Er den første delen av setningen nedenfor en leddsetning, slik at den skal avsluttes med komma?
«Etter enda en vaskesyklus, tilsettes skyllemiddelet.»
Nei. Foranstilte leddsetninger skal riktignok avsluttes med komma, men dette er ingen leddsetning.
Det viktigste kjennetegnet på en setning er at den inneholder et verb som er bøyd i presens eller preteritum. Formuleringen
Etter enda en vaskesyklus …
inneholder ikke noe verb i det hele tatt.
«Etter enda en vaskesyklus» er bare et preposisjonsuttrykk, bestående av preposisjonen «etter» og utfyllingen «enda en vaskesyklus».
Leddsetninger innledes gjerne med underordnende konjunksjoner (før kalt subjunksjoner) som hvis, når og at. Vi kan lage en leddsetning av eksempelet, slik:
Etter at en vaskesyklus er ferdig, tilsettes …
Her er det riktig med komma. Legg merke til at vi har fått et verb i presens, nemlig er.
Eg skulle gjerne hatt ei forklaring på kva refleksive verb er. Er finnast (det finst) og synast (eg synest) døme på refleksive verb?
Det er tydinga som avgjer om eit verb er refleksivt, og desse to verba kan nok ikkje kallast refleksive.
Noko refleksivt er noko som blir bøygt tilbake mot utgangspunktet. Eit refleksivt verb eller pronomen viser tilbake til den som handlar. Døme:
Eg slo ballen (ikkje refleksivt)
Eg slo meg (refleksivt)
Eg skamma meg (refleksivt)
Eg skjemdest (refleksivt)
Meg er den same som eg. Meg viser altså tilbake til subjektet eg. Endinga -st i skjemdest har same funksjon. Denne endinga skriv seg frå det refleksive sik = ‘seg’ i gammalnorsk. Fleire døme:
å undra seg = å undrast
å samla seg = å samlast
Her har vi refleksiv tyding i alle dei fire døma.
Eit refleksivt verb er i Nynorskordboka forklart som eit verb «med eit refleksivt pronomen el. eit personleg pronomen med refleksiv funksjon som objektsform, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’».
Ellers er termen refleksivt verb ikkje så mykje nytta. Verb på -st kallar vi gjerne st-verb (bokmål: s-verb). Undrast og samlast kan òg kallast refleksiv form av undra og samla.
Ikkje alle verb på -st har refleksiv tyding, trass opphavet i gammalnorsk sik. Til dømes har det svært vanlege verbet møtast resiprok tyding (det tyder ‘møta kvarandre’). Nokre slike verb har til og med passiv tyding (seiast ‘bli sagd’ og kjennast ‘bli kjend’).
Når vi ikkje straks ser noko refleksivt, resiprokt eller passivt ved eit st-verb i notidsspråket, kan vi kalle det eit aktivt st-verb. Finnast og synast er døme på slike verb, sjølv om ein kanskje kan ana noko refleksivt i dei (jf. nærskylde uttrykk som befinne seg og det synest for meg).
Hva skal til for at en setning skal kunne regnes som grammatisk «fullverdig» på norsk?
Et vanlig krav til en setning på norsk er at den må inneholde subjekt og verbal.
Dette gjelder vel å merke for fortellende setninger (utsagnssetninger) og spørresetninger. I imperativsetninger (bydesetninger) mangler subjektet, så her er det nok med verbal.
Alle de følgende setningene er altså fullverdige som setninger betraktet:
Går du? (verbal + subjekt)
Jeg går! (subjekt + verbal)
Gå! (verbal)
Det er ikke nødvendig å ha med et objekt, et adverbial eller noe annet for at en setning skal regnes som fullverdig på norsk, med mindre selve verbet krever det. Mange verb krever mer enn et subjekt. For eksempel er «Jeg lever» en fullstendig setning, mens det mangler noe i «Jeg gleder» og «Jeg liker»; her venter vi henholdsvis «meg» og for eksempel «mat» (begge deler er da objekt).
«Krav til en setning» må forstås som hva som skal til for å kunne kalles en setning, grammatisk sett. Hva som er gode setninger og ytringer, er en litt annen sak.
Ytringer må ikke nødvendigvis ha setningsform for å være god norsk; sjanger og situasjon avgjør hva som passer. Men brødteksten i vanlig sakprosa består nesten bare av setninger, og bør gjøre det.
En kollega hevder det første ordet i «Gratulerer med dagen!» er en konjunktiv fordi det uttrykker et ønske, og at det skal skrives «Gratulere med dagen». Stemmer det?
Nei. Det eneste riktige er «Gratulerer med dagen!».
Riktignok kan konjunktiver uttrykke ønske («Leve kongen!»), men det har ikke noe med saken å gjøre. I «Gratulerer med dagen!» ønsker man jo ikke at noen skal gratulere, man rett og slett gratulerer!
Denne fødselsdagshilsenen er en forkortet variant av «Jeg gratulerer deg med dagen!», som er en vanlig utsagnssetning.
Skal man bruke formen gratulere, må man også bruke hjelpeverb, for eksempel slik: «Jeg vil gratulere med dagen». Gratulere er da infinitiv.
I talemålet kan det være annerledes. I mange dialekter i vest og nord uttales ikke presens-r i det hele tatt, og i østnorsk vil den til vanlig bli assimilert med en etterfølgende konsonant. Ulike varianter av «gratulere' me' dagen» er altså grammatisk korrekt dialektbruk. Men konjunktiv blir det ikke av den grunn.
Se også under gratulere i Bokmålsordboka.
Hva er riktig: «Det hendte at dem jeg spionerte på, ville inngå avtale med meg» eller «Det hendte at de ...»?
Det er «de» som er riktig her.
Merk at det er et skjult som foran jeg, altså har vi en relativsetning, en underordnet setning, som vi har satt i parentes her:
Det hendte at de ((som) jeg spionerte på,) ville inngå …
Hvis vi sløyfer relativsetningen, ser vi at eneste mulighet er de, fordi de er subjekt i setningen over relativsetningen:
de (…) ville inngå (…)
Derimot er det valgfritt de/dem når dette pronomenet i oversetningen er objekt (1) eller står etter en preposisjon (2):
1) … at jeg misunte dem/de (som) jeg spionerte på
2) … at han skjøt på dem/de som fulgte etter ham
Dem er nemlig ikke obligatorisk objektsform i formuleringen de(m) som; det kan alltid hete de som. Språkrådet anbefaler likevel objektsformen dem som i skrift.
Hvis det ikke kommer noe som etter, er objektsformen obligatorisk:
Det er ikke sant at jeg misunte / skjøt på dem.
Heter det «å sette ut i live» eller «å sette ut i livet» når man gjør alvor av en plan?
Det faste uttrykket er å sette ut i livet.
Det heter imidlertid å være i live. Merk forskjellen i tonelag på livet og live (som i henholdsvis bønder og bønner).
I live er restene av en gammel dativform av liv, jamfør andre dativuttrykk som i drømme, i ulage.
Etter preposisjonen i står et substantiv
I uttrykket med sette ut i handler det om veien ut, og da er det akkusativ (livet) som gjelder.
(Man kan naturligvis bli satt ut mens man er i live, og da blir man for så vidt satt ut i (levende) live. Men dette er noe helt annet!)
Søk