SøkSvar
Det har blitt vanlig å si «Jeg unnskylder (for) at …» når man ber om unnskyldning. Politikere kan for eksempel bruke «Unnskyld», «Jeg vil unnskylde» og «Jeg vil gi en unnskyldning» om akkurat det samme. Men opprinnelig er det å unnskylde nærmest det motsatte av å be om unnskyldning. Litt forenklet sagt er det bare den man sier «Unnskyld!» til, som kan unnskylde en.
Motsatte perspektiv
Vi kan si at dette er hovedsystemet:
Per ber (Kari) om unnskyldning (f.eks. ved å si Unnskyld!)
Kari kan «unnskylde» Per for det han har gjort
Det er altså Kari som har makt til å fjerne skylda (unnskylde), ikke Per.
Men vi har et tillegg til systemet, som ser ut til å stå i motsetning til det. Å unnskylde betyr her nærmest ‘å si unnskyld’:
Per unnskylder til Kari.
Et visst historisk grunnlag
Det er ikke så underlig at den andre betydningen av unnskylde sprer seg. En del tradisjonelle uttrykksmåter med refleksivt seg og preposisjon ligger nokså nær den nye, se artikkelen om undskylde i Ordbog over det danske Sprog under betydning 3.
Den skyldige Per har lenge kunnet være subjekt i uttrykk som «Per unnskyldte sin oppførsel», «Per unnskyldte seg for …», og ikke minst «Per unnskyldte seg med …». Dessuten har å unnskylde seg lenge vært brukt om å be «uspesifisert» om unnskyldning.
Men merk at det her ikke vises til selve tilgivelsen. Unnskyldning forstått som fritak for skyld er og blir en sosial dom som andre enn ovennevnte Per feller.
Verbalsubstantivet unnskyldning kan lette og kamuflere rollebyttet. Også eldre språkbrukere godtar jo gjerne 1) «Kari ber Per om en unnskyldning», som er noe annet enn 2) «Kari ber Per om unnskyldning». Unnskyldning (1) er her å si unnskyld, mens unnskyldning (2) er tilgivelse. Denne dobbeltbetydningen er ikke ny. Vi finner ganske tidlig uttrykk som kreve (en) unnskyldning (fra noen), komme med en unnskyldning og gi en unnskyldning. Falske og dårlige unnskyldninger er riktig gammelt i språket.
Selv om NN unnskylder at (= ‘ber om unnskyldning for at’) først ble vanlig i skrift etter 1990, har uttrykksmåten altså røtter som går lenger tilbake. I Det Norske Akademis ordbok har det nye unnskylde fått en egen plass: «unnskylde 5 ‘uttrykke at man er lei for (å ha forårsaket skade, ubehagelighet eller for å ha forsømt seg e.l.); be om unnskyldning (for); beklage’». Det samme begrepet finner vi under betydning 2 i Den Danske Ordbog.
Det er likevel tryggest å si unnskyld eller be om unnskyldning
Selv om utviklingen sikkert går sin gang, vil Språkrådet støtte de mange som skriver til oss og beklager seg. Vi kan hilse fra dem og oppfordre folk til å skrive «Beklager!», «Unnskyld!» eller «Jeg ber om unnskyldning!» når de vil lette samvittigheten, ikke minst den språklige. Dette er formuleringer som er felles for eldre og yngre, og som ikke skurrer for noen.