Språkspørsmål og svar

Svar

Skriv «på dagsordenen».

Sammenlign disse uttrykkene:

en dagsorden > på dagsordenen
et program > på programmet
en sak > til saken

Men hvorfor ikke sammenligne med «en verden»? Det heter jo helst «i verden» (sjelden «i (den) verdenen»). Svaret er at verden er et helt spesielt ord der -en historisk skriver seg fra bøyningsendelsen (bestemt form entall).

Noen vil nok protestere og nekte for at de uttaler -en to ganger. De har nok rett. Men det er vanlig at bøyningsendelsen -en smelter helt eller delvis inn i en foregående n. For eksempel kan man uttale på banen som på baan uten at særlig mange reagerer.

Svar

Etter ordboka heter verden i bestemt form verdenen. Men i faste uttrykk og høytidelig stil heter det ofte bare verden.

Verden er opprinnelig den bestemte formen (av verd), men det er lenge siden verden ble omtolka til ubestemt form i dansk og bokmål. Siden den gang har vi vært nødt til å legge bøyingsendinger til verden i stedet for til verd, slik:

en verden – verdenen – verdener – verdenene

I flertall er -en- obligatorisk: den beste av alle verdener (i motsetning til den beste av alle verder på nynorsk).

I bestemt form entall er -en- obligatorisk i sammensatte ord: i dyreverdenen, i finansverdenen (nynorsk: dyreverda, finansverda). Ellers er bildet litt blandet, som vi skal vise nedenfor. Det er når vi gjør verden til noe tellelig, at vi skriver verdenen.

Faste uttrykk med bare verden

Tross omtolkinga av verden til ubestemt form henger verden igjen mange steder der en skulle vente bestemt form verdenen. Det gjelder særlig faste uttrykk med i verden, som best i verden. Men også ellers heter det oftest verden og ikke verdenen. Eksempel: Verden er et spennende sted. Her ville verdenen svart grammatisk til jorden/jorda og nynorsk verda.

Formuleringer som «hun var for god for denne verden» er noe litt annet. Her er ubestemt form brukt på samme måte som jord i «på denne jord». Dette er det gammelmodige stiltrekket enkelt bestemt form. Også det henger særlig igjen i faste uttrykk og i høytidelig språk. (Vanlig norsk har dobbelt bestemt form, som i denne jorda.)

I noen tilfeller får vi en nyanse. Skriver vi for eksempel denne vakre verden i moderne norsk, bruker vi enkelt bestemt form. Formuleringen viser da trolig til det samme som (hele) denne vår vakre verden. Skriver vi derimot denne vakre verdenen (dobbelt bestemt form) viser vi trolig til en avgrenset verden som står i kontrast til en annen verden.

Mer om den språkhistoriske bakgrunnen

Opprinnelig er verden en sammensetning av to ord. På gammalnorsk het det verǫld, av verr ‘mann’ og ǫld ‘(tids)alder’. Etter norrøn tid ble verǫld redusert til verd, som er den nåværende formen i mange norske dialekter og i nynorsk. I bestemt form heter det verda (uttalt vera, væra eller væla med tjukk l).

Formen verden (som har danske røtter) er som nevnt opprinnelig bestemt form (altså tilsvarende verda, jamfør jorden og jorda). Den bestemte formen ble brukt så mye at den ubestemte gikk i glemmeboka. I den etymologiske ordboka Våre arveord er dette forklart slik:

Svar

Ifølge ordbøkene skal en bruke ubestemt form av helvete i uttrykket «faen i helvete!». Det bøyes ikke som et vanlig substantiv i faste uttrykk eller eder som dette.

Utdrag fra Bokmålsordboka:

• pines i helvete / himmel og helvete / gjøre en helvete hett / det gikk lukt til helvete / be en dra til helvete
• fy til helvete! / hva i helvete er det du gjør? / (i) helvete heller! / noe så inn i helvete kjedelig!
• arbeidet i gruvene var et helvete / skyttergravenes helvete

Man kan saktens argumentere for at det er logisk med bestemt form i noen tilfeller og stor H i andre, men det er enklest å bruke liten h og ubestemt form over hele linja (som de for øvrig også gjør i dansk).

Svar

Etter rettskrivningen heter det søstera (eller søsteren) i bestemt form entall. I flertall blir det derimot sammendraging: søstre(r)– søstrene.

Det samme gjelder datter, altså:

søstera, men søstrene
dattera, men døtrene

(Regelen er den samme i nynorsk.)

Men i andre ord på -er og i ord på -el og -en forsvinner e-en i bestemt form entall når vi velger a-bøyning:

huldra (eller hulderen)
setra (eller seteren)
skuldra (eller skulderen)
aksla (eller akselen)
frøkna (eller frøkenen) osv.

Svar

Her er det meste mulig, men variantene har svært ulik stilverdi.

Far min: det vanligste i norsk talemål før

Det tradisjonelle i norsk over store deler av landet er å bruke ubestemt form av substantivet: far min, mor mi, bror min, søster mi. Slik har man stort sett skrevet på nynorsk, og det var det vanligste på bokmål også fram til 1980-årene, når man ikke skrev min far osv. På bokmål er det vanlig med min i alle former, men det er slett ikke galt med mi i hunkjønn. (På nynorsk heter søster også syster, med valgfri ø-uttale.)

Faren min: vanlig nå

Særlig i nyere mål og bymål er det vanlig å si faren min, mora mi, broren min, søstera mi. Bestemt form har blitt det vanligste i bokmål. Slik kan man også skrive, i begge målformer. Satt på spissen er det gårsdagens barnespråk som har blitt voksenspråk. Det er jo naturlig at det går den veien med familietermer, jamfør mamma og pappa, som nå også er vanlig i skrift.

På bokmål brukes fremdeles oftest felleskjønnsformer om kvinner (moren min og søsteren min).

På nynorsk kan det også hete systera mi med y, men denne varianten av ordet er klart mest brukt i ubestemt form: syster mi.

Min far: nå helst med trykk på min

I begge skriftmål er min far riktig når man legger trykket på eiendomspronomenet (min).

På mer eller mindre konservativt bokmål kan det også hete min far med trykk på far (som i dansk). Før var denne ordfølgen vanlig ved alle slags substantiv. Eksempel: «Min far luftet sin hund i morges.» Nå heter det helst: «Far(en) min luftet hunden sin i morges.»

Denne litt stive uttrykksmåten har holdt seg bedre ved slektskapsordene enn ellers, muligens fordi den gjør at man slipper å velge mellom far min og faren min og ikke minst mellom mor mi, mor min, mora mi og moren min. Mange er redde for å bruke hunkjønnsformer som mora og mi i skriftmålet, selv om de har dem i talemålet.

Det at pronomenet helst er trykksterkt når det står foran substantivet, gjelder i høyeste grad den særskilte hunkjønnsformen mi. Mi mor og mi søster kan nesten bare brukes med trykk på pronomenet (mi). På nynorsk må det regnes som feil å skrive mi mor med tenkt trykk på mor.

Fader vår og tiltaleformer

Det vi har gått gjennom ovenfor, er først og fremst omtaleformene av far og mor osv. Men hva sier man når man snakker til de nærmeste slektningene over en i slektstreet? Jo, rett og slett far og mor.

I bønnen som før ble innledet med «Fader vår», henvender man seg til en far i himmelen (du som er i himmelen). I 2011 ble formuleringen skiftet ut med «Vår Far». Det svarer grammatisk til «min far» med trykk på far, altså en syntaks (ordfølge) som generelt er mer typisk for dansk enn norsk. Dette språkhistoriske tilbakesteget ble tilslørt av den iøynefallende moderniseringen av fader til far. Da liturgien var til høring, frarådet Språkrådet løsningen vår far.

Barn med norsk som morsmål sier ikke «min far» eller «vår far» til far(en) sin. Det er hverken fugl eller fisk språkhistorisk sett.

Fader vår er syntaktisk sett på linje med far vår og far min. En justering til far vår kunne vært nok. Man kunne eventuelt ha valgt det renskårne far, som er det barn sier når de henvender seg til far. Det er også det Jesus selv sier hos Markus: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg!»

PS. Som substantiv kan fadervår fremdeles brukes: «Han kan sitt fadervår».

Svar

Dette er en forkortet variant av «den/hans/hennes øvrige familie». Det kan diskuteres om øvrige har en egen ubestemt form øvrig (à la annen til andre). Øvrig brukes så sjelden (bortsett fra i for øvrig) at vi nesten kan sammenligne det med synonymet resterende, som alltid har -e til slutt.

Annen/øvrig familie kan virke litt løst eller snaut. Den øvrige familien har mer til felles med formuleringene resten av familen og familien for øvrig.

Det må være tillatt å velge både øvrig og øvrige i den formuleringen du spør om. Man kan også koste på seg et ekstra ord, som i Oles øvrige familie. Da er det ikke noe som skurrer. Det er dessuten fullt mulig å skrive for eksempel de andre i familien, som er mindre stivt. Enda en mulighet er familien ellers, men det brukes mest i omtale.

Svar

Det faste uttrykket er å sette ut i livet.

Det heter imidlertid å være i live. Merk forskjellen i tonelag på livet og live (som i henholdsvis bønder og bønner).

Mer om forskjellen

I live er restene av en gammel dativform av liv, jamfør andre dativuttrykk som i drømme, i ulage.

Etter preposisjonen i står et substantiv

• i dativ (live) når det handler om å være i noe (altså oppholde seg innenfor det)
• i akkusativ (liv, livet) når det er snakk om å være på vei til eller inn i noe

I uttrykket med sette ut i handler det om veien ut, og da er det akkusativ (livet) som gjelder.

(Man kan naturligvis bli satt ut mens man er i live, og da blir man for så vidt satt ut i (levende) live. Men dette er noe helt annet!)

Svar

Ordtak skal helst brukes i sin faste form, og den desidert vanligste formen av dette ordtaket er «Kjært barn har mange navn».

Det kan likevel ikke kalles feil å sette «et» foran hvis det måtte passe i sammenhengen.

Ordtaket står i samlingen Almindelige danske Ordsproge av Peder Syv (1682), slik: Kiert barn gives mange navne. Vi ser at det må ha vært variasjon før i tida også.

Svar

Det riktigste er «å sette noe på dagsordenen» og «å sette noe på saklista», som er det samme.

Uttrykksmåten er parallell med «stå på programmet», «holde seg til saken» o.l., og dette viser at det må være med en etterhengt bestemt artikkel.

I norsk er det vanlig at d og n smelter sammen, og at -en bare uttales -n etter -n, -l, -r, -s, -d og -t. Det er således ikke uvanlig å uttale ordenen /ord'n'n/. Det kan være svært vanskelig å skille det fra /ord'n/, og mange uttaler nok faktisk ordenen med én n. Mange av dem som gjør det, sier nok også gjerne å få noe på /jæærn/ eller /jær'n/, og det er greit, så lenge man holder på hjernen med to n-er i skrift.

Svar

Himmel heter himmelen i bestemt form entall på både bokmål og nynorsk.

I eldre tekster og i poesi kan man også finne himlen, og det er ikke uvanlig å uttale det slik. Den vanligste uttaleformen er nok en variant av /himmeln/.

Hele bøyningen er slik:

bokmål: en himmel – himmelen – himler – himlene

nynorsk: ein himmel – himmelen – himlar – himlane

Hvis du trenger tostavingsformen for å få versemålet til å stemme i f.eks. en sangtekst, kan du skrive him'len. Da er det på en måte innenfor rettskrivningen. Men i sakprosa (som skal følge rettskrivningen) må du skrive himmelen.

Svar

Her kan man ikke stole på øret, så man må gjennomføre en «utskiftingstest».

Siden t-en er stum, er det umulig å høre forskjell på bestemt og ubestemt form av intetkjønnsord som slutter på -e. Metoden i slike tilfeller er «substitusjon»: Du må sette inn et hankjønns- eller hunkjønnsord med lignende betydning for å se hva som passer best av bestemt og ubestemt form. (Husk å fjerne dette ordet etterpå hvis du taster det inn!)

Hvis du prøver med fangst eller fisking, ser du at det trolig trengs bestemt form (fangsten, fiskinga) i de tre siste tilfellene, altså fisket, slik du har skrevet det. I det første eksempelet må du velge det som passer best i sammenhengen, for her får vi to ulike meninger med uttrykket.

Svar

Det heter helst med det (mål) for øye (at). Altså ingen -t til slutt. Det samme gjelder å ha noe for øye i overført betydning. Slik står det i Bokmålsordboka:

Ordbog over det danske Sprog har for øje i denne betydningen. Man finner i eldre dansk også have for øjet og øjne(ne), men da er det gjerne tale om at man faktisk ser det man har for(an) seg. I den digitale boksamlingen hos Nasjonalbiblioteket (nb.no), ser vi at for øie/øje dominerer langt tilbake. Tradisjonell nynorsk har for auga (som ganske sikkert er ubestemt form her) og for augo (øynene). Svenskene bruker helst flertall: ögonen.

Hvis vi sikter til selve synsorganet, blir det annerledes, for eksempel: «Hun hadde en sjørøverlapp for øyet.»

Det er umulig å høre forskjell på øye og øyet, så det er ikke rart at mange kommer i tvil.

Svar

Bruken av «offentleg rom» om konkrete lokale eller stader (skular, kyrkjer, stasjonar osb.) er nokså gamal. Men den abstrakte tydinga du viser til, som er knytt til bunden form eintal, er av nyare dato. Eit viktig spreiingssentrum har truleg vore boka Borgerlig offentlighet (no. utg. 1971) av den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas.

Ordet offentleg kjem frå tysk av offen» (= ‘open’, ‘openlys’). Det viser i utgangspunktet til noko som er ope for alle, ofte sett opp mot «det private (rommet)».

Uttrykket brukt i bunden form eintal har minst to tydingar. For det fyrste kan det vise til det fysiske utemiljøet, særleg i byane, det som alle har tilgjenge til: gater, torg, plassar, parkar osv. Den andre tydinga er nærmast synonym med offentlegheita (nynorsk òg ålmenta/allmenta), altså den opne sfæren i samfunnet der vi er tilskodarar og deltakarar. Dette metaforiske rommet finst i og omkring opne massemedium, Internett og andre stader der ein kan uttrykkje seg for alle som vil sjå, høyre og ordskiftast.

På nynorsk er varianten «det offentlege rommet» mest brukt, og vi tilrår den.

Svar

Alle variantene du nevner, er brukbare:

• det 20. århundre
• det 20. århundret
• det 20. hundreåret

Varianten hundreåret

Hundreår svarer grammatisk til tiår og tusenår (for årti og årtusen). Hundreår er obligatorisk i nynorsk.

I disse to eksemplene har vi harmonisert formene så langt det går:

Vi lever i det tredje tiår* av det første århundre i det tredje årtusen/millennium etter Kristi fødsel (= ubestemt form)
Vi lever i det tredje tiåret av det første hundreåret i det tredje tusenåret/millenniet etter Kristi fødsel (= bestemt form)

(*Årti brukes sjelden.)

Det neste og det forrige

Bestemt form (-et) er blitt det vanligste i disse uttrykkene:

• i det neste/kommende århundre(t)

men ennå ikke i

• i det forrige århundre(t)

Det er fremdeles klart vanligst å bruke det faste uttrykket

• i forrige århundre

og på nynorsk

• i førre hundreåret