Svar
De skal skrives med liten forbokstav.
Vi har lange tradisjoner for å bruke liten forbokstav i disse ordene. Det har vært det vanligste hele tiden etter at vi gikk bort fra store forbokstaver i substantiv. Men det har vært en del fram og tilbake med disse himmellegemene.
Periode med forsøk på å skille
I 1995 bestemte fagnemnda i Norsk språkråd etter påtrykk fra visse fagmiljøer at det skulle brukes stor forbokstav i Jorda, Sola og Månen når disse ordene ble brukt som egennavn (navn på himmellegemer). Det viste seg snart at dette var et problematisk vedtak. Lærebokforfattere og andre syntes det var vanskelig å skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen eksemper:
Gi meg solen/Solen, mor! Mannen i Månen/månen. I begynnelsen skapte Gud himmelen og Jorden/jorden. Å komme ned på jorda/Jorda.
Det ble presisert at stor bokstav skulle gjelde i astronomiske sammenhenger, og at det skulle være liten forbokstav i tvilstilfeller, men det var ikke nok. Problemene var så mange at fagnemnda omgjorde vedtaket (1999). Det er altså liten forbokstav som gjelder nå. Dette er også problematisk noen ganger, men alt i alt bedre enn alternativet. Det er tvilsomt om det – under sola her på jorda – finnes grunnlag for noe skarpt skille mellom de to måtene å bruke ordene på.
Noen momenter som taler mest for liten forbokstav
Unike og ubøyelige betegnelser på himmellegemer (Mars, Pluto, Tellus, Luna osv.) er udiskutable egennavn. De forteller hva noe heter, snarere enn hva det er. Sola og månen er noe litt annet; det er ord (fellesnavn) som inngår i bøyningssystemet, og som har unik referanse i bestemt form. Andre eksempler er atmosfæren, himmelen og i gitte sammenhenger havet, fjellet o.l. Vi har bare én himmel på jorda, men vi skriver den med liten h.
I den rette sammenhengen kan «fjellet» vise til et spesifikt fjell, uten at vi skriver det med stor forbokstav. Oftest har det et egennavn i tillegg (med stor forbokstav), slik jorda vår har navnet Tellus og galaksen vår har navnet Melkeveien (og ikke heter Galaksen med stor G).
Det finnes flere fjell, måner og soler, og det at vi er på jorda, gjør at selve den bestemte formen (månen, sola) er nok til å identifisere vår måne og vår sol, uten hjelp av stor forbokstav. Stor forbokstav er på sett og vis overspesifisering, litt som å skrive «kjære Mor» med stor m.
Det som taler mest for stor forbokstav, er kanskje det rent estetiske inntrykket jorda og sola gir ved (bokstavelig talt) siden av planet- og stjernenavn med stor forbokstav. Det kan her være til en viss trøst at det i tabeller og på kart uansett er en viss åpning for å bruke store forbokstaver i substantiver.