SøkSvar
På bokmål er det helst lesning som brukes om ‘lesestoff’, slik som i «anbefalt lesning». Lesing er kort sagt ‘det å lese’.
Vi kan se hva som står i Bokmålsordboka:
lesning f1 el. m1
1 lesing høytlesning, opplesning / eleven er god i lesning / lesning på egen hånd selvstudium
2 kunnskaper en har skaffet seg ved å lese sitte inne med en omfattende lesning
3 lesestoff riktig lesning for barn
4 lesemåte, lesnad (2)
Lesning er det retteste å bruke i de tre siste delbetydningene ovenfor.
Som du ser under delbetydning 1, kan lesing uten -n- brukes når det verbale aspektet, handlingen, betones, altså ‘det å lese’. Og det gjør det vel i ønsket «God lesing!».
Slik ser oppslaget om lesing ut i den samme ordboka:
lesing m1, f1 det å lese (som skolefag), jamfør lesning; lesing og skriving / lekselesing / optisk lesing
Av historiske grunner er det relativt vanligere med -ning når -les(n)ing er siste ledd i en sammensetning. Opples(n)ing er opplagt en handling, men ordet skrives ofte med -n- likevel.
På nynorsk er det stort sett lesnad som brukes for lesning, og da dekker det både 2, 3 og 4. Det kan det også gjøre på bokmål, selv om det ikke går fram av ordboka.