SøkSvar
Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, skriver seg fra den nye straffeloven. Før het handlingen (skadingen) altså legemsbeskadigelse, mens legemsskade var ordet for resultatet.
Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har, og ikke en handling. La oss si at det handlet utelukkende om skading av knær; da ville vi altså med den nye logikken sagt «siktet for kneskade» og «straffen for kneskade er …». Det klinger rart.
Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppsskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Vi sier jo selvskading, ikke selvskade.
Nå har vi vi den merkelige situasjonen at A kan får erstatning for «kroppsskade», mens B kan siktes for den samme «skaden».
Disse paragrafene viser hva straffeloven legger i ordene:
§ 271 Kroppskrenkelse[...] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersoma) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, ellerb) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.§ 272 Grov kroppskrenkelseGrov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og [...]Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.§ 274 Grov kroppsskadeGrov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og [...]
Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare.