ordbøkene.no
SøkSvar
Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter.
Trolig har månte oppstått på denne måten, med sammentrekning og herding:
en måned – flere måneder
> flere månder > flere månter
/Fle:re må:nter/ har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969):
Merk at en månte ikke står her. Men idet månter var en realitet, var entallsformen månte nesten nødt til å utvikle seg. Noen måtte komme til å oppfatte månter som flertall av månte, slik noen oppfatter jotner som flertall av jotne (i stedet for det riktige jotun):
måned, jotun (entall) – månter, jotner (flertall)
> månte, jotne (ny entallsform)
De nye formene oppstår gjennom såkalt reanalyse av den grammatiske strukturen, slik: månte|r, jotne|r. Streken skiller mellom oppfattet stamme og endelse.
Formen månte er nok gammel i talemålet; det er over hundre år den ble gjengitt i skrift første gang.
Måna(d) og måne i dialektene
På bygdene har måned mange steder hett bare
ein måne – fleire måna(r),
akkurat som himmellegemet. Andre steder er avledningen månad (fra gammelnorsk mánaðr) blitt bevart, med stum d, som
ein måna – fleire måna(e)r
(= ein månad – fleire månader)
Den stungne d-en (ð, som i engelsk the) falt bort i de fleste norske bygdemål for mange hundre år siden og ble til en stum d i nynorsk. I dansk-norsk ble den herdet til d og senere t, og dermed var veien til en månte åpnet. Varianten månte sprer seg i talemålet i bygd og by – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.