Språkspørsmål og svar

Svar

Skrivemåten av desse orda er regulert ut frå eit ortografisk hovudprinsipp: Det skal vere dobbelkonsonant etter kort trykktung vokal, slik som i kornell, men ikkje etter kort trykklett vokal, som i berberis og mogop.

Svar

Denne inkonsekvensen bunner i 1) tradisjon, 2) praktiske hensyn og 3) ortografien i landsmål.

Bokstavkombinasjonen -mm i utlyd er breial, og den mangler støtte både i dansk og i landsmål/nynorsk. Derfor ble den ikke innført i bokmål i sin tid.

Ingen -mm fra før (i dansk)

Før skrev vi dansk i Norge. Da hadde vi ingen dobbeltkonsonanter i det hele tatt i utlyd (dvs. til slutt i ord). Hatt het hat (likevel: hatten), tann het tand og hakk het hak (likevel: hakket). På samme måte het /skamm/ skam, som nå. De enkle m-ene skilte seg ikke fra utlydskonsonanter flest.

For litt over hundre år siden innførte vi i Norge dobbel konsonant i utlyd etter kort vokal, bortsett fra i «småord» som at, den, nok, vil. Men da dette dobbeltkonsonanttoget gikk, ble utlyds-m-ene stående igjen på perrongen. Med andre ord: Ingen ord fikk dobbelt m til slutt.

Breial bokstavkombinasjon uten støtte i landsmål

M-en er den bokstaven som tar mest plass i bredden, og allerede i middelalderhåndskrifter ble -mm- forenklet til enkel m med en såkalt fordoblingsstrek over. Men den enkle m-en i bokmål kan ikke forklares fullt ut med ønsket om å spare plass. Like viktig er det nok at dobbelt m i utlyd ikke hadde noen plass i landsmålet (nynorsken), som vokste seg sterkt i den perioden da dansk-norsken ble forvandlet til norsk riksmål og senere bokmål.

La oss se litt nærmere på de tre ordene du nevner. De het i Ivar Aasens ordbok rom (bestemt form: romet), kamb og um. Vi ser at noen utlyds-m-er var i småord som um, mens andre ble skrevet -mb (etter gammelnorsk mønster og uttalen i «konservative» dialekter), og noen stod i slutten av ord som faktisk ble uttalt med lang vokal i mange dialekter (som rom og draum). Men legg merke til at også ord som skam, som uttales med mm (kort vokal) alle steder, fikk enkelt m hos Ivar Aasen, i strid med gammelnorsk (der det het skǫmm). (Noen landsmålsbrukere var mer konsekvente enn Aasen og skrev skamm.)

Det rare unntaket for m i utlyd finner vi forresten også i svensk, der det ble vedtatt i 1801. I svensk har de dessuten et unntak fra unntaket, i ordene damm, lamm og ramm. Det er for å skille disse ordene fra tre likelydende ord som skrives med én m.

Svar

Ja, ein har vore varsam med å bruke æ i importord frå engelsk. Rapp er den einaste offisielle norske skrivemåten av det engelske musikkordet rap.

Det varierer om engelske importord med stutt rotvokal har fått dobbel konsonant til slutt etter vanlege norske reglar. Ofte er det valfritt, som i hit(t), bag(g), plot(t) og handikap(p).

Du finn dei rette skrivemåtane i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Sjå òg Lånte fjører eller bunad: om norsk skrivemåte av importord (1997).

Svar

Det er fastsett valfri skrivemåte:

• web – weben eller vebb – vebben
• wok – woken eller vokk – vokken

Skrivemåten gjeld begge tydingane av web/vebb.

Vidare har vi verba å webbe/vebbe (‘impregnere webstoff’) og å wokke/vokke.

Du finn alt dette i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Svar

Nei, på nynorsk heiter å lesse i fortid leste – har lest. Slik konsonantforenkling (-sst > -st) er hovudregelen i norsk rettskriving.

På bokmål heiter det likevel lesste – har lesst. Grunnen er at leste – har lest på bokmål er noko anna, nemleg fortid av å lese. Desse formene er opptekne.

På nynorsk heiter å lese i fortid las – har lese. På nynorsk er leste – lest altså ikkje opptekne som fortidsformer av å lese. Det vil seie at lesse kan bøyast regelrett med konsonantforenkling i fortid: leste – lest. Det kan sjå litt forvirrande ut dersom ein er mest van med å lese bokmål.

I nynorsk heiter det altså

å lesse – lesser – leste – har lest

på line med

å kysse – kysser – kyste – har kyst

å misse – misser – miste – har mist

Unnataka frå forenklingsregelen

Unnataka frå konsonantforenkling føre -t har vi berre der formene elles ville kunne bli forveksla med former av andre verb i den same målforma:

å søkje – søkjer – søkte – har søkt
å søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt

å kvese – kveser – kveste – har kvest
å kvesse – kvesser – kvesste – har kvesst

å slepe – sleper – slepte – har slept
å sleppe – slepper – sleppte – har sleppt

Ein gong i tida vart verba kvese og slepe skrivne kvæse (preteritum kvæste) og slæpe (slæpte). Då kunne kvesse og sleppe skrivast med regelrett forenkling i fortid, slik: kveste og slepte. Såleis er det verbet sleppe vi ser der Olav H. Hauge skriv «So slepte draumen meg».

Svar

Hovedregelen er at verb på -ere og -isere beholder dobbel konsonant fra substantivet som det er avledet av (trafikkere av trafikk), mens det er litt vakling i andre ordgrupper, som i substantiv på -ant og -ør. Man kommer ikke utenom å slå opp i ordboka.

Allerede i 1917 ble det vedtatt at ord som trafikk og debatt skulle ha dobbel konsonant til slutt. Først i 1959 ble det vedtatt at avledninger på -ere skulle beholde dobbel konsonant.

Verb (på -ere) som følger hovedregelen

absoluttere, annullere, attakkere, bagatellisere, bivuakkere, blokkere, budsjettere, etikettere, fabrikkere, fasettere, fernissere, klakkere, kloakkere, konvoluttere, avkulakkisere, madrassere, merittere, plassere, porttrettere, profittere, rebellere, rikosjettere, sjokkere, supplikkere, tariffere, trafikkere, transittere; bagatellisere, krystallisere, metallisere, parallellisere

Disputere, invitere, rokere og visitere er ikke unntak fra regelen, men avledninger av ord uten dobbeltkonsonant: disputas, invitasjon, rokade og visitasjon. Drapere er et unntak (utgangspunktet er drapp, som er tøy av en viss sort). Glasere er kanskje også et unntak, men det er påvirket av glasur og fransk glacer. Kreditere kan knyttes til kredit (som er noe annet enn kreditt), men skrivemåten diskreditere bryter med diskreditt, som verbet egentlig henger sammen med.

Skrivemåten av ord som akselerere, detonere, eksellere og kansellere er bestemt av skrivemåten i det språket ordene er hentet fra, og er ikke knyttet til spesielle substantiver.

Substantiv (-ant, -ør, -isme, -ade) og adjektiv (-al, -abel)

Etter hovedregelen går blant annet disse substantivene:

appellant, debattant, duellant
billettør, kontrollør, modellør, portrettør, tariffør

Likevel har vi:

fabrikant, trafikant (jf. musikant, opph. av verbet musicare)
klakør, kronikør, profitør

Videre:

parallellisme, men absolutisme
galoppade, men blokade
appellabel, men profittabel og trafikabel

Dessuten:

trafikal

Det er altså en del inkonsekvenser her. Formene ovenfor er likevel så inngrodde at det er vanskelig å gjøre noe med saken.

Svar

Den tradisjonelle uttalen er leggning.

Her har vi konsonantforenkling foran n-en i -ning, som i f.eks. bygning, setning og metning. Grunnordene er legge, bygge, sette, mette.

Den nye uttalen bunner i et tradisjonsbrudd. Det har kommet til en ny generasjon som har tilegnet seg ordet først og fremst gjennom lesing, og så har leseuttalen med lang e spredt seg.

Det hjelper ikke at ordbøkene kan ha slike uttaleopplysninger:

,

Det er nok mange som ikke vet at dette skal tolkes som kort e og y, og at lang e og y med moderne lydskrift er [e:] og [y:].

Svar

Ølet er det tradisjonelt korrekte i norsk, men vi kan også skrive ølen hvis vi sikter til en porsjon med øl.

Drikken/brygget/sorten = ølet

Øl har alltid vært et intetkjønnsord i norsk. Man brygger (et) øl, ikke en øl, og så smaker man på ølet.

Porsjonen kan også være = ølen

Det man får servert, er også et øl, men da tenker vi helst på sorten eller brygget. Med utsagnet «en øl til» ber vi om neste glass eller flaske. Noen vil da si at «det var en god øl», men det er aldri feil å si «godt øl», tvert imot (med mindre det smaker vondt, selvsagt).

Når man ber om «en øl», er det altså en slags kortvariant av en flaske e.l. med øl. «En øl» om en ølporsjon kan derfor til en viss grad sammenlignes med «en barn» om en barnebillett. Merk at få foreløpig sier flere øl(l)er, så noe typisk hankjønnsord er det ikke. Noen sier også «ei øl» (vel av ei flaske øl), men hunkjønnsvarianten har ikke fått plass i det offisielle skriftmålet.

Uttalen

Uttalen /øll/ med kort ø har spredd seg kraftig i den senere tid, men fremdeles utgjør nok Oslo-folk en ganske stor andel av dem som uttaler ordet slik. Skrivemåten øl er et aldri så lite avvik innenfor bokmålsrettskrivningen, og med ujevne mellomrom fremmes det krav om å reformere øl til øll (og smør til smørr).

Skrivemåten med enkelt konsonant kan sammenlignes med den vi finner i småord som til og vel, som av praktiske grunner har beholdt den gamle skrivemåten med enkel konsonant. Men dette er ikke substantiver, så sammenligningen halter.

Uansett: I overgangen fra dansk til bokmål tok man ikke bryet med å endre skrivemåten til øll. Både dansk og landsmål hadde jo øl (danskene riktignok med uttalen /øll/ og bøyningsformer som øllet/øllen − øller). Dessuten var det mange som sa /ø:l /med lang ø, og uttalen ble nok uansett regnet som valgfri (som i f.eks. smør).