk, og da skulle det være «i lige maade».
I perioden 1907–1917 var «i lige maade» og den norske skrivemåten «i like maate» valgfrie. I 1917 ble «i like måte» fastsatt som den eneste riktige skrivemåten.
Uttalen henger likevel igjen i dansken.
Både i Bokmålsordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok står det at skrivemåten er «i like måte», men at det ofte uttales /i lige måde/. Bjarne Berulfsen skrev i Norsk uttaleordbok (1969) at /i lige måde/ fremdeles må aksepteres som en uttalevariant ved siden av den bokstavrette med hard konsonant. Det samme skrev han om /kjøbmann/.
Uttrykket i like måte er et slags lydfossil. Det er ikke mange andre uttrykk folk skriver på norsk og uttaler på dansk.
Et annet uttrykk for i like måte er det enklere like så. Mange blander uttrykkene sammen til «i like så» (ofte uttalt /i lige så/ eller /i lie så/). Sammenblandingen kan ikke anbefales i skrift.
Det kan derimot uttrykkene takk, det samme og (takk) like ens og (takk) like så.
Hvorfor skriver så mange nå lekmann og lekdommer når det alltid har hett legmann og legdommer?
Hovedgrunnen er at begge deler er riktig.
En lekdommer har ikke juridisk utdanning slik en fagdommer har, men kan være meddommer i det norske rettssystemet. En lekpredikant er i motsetning til en prest ikke teologisk utdannet. Generelt er lekfolk personer som ikke er spesielt faglærte eller sakkyndige på et område.
Ikke alle er vant med bruken av ordet lek som frittstående adjektiv, som i leke medlemmer og leke dommere, men i kirkeloven står det vendinger som en lek kirkelig tilsatt og presten og de fem leke medlemmene.
Velkjent er uttrykket lek og lærd, det vil si folk både med og uten sakkunnskap.
Ordet lek er kjent fra gammelnorsk, som hadde skrivemåten leikr. Skrivemåten med k eller c var den vanlige. Leikr i denne betydningen var hentet via latin laicus fra det gammelgreske laikos ‘som hører til folket, lek’. Det er fra dansk læg vi har skrivemåten med g. Adjektivet laikos er dannet til det greske substantivet laos, som blant annet betyr ‘folk’.
I 1938 ble det vedtatt at ordet lekmann skulle skrives med k, og i ordbøker fra de følgende årene står adjektivet lek med k. Bakgrunnen var ganske sikkert ønsket om å erstatte danske «bløte konsonanter» med norske «harde». Dette rettskrivningsstrevet preget første delen av 1900-tallet.
Ved den store revisjonen av bokmålet i 1981 ble leg og lek sidestilt (også i sammensetninger som legdommer/lekdommer), og stillingen er den samme i dag. På nettet er det fremdeles mer enn dobbelt så mange lekdommere som legdommere.
Noen engster seg for at lek skal forveksles med lek/leik og moro, andre for at leg skal peke mot lege eller legitimasjon. Dette er engstelse i utrengsmål. Man skal i begge tilfeller være særdeles vrangvillig for å feiltolke lek/leg på bokmål. Sammenhengen gjør det alltid entydig. Ingen kvir seg for å bruke adjektivet lik/likt/like fordi det også heter et lik og å like med k.
Litt annerledes er det på nynorsk, fordi lek der også betyr ‘lekk’. Men i virkeligheten er leke tilsette eller dommarar entydig. I det eldre landsmålet var det riktignok enda tydeligere for der het det læk ‘ulærd’ i denne betydningen (med valgfri æ-/e-uttale) og lek i lekkasje-betydningen.
Heter det atkomst eller adkomst, atferd eller adferd?
Begge skrivemåter er riktige, se Bokmålsordboka, der du også finner betydningene av ordene.
Vi har to ulike ad i norsk, det latinske ad (som i advent) og det opprinnelig danske ad. Til den danske preposisjonen ad svarer i særnorsk tradisjon at og åt (jf. nynorsk åtferd).
Før 1938 het det ad- i bokmål. Så ble ordene delvis fornorsket. I «Ny rettskrivning 1938. Bokmål» står det på s. 16: «at- skal skrives føre ustemt kons[onant]».
Foran stemt konsonant fortsatte man både å si og å skrive ad-.
Preposisjonen/adverbet i fri bruk skulle hete at, som i å skille at, mens for eksempel innad og utad, som savnet et særnorsk motstykke, ble stående med -d. Vi fikk dessuten synonympar som åtvaring og advarsel (det var ingenting som het advaring fra før).
I ordlista i det samme dokumentet finner vi blant annet atferd, atskillig og atspredelse, mens atkomst mangler. Men 1940-utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok har med atkomst, som er den formen man skulle vente (k er jo ustemt).
Variantene med ad- foran ustemt konsonant kom inn igjen i bokmål 1. juli 2005 som valgfrie former.
ordbøkene.no
Søk