Kan man sløyfe «om» i «det var som om», «å late som om», «det virker som om», «det ser ut som om» og lignende uttrykk? Er forresten «det virker som at» eller «ser ut som at» et brukbart alternativ?
Det går oftest bra å sløyfe om. Det er ikke nødvendig å ty til at.
Vi snakker her om hypotetiske sammenligninger der det kommer en leddsetning etter som (om). (I sammenligninger der bare substantiver er involvert, for eksempel «Gutten så ut som en mann», har om naturligvis ingenting å gjøre.)
I Det Norske Akademis ordbok finner man sitater som viser at både Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset har klart seg uten «om»:
Faktisk var det vanligere å sløyfe «om» før i tida, men ikke helt uavhengig av de språklige omgivelsene.
Det finnes formuleringer der «om» oftest er med, for eksempel «som om det skulle være noe å bry seg om!». På den andre siden kan «som om» iblant virke for omstendelig. Stort sett kan man la magefølelsen avgjøre.
Etter å være finnes forresten også en beslektet formulering med liksom (uten om): Det var (lik)som tida stod stille. / Det var som (om) tida stod stille.
Disse variantene er altså likeverdige:
Det virker som (om) han mener det.
Det ser ut som (om) han mener det.
Vi har også:
Det ser ut til at han mener det.
«Det ser ut til» passer ellers best om slikt som sannsynligvis kommer til å skje (jf. utsikter):
Det ser ut til at det blir regn.
Svarbasen inneholder forresten en særskilt artikkel om den nyere formuleringen virker å være, som mange nå bruker i stedet for virker og virker som (om).
Nyere varianter som «later som at», «ser ut som at» og «virker som at» er strengt tatt overflødige.
Vi diskuterer hva som er riktig av sine og deres i følgende setning: «Noen setter syklene sine i kjelleren, mens andre har glemt hvordan syklene sine/deres ser ut.»
Sine viser tilbake til subjektet i setningen, som er eieren av det som står etter sine. I setningen «Noen setter syklene sine i kjelleren» viser sine til noen (det er disse noen sine sykler), og det er helt korrekt.
Regelen gjelder også for leddsetninger. «Andre har glemt» er oversetning (minus objekt), mens «hvordan syklene … ser ut» er en leddsetning. I leddsetningen er syklene subjekt. Men syklene kan jo ikke være eiere av seg selv. Altså er sine feil her. Da må det hete deres.
Men vent! Dere i deres kan jo også i teorien vise til noen helt andre enn de nevnte andre (for eksempel de førstnevnte noen eller noen som ikke er nevnt i teksten). Jo, men da hjelper det ikke å sette inn sine; det må full omskrivning til.
Merk at dette er regler for korrekt skriftspråk. I mange dialekter brukes sin og sine mer, også for å vise fra en leddsetning til subjektet i en oversetning. Det kan være helt riktig talemålsgrammatikk. Bare søk på «vet (ikke) hvem faren sin er».
Er den første delen av setningen nedenfor en leddsetning, slik at den skal avsluttes med komma?
«Etter enda en vaskesyklus, tilsettes skyllemiddelet.»
Nei. Foranstilte leddsetninger skal riktignok avsluttes med komma, men dette er ingen leddsetning.
Det viktigste kjennetegnet på en setning er at den inneholder et verb som er bøyd i presens eller preteritum. Formuleringen
Etter enda en vaskesyklus …
inneholder ikke noe verb i det hele tatt.
«Etter enda en vaskesyklus» er bare et preposisjonsuttrykk, bestående av preposisjonen «etter» og utfyllingen «enda en vaskesyklus».
Leddsetninger innledes gjerne med underordnende konjunksjoner (før kalt subjunksjoner) som hvis, når og at. Vi kan lage en leddsetning av eksempelet, slik:
Etter at en vaskesyklus er ferdig, tilsettes …
Her er det riktig med komma. Legg merke til at vi har fått et verb i presens, nemlig er.
Hva er riktig: «Det hendte at dem jeg spionerte på, ville inngå avtale med meg» eller «Det hendte at de ...»?
Det er «de» som er riktig her.
Merk at det er et skjult som foran jeg, altså har vi en relativsetning, en underordnet setning, som vi har satt i parentes her:
Det hendte at de ((som) jeg spionerte på,) ville inngå …
Hvis vi sløyfer relativsetningen, ser vi at eneste mulighet er de, fordi de er subjekt i setningen over relativsetningen:
de (…) ville inngå (…)
Derimot er det valgfritt de/dem når dette pronomenet i oversetningen er objekt (1) eller står etter en preposisjon (2):
1) … at jeg misunte dem/de (som) jeg spionerte på
2) … at han skjøt på dem/de som fulgte etter ham
Dem er nemlig ikke obligatorisk objektsform i formuleringen de(m) som; det kan alltid hete de som. Språkrådet anbefaler likevel objektsformen dem som i skrift.
Hvis det ikke kommer noe som etter, er objektsformen obligatorisk:
Det er ikke sant at jeg misunte / skjøt på dem.
Bør jeg bruke der eller hvor for å vise tilbake til et tidligere nevnt sted, som i formuleringen «huset der/hvor jeg bor», «byen der/hvor jeg ble født»?
Jeg synes Bokmålsordboka er forvirrende her. Det står:
hvor
der, på det stedet som bli hvor du er / jeg syns jeg ser deg hvor jeg enn snur meg overalt / hvor som helst [...]
der
som relativt adverb: stedet der han sist ble sett / huset der vi bor
Og hva gjør jeg når det ikke er et egentlig sted, slik som i «Dette er den gruppen ___ risikoen for hjerteinfarkt er størst», «Han er en av de pasientene ___ kirurgi ikke er aktuelt».
Både der og hvor kan brukes i slike leddsetninger.
Ofte kan vi snu på det og bruke en preposisjon i stedet, med eller uten som foran: Huset (som) jeg bor i.
Hvor brukes også når det er tale om tid, men det er oftest best å bruke da: «på den tid hvor (bedre: da) hun bodde i bygda».
I boka Godt språk i lærebøker (utgitt av Språkrådet i 1999) står dette om hvor/der:
På bokmål kan en velge mellom der og hvor i begynnelsen av leddsetninger som angir sted. Vi møter hvor ikke minst innenfor fagtradisjoner som er språklig konservative, som den juridiske. Men der er mer muntlig enn hvor og kan ofte tilrås i stedet, uansett fagområde [...]
Finn-Erik Vinje skriver i boka Moderne norsk:
I stedet for relativadverbet hvor er det ofte naturligere å bruke der, som er mer i samsvar med muntlig ordlegging: han levde storparten av sitt liv i Tyskland, hvor han fant større forståelse for sin kunst – mer talespråklig: der han fant osv [...]
Og videre: «Å veksle mellom der og hvor […] gjør et uryddig inntrykk.»
Man kan altså trygt bruke der i de fleste sammenhenger. Men merk at der ikke kan brukes i betydningen «hvor som helst»; det kan bare hete «hvor jeg (enn) snur meg», jf. ordbokeksempelet.
(Vi har også kombinasjonen der hvor, som er korrekt nok, men ikke særlig økonomisk.)
Noen mener at der er best når ordet viser til et virkelig sted, mens hvor er best når noe er i eller på noe annet, og særlig når dette andre er noe abstrakt. Det vil si at de nok ville brukt hvor i hjerteinfarkt-eksempelet ditt (jf. «i gruppa»). Men det er oftest helt i orden å bruke der også om metaforiske steder. Etter tusenårsskiftet har for eksempel «i tilfeller der» blitt klart vanligere enn «i tilfeller hvor».
Kirurgi-eksempelet ditt bør skrives helt om, for det er vanskelig å tenke seg pasientene som et sted (konkret eller metaforisk) der noe kan være eller skje. Man må kunne tenke seg en «stedspreposisjon» (aller helst i eller på) knyttet til det substantivet som der/hvor viser til (jamfør huset som jeg bor i), og selv om det er noe som heter «å utføre kirurgi på folk», skurrer det med der eller hvor i dette eksempelet ditt. Dette «stedskravet» til bruken av der/hvor brytes rett som det er, og trolig oftere enn før.
Skal eg bruke seg eller han/ho i desse setningane?
1 Ola lét dei stå og sjå på ___ ei stund.
2 Ho høyrer nokon rope bak ___, og snur seg.
3 Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ___.
Bruk seg for å vise tilbake til det næraste tenkjelege subjektet og han/ho for å vise til noko utanfor det.
Når vi skal ta føre oss eksempla dine, byrjar vi med å spørje kven som utfører verbalhandlingane sjå, rope og ta, altså kven som er logisk subjekt for det verbet som står (i infinitiv) nærast det opne feltet. Svaret er 1) dei, 2) nokon og 3) Kjell. Dersom det er dei same personane vi vil vise til med eit pronomen, er det refleksivpronomenet (seg) vi skal bruke. Men i dei tre eksempla er det truleg 1) Ola, 2) Ho og 3) Anne vi vil vise til til i det opne feltet. Då seier regelen at vi skal velje andre pronomen (han, ho, henne). Men for strenge kan vi ikkje vere. På norsk nyttar ein ofte refleksivpronomen der det ikkje kan mistydast i samanhengen, uavhengig av skulegrammatikk.
Vi må gjere oss kjende med eit par nye omgrep for å tak på dette.
Refleksivpronomenet seg (og det refleksive eigedomspronomenet sin) viser som hovudregel til subjektet i det domenet det står i. Domene er i denne samanhengen anten ei setning med bøygd verb og grammatisk subjekt eller ei setning utan grammatisk subjekt, som infinitivskonstruksjonar, småsetningar og substantivfrasar. Den første typen setning blir kalla «opne setningar», den andre typen «skjulte setningar». I eksempla har vi å gjere med tre infinitivskonstruksjonar: «sjå på», «rope bak» og «ta kveldsvakta for». Vi kjem attende til dei.
I opne setningar er det som regel lett å finne subjektet og dermed avgjere om det høver å bruke seg eller eit anna pronomen:
Ola ville at dei skulle sjå på han.
Her er dei det eksplisitte subjektet i leddsetninga (etter at). Ettersom meininga er at dei andre skulle sjå på Ola (ikkje på seg sjølv), må ein velje han, endå det òg kan vere tale om ein annan han.
Skjulte setningar har ikkje noko grammatisk (uttrykt) subjekt, og her kan ein ofte vere i tvil om kva som er rett. Alle dei tre setningane du spør om, er av dette slaget. Merk at faktisk bruk i slike setningar varierer, og at det finst ein viss dialektvariasjon. I skriftmålet gjeld nok likevel hovudregelen om at seg (berre) viser tilbake til subjektet i det domenet det står i.
I døma er det eksplisitte objektet i oversetninga (dei, nokon, Kjell) skjult subjekt i leddsetninga.
Ola lét dei stå og sjå på [?] ei stund.
Det skjulte subjektet til verbet sjå er dei, altså er det dette leddet seg ville ha vist til her. Men ettersom meininga er at dei såg på han, bør ein velje pronomenet han:
Ola lét dei stå og sjå på han ei stund. (At det i tillegg kan vise til ein han nummer 2, får våge seg her òg.)
I den neste setninga er det skjulte subjektet nokon:
Ho høyrer nokon rope bak [?], og snur seg.
Sidan nokon her truleg roper bak ryggen hennar, ikkje bak ryggen på nokon annan, må ein derfor setje inn ho eller henne:
Ho høyrer nokon rope bak henne, og snur seg.
I praksis vil likevel varianten med seg i dette tilfellet bli forstått på same måte, fordi det ikkje gir meining at seg skal vise til nokon.
I det siste eksempelet nedanfor er det òg sakleg sett hipp som happ kva ein vel. Formelt er det skjulte subjektet i leddsetninga Kjell, men det gir jo ikkje meining at Kjell skulle ta kveldsvakta for seg sjølv.
Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ho/seg.
Det er altså samanhengen, ikkje valet av pronomen, som avgjer tolkinga i praksis. I mange dialektar brukar ein nok refleksiv så langt det ikkje kan mistydast og kanskje litt til. I skriftmålet går ein derimot gjerne over til han/ho/henne så snart refleksiven i teorien kan gi ei anna tolking enn den tilsikta.
Om vi set inn ein annan verbfrase i den same setninga, kan pronomenvalet gi klar meiningsskilnad:
Anne fekk Kjell til å klippe seg.
Anne fekk Kjell til å klippe ho/henne.
På dialekt kan den første setninga tolkast på to måtar, men i skriftmålet bør ho vise til klipping av Kjell. I den andre setninga er det naturlegvis Anne som blir klipt.
Søk