Ditt søk på forbokstav gav 38 treff.
Hvordan skal navnet på denne strømstøtteordningen skrives? Jeg synes jeg har sett både stor og liten forbokstav i aviser og på offentlige nettsider.
Navnet bør skrives med liten forbokstav: norgespris på bokmål og noregspris på nynorsk.
Norgespris er en offentlig støtteordning. Ikke alle betegnelser på slike ordninger er typiske fellesnavn (det varierer hvor mye de lar seg bøye), men vi skriver dem av praktiske grunner med liten forbokstav: barnetrygd, kontantstøtte, sykelønnsordning og så videre.
Noen vil nok ha stor forbokstav rett og slett fordi det første leddet i ordet er egennavnet Norge. Men sammensatte ord med Norge og andre stedsnavn skrives jevnt over med liten forbokstav: norgesmester, oslokvinne, stockholmssyndrom. (Riktignok kan det i prinsippet også hete Oslo-kvinne med bindestrek, men bindestrek i norgespris ville vært upraktisk. Dessuten sløyfer vi i regelen bindestrek i etablerte sammensetninger.) Det finnes enkelte unntak fra dette mønsteret, for eksempel skriver vi navn på kriger og lover som har egennavn som førsteledd, med stor forbokstav og uten bindestrek. Men det bør ikke bli flere unntak.
Korleis skriv vi namnet på viruset og sjukdommen?
På norsk skriv vi koronavirus med k og med liten forbokstav. Namnet på sjukdommen er covid-19.
Koronaviruset har namn etter utsjånaden. I eit elektronmikroskop kan ein sjå at viruset har ein membran med små piggar på. Dette kan minne om den ytste delen av solatmosfæren, koronaen.
Ordet korona kjem frå latin corona ‘krans, krone’. Det vart nytta som fagord i norsk lenge før koronapandemien, og vi har skrive det med k i over hundre år. Det bør uttalast bokstavrett, med to o-lydar.
Det koronaviruset som er årsak til covid-19, har i det internasjonale medisinske fagspråket fått namnet SARS-CoV-2, ei forkorting for «Severe acute respiratory syndrome coronavirus 2». Det er vanleg å kalle dette nye viruset koronaviruset i bunden form eintal, sjølv om det finst fleire slag koronavirus. Samansetninga koronavirus er eit vanleg samnamn (fellesnamn) som skal ha liten forbokstav.
Korona blir ofte brukt både om viruset og sjukdommen, og det er greitt til dagleg, men skal ein vere heilt presis, må ein skilje mellom viruset SARS-CoV-2 og sjukdommen covid-19.
Koronaen i bunden form (særleg brukt om koronapandemien/-krisa) vart kåra til årets norske ord i 2020.
Namnet covid-19 er ei forkorting av «coronavirus disease 2019». Vi tilrår å skrive covid-19 med små bokstavar. Det følgjer same mønster som hiv og sars. Generelt har sjukdomsnamn liten forbokstav på norsk.
Ein kan trygt uttale ordet rett fram, som «kóvid» (med vanleg o); det er ikkje nødvendig å seie til dømes «kåuvidd» eller «kåvvidd».
Du kan lese meir om både koronapandemien og covid i Store norske leksikon.
Hvordan skal vi stave navnet ren energi-pakken?
Du har stavet det helt riktig.
For det første har navn på lover og regelverk stort sett liten forbokstav på norsk. Det heter for eksempel jernbanepakken.
Hvis vi setter sammen uttrykket ren energi med pakke uten videre, får vi *ren energipakken. Men det er ikke en god skrivemåte. Det ser ut som om ren står til helheten energipakken og ikke bare til energi!
Derfor må vi sette inn en bindestrek, slik at vi lettere ser hva som hører sammen med hva. Den riktige skrivemåten er altså:
ren energi-pakken
Slik kan vi gjøre med de fleste uttrykk med adjektiv + substantiv + substantiv. Hvis vi vil være ekstra tydelige, kan vi også bruke to bindestreker.
Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?
Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav.
Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar:
World Wildlife Fund > WWF
Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN, av De forente nasjoner)
Norsk rikskringkasting > NRK
Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.
Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:
North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco
I genitiv legg vi ein liten s til:
WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos
Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar:
BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc
Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar.
Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID).
Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR.
Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:
pc-en – pc-ar – pc-ane
PC-en – PC-ar – PC-ane
(ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)
cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane
I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting.
Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:
sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp
Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus 'menneskeleg immunsviktvirus'), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar – radaren – radarar – radarane, laserskrivar, hivmedisin.
Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.
Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.
I ein artikkel i Språknytt skriv de om «mosebøkene» med liten m, og likeins om kvar «mosebok», men Bibelselskapet opererer med t.d. «Første Mosebok» og «1 Mos». Korleis heng dette på greip? De skriv elles at uttalen ikkje er «hogd i stein», men uttale er jo ikke skrift. Her må de rydda opp både i forbokstavar og metaforbruk!
Steinmetaforen er nok meint som skjemt (jf. Moses og steintavlene); han viser til uttaleregelen, ikkje til sjølve lyden. Når det gjeld skrivemåten, må vi vedgå at den heller ikkje er hoggen i stein. Det finst ikkje ei fast norm på dette punktet.
Du har sjølv sett kva Nettbibelen opererer med. Boka Skriveregler av Finn-Erik Vinje seier det same, at det skal vera stor forbokstav i religiøse skrifter: Bibelen, Skriften, Den hellige skrift, Det gamle testamentet, Fjerde Mosebok, Koranen, Talmud, Toraen». (I motsetnad til hos Bibelselskapet er forkortinga 1. Mos. med punktum.)
Men Bokmålsordboka og Nynorskordboka har (per 31.12.2021) liten f i talet og valfri M/m i hovudordet: første mosebok/Mosebok (og 1. mos. eller Mos.).
Ser vi på skrifttradisjonen, går det fram at liten f var det vanlegaste lenge, medan stor M har vore einerådande heile tida.
Den litle m-en har stønad i ordbøkene og hos Knud Knudsen og i den tanken at dei fem tekstane utgjer ein kategori med fem medlemmer, ein boktype, så å seia. Men denne logiske tanken støyter mot prinsippet om at kvar religiøse tekst skal ha stor forbokstav. Det verkar dessutan rart å ikkje handtera dei ulike skriftene i Bibelen likt.
Dersom vi i staden tek utgangspunkt i at tekstane er fem ulike «bøker» med kvar sin tittel, er den store forbokstaven sjølvskriven – men kvar, fyrst og fremst? I talet eller i sjølve ordet mosebok/Mosebok? Det er ikkje godt å seia. To store forbokstavar er i strid med hovudregelen for namn. Men det finst tydelege unnatak frå hovudregelen, som Øvre Slottsgate. Det er altså ikkje avgjerande at det ikkje finst noko sjølvstendig Slottsgata eller Moseboka med stor S eller M.
Når det gjeld talet (første osb.), er ein sjølvsagt van med å sjå stor forbokstav i innhaldslista og i tittelen over sjølve teksten, og der kan det ikkje vera annleis. Det følgjer ikkje av dette at det må vera stor forbokstav i brødteksten.
Vi kan diverre ikkje seia sikkert når det eventuelt blir rydda opp i skrivemåtane for dei religiøse skriftene. Kanskje må høgare makter gripa inn.
I vår avis diskuterer vi hvordan vi bør skrive egennavn, særlig firmanavn, som inneholder rettskrivningsfeil, f.eks. oppdelte ord eller feil bruk av forbokstaver.
Noen her mener at vi som profesjonelle skribenter har et ansvar for å følge språkreglene og bør rette slike navn, andre at bedriftene skal få skrive som de vil. Hva bør vi gjøre?
Språkrådet anbefaler at man følger navneeierens ønsker for skrivemåten når man kjenner dem.
Det betyr at man i prinsippet helst ikke bør rette på private navn, enten det er firmanavn, produktnavn eller noe annet.
Eventuelle rettelser faller hverken innenfor eller utenfor rettskrivningen. De er i en gråsone.
Dersom dere vil rette på navnene, må dere ta ansvaret selv.
Når det gjelder statlige virksomheter, kan dere trygt rette feilaktige skrivemåter, for staten er forpliktet til å følge de offisielle reglene.
Bør ein bruke stor eller liten forbokstav i slike nemningar:
Ein bør bruke liten forbokstav i totalforsvaret, det militære forsvaret og den sivile beredskapen (som bør ha bestemt form på nynorsk).
Dette er er ikkje særnamn (eigennamn), i motsetnad til for eksempel Forsvaret, Hæren, Marinen og Luftforsvaret, som har fått særnamnsstatus.
I avisa vår kalles Kystvakten for Kystvakta. Men jeg finner ikke noe grunnlag for denne skrivemåten i ordbøker eller leksikon.
Når vi bruker stor forbokstav (om organisasjonen), heter det Kystvakten på bokmål og Kystvakta på nynorsk. Ellers kan vi bruke kystvakta/kystvakten som vi vil.
De fleste nordmenn sier nok fremdeles vakta heller enn vakten, og det er fritt fram for å skrive vakta på bokmål. Det samme gjelder kystvakten/kystvakta når vi sikter til kystvakt(hold) i vid forstand, til kystvaktfunksjoner før Kystvakten ble opprettet, eller til kystvakt i andre land. Men det du spør om, er noe annet, nemlig navnet på en spesifikk institusjon opprettet i 1977. Det som teller da, er hva som er fastsatt. Når navnet på en statsinstitusjon kan ha flere former innenfor en målform, velger institusjonen selv hvilken form den vil bruke. Formen Kystvakten ble valgt for bokmål.
Folk som skriver for det offentlige, må på bokmål holde seg til Kystvakten. De har likevel lov til å bruke vanlig kystnorsk og skrive skipsleia (skipsleden) og hundevakta (hundevakten) i den samme teksten. Journalister bør holde seg til det offisielle navnet, om avisa ikke har en helt spesiell språkpolitikk. Ellers står man for så vidt fritt, så lenge man gjør seg forstått.
Når ein skriv om tilskipingane landsmøte og årsmøte, er det opplagt at ein skal nytte liten forbokstav: på landsmøtet, på årsmøtet. Men kva når ein viser til organa, som i landsmøtet vedtok, årsmøtet vedtok?
Det er ingen grunn til å bruke stor forbokstav her, sjølv om det er ein tydingsnyanse.
Dessutan er det ofte vanskeleg å avgjere om det er tilskipinga eller organet ein omtalar i ei setning.
Styre og andre organ i ein organisasjon skal generelt ha liten forbokstav: landsstyret, sentralstyret osb.
Hva skal man bruke for å markere utelatt tekst, og hvordan?
Et avbrytningstegn eller utelatelsestegn finner du gjerne under betegnelsen ellipse i tekstbehandlingsprogrammet (Alt + 0133). Det ser ut som tre punktum etter hverandre, men det er ett sammensatt tegn bestående av tre prikker.
Hvis man bryter av en setning mellom to ord, skal det være mellomrom før de tre prikkene. Etter et avbrutt ord settes prikkene uten mellomrom:
Komma, spørsmålstegn og utropstegn står rett etter prikkene uten mellomrom. Det skal ikke stå noe punktum etter prikkene; det er tilstrekkelig markering av ny setning at det står stor forbokstav i setningen etter.
Tre prikker som står for utelatt tekst, skal ha mellomrom på begge sider. Dersom de står i en parentes, kommer mellomrommene før og etter parentesen, ikke inni den:
En parentes viser tydeligere at det dreier seg om utelating i sitatet og ikke et avbrudd i originalteksten. Bruk gjerne hakeparentes.
Skal det vere stor forbokstav etter kolon?
Dersom det som står etter kolon, er ei fullstendig setning, skal det normalt vere stor forbokstav, elles ikkje.
Døme:
Saka er klar: Båten er for dyr.
Dei trente på det dei kunne best: å leggje lange pasningar.
Det same gjeld oppramsingar med punktliste etter kolon. Berre punkt som inneheld heile setningar, skal ha stor forbokstav. (Ei setning er ei ytring med eit verbal, altså eit verb i presens eller preteritum.)
Du finn meir om dette på nettsidene våre.
Kva tyder mulm, brask og bram, og kva heiter uttrykk som i mulm og mørke og med brask og bram? Eg tenkjer altså på faste uttrykk som inneheld mystiske og elles ukjende ord.
Dei blir gjerne kalla ordpar eller paruttrykk. Orda i paret er då parord. Men det kan trengast meir presise nemningar, sjå nedanfor.
Sjølve tydingane til dei unike parorda finn vi i Nynorskordboka:
I slike uttrykk som du spør om, er det oftast to ord (eit par) som
Andre døme enn dei du nemner, er: leita med lys og lykt, gå frå gard og grunn, missa munn og mæle, med hud og hår.
Somme har altså brukt ordpar nettopp om allittererande ordpar med synonymi, men dette ordet kan brukast i vidare tyding òg, så det er ikkje heilt presist. I dansk er nemninga sterke ordpar nytta noko, i engelsk er mellom anna termen binomials i bruk.
Når det eine ordet er eit kjent synonym for det andre eller er ugjennomsiktig, er ordparet pleonastisk (smør på flesk) eller tautologisk (a seier det same som b). Tydinga til det eine ordet er altså mindre viktig; hovudfunksjonen er å forsterka det andre ordet. Ein kunne snakka om pleonastiske eller tautologiske ordpar.
Men vi manglar framleis ei presis, innarbeidd nemning for dei mange uttrykka som attpåtil
Ein kan nok kalle dei ordpar med eit unikt eller fossilt ord. På engelsk heiter sjølve dei unike elementa cranberry morphemes (fordi cran- ikkje har ei sjølvstendig tyding), og i dansk har stikkelsbærelement vore på tale. Følgjer vi denne tankegangen, kan vi lett tenkja oss nemningar murmelord og mulmuttrykk. Dei er passe mystiske i seg sjølv.
Skal kirka som institusjon skrives med stor eller liten forbokstav? Hva med kirker i utlandet? Og kan jeg skrive kjerka, som jeg sier?
Kortformen av Den norske kirke (DNK) er Kirken, men til vanlig brukes gjerne kirken eller kirka. På nynorsk heter det Den norske kyrkja og Kyrkja/kyrkja.
I utgangspunktet skal man bruke stor K bare når man sikter spesifikt til den evangelisk-lutherske kirka som var statskirke fram til 2012. Nå når kirka ikke er en statlig institusjon på samme vis, er grunnlaget for å bruke stor K blitt tynnere.
Det er også lite grunnlag for å bruke K om denne institusjonen i gamle dager. Det ble faktisk ikke vanlig med stor D i fullnavnet Den norske kirke (= statskirka) før etter den annen verdenskrig. Fellesnavnet den norske kirka/kirken er synonymt med kirka/kirken i Norge, som er et videre begrep enn egennavnet Den norske kirke, men ofte skilles det ikke så nøye.
Privat kan vi bruke a-endelse både i det lange og det korte navnet, men i tekster fra det offentlige heter det Den norske kirke på bokmål, og den tilhørende vedtatte kortformen er Kirken. Både Den norske kirke selv og staten ellers har likevel i stor grad brukt kirken med liten forbokstav. Her er kirka like riktig.
Varianten kjerke ble tatt ut av rettskrivinga i 2005 og har uansett ikke vært en variant av det offisielle navnet. Men du kan bruke den privat.
Når vi skriver om enkeltkirker, må vi bruke liten k. Kjønnet er da valgfritt innenfor rettskrivinga: «Hun kom rett fra kirken/kirka.»
Også når vi sikter til kirka som en mer eller mindre verdensomspennende institusjon, må vi bruke liten forbokstav: «Han hevdet at kirka/kirken har vært en avgjørende faktor i verdenshistorien.»
Når vi skriver om tida før reformasjonen, er det riktig å bruke liten forbokstav og bestemt form også om kirka i Norge: den norske kirka/kirken i middelalderen.
Ordet kirke har også betydningen ‘kirkesamfunn’. Det vil si at navn som den ortodokse/katolske/lutherske/reformerte kirken/kirka kan regnes som beskrivende betegnelser snarere enn som formelt fastsatte organisasjonsnavn. Da er det liten forbokstav, helst bestemt form og valgfritt kjønn som gjelder i både det lange og det korte navnet.
Hvis et kirkesamfunn er etablert i Norge og har vedtatt et offisielt norsk navn, må det likevel (i tillegg) være mulig å bruke store forbokstaver. Men i en tekst der den aktuelle kirka nevnes én gang, hjelper det lite å bruke stor forbokstav i kortformen; man er nødt til å bruke hele navnet eller betegnelsen for at uinnvidde lesere skal forstå hva man sikter til. Og som sagt: DNK har stort sett holdt seg til liten k. Det er et eksempel til etterfølgelse.
Se flere eksempler i Kirken: grunnbok i kirke- og misjonshistorie og kirkekunnskap (1975).
Når vi omtalar Statens pensjonsfond utland uformelt som oljefondet, er det rett å bruke liten forbokstav?
Ja. Rett nok kan tilnamn ha stor forbokstav, men dette kan vi beint fram rekne som ei beskrivande nemning (på line med til dømes statsbudsjettet).
Skal det være stor forbokstav i navn på vintyper? Og hva med navn på drinker, som martini, margarita og manhattan?
Hovedregelen er at det skal være liten forbokstav i betegnelser for matsorter: gudbrandsdalsost, brie, gravenstein. Den samme regelen gjelder for drikkevarer: cappucino, konjakk, beaujolais.
I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler er bloodymary nevnt som eksempel på drink.
Betegnelser på vinsorter og andre alkoholholdige drikker regnes altså ikke som egennavn. Det heter for eksempel:
armagnac, chablis, riesling, ripasso, sjampanje (el. champagne), tokaier; gin, konjakk, vodka; bayer, bokk, pils(ener)
Unntak er produktnavn eller varemerker, som bør skrives slik de er registrert:
Veuve Clicquot, Kestener Paulinshofberger Riesling
Man skiller med andre ord mellom en fin beaujolais og en flaske Beaujolais Royal (eksempel fra Skriveregler).
Geografiske distrikter skrives naturligvis med stor forbokstav:
Champagne, Bordeaux, Mendoza, Rioja, Tokaj
Altså heter det en champagne/sjampanje produsert i Champagne.
Kva meiner Språkrådet om fornorsking av orda Twitter og tweet? Og kva for verb passar det å bruke om det å publisere noko på Twitter?
Vi tilrår å bruke verbet tvitre om det å skrive noko på Twitter. Det ein tvitrar, er ei twittermelding eller tvitring.
Twitter i seg sjølv er eit beskytta merkenamn, så her tilrår vi ikkje bruk av enkelt-v. I samansetningar kan ein anten bruke stor forbokstav og bindestrek (Twitter-melding) eller droppe bindestreken og bruke liten forbokstav (twittermelding).
Verbet tvitre kling godt på norsk. Det liknar på vitre, som tyder ‘varsle, gje melding’ samstundes som det minner om kvitre. Faktisk finst det òg belegg for verbet tvitre med tydinga ‘kvitre’ i norske dialektar, sjå Norsk Ordbok.
Sjølve meldinga kan gjerne kallast ei tvitring. Substantivet tvitring er avleidd av verbet tvitre, og skal altså skrivast med enkelt-v.
Når ein innleier eit brev med eit Hei eller God dag som står åleine på lina (eller berre med namn etter), skal ein då nytta komma, punktum, utropsteikn eller ingenting? Og kva skal stå etter Kjære?
Når helsingar som Hei, Hallo og God dag står åleine på lina, skal det ikkje setjast komma eller punktum etter. Står det eit namn etter helsingsordet, skal det setjast komma føre namnet (ikkje etter). Utropsteikn til slutt er valfritt.
Litt andre reglar gjeld for Kjære, sjå andre bolken nedanfor.
Alt som står nedanfor, gjeld òg e-post. Men i korte meldingar der ein ikkje har nytt avsnitt etter helsinga, må ein setja punktum etter dersom ein ikkje vel utropsteikn.
Reglane gjeld sjølvsagt bokmål så vel som nynorsk.
Alternativa er altså:
Hei
Hei!
Hei, Anna
Hei, Anna!
Den same regelen gjeld for alt frå Hallo til God dag. (Men etter Gratulerer må ein nesten ha med utropsteiknet!)
Regelen gjeld òg om ein tek med etternamnet, men mange tykkjer at det er rart å kombinera det uformelle Hei med etternamn, og at Hei gjer seg best mellom vener og kjende. Ein kan difor gjerne bruka God dag, NN og Gode NN oftare når ein skriv til nokon ein ikkje kjenner godt, og ein kan reservera utropsteiknet for spesielle høve.
Hei er ein interjeksjon, eit utropsord, så etter gamle reglar skal det stå utropsteikn etter. Men det har gått inflasjon i helsinga, så utropsteikn kan av og til verka overdrive. Den som skriv, må få velja i samsvar med situasjon, mottakar og sinnsstemning. Utropsteikn er nok vanlegast når ordet står åleine.
Kjære er ikkje ein interjeksjon, så her har utropsteiknet aldri vore obligatorisk. Det er valfritt, som ein humørmarkør. Kjære står dessutan direkte til namnet (til den «kjære» personen), og difor skal det ikkje vera komma etter ordet.
Kjære Anna
Kjære Anna Etternamn
Kjære Anna!
(Kjære Anna Etternamn!)
Same regelen gjeld for Gode.
Merk at fyrste lina i neste avsnitt alltid skal innleiast med stor forbokstav:
Kjære Anna / Hei, Anna!
Her har det regna to veker i strekk!
Når skal eg bruka de, og når skal eg bruka dykk?
Ein kan sjå det slik at
de og dykk og dykkar
er fleirtal av
du og deg og din (+ di, ditt, dine)
Du skal altså bruka de, dykk og dykkar nett slik du brukar du og deg og din.
Med andre ord: Du og de er subjektsform, deg og dykk er objektsform (og den forma som blir brukt etter preposisjon), medan dykkar er eigeform:
Gav du boka til meg?
Gav de boka til meg?
Gav eg deg boka?
Gav eg dykk boka?
Gav eg boka til deg?
Gav eg boka til dykk?
Boka er di.
Boka er dykkar.
Ordet de har valfri uttale: /de/ eller /di/.
Med stor forbokstav skifter de, dykk og dykkar tyding og blir høfleg form av du, deg og din.
I nynorskområde er det svært vanleg å seia dokk (dåkk), doke (dåke) eller dokker (dåkker) for dykk. I tradisjonelle variantar av dialekten skil ein gjerne mellom dokk osb. som objektsform og /de/ eller /di/ som subjektsform. I 2012 vart det tillate å bruka å-varianten dokker i nynorsk, men utan skilje mellom subjektsform og objektsform. Det heiter altså dokker – dokker – dokkar, på line med bokmål dere – dere – deres.
Korleis skal ein skrive namnet på bakterien E. coli? Og kva gjer ein i samansetningar med dette ordet?
Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje).
Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav.
I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb.
Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.
Når vi i vårt juridiske firma utformar kontraktar, skriv vi gjerne partane i kontrakten med store forbokstavar: Festar, Bortfestar, Utleigar, Leigetakar, Leverandør osb. Er denne praksisen korrekt?
Språkrådet tilrår å bruke små forbokstavar i slike tilfelle. Skriv helst festaren osv.
Dette er ikkje omtalt i reglane for bruk av liten og stor forbokstav, slik vi finn dei til dømes på nettsidene våre. Da må vi sjå på dei allmenne prinsippa som ligg til grunn for reglane. Norsk rettskriving er minimalistisk på den måten at vi bruker liten forbokstav der det ikkje er særleg grunn til å bruke stor.
Den fremste «særlege grunnen» til å bruke stor forbokstav er at eit ord er eit særnamn (eigennamn). Når vi nyttar eit samnamn (fellesnamn) i staden for eit særnamn, bruker vi som regel liten forbokstav. Til dømes kan samnamna ordføraren og departementet i rett samanheng vise til det same som Marit Halvorsen og Utanriksdepartementet.
Kontraktar skil seg ikkje frå andre teksttypar i denne samanhengen. I ein konkret kontrakt vil ord som festar eller leigetakar vise til einskildpersonar (som har særnamn, altså personnamn), men det gjer ikkje desse orda til særnamn. Dersom det i innleiinga til kontrakten også er presisert kven festaren eller leigetakaren er, kan vi ikkje sjå nokon god praktisk grunn til å bryte hovudregelen. Med andre ord bør de halde dykk til små forbokstavar her òg.
Dersom ein veit talet på partane, kan ein forresten godt nytte rett tal og bunden form i staden for naken form, altså til dømes festaren og leigetakarane.
Liten forbokstav har dessutan god tradisjon. For eksempel bruker Ivar Alnæs og And. Færden liten forbokstav i formularbøkene sine.
Stemmer det at stillingstitlar og yrkestitlar alltid skal skrivast med liten forbokstav?
Ja, på norsk skal slike titlar ha liten forbokstav.
Såleis heiter det ikkje berre «direktør Hanna Olsen», «professor Bjerke», «cand.scient. Halvorsen», «pastor Johnsrud» osv., men òg «kong Harald» og «stortingspresident Andersen».
Denne regelen gjeld dessutan når tittelen står under namnet på visittkort, ved brevunderskrifter og liknande, til dømes slik:
Hanna Olsen
direktør
(Regelen om stor forbokstav i nytt avsnitt slår ikkje inn her, for det er tale om eit framhald, ei tilleggsopplysning.)
Kva heiter «den amerikanske selvstendighetserklæringen» på nynorsk? Skal det vere stor forbokstav i «den»?
Det heiter tradisjonelt den amerikanske sjølvstendefråsegna.
Det er òg mogleg å skrive den amerikanske sjølvstendeerklæringa (brukt i trykt tekst sidan 1974). Sjølvstendekunngjering og sjølvstendelysing er like gode ord, men dei har vorte lite nytta i denne nemninga.
Det skal vere liten forbokstav, som du ser.
Hvis ordet én står først i en setning, skal man da sløyfe aksenttegnet eller ikke? Skal man skrive Én mann eller En mann?
Aksenttegnet kan også brukes over stor forbokstav.
Men aksenttegn er bare obligatorisk i navn, så her kan du også velge å sløyfe det, om du vil.
Se også Språkrådets oversikt over regler for bruk av aksenttegn.
Bør ein skriva «DNA-et» eller «DNAet» i samanhengar som «DNA-et til ein organisme»?
Rett skrivemåte er «DNA-et» med bindestrek.
«DNA» er eit forbokstavord som må lesast bokstav for bokstav. I samansetningar bruker ein òg bindestrek: «DNA-molekyl».
Det same prinsippet gjeld for alle forkortingar som kan bøyast eller setjast saman med andre ord.
Skal jorda, sola og månen skrives med stor eller liten forbokstav?
De skal skrives med liten forbokstav.
Vi har lange tradisjoner for å bruke liten forbokstav i disse ordene. Det har vært det vanligste hele tiden etter at vi gikk bort fra store forbokstaver i substantiv. Men det har vært en del fram og tilbake med disse himmellegemene.
I 1995 bestemte fagnemnda i Norsk språkråd etter påtrykk fra visse fagmiljøer at det skulle brukes stor forbokstav i Jorda, Sola og Månen når disse ordene ble brukt som egennavn (navn på himmellegemer). Det viste seg snart at dette var et problematisk vedtak. Lærebokforfattere og andre syntes det var vanskelig å skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen eksemper:
Gi meg solen/Solen, mor! Mannen i Månen/månen. I begynnelsen skapte Gud himmelen og Jorden/jorden. Å komme ned på jorda/Jorda.
Det ble presisert at stor bokstav skulle gjelde i astronomiske sammenhenger, og at det skulle være liten forbokstav i tvilstilfeller, men det var ikke nok. Problemene var så mange at fagnemnda omgjorde vedtaket (1999). Det er altså liten forbokstav som gjelder nå. Dette er også problematisk noen ganger, men alt i alt bedre enn alternativet. Det er tvilsomt om det – under sola her på jorda – finnes grunnlag for noe skarpt skille mellom de to måtene å bruke ordene på.
Unike og ubøyelige betegnelser på himmellegemer (Mars, Pluto, Tellus, Luna osv.) er udiskutable egennavn. De forteller hva noe heter, snarere enn hva det er. Sola og månen er noe litt annet; det er ord (fellesnavn) som inngår i bøyningssystemet, og som har unik referanse i bestemt form. Andre eksempler er atmosfæren, himmelen og i gitte sammenhenger havet, fjellet o.l. Vi har bare én himmel på jorda, men vi skriver den med liten h.
I den rette sammenhengen kan «fjellet» vise til et spesifikt fjell, uten at vi skriver det med stor forbokstav. Oftest har det et egennavn i tillegg (med stor forbokstav), slik jorda vår har navnet Tellus og galaksen vår har navnet Melkeveien (og ikke heter Galaksen med stor G).
Det finnes flere fjell, måner og soler, og det at vi er på jorda, gjør at selve den bestemte formen (månen, sola) er nok til å identifisere vår måne og vår sol, uten hjelp av stor forbokstav. Stor forbokstav er på sett og vis overspesifisering, litt som å skrive «kjære Mor» med stor m.
Det som taler mest for stor forbokstav, er kanskje det rent estetiske inntrykket jorda og sola gir ved (bokstavelig talt) siden av planet- og stjernenavn med stor forbokstav. Det kan her være til en viss trøst at det i tabeller og på kart uansett er en viss åpning for å bruke store forbokstaver i substantiver.
ordbøkene.no
Søk