Språkspørsmål og svar

Valgte kategorier:

Talemål

Hva heter den l-en som har festet seg i språket til de unge i Oslo de siste tiåra? Østfold-l, tynn l eller tjukk l? Hva er grunnen til endringen, og hva kan gjøres for å bekjempe den?

Svar

Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen.

Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor.

Først litt begrepsavklaring

apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene)
laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tungebladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen)

I tradisjonelt Oslo-mål brukes

apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo)
laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold)

Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den er i visse omgivelser i vanlig østlandsmål (kLo, fLis, soL, fæL osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp.

Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser.

Hva har skjedd – og hvorfor?

Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse.

L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien.

Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang.

(Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.)

Meninger om den nye l-bruken

De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig.

Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd.

Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene.

Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.

Jeg sier ei snæile, men jeg finner bare en snegl og en snile i ordbøkene. Må jeg skrive snegl? Og hva er grunnen til at vi har ulike former av dette ordet?

Svar

I oppdaterte ordbøker skal det stå både snegl, snile og snegle. Snegle ble tatt inn i bokmål i 2021. Merk at det er et hankjønnsord: sneglen.

Vi har altså disse bøyningsmønstrene i bokmål:

en snegl(e) – sneglen – snegler – sneglene
en snile – snilen – sniler – snilene

Snegl(e) uttales oftest /snæil(e)/ i bokmålsnært talemål.

Dialekter og nynorsk

Den opprinnelige bøyningen i gammalnorsk er

snigill – snigillinn – sniglar – sniglarnir

På nynorsk heter det

ein snigel – snigelen – sniglar – sniglane
i sammensetning: snigle-

Det uttales oftest uten g i entall. G foran i ble etter norrøn tid til j, slik at snigill ble til /sni(g)jel/. I og j smelter lett sammen.

Dette er altså vanlig uttale i nynorsk og mange dialekter:

/sniel – snielen – snigla(r) – sniglane/
sammensetning: /snigle-/ eller /snigla-/

I dialektene finner vi også i i entall og e i flertall og dessuten e hele veien, for eksempel slik:

/sneggel – sneggel(e)n – snegla(r) – sneglan(e)/

Flere dialektvarianter finner du ved å trykke på snakkeboblesymbolet i Norsk Ordbok.

Diftong med parallell i dansk

Men hvordan kommer diftongen /ei/ eller [æi] inn i bildet? Det kan ha skjedd på flere måter. Dette er den ene: Vanlig kort i (i motsetning til í) ble oftest til e etter gammalnorsk tid (snigill > snegel, jf. for eksempel at rigna > å regne), og i deler av landet ble g vokalisert, som i regn [ræin] og tegl [tæil]. Vi fikk blant annet talemålsvariantene

/snei(e)l – snei(e)len – sneiler – sneilene/

Når vi skriver snegl – sneglen – snegler – sneglene med -g- på bokmål, henger det litt sammen med at vi skreiv ordet slik på dansknorsk før i tida. (På dansk skriver de en snegl – flere snegle og sier /en snail – flere snaile/.)

Snile av snilen

Formen snile kan ha oppstått ved at snielen (opprinnelig snig(j)elen) har blitt redusert til snilen med tonem 2 (som i kilen, ikke bilen), som så har blitt tolket som snile + n.

Snegle /sneile/ kan være dannet på en lignende måte, hvis det ikke bare er en hybrid av snegl /sneil/ og snile.

Korleis uttaler ein namnet på det islandske mjølkeproduktet skyr på islandsk og på norsk? Skal ein uttala det som presensforma skyr (av å sky) på norsk, med sj-lyd?

Svar

På islandsk uttalar dei ikkje skyr med sj-lyd eller kj-lyd.

Dei uttalar det med ein (litt tjukk) s + ein hard k med ei aning av eit j-slag etter.

Bokstaven ý blir på islandsk uttalt som ein lang norsk i. Men y utan aksent, som i skyr, er noko anna. Det ein mellomting mellom i og e. Uttalen /sjyr/ er dermed heilt uislandsk. Islandsk uttale minner meir om /skér/ for eit norsk øyra. Men det er altså ikkje heilt rett, det heller.

Det er naturlegvis rett å uttala skyr på islandsk vis på norsk, men det er ikkje realistisk at alle nordmenn skal greia det – eller oppfatta det rett for den del. Ein må nok godta den strengt teke ravgalne bokstavuttalen /skyr/.

Det same ordet (gammalnorsk skyr) heiter på moderne norsk skjør (uttalt /sjør/), men det har ei anna tyding. Ein kunne i prinsippet ha kalla skyr islandsk skjør, men det ville vore tungvint.

Heiter det heradstyre eller heradsstyre, og korleis skal det uttalast?

Svar

Samansetningar med herad skal ha binde-s, altså heiter det heradsstyre, heradshus og så vidare. Tradisjonell uttale er utan d.

I gammalnorsk heitte herad herað. Den stungne d-en i utlyd fall heilt bort i uttalen etter gammalnorsk tid, nett som i til dømes tid og dugnad. Vi fekk uttalen [he:ra], [hæ:ra] eller ein mellomting, alt etter dialekt.

Uttalen utan -d er altså den tradisjonelle. Skriftuttalen med -d har spreidd seg kraftig, delvis på grunn av bokmålsvarianten herred, som skal uttalast med -d (jf. dansk herred).

Med tradisjonell uttale av herad blir heradsstyre /he:rasty:re/, med litt varierande uttale av den fyrste e-en.

Eit herad er ein kommune på landet. Før heitte dei fleste nynorskkommunar herad i staden for kommune; no er det berre nokre få kommunar i det tidlegare fylket Hordaland som held på denne nemninga i sjølve namnet. På nynorsk kan ein framleis omtala kommunar på landet som herad, men sidan skiljet mellom by og land langt på veg er oppheva, er det vanskeleg å vita kvar ein skal setja grensa.

Elles er det nokre bygder som heiter Herad eller som har ordet som siste ledd av namnet, som Kvinnherad og Krødsherad.

Jeg skriver en tekst som handler om språket, språkets funksjon og vår oppfattelse av språket. Kunne dere fortelle meg hvordan dere vil definere ordet språk?

Svar

Definisjonen av språk er noe de lærde strides om. Det kan til og med hevdes at språk ikke er noen språkvitenskapelig term.

Språk har flere betydninger

I en svensk fagordbok heter det:

I dagligt tal menar vi med språk just det kommunikationssystem som den mänskliga arten utvecklat. När man i språkvetenskapliga sammanhang vill vara mer precis brukar man i stället tala om mänskligt språk eller naturligt språk. Motsatsen kan då vara konstgjort språk, t ex esperanto [...], eller formellt språk, t ex det predikatlogiska språket, eller djurspråk, t ex binas språk. Med språk i ordets generella betydelse förstår vi ett kommunikationssystem uppbyggt av tecken eller signaler och regler för hur dessa kombineras. Man brukar skilja mellom talspråk och skriftspråk. (Peter A. Sjögren: Termer i alllmän språkvetenskap, Stockholm 1979)

I løsere betydning brukes ordet dessuten om alt som kan fungere kommunikativt eller symbolsk, fra blomsterdufter til trafikklys og andre signaler.

Vi bruker oftest språk om de historisk framvokste menneskelige kommunikasjonssystemene talemål og skriftmål. Men hva som utgjør et visst talemål eller et visst skriftmål, er ofte vanskelig å avgjøre.

Et(t) språk

Hva er det som gjør visse utsnitt av variasjonen i verdens språk til bestemte språk – norsk, dansk, engelsk og så videre? Ofte handler det mer om politikk enn om grammatikk.

Ifølge den tyske språkviteren Heinz Kloss kan språk i denne betydningen forstås på to måter – som Abstandsprache eller Aufbausprache.

For eksempel er norsk og tysk avstandsspråk i forhold til hverandre fordi norske og tyske ikke forstår hverandre uten opplæring. Norsk og svensk er forskjellige språk i en annen forstand. Folk i Norge og Sverige forstår hverandre, men norsk og svensk er ulike «utbyggingsspråk» − de er «utbygd» med ordbøker og grammatikker og brukes i statsforvaltning, skole, kirke, presse, medier osv. De oppfattes dermed som to forskjellige språk.

Det er også slike politisk-administrative forhold som skiller språk og dialekter, for dialekter er «varieteter» (varianter) som ikke er utbygd på samme måte som standardspråket. Spøkefullt har det blitt sagt at et språk (standardspråk) er en dialekt med egen hær og flåte.

Se ellers Store norske leksikon.

Vi skriv oppgåve om språknormering og lurer på kva for kriterium som må vere oppfylte for at eit dialektord skal bli teke inn i skriftspråket.

Svar

Det er ingen einskildinstans som avgjer kva for ord som høyrer heime i skriftspråket. Det finst heller ikkje noka liste over kriterium som alle er samde om.

Ord vinn ein plass i skriftspråket når dei blir nytta i skrift såleis at dei når ut til mange og etter kvart blir felleseige for dei som skriv. Mange dialektord er det opphavleg diktarar som har gjort kjende og ført inn i skriftspråket.

Ordbøkene

Skriftspråket er eit omgrep som er vanskeleg å avgrense. For dykk kan det difor vere praktisk å ta utgangspunkt i at skriftspråket er det som er nedfelt i ordbøker, sjølv om mange ord som blir brukte i skrift, (enno) ikkje er komne inn i noka ordbok. Dersom eit ord er med i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kan det seiast å høyre heime i skriftspråket (i motsetnad til berre i talemålet), om det så måtte vere lite brukt.

No er det ikkje alltid opplagt kva som er «dialektord», og kva som er «riksord». Dei fleste ord i norsk er jo dialektord i den vide tydinga at dei ikkje berre finst i dialektane, men til og med er dei viktigaste byggjesteinane der. Så dialektord tyder i praksis ‘ord som er mest kjent som særmerkt for éin eller fleire dialektar’. Og dei fleste ord som folk trur er avgrensa til éin dialekt, finst eller har funnest i mange!

Dei som redigerer Nynorskordboka, har ein regel som seier at eit ord skal med når det er kjent frå minst tre fylke. Nokon tilsvarande regel for bokmål finst ikkje. Her er det meir avgjerande om den litterære eliten i si tid har lagt sin elsk på ordet og fått spreitt det vidt. Slik vart ein god del (dialekt)ord for særnorsk natur- og kulturliv tekne opp i det dansk-norske skriftmålet som rådde for over hundre år sidan.

I begge mål kan ord som er brukte i skrift, framleis ha dialektalt eller regionalt preg eller beint fram stempel. Det gjeld mest for bokmål, og i Norsk Riksmålsordbok er mange ord med dialektopphav markerte med «dial.», jamvel om dei er nytta av kjende forfattarar. Då høyrer dei ikkje heilt med i det skriftlege normalmålet. I den tilsvarande nynorskordboka, Norsk Ordbok, er ikkje dialektord merkte på denne måten, jamvel om dei måtte vere svært sjeldsynte i skriftmålet. Dei kan likevel bli oppfatta som (for) dialektale av andre brukarar.

Jeg ser at ordet merd (til oppdrett av fisk), også staves «mær» og «mære». Noen sier «en mærd» med d. Hva er riktig?

Svar

Det heter en eller ein merd, og d-en er stum.

Uttalen er /e(i)n mær – mæren/, se for eksempel Bjarne Berulfsens uttaleordbok. I noen dialekter kan uttalen være trangere (mer e-aktig). (I en mer tradisjonell betydning, før fiskeoppdrett ble vanlig, fantes ordet i mange andre dialektvarianter.)

I arveord står en -rd- ofte for r-uttale på Vestlandet og tjukk l på Østlandet. Det vil si at d-en enten er stum eller «bakt inn» i en annen lyd.

Å uttale d-en er som å si en fjord eller en gård bokstavrett. Det har ikke noe grunnlag i norsk.

Å skrive «mæren» uten d er på sin side som å skrive «fjoren», «gåren», «gjæret» for fjorden, gården, gjerdet.

Hunkjønnsformen «ei mære» er av nyere dato og mangler tradisjonsgrunnlag. Utgangspunktet er trolig at /mærer/ (flertall av en merd) er blitt oppfattet som flertall av et svakt hunkjønnsord. Det er som om en fjord skulle bli omtolket til «ei fjore» på grunnlag av flertallsformen fjorder (uttalt /fjorer/).

Jeg diskuterer med en som påstår at språket i Oslo ikke er en dialekt, men bokmål, noe jeg ikke er enig i. Det står masse på Internett om bergensdialekten og andre dialekter, men ingenting om oslodialekten. Kan dere hjelpe meg?

Svar

Det er riktig å kalle tradisjonelt oslomål i de brede lag dialekt. Men jo «finere» varianten er, jo vanskeligere blir det å skille den fra talt konservativt bokmål, som gjerne regnes som standardspråk, som igjen regnes som det motsatte av dialekt.

Hverken dialekt, språket i Oslo eller standardspråk er entydige begreper.

Dialekt: Det finnes ulike definisjoner av dialekt. Tradisjonelt brukes det om geografisk definert talemål (geolekt), men det brukes også om talemålsvarietet i det hele tatt (medregnet sosiolekt o.a.). Det brukes også i motsetning til standardspråk.

Språket i Oslo: Selv om bildet i virkeligheten er mer blandet, kan språket i Oslo deles i to hovedsosiolekter som har hatt ulike betegnelser:

1) østkantmål, bredt Vika-mål, gatespråk

Typisk: trappa, sola (med tjukk l), gutta, bila/bilene, beina, øra, henda; har kasta, å væra / å være, dreiv, skreik, skøyt

2) vestkantmål, dannet dagligtale, finspråk

Typisk: trappen, solen, guttene (gutta i faste uttrykk), bilene, benene/bena, ørene, hendene, bilene; har kastet, å være, drev, skrek, skjøt

Forskjellen mellom de to variantene er minkende.

Den såkalt dannede dagligtale i Oslo tales især i vest og i middelklassen og overklassen. Denne «finere» språkvarianten har ved siden av finbergensk alltid vært det viktigste mønsteret for talt bokmål. «Finspråket» i Oslo har spredt seg kraftig geografisk og sosialt de siste tiårene, samtidig som det er myket noe opp i kantene. Det er vanskelig å skille dette språket fra språk i høyere samfunnslag i andre byer på Sør-Østlandet, så det går gjerne under navnet «standard østnorsk» eller «dannet østnorsk». Nå finnes det ikke noe offisielt (talt) standardspråk i Norge, og mange språkforskere mener at ingen strengt tatt snakker bokmål. Det talemålet som ligner mest på skriftspråket bokmål, er likevel ikke langt unna å fungere som et standardspråk (se f.eks. diskusjonen om standardtalemål i Norsk lingvistisk tidskrift 1/2009).

Merk at bokmålsnormen inneholder et bredt register med a-endelser, diftonger og annet som dekker mye av det tradisjonelle folkemålet i Oslo, men disse trekkene blir gjerne regnet som radikale. Mange oppfatter bare det såkalt moderate eller konservative bokmålet som standardspråk.

Hvis vi opererer med en definisjon av standardspråk som det motsatte av dialekt, kan vi si det slik: I den grad standard østnorsk måtte være et standardspråk, er en god del av talemålet i Oslo ikke å regne som dialekt.

Men man kan også snu på det og si at et standardspråk eller nasjonalspråk nettopp er en dialekt, nærmere bestemt en dialekt med hær og flåte. Alt i alt blir det uavgjort mellom deg og diskusjonspartneren din med hensyn til «finspråket».

Når det gjelder resten av oslomålet, er det ingen tvil om at det er du som har rett. Det er lang tradisjon for å reservere ordet oslomål eller oslodialekt for det tradisjonelle folkemålet, (jf. begrepet «folk flest»). Denne dialekten er i nær slekt med andre dialekter i østlandsområdet.

Mer litteratur

Det finnes en del litteratur om oslomålet, men det kan være bedre å gå på nb.no enn å google.

Et godt utgangspunkt er artikkelen «Oslo bymål» av Geirr Wiggen i Den store dialektboka fra 1990 (s. 179–184). En kortere omtale av språklige trekk finner du i Store norske leksikon, der de to sosiolektene kalles «folkemålsvarianten» og «riksmålsvarianten». Her finnes det også en bibliografi. I tillegg kan vi nevne Norsk Talespråkskorpus, Oslo-delen.

Den store klassikeren om emnet er Kristiania bymål: vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale av Amund B. Larsen (1907), men det er ikke mye igjen av særtrekkene eller de særnorske trekkene i det hverdagsspråket han beskriver.

Tradisjonelt oslomål i skjønnlitteraturen finner du blant annet hos Oskar Braaten, og varianten Vika-mål er brukt i boka Karl Eugen Olsen fra Vika (1977) av Torill Hauger.

Dialekter og sosiolekter

Jeg lurer på om kanskje norsk, svensk og dansk i framtiden kan bli ett språk. Eller om iallfall svensk og norsk kan bli det? Tross sine ulikheter er de jo likere enn dialekter innenfor andre språk rundt om i verden.

Svar

Det har du rett i. Dessverre er det ingen som kan svare sikkert på spørsmålet.

For det første er det vanskelig å definere hva et språk er, ut fra rent språklige kriterier. Den latvisk-amerikanske språkforskeren Max Weinreich satte det på spissen og sa at et språk er «en dialekt med egen hær og flåte». Den tyske lingvisten Heinz Kloss prøvde å løse problemet ved å dele språkbegrepet i to, slik:

Avstandsspråk er ulike språk fordi de ikke er gjensidig forståelige (som norsk og tysk).
Utbyggingsspråk, som kan være gjensidig forståelige (som norsk og svensk), er utbygd med rettskrivning, brukes som normerte språk i medier, kirke, skole osv. og oppfattes som forskjellige på språksosialt grunnlag.

Nynorsk og bokmål er på mange måter like mye (eller lite) to forskjellige språk som for eksempel bokmål og dansk er det, men de blir regnet som to varianter av norsk fordi de begge brukes innenfor den norske staten.

Det er klart at norsk, svensk og dansk stammer fra det samme språket, som kalles urnordisk. Etter at de urnordiske dialektene skilte lag, har de blitt oppfattet mer og mer som egne språk. Dette henger naturligvis sammen med at Norge, Sverige og Danmark lenge har vært tre selvstendige land med hver sin offentlighet, og språkene har med noen unntak blitt «utbygd» hver for seg. Dansk, svensk og norsk har saktens påvirket hverandre etter at de skilte lag, men prosessene som går motsatt vei, er fremdeles sterke, i alle fall om man skal tro nordmenn som forteller at de må snakke engelsk for å bli forstått i København.

Hvis Norge, Sverige og Danmark skulle slå seg sammen til én stat, kunne de skandinaviske språkene eller dialektene blitt mer like, og noe ville da sikkert blitt gjort for å tilpasse skriftspråkene til hverandre. Men i dag virker det fjernt.

Finst det faste reglar for når bokstaven k skal uttalast som i kald, og når han skal uttalast som i kylling?

Svar

K uttalar vi med kj-lyd framfor i, y, ei og øy, elles med vanleg k-lyd. Nokre lånord har unntak frå regelen.

G lyder dei same reglane som k, men blir til j.

Framfor i, y, ei og øy uttalar vi altså k som /kj/ og g som /j/:

kime, kylling, keisam, køyre
gilde, gyllen, geipe, gøyme

Framfor dei same lydane uttalar vi bokstavkombinasjonen sk som /sj/:

skinn, skyte, skeiv, skøyte

Framfor andre vokalar uttalar vi k og g hardt, altså k som /k/ og g som /g/.

Merk at vi nesten aldri skriv j mellom k/g og vokalane/diftongane ovanfor. Jamfør regla: «I-en og y-en var ute i byen. Der møtte dei ein j, han fekk ikkje vere med.» Det er litt tilfeldig at e og ø i si tid ikkje vart omfatta av denne regelen (medan ei og øy vart det). Språkhistorisk har i, e, ei, y, ø, øy mykje sams; sjå nedanfor.

Unntak og årsak

For mange hundre år sidan hadde vi ein periode då k og g automatisk vart til kj- og (g)j- føre alle dei såkalla fremre vokalane i, e, æ, y og ø (medrekna diftongane ei og øy). Ord med hard k og g føre desse vokalane må altså vera komne inn i nyare tid, eventuelt har dei hatt ein annan rotvokal tidlegare.

Det er altså særleg blant lånorda vi finn unntak frå skrivereglane.

Verbet å gøy (slik hundar gjer) er gammalt i norsk og har regelrett j-lyd, medan substantivet gøy ‘moro’ er lånt inn frå engelsk og har g-lyd. Unntaka følgjer ikkje noko greitt system. Såleis har vi kj-lyd i keramikk, men k-lyd i kiwi. Lånordet keiser har k-uttale i bokmål, medan nynorsk keisar helst skal uttalast /kjeisar/. Kynisk heiter i dag /kjynisk/, men hadde helst hard uttale før. Det er blitt betre integrert i norsk.

Har dialektene sine egne ord og uttrykk? Er ikke dialekter bare forskjellige måter å uttale ord på? I farten kan jeg ikke komme på noen ord som bare finnes i én dialekt og ikke i noen andre.

Svar

En dialekt trenger ikke ha egne ord og uttrykk for å eksistere, men det finnes mange ord som er spesielle for et lite dialektområde i Norge.

Det er risikabelt å påstå noe om et enkelt ord, for før man vet ordet av det, dukker det opp der man minst ventet det. Men vi kan si noe mer allment: Før i tida var det trolig flere unike dialektord. Samtidig var mange ord som i dag kanskje er unike for én dialekt, mer utbredte.

Ordet dialektord er ikke entydig. Ofte kalles et ord dialektord bare fordi det ikke finnes (eller fordi det uttales helt annerledes eller har en annen betydning) i standardspråket, og hos oss særlig i bokmål. Mange såkalte dialektordbøker er fulle av ord som er eller har vært vanlige i andre dialekter og i nynorsk. Hvis du vil lære om utbredelsen til enkeltord, er Norsk Ordbok et godt verktøy, men som en tommelfingerregel kan du gå ut fra at et ord har vært utbredt over et større område enn heimfestingene i Norsk Ordbok tyder på. Samtidig kan det være at bare noen få dialektbrukere på et sted kjenner et visst dialektord i dag.

En kan ellers sammenligne det hele med at vanlig svensk og norsk bruksspråk vel har de fleste ordene felles, men at hvert av språkene også har ord som det andre ikke har. I historisk språkvitenskap kan man faktisk velge å se norsk og svensk som dialekter.

Vi utfordrer leserne av dette stykket til å sende oss ord de mener er unike for deres dialekt. Så skal vi se om vi finner ordet i en eller annen form flere steder.

Dialekter og sosiolekter

Hvor mange snakker nynorsk?

Svar

Det er et definisjonsspørsmål som er umulig å svare på. «Bokstavrett» nynorsk er det svært få som snakker i uoffisielle sammenhenger. Dialektbasert nynorsk har vært mer brukt, men ingen har talt brukerne. De fleste nynorskbrukere mener uansett at hovedpoenget med nynorsken er å være et felles skriftspråk for folk med ulike dialekter, ikke et eget talemål.

Vidt og snevert

Bokmål normaltalemål har ganske snevre grenser for uttale og ordforråd. Det skal få avvik til før noe blir regnet som dialekt. Nynorsk har på sin side romsligere uttalenormer, ingen egentlige grenser mot dialektalt ordforråd og uklare grenser mot det opprinnelig danske og tyske ordforrådet i bokmål. En hel del lærere, mediefolk andre med verv i samfunnet (særlig bygdesamfunnet) har lagt talemålet opp mot nynorsk eller snakket en dialektbasert nynorsk.

Deltid og heltid

Tenker vi på talt nynorsk i vid forstand, har det nok en god del brukere, uten at vi kan tallfeste det. Vi kan likevel trygt slå fast at det har få heltidsbrukere. En uviss prosent av de minst 500 000 nynorskbrukerne i landet legger talemålet opp mot nynorsk i litt formelle sammenhenger. Mange nynorskbrukere i dag mener gjerne også at det er nettopp slik nynorsken skal fungere, som en fellesnevner i skrift og kanskje som en støtte for talemålet, men ikke som et felles talemål til bruk i uformelle sammenhenger.

Nynorsk og nynorsk

Nynorsk har også en annen betydning enn ‘en av de to offisielle språkformene i Norge, skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter’. Det kan i tillegg bety ‘norsk språk i nyere tid (etter 1500)’, altså etter gammelnorsk og mellomnorsk.

Denne andre betydninga er den opphavlige. Ivar Aasens arbeid gikk ut på å skape et samlende skriftspråk (landsmålet) som bygde på fellestrekka i de (ny)norske dialektene. Etter denne definisjonen kunne vi si at alle som snakker en tradisjonell dialekt (som ikke har sterke røtter i dansk skriftmål) snakker nynorsk.

Også det å avgjøre hvor mange som snakker en tradisjonell norsk dialekt, er nærmest umulig, men vi kan være rimelig trygge på at det er flere enn de som i dag skriver nynorsk. Et eksempel: Dialektene i nabokommunene Klepp og Sandnes i Rogaland er svært like, men i Sandnes har de fleste bokmål på skolen, mens de fleste har nynorsk i Klepp.

Hva er regelen for uttale av navn som begynner på Gei-, som Geilo og Geiranger?

Svar

Tradisjonelt uttales slike navn med j-lyd, akkurat som navn på Gy- og Gi-.

Vi kan kalle det hovedregelen. Men noen navn har med tida fått bokstavrett uttale (skriftuttale).

Alle uttaler fremdeles Geilo /jeilo/ i samsvar med tradisjonen og vanlige uttaleregler, men det har blitt så vanlig å uttale Geiranger med hard g- at NRK har endret uttalerådet sitt fra /jeiranger/ til /geiranger/. Den gamle lokale varianten hadde j-lyd: /jårånjen/. Den hadde trykk på første stavelse og tonem 2 i /jårang-/. (Trykk på -ang- skal også ha forekommet.)

Den tidligere anbefalte uttalen /jeiranger/ har den samme tonegangen som /jårången/, i likhet med de fleste anger-navn, som Orkanger og Flatanger. Skriftuttalevarianten /geiranger/ hører man ofte med tonem 1 i /geirang-/ og av og til med trykk på /-ang-/ (som i Hardanger og Stavanger), men heller ikke NRK anbefaler disse uttalevariantene.

Norsk talemål er ikke normert. Du velger selv om du skal gjøre som NRK-medarbeiderne og bruke den nyere skriftuttalen med hard g (som begynner å bli ganske gammel lokalt også), eller om du skal holde deg til den uttalen av Gei- som er mest i tråd med det norske språksystemet ellers, altså Gei- med j-lyd, som i Geilo. Det har også kulturhistorisk verdi at noen holder den gamle lokale uttalen med /jår-/ i hevd.

Nedenfor byr vi på mer lesestoff for spesielt interesserte.

Oluf Rygh i verket Norske Gaardnavne:

Alf Hellevik i boka God norsk i skrift og tale (1956):

Bjarne Berulfsen i boka Ordet går videre (1969):

Heiter det verkeleg spegelegg på nynorsk? Eg har ikkje vanskar med å seie spegel, men eg slit litt med spegelegg. Det same gjeld snigel.

Svar

Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/.

I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal (e eller i) etter g-en. Etter gammalnorsk tid vart dei fleste g-ar som stod føre slike vokalar, mjuka opp til j-lydar. I visse samanhengar kunne dei bli til i-ar eller falla heilt bort.

spegill > spegjel > speiel
snigill > snigjel > sniel
tygill > tygjel > tyel

Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda /speiel/, /sniel/ og /tyel/. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt likt: [spæil] og [snæil].

I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-.

Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel.

Vi er to elever fra St. Olav vgs. i Østfold som har noen spørsmål angående vår dialekt. Vi her nede prekær veldig annerledes. Vi lurer på hvorfor dialekten vår blir sett på som «stygg» i forhold til oslodialekten, og hvorfor oslodialekten blir sett på som «fin». Vi lurer også på hva dere i Språkrådet mener om vår dialekt, synes dere også at den er litt stygg?

Svar

Østfolddialekter er like gode som andre dialekter. Hva folk syns er fint når det gjelder dialekter, er nettopp synsing. Det finnes ingen objektive kriterier som skulle tilsi at en dialekt er finere enn en annen.

I mange land blir visse typer talemål regnet som «finere» eller mer korrekte enn andre. Ofte er det talemålet som de fleste eller de best stilte i hovedstaden bruker, som blir framholdt som det beste. Dette talemålet ligger gjerne nær skriftmålet, og skriftmålet og den «fine» varianten av hovedstadsmålet gir hverandre prestisje. Hva som regnes som fint, avgjøres i stor grad av sosiale maktforhold.

Det er ikke noe nytt at folk fra større steder ser ned på dem som kommer fra distriktene og gjør narr av dem for språket. Når folk fra bygdene omkring i eldre tider kom inn til Bergen, harselerte bergenserne med dialekten til disse «strilene», som de ble kalt. Likens har trøndere fra omlandet blitt hermet etter av trondheimere som mente at de selv snakket penere. Folk fra Hadeland og Toten har blitt ertet for dialekten når de kom til Oslo, og mange, mange innflyttere har lagt om til bymål for å tekkes folk fra hovedstaden.

Det uheldige for østfolddialektene er at de ofte har vært brukt i revyer i riksmediene, og det kan gjøre sitt til at folk i Oslo-området assosierer dem med noe komisk. Den godlynte figuren Raymon har nok styrket den assosiasjonen, særlig hos folk som ellers har liten kjennskap til Østfold. Det hjelper ikke at en uttale av l som mange assosierer med østfolddialekt, er i ferd med å etablere seg i yngre oslomål mot protester fra en del eldre oslofolk (les mer om dette her). Det hjalp nok heller ikke at språkprofessor Finn-Erik Vinje kom til å si i et intervju for mange år siden at han syntes østfolddialekten var den styggeste av dialektene. I et intervju mange senere år fortalte han at han hadde endret syn, for nå hadde han fått en kjekk svigerdatter, og hun var fra Østfold! Dette eksemplet viser at selv våre fremste fagfolk må ty til subjektive argument når de skal vurdere dialekter.

Dersom jeg hadde spurt kollegaene mine her i Språkrådet om hvilke dialekter de syntes var de fineste, ville jeg fått forskjellige svar. Hadde jeg spurt om hvilke som var de styggeste, er det ikke sikkert jeg hadde fått svar i det hele tatt. Vi har nok den oppfatningen at alle dialekter har sitt særpreg, sin sjarm og sin verdi.

Gode beskrivelser av talemålet i Østfold kan dere finne i bøkene Østfoldmål, Mål i Østfold og Den store dialektboka. Som to av titlene antyder, er det ikke bare én dialekt innenfor det tidligere Østfold fylke. Dialektene i Østfold hører til de vikværske dialektene, som brukes i Østfold, Vestfold, Grenland og nedre Buskerud. Et karakteristisk trekk ved vikværsk er at mange verb i nåtid får endelsen -ær, som «bråkær», «spellær».

Det verdifullt å vokse opp med eller å tilegne seg en dialekt, eller trekk fra en dialekt. Det gir tilknytning til stedet. Selvfølgelig må man også ha lov til å kvitte seg med dialekten helt eller delvis (å knote, som det gjerne kalles). Hovedsaken er at det ikke skjer under noen slags tvang. Det skal ikke være nødvendig å legge av seg dialekten, selv om man naturligvis bør tilpasse språket til mottakere som har vansker med å forstå en.

Østfoldmål er like bra som annen norsk. Lykke til med å holde på dialekten!

Dialekter og sosiolekter