Valgte kategorier:
Hva er riktigst av prosentil, percentil og persentil? Det er visst litt tilfeldig hva som står i ordbøkene. Og hvilket kjønn har ordet?
Skriv persentilen eller prosentilen, gjerne det siste.
Hverken prosentil eller persentil stod i de siste papirutgavene av Bokmålsordboka (2005) og Nynorskordboka (2006), men prosentil var den eneste varianten i Tanums store rettskrivningsordbok i både 1996 og 2005. I nettutgaven av Bokmålsordboka og Nynorskordboka står nå begge varianter, som hankjønnsord (altså prosentilen, ikke prosentilet).
I faglitteraturen har begge deler vært i bruk, ved siden av percentil (som altså er utenfor rettskrivningen). SSB anbefalte persentil i Framlegg til nordisk statistisk terminologi (1954), men de bruker begge deler i dag (fremdeles mest persentil). Ottar Hellevik brukte prosentil i sin innflytelsesrike Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap (første gang utgitt i 1971). Persentil har blitt vanligere etter tusenårsskiftet, trolig som følge av forsterket påvirkning fra engelsk og kanskje fra nabospråkene.
Ingen av variantene er umiddelbart forståelige for folk flest, men prosentil ligger jo nærmest det velkjente ordet prosent, som det hører sammen med. Vi ser ikke noen grunn til ikke å bruke det.
Kan man omtale en flokk med kyr (hunndyr) og okser som kyr? Hva er alternativet?
Det er nok delte meninger om hvor galt det er å si kyr(ne) om en flokk som omfatter noen okser, kviger og kalver.
Ei ku er definitivt et hunndyr, helst et som har kalvet. Det er vanlig å skille mellom kyr og okser også i flertall. Men i mange dialekter kan ordet i flertall omfatte begge kjønn. Jamfør Norsk landbruksordbok:

I andre dialektområder kan det bli oppfattet som feil. Vi har ikke oversikt over hvilke områder det gjelder.
Det gamle norske ordet fe eller fenad (stum d) omfatter både storfe og småfe.
Vanlig nordisk kjønnsnøytral terminologi for kyr og okser er:
storfe (norsk) – nöt (svensk) – (tam)kvæg (dansk)
Ordet storfe kan virke litt stivt og industrielt. Det brukes særlig etter at dyrene er slaktet (om storfekjøtt).
Det fyndigste og mest fleksible ordet vi har for storfe, er naut. Det stammer fra gammelnorsk og har før vært utbredt over hele landet. Grunnen til at det ikke er den vanlige termen for storfe i skriftmålet (som i svensk, jf. nöt), er nok at ordet i nyere tid har vært lite brukt i de sørøstnorske dialektene som har hatt mest å si for utviklingen av bokmålet (og indirekte av nynorsken).
Kveg har vi hovedsakelig fra dansk skriftmål. Det er ikke et ord som tradisjonelt brukes på bygda, der storfeet er å finne. Ordet viser helst til storfe, men kan også omfatte småfe/smale (sau og geit).
Svært utbredt i bygdemålene er krøtter (egentlig samme ord som kreatur ‘skapning’, et eldgammelt lån fra latin). Det brukes helst i flertall:
flere krøtter – alle krøttera/krøtterne
Krøtter kan lokalt brukes entydig om storfe, men det kan også omfatte både stort og smått.
I noen dialekter (først og fremst i Vestland fylke) heter det i stedet beist/best (også opprinnelig fra latin).
Kva heiter fatigue på norsk? I ei gammal fransk-norsk ordbok finn eg trøyttleik og møde.
Stor norsk ordbok (Kunnskapsforlaget) definerer fatigue som ‘kronisk tretthet’, medan Medisinsk ordbok (Kunnskapsforlaget) har definisjonen ‘utmattelse’.
På nynorsk blir det kronisk trøyttleik eller utmatting.
Det er fagmiljøet som må avgjere hva det skal heite på norsk. I det medisinske fagmiljøet har både kronisk trøyttleikssyndrom og kronisk utmattingssyndrom vore i bruk. Medisinsk ordbok frå Samlaget har kronisk trøyttleikssyndrom.
Tidsskrift for Den norske legeforening har valt utmattelse/utmatting. Sjå òg denne lista under Termportalen.
Til slutt nokre ord om møde, som du har funne i ordboka. Det er eit gammalt ord for slit, strev og umak. Uttalen har dei fleste stader vore /møe/. Ordet har same rot som bokmål møye. Adjektivet mødd tyder utmatta. Men begge orda er lite brukte i sakprosa i dag, og det er ikkje tilrådeleg å bruka dei om fatigue. Det hjelper ikkje at det finst ein sauesjukdom som kallast mædi, av ordet for møde på islandsk (mæði).
Jeg har lært at ku heter kyr i flertall, og at kuer er barnespråk. Men jeg ser nå at det er mange som skriver kuer og kuene. Er det riktig?
Noen skriver til og med en ku og kuen, men er ikke ku et hunkjønnsord?
Både kyr og kuer er formelt sett riktig, men formene har ulikt dialektgrunnlag. Kuer er mest typisk for sørøstnorsk.
Fram til 1917 skulle ku i offisielt norsk riksmål skrives ko, som i dansk, med flertall kjør. Da kua kom inn i norsk rettskrivning i 1917, smatt de sørøstnorske flertallsformene kuer – kuene inn sammen med de vanligere norske formene kyr – kyrne. Siden har de stått jamsides på båsen.
Hvis du slår opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, finner du disse bøyningsmønstrene:
bokmål:
ei/en ku – den kua – flere kyr – alle kyrne / flere kuer – alle kuene
en ku – den kuen – flere kyr – alle kyrne / flere kuer – alle kuene
nynorsk:
ei ku – den kua – fleire kyr – alle kyrne
(før også: den kui)
Det har blitt vanlig i noen dialekter å kombinere a-endelsen med artikkelen en i stedet for ei, altså en ku – kua i stedet for ei ku – kua. Det er tillatt i bokmål også.
På bokmål har det en stund vært tillatt å behandle alle hunkjønnsord som felleskjønnsord ved å gi dem en-endelse: jenten, kuen, solen, jorden og så videre.
Det å skrive kuen er likevel svært uvanlig. Hvis vi først velger å skrive kuen, må vi også skrive en ku. Det å kombinere kuen med a-former av andre ord (jenta, sola) er tillatt, men det vil bli oppfattet som inkonsekvent eller lite stilsikkert.
Hvis du vil vite mer om dialektformer av ku, finner du en oversikt i Norsk Ordbok (trykk på snakkebobleikonet i artikkelen).
I bestemt form entall heter det kua, kue, kuå, kuo eller noe lignende (dvs. noe med vokalendelse). Særlig på Vestlandet er det dessuten vanlig med entallsformer som kyra, kyre og kyro, men det det har ingen plass i rettskrivningen.
Kuen finner vi nesten bare i Bergen (og før het det heller kyren enn kuen).
Flertallsformene med y (kyr – kyrne) er de geografisk mest utbredte i Norge.
Bøyningen kyr – kyrne stammer fra gammelnorsk og er parallell med for eksempel tær – tærne (ikke tåer – tåene). Y-en er en såkalt omlyd av u. Dansk har også omlyd, men fra o til ø: ko – køer. Rikssvensk har derimot ikke omlyd: ko – kor.
Overgang fra bøyning med omlyd til bøyning uten omlyd er typisk for barnespråk, så det er ikke så rart om kuer – kuene blir sett på som barnslig. Men det er ikke en rettferdig dom alle steder. Kuer – kuene er riktig gammelt i bymål på Sør-Østlandet og i noen bygdemål øst for hovedstaden.
Jeg oversetter en tekst der vi har
- maintenance procedure
- diagnostics procedure
- control procedure
- troubleshooting procedure
- decontamination procedure
- repair procedure
- shutdown procedure
- alignment procedure
- cleaning procedure
osv.
Jeg har planer om å kutte ut alle «prosedyrene», og bruke vedlikehold, diagnostikk, kontroll, osv. Kan jeg gjøre det?
Det er sammenhengen som avgjør, så dette er vanskelig å ta stilling til uten å se hele teksten. Men det er i alle fall riktig å vurdere sløyfing.
På norsk er det ofte unødvendig å legge prosedyre til et verbalsubstantiv som allerede betegner framgangsmåte. Det blir dobbelt opp eller «smør på flesk», som det heter.
Riktignok er ikke prosedyre på norsk (tradisjonelt) en hvilken som helst framgangsmåte, men en fastlagt framgangsmåte. Men ofte er dette også noe som egentlig går fram av sammenhengen. En veiledning med et kapittel om reparasjon handler nødvendigvis om reparasjonsprosedyrer i vid forstand, uten at det endelig må presiseres.
Behovet for ordet prosedyre må likevel vurderes i hvert tilfelle. Ordet brukes ofte med god grunn, og bare fagfolk kan avgjøre om det er nødvendig. To av de vanligste norske prosedyre-ordene er anskaffelsesprosedyre og søknadsprosedyre. Anskaffelse og søknad alene betyr sjelden det samme som disse sammensetningene.
I boka Råd om språk fra 1983 skrev Språkrådet det følgende om bruk av ordet prosedyre på bekostning andre ord:

Figuren nedenfor (søk i aviskilder) viser tydelig at prosedyre rundt 1980 var et moteord som fortrengte innarbeidede synonymer.

Hva heter det engelske verbet to target og adjektivet targetable på norsk?
Det kommer an på sammenhengen.
Det kan være snakk om
a) noe som blinkes ut (et utblinkbart mål), eller
b) det som rettes inn mot dette målet (et målrettbart middel)
Stor norsk-engelsk ordbok på ordnett.no fører opp fem oversettelser av verbet target. Dette er de tre første:
1. gjøre til mål(skive)
2. bruke som mål, utpeke til mål
3. stille opp som mål
Vi kan legge til det velkjente uttrykket å blinke (ut) noe. Det brukes generelt om det å ‘ta ut, peke ut, bestemme for et visst formål’. Noe kan altså blinkes ut for målrettede tiltak. Utblinkbar (eller til og med blinkbar) skulle være en grei adjektivdannelse til det uttrykket. Eksempel:

Jan G. Bjåli (mfl.) Menneskekroppen: fysiologi og anatomi (1998).
Videre fører ordboka opp disse betydningene:
4. skyte inn (våpen)
5. (om robot) rette inn/programmere (mot mål)
Vi kan legge til å målrette.
Betydning 4–5 handler altså om noe helt annet enn 1–3. I de tre første betydningene er det målet som er i fokus, i de to siste er det middelet (våpenet, redskapet). Dette er et viktig skille. Det er bare middelet som kan målrettes. Den utpekte tingen kan ikke målrettes (rettes mot målet); den er jo selve målet.
Targetable står ikke i den nevnte ordboka, men også dette ordet har to betydninger:
a) som kan gjøres til blink/mål (jf. betydning 1–3 av to target) og
b) som kan siktes/rettes inn mot en blink eller et mål (jf. betydning 4–5 av to target)
= som kan målrettes = som er målrettbar
Det er altså bare middelet (våpenet, redskapet) som kan være målrettet eller målrettbart. Eksempel: Et spyd eller sverd er rettbart, mens målet er «treffbart».
Noen våpen og midler (under b ovenfor) er ikke bare målrettbare, men til og med målsøkende. Noe som kan være mål for målsøking, kan i prinsippet kalles målsøkbart (og hører til under a).
For mange år siden lærte jeg på et statistikkurs ved universitetet at det heter «veid gjennomsnitt». Nå ser jeg at det stadig oftere kalles «vektet gjennomsnitt». Hva er riktig?
I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.
Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.
Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).
Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):

Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.
Korleis skriv vi namnet på viruset og sjukdommen?
På norsk skriv vi koronavirus med k og med liten forbokstav. Namnet på sjukdommen er covid-19.
Koronaviruset har namn etter utsjånaden. I eit elektronmikroskop kan ein sjå at viruset har ein membran med små piggar på. Dette kan minne om den ytste delen av solatmosfæren, koronaen.
Ordet korona kjem frå latin corona ‘krans, krone’. Det vart nytta som fagord i norsk lenge før koronapandemien, og vi har skrive det med k i over hundre år. Det bør uttalast bokstavrett, med to o-lydar.
Det koronaviruset som er årsak til covid-19, har i det internasjonale medisinske fagspråket fått namnet SARS-CoV-2, ei forkorting for «Severe acute respiratory syndrome coronavirus 2». Det er vanleg å kalle dette nye viruset koronaviruset i bunden form eintal, sjølv om det finst fleire slag koronavirus. Samansetninga koronavirus er eit vanleg samnamn (fellesnamn) som skal ha liten forbokstav.
Korona blir ofte brukt både om viruset og sjukdommen, og det er greitt til dagleg, men skal ein vere heilt presis, må ein skilje mellom viruset SARS-CoV-2 og sjukdommen covid-19.
Koronaen i bunden form (særleg brukt om koronapandemien/-krisa) vart kåra til årets norske ord i 2020.
Namnet covid-19 er ei forkorting av «coronavirus disease 2019». Vi tilrår å skrive covid-19 med små bokstavar. Det følgjer same mønster som hiv og sars. Generelt har sjukdomsnamn liten forbokstav på norsk.
Ein kan trygt uttale ordet rett fram, som «kóvid» (med vanleg o); det er ikkje nødvendig å seie til dømes «kåuvidd» eller «kåvvidd».
Du kan lese meir om både koronapandemien og covid i Store norske leksikon.
Hva er egentlig forskjellen på ras og skred?
Ordene brukes mye om hverandre, men det finnes viktige nyanser.
Ras: Alt som løsner og raser ut eller ned, kan i prinsippet kalles ras. Eksempel: Når det raser snø fra taket, kaller vi det snøras eller takras.
Skred er likevel det vanligste ordet for store ras i naturen. Det gjelder både i fagspråket og allmennspråket. Se for eksempel nettstedet varsom.no.
Substantivet skred stammer fra gammelnorskskrið. Det er avledet av verbet å skri eller skride (gammelnorsk skríða), som blant annet betyr ‘å gå’, jamfør uttrykket det går et skred. Ordet er fellesnordisk. Danskene har det visst fra svensk.
Den siste bokstaven i skrið er en stungen d, som stod for en dh-lyd i gammelnorsk (som i engelsk the). Den lyden forsvant for mange hundre år siden. /Skred/ med d er bokmålsuttale. I dialektene har skred stort sett blitt uttalt uten d.
Noen steder heter det ei skrei (av skreið ), men i de fleste bygder har man heller brukt det svake hunkjønnsordet skrede (av gammelnorsk skriða). Det uttales /ei skre(e)/ eller /ei skrea/. Ordet kan vise til både skredhendelsen og stedet der skredet har gått. Det finnes derfor i mange stedsnavn. På nynorsk kan man trygt skrive ei skrede.
Se ellers bolken «Hendingar med snø» på denne siden. Der er blant annet fonn nevnt. Det kan brukes slik: «Det gikk ei fonn i fjellet.»
I dansk brukes ordet lavine en god del. Også på norsk (vel å merke i bokmål) har lavine vært ganske vanlig. I dag bruker vi det nesten bare i sammensetningen lavinehund.
Vi avslutter med et sitat fra Knud Knudsens fornorskingsordbok Unorsk og norsk, eller Fremmedords avløsning (1881):

Heter sykdommen monkeypox apekopper på norsk? Eller skal vi nå skrive mpox?
Det heter ingen av delene på norsk. I mangel av en mer beskrivende betegnelse bør vi skrive m-kopper.
Høsten 2022 bestemte Verdens helseorganisasjon (WHO) at betegnelsen monkeypox skulle erstattes av mpox. Meningen var å fjerne koplingen til aper og på den måten gjøre ordet mindre belastende. I kjølvannet av denne endringen vedtok Folkehelseinstituttet (FHI) å skifte ut den norske betegnelsen apekopper. Høsten 2022 ble Språkrådet spurt til råds. FHI opplyste at de vurderte alternativene a-kopper og m-kopper. Språkrådet bad FHI hente inn forslag til en mer beskrivende term fra fagmiljøene, og tilbød seg å vurdere dem. Ingen nye forslag ble lagt fram for Språkrådet.
Da andre alternativer enn mpox, a-kopper og m-kopper var utelukket, var Språkrådets primære anbefaling å unngå mpox, og det var det to grunner til:
I valget mellom a-kopper og m-kopper tvilte Språkrådet seg fram til at m-kopper er å foretrekke. Det indirekte engelske innslaget i termen er et minus, men det må veies opp mot formålet med endringen. M-en gjør forbindelsen til ape mindre tydelig, og det var tross alt poenget med hele den utskiftingen som helsemyndighetene hadde tatt initiativet til.
Det kan selvsagt diskuteres om m-en virkelig er tømt for mening. Alle de tre alternativene til apekopper er det vi kan kalle evfemismer, eller forskjønnende omskrivninger. I dette tilfellet går omskrivningen ut på forkorting. Alle termene har dermed det lytet at de bærer med seg noe av det som skulle skiftes ut. M står jo ikke for noe annet enn monkey ‘ape’.
Konklusjonen er uansett at det bør hete m-kopper på norsk nå når apekopper er ute av bildet. Mpox må regnes som engelsk. Gruppe for medisinsk fagspråk har støttet denne konklusjonen i et innlegg i Tidsskrift for den norske Legeforening.
I eit fjernsynsprogram for born vart ein hund omtalt som gravid og ein annan som sjenert. Det var løye å høyra. Er det rett ordbruk?
Det er terminologisk tvilsamt og eit kraftig tradisjonsbrot å snakka om gravide dyr. Fagtermen er drektig. Både graviditet og sjenanse har stort sett vore reservert for menneske.
Direkte omsetjing frå engelsk fremjar einsrettinga. Shy er både blyg (sjenert) og sky. Pregnant er både gravid og drektig.
Å kalla dyr gravide eller sjenerte kan vera eit døme på menneskeleggjering av dyr, men oftast er det nok berre uttrykk for manglande kjennskap til nyansar i ordtilfanget.
Veterinærane har alltid snakka om drektige dyr, og bøndene gjer det same. Men bøndene har òg brukt heilt andre ord som har lengre fartstid i norsk, mellom anna tidd og bær. Merk: Begge orda blir brukte litt annleis enn drektig. Drektigheita er underforstått i uttrykk som kua er bær i januar eller kua er vårbær. Det å bli drektig kan òg heita å ta seg. Kalvtung og føltung er ord for ku og merr som er langt på veg.
På bokmål seier ein (folke)sky om alle slags dyr og folk, som i dansk, og det har vorte vanleg i nynorsk òg. I tradisjonell nynorsk og mange bygdemål har det heller heitt skygg eller skjerr.
Døme frå diktet «Vandring» av austlendingen Halldis Moren Vesaas:

Døme frå romanen Mot stupe av vestlendingen Ragnvald Vaage:

Det motsette av skjerr er spak. Ville dyr er òg vare og vake.
Elles kan både menneske og dyr vera lite lagkjære utan å vera direkte skjerre eller sjenerte.
Kan jeg bruke paragraf som synonym for avsnitt i alle sammenhenger, eller skal paragraf bare benyttes om bestemmelser i lover, vedtekter og lignende?
På norsk bruker vi paragraf bare om avsnitt i regelverk, helst slike som er markert med paragraftegn og nummer.
Engelsk paragraph brukes i videre betydning.
Avsnitt i regelverk (altså deler av paragrafer) kalles oftest ledd.
Helsevesenet har innført noe de kaller pasientforløp, trolig etter mønster av sykdomsforløp, behandlingsforløp og liknende. En sykdom har jo et forløp, men en pasient kan da ikke forløpe?
Dette er en diskutabel måte å bruke forløp på; sammenhengen mellom det første og det andre leddet i pasientforløp er uvanlig løs.
Her ser vi to relativt nye ord på helseområdet hentet fra Medisinsk ordbok av Magne Nylenna:
pasientforløp betegnelse på den kronologiske håndteringen en pasient får fra første kontakt til avsluttet behandling. Se også behandlingslinje og pakkeforløp.pakkeforløp nasjonalt standardisert og normerende pasientforløp for definerte tilstander (f.eks. ulike kreftsykdommer) som skal gi rask utredning og eventuell oppstart av behandling for å unngå unødvendig ventetid.
Merk også:
behandlingslinje standardisert behandlingsopplegg for en bestemt pasientgruppe der de ulike tiltakene og arbeidsdelingen mellom involverte fagpersoner er forhåndsdefinert. Se også pakkeforløp og pasientforløp.
I pakkeforløp er det logiske forholdet mellom førsteledd og -forløp et helt annet enn i pasientforløp, så det er et ganske pussig ordpar vi har fått her.
Akkurat disse forløpsordene har vi fått fra dansk i nyere tid, og de er også noe i bruk i svensk. På danske nettsider ser vi flere eksempler på «en patients forløb». Mange vil kvi seg for å skrive «en pasients forløp» på norsk, så sammensetningen har ikke noe solid grunnlag hos oss.
Pasientforløpet er på godt norsk den løypa pasienten går gjennom i helsevesenet. På engelsk heter det clinical pathway, patient pathway e.l. Pathway ligger snublende nær løype, som ville vært en frisk og fin metafor på dette området. Pasientløype ville dessuten vært mer logisk enn pasientforløp. Det dekker også linje bra.
På nynorsk er pasientforløp like logisk tvilsomt som på bokmål, og dessuten virker forløp alene mer papirknitrende i denne målformen. Helsevesenet bør bruke pasientløype i nynorsk, uansett hva de velger på bokmål.
Det å bruke forløp på bekostning av enklere ord som gang, er også en lang trend, jamfør en konstruksjon som verdensforløbet i dansk-norsk (for verdens gang). Nedenfor ser vi utviklingsgangen til en annen sammensetning, fra N-gramtjenesten til Nasjonalbiblioteket:

Jeg ser annonser for både plastisk kirurgi, plastikkirurgi og plastiskkirurgi i avisene. Hva er riktig? Og hva med utøverne av faget? Både plastiske kirurger og plastikkirurger skjærer så å si i ørene.
Både plastisk kirurg(i) og plastikkirurg(i) er i bruk og må godtas. Plastiskkirurgi er en sammenblanding og en misforståelse.
Plastisk kirurgi er den mest tradisjonelle formen, og det er den som står i de norske allmennordbøkene. Norske medisinske ordbøker har mest plastikkirurgi, i likhet med nyere danske og svenske allmennordbøker. I en NOU fra 1974, Plastikkirurgiske inngrep, velger det offentlige å skrive plastikkirurgi og plastikkirurg i tråd med «moderne skandinavisk språkbruk». Men plastisk kirurgi dominerte i norsk til etter tusenårsskiftet. Det heter fremdeles helst plastiske operasjoner (uttrykket er over hundre år gammelt).
Betydningen av ordet plastisk i forbindelser som plastisk kirurgi og plastisk operasjon er forklart på denne måten i Norsk Riksmålsordbok:
«med., som går ut på fornyelse (forskjønnelse) av tapt, misdannet ell. syk legemsdel ved overførelse av friskt vev»
Plastikk (med trykk på siste staving) og det plastiske dreier seg i utgangspunktet om ‘det formbare’. Derfor kan uttrykk som plastiske kirurger få en komisk klang, for det er jo ikke selve kirurgene som er plastiske i denne betydningen. Også plastikkirurger kan virke komisk, siden mange sier plastikk om stoffet plast (riktignok med trykket på plast-). Men hensynet til effektivt fagspråk trumfer gjerne slike hensyn.
Hvordan lager man adjektiv som uttrykker at bilder har høy eller lav oppløsning? Heter det høyoppløst/lavoppløst bilde eller høyoppløselig/lavoppløselig bilde?
Å snakke om bilder med høy/lav oppløsning er i alle fall greit, det samme gjelder høyoppløsningsbilder og lavoppløsningsbilder. Kampen mellom oppløst og oppløselig kan vi ikke avgjøre helt.
Det er ikke opplagt for oss hva som er mest logisk av oppløst og oppløselig. Vi overlater avgjørelsen på hvert område til fagmiljøet.
Høyoppløselige bilder, høyoppløselig grafikk, høyoppløselige skjermer osv. er mest brukt. Det er også høyoppløselig vi finner i Engelsk-norsk teknisk ordbok av Jan E. Prestesæter (1998).
Ordbok for elektronikk (Rådet for teknisk terminologi, 1998) har høyoppløsningsfjernsyn for HDTV.
Svenskene synes visst av högupplösta/lågupplösta bilder og skärmar er mest logisk. Bildet er mer blandet i dansk, men det er mest højopløselig/lavopløselig der.
Nå som skamlepper er skiftet ut med kjønnslepper, er det ikke på tide å skifte ut brystvorter med brystknopper?
Språkrådet mener det ikke er like god grunn til å skifte ut brystvorte.
Brystknopp er et fint ord, men det er helt greit om det holder seg i skjønnlitteratur o.l., der det nok har sitt opphav (bl.a. hos Agnar Mykle og Louis Masterson).
Vi kan ikke se at gevinsten med brystknopp vil være større enn overgangskostnaden. Dersom brystknopp likevel skulle få overtaket i faglitteraturen med tida, er det nok best om flest mulig går over til dette ordet. Det er ikke noen vits i å ha to konkurrerende ord på dette fagområdet. Noen har forresten lånt nippel fra engelsk; metaforen er gammel i verkstedsterminologien. Som vi skal se nedenfor, har vi enda flere brystvorter i språket.
I kulturhistorisk lys er grunnlaget for de to ordene skamlepper og brystvorter nokså ulikt. Det er nok riktig at skam i skamlepper o.l. speiler en gammeldags seksualfiendlighet de fleste tar avstand fra i dag, men i vorte ligger det trolig ingen nedvurdering tradisjonelt. Den nedvurderingen er moderne. Den retter seg riktignok bare mot ordet, ikke tingen, men det ligger en fellesnevner i å være på vakt mot «det stygge». Skepsisen mot brystvorte er antakelig uttrykk for en språklig sensitivitet hverken forfedrene eller formødrene våre «følte så mye på», for å bruke en moderne vending de ville vært fremmede for.
Begrepet brystvorte er så gammelt og innarbeidet at det også kan hete bare vorte (som i uttrykket «å ta vorta», om det at spedbarn begynner å suge). Vorte har vært brukt om mange slags utvekster, i nyere tid til og med om karnapp på hus (velstandsvorte).
Men vorte er ikke det eneste norske ordet for det som heter papilla mammae på latin. Patte brukes både om spener på dyr og om brystvorter (i samsvar med dansk). På bygdene er spene det gjengse ordet for denne kroppsdelen på (større) dyr, slik at patte mange steder har vært et spesialord for brystvorter. Men enda vanligere dialektalt er tatte. Begge ordene har hatt uklare grenser mellom betydningene ‘bryst’ og ‘brystvorte’. Også ordet pappe har vært utbredt (mest på Østlandet), jf. det latinske papilla.
Slik er utviklingen i et utvalg bokkilder og aviskilder ved nb.no:


Er «å skjere alle over ein kam» eit ordtak, ordspråk eller fast uttrykk?
Det eit fast uttrykk. Dersom det hadde vore ei heil setning (med subjekt og verbal), kunne det ha vore eit ordtak, til dømes: «Ein skal ikkje skjere alle over ein kam».
Eit ordspråk er berre eit synonym for ordtak (jf. dansk ordsprog, norrønt orðtak).
Alle ordtak er faste uttrykk/frasar, men det finst mange faste uttrykk som ikkje er ordtak. Frasen «skjere alle over ein kam» er snarare eit munnhell enn eit ordtak.
Eit ordtak er ei fast vending, oftast ein påstand i form av ei setning, som uttrykkjer ei allmenn røynsle eller ein leveregel. Døme på ordtak er «Aust, vest, heime best» og «Ein skal ikkje skode hunden på håra». «Ein skal ikkje skjere alle over ein kam» og liknande formuleringar kan nok òg kallast ordtak.
For å fortena nemninga bør ordtak ha nokre år, for ikkje å seia generasjonar, på baken.
På engelsk heiter å blussa opp to flare up, men i ei attdikting av Olav H. Hauge finn eg å flara upp i om lag same tyding. Er det det same ordet? Og kan solar flare i så fall kallast solflare på nynorsk?
Ifølgje etymologiske ordbøker kan flare ha kome til engelsk frå norsk. Den opphavlege tydinga er å vifta med noko breitt og flatt, men seinare har det fått tydinga ‘å loga opp’.
Å loga opp (som er mykje vanlegare) svarer til å flamme opp på bokmål. Ein loge (med å-uttale) er altså ein flamme.
Substantivet (ei) flare er mindre brukt både i dialektane og i nynorsk skrift enn verbet å flara. Det har nok ingen sjanse som fagterm. (Norske fagfolk har valt termane solbluss og soleksplosjon.) Dersom du ser solflare i faglitteraturen, er det nok meininga at -flare skal lesast på engelsk vis, som i solar flare. Du kan lesa om tilhøvet mellom solstorm, koronamasseutbrot og solar flares i Store norske leksikon.
Nedanfor har vi limt inn det diktet du har lese, og eit utklipp frå Norsk Ordbok.


En hører ofte at overvekt og fedme (og overvektig og fet) brukes om det samme. Men er det egentlig helt riktig?
Nei, det er ikke det samme, særlig ikke i fagspråket. Dette er et godt eksempel på forskjellen mellom dagligspråk eller allmennspråk på den ene siden og (medisinsk) fagspråk på den andre.
For det første svarer ikke fet fullt ut til fedme, selv om det siste ordet er avledet av det første. Fet/feit er alt i alt et mer subjektivt begrep, ikke minst gjelder det uttrykket for fe(i)t. Det samme gjelder selvsagt (for) tung, som rent logisk skulle svare til overvekt.
For det andre: Allmennspråklig skulle man vente at overvekt var all vekt over en viss grense (jf. betydning 1 i Den Danske Ordbog), slik at fedme var en form for overvekt. På dansk Wikipedia er da også svær overvægt det samme som fedme. Men dette stemmer ikke med norsk fagspråk!
I faglig sammenheng brukes den såkalte kroppsmasseindeksen (kg/m2), forkortet til KMI (eller BMI, etter engelsk «body mass index»). Store norske leksikon sier:
En BMI-verdi mellom 25 og 29,9 omtales som overvekt, mens en verdi over 30 omtales som fedme.
Slik skilles det også i engelsk (med adjektivene overweight–obese), i svensk (övervikt–fetma) og i islandsk (ofþyngd–offita). På islandsk kan disse gradene også beint fram omtales som of þungur og of feitur (of = ‘for’).
I artikkelen om overvekt finner vi denne tabellen:

I hydraulikken har vi noen forholdstall som jeg er usikker på hvordan jeg skal skrive. Heter det for eksempel Reynolds tall, Reynoldstall, Reynolds-tall eller reynoldstall? Det finnes mange liknende tall med navn etter blant andre Froude, Weber og Euler.
I boka Fysiske størrelser og enheter. Navn og symboler (Universitetsforlaget, 2004) skrives betegnelser på tall, konstanter og lover som har egennavn som førsteledd, i ett ord med liten forbokstav. I Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk, som Norsk språkråd gav ut i 2000, valgte fagfolkene den samme løsningen og skrev for eksempel avogadrotallet.
Etter dette mønsteret får vi da:
Dette gjelder altså sammensetninger. Det blir derimot stor forbokstav i uttrykk som Avogadros lov (= avogadroloven).
Fins det ikke noe enkeltord på norsk for det som kalles iscenesatt kjønn eller samfunnsfortolket kjønn? Dette kalles gjerne genus på svensk og gender på engelsk.
I norske medier har det vært skrevet om sosialt kjønn som noe annet enn biologisk kjønn i alle fall sia 1970-åra.
I sosialt ligger vel da det samme som i iscenesatt og samfunnsfortolket, som du bruker. Ingen av disse betegnelsene har vært diskutert i Språkrådet, men sosialt kjønn er i alle fall et helt kurant uttrykk. Det samme gjelder f.eks. (tradisjonelle) kjønnsroller.
I språkvitenskapen har en alltid hatt behov for å skille mellom genus (grammatisk kjønn) og sexus (biologisk kjønn). Så vidt vi veit, springer både bruken av gender på engelsk og bruken av genus på svensk ut av betydningstradisjonen innenfor grammatikken (jf. hankjønnsord, hunnkjønnsord, intetkjønnsord). Ordhistorisk (etymologisk) er latin genus det samme som norsk kjønn, mens latin sexus henger sammen med et verb secare, som betyr ‘å skille’, jf. de to delene av menneskeheten.
Også på norsk kunne genus i og for seg vært tatt i bruk om sosialt kjønn, som i engelsk og svensk. Men foreløpig er det visst lite brukt, og det spørs om det ville fungert særlig opplysende.
I tillegg til sosialt og biologisk kjønn har vi begrepet juridisk kjønn.
I vår bedrift har vi i alle år brukt ordet parafere om det å skrive initialer på hver side av en kontrakt der underskriften kommer på siste side. Er dette riktig, eller burde vi heller bruke kontrasignere om dette? Hva er i det hele tatt forskjellen på å parafere og å kontrasignere?
Det er ikke allmenn enighet om forholdet mellom disse ordene, og det er vanskelig å komme med noen entydig konklusjon. Vi tar ordbøkene nærmere i øyesyn nedenfor. Slik står det i Bokmålsordboka:
parafere (fra fr.) medunderskrive et dokument som alt er underskrevet, bekrefte
kontrasignere medunderskrive
Og i Den Danske Ordbog:
parafere
1 medunderskrive et dokument som ansvarlig for at det er udfærdiget i overensstemmelse med den trufne afgørelse
1 a underskrive en traktat eller lignende forud for den endelige, parlamentariske stadfæstelse
kontrasignere
underskrive noget der i forvejen er underskrevet af en overordnet eller en anden ansvarlig person; medunderskrive
Det står ikke noe om initialer her, se mer om det til slutt nedenfor.
Hvis vi går historisk til verks, gjennom Ordbog over det danske Sprog, finner vi:
parafere […] med hensyn til et (af udstederen underskrevet) dokument: (med)underskrive (ved anbringelse af underskrift under (til højre for) udstederens underskrift, under en skillende (skraa)streg) til embedsmæssig bekræftelse af udfærdigelsens formelle tilbørlighed (saaledes at en minister paa denne maade medunderskriver en af kongen underskreven lov, en departementschef en af ministeren underskreven ministeriel bekendtgørelse, en fuldmægtig en af kontorchefen underskreven skrivelse osv.). […]
kontra-signere […] forsyne (en skrivelse) med kontrasignatur; medunderskrive. […] Han hilser militærisk … kontrasignerer … vort af Guvernøren udstedte Pas […] billedl.: give sin tilslutning. Jeg har saa udførligt gengivet (hans) Vidnesbyrd … fordi jeg af personlig Erfaring kan kontrasignere det.
Kontra-signatur […] en persons underskrift under noget, der allerede er underskrevet af en foresat (fx. om en ministers underskrift under kongelige udfærdigelser); med- ell. modunderskrift.
Med-underskrift […] (jf. Kontrasignatur; især emb.)
Det er ikke lett å se hva forskjellen består i ovenfor, men på høyeste konstitusjonelle plan, i Grunnloven, er det i alle fall kontrasignatur det er tale om. I hverdagsbyråkratisk sammenheng er gjerne parafering ordet. På engelsk brukes visst countersign uten forskjell. Vi har understreket medunderskrive i utdragene, siden det er en fellesnevner for mye av det andre; men merk at medunderskrive også dekker andre fenomener (jf. engelsk co-sign). Medunderskrive er lett forståelig og kan nok med fordel brukes oftere. Ellers er det tryggest å bruke parafere og kontrasignere i tråd med tradisjonen i den institusjonen man er i, og ikke eksperimentere med ordene.
Så spørs det om parafere i tillegg bør brukes i betydningen forsyne (hver side) med initialer. En dansk fremmedordbok antyder det, og det samme finner vi i Teknisk engelsk-norsk ordbok, der parafere enkeltsider = to initial. Vi finner også en lignende betydning av parafere i forbindelse med traktatsignering (der det også har vært brukt om foreløpig signering). Mange jurister bruker det om å underskrive med initialer. (En interessant kommentar til det står i norsk Wikipedia.) Denne betydningen står imidlertid ikke i 4. utgave av Jusleksikon; der finner vi bare betydningen ‘medunderskrive’. Uansett kan det ofte være like greit å skrive sette initialer på eller signere med initialer.
I den nyaste bibelomsetjinga til nynorsk kom eg over ordet kveg (Esekiel 8,8). Det ordet har vel ikkje noko i nynorsk å gjera?
Du tek nok litt feil, for ordet vart godkjent i nynorsk i år 2000. Det må likevel kallast eit stil- og tradisjonsbrot å bruka det i tekstar som speglar eit jordbrukssamfunn i eldre tid, i alle fall på nynorsk. I det tilsvarande norske samfunnet brukte ein heilt andre ord lokalt: naut, krøtter, (stor)fe og anna.
Ordet kveg har aldri vore brukt i nynorskbiblar før. Jamvel i bokmålsbiblane er bruken av kveg halden på eit minimum. Ordet kjem ikkje frå norske bygdemål, men frå dansk skriftmål.
I dei tidlegare danskspråklege biblane vi brukte her i landet, krydde det naturlegvis av kvæg. (I den nyaste danske bibelomsetjinga er det 124 døme på kvæg, som seg hør og bør.) I 1930 tok bibelspråket steget frå dansk(norsk) til norsk riksmål/bokmål, og det vart berre ståande att to tilfelle av kveg, resten vart stort sett omsett til storfe (nynorsk naut, seinare storfe).
I 1978-omsetjingane finst det ikkje spor av kveg på nynorsk eller bokmål. I desse omsetjingane vart det lagt stor vekt på naturleg norsk målføring.
Finst det noko norsk ord for ei korkbrikke, fjøl eller liknande til å setje varme gryter og panner på? Eg har sett det omtalt som «dings til å sette varme ting på», men det verka no litt tungvint.
Nokre ord for slike brikker er bordskånar, gryteunderlag, varmebrikke. Meir spesielle innretningar er rist og brannfot.
Eit nykonstruert ord for det same er hambus. Det vart lansert i radioprogrammet Mamarazzi i 1999.
I Nomenklatur for drikkestell (1983) finn vi dette:

Hvilket ord eller uttrykk vil best betegne alle som er ansatt og arbeider om bord på et skip, altså både offiserer og mannskap?
Ifølge Bokmålsordboka er det besetning som er samletermen for mannskap og offiserer på et skip.
Besetning kan brukes også på nynorsk.
Mannskapet er skipsbesetningen minus skipsføreren (dvs. kapteinen) og offiserene (eventuelt hele befalet).
Det er en viss tradisjon for å bruke mannskap litt videre. I Norsk Riksmålsordbok står det om mannskap:
(sjøkrigsv. også:) besetning (fraregnet befal og underbefal); sjøu. (efter sjøfartsloven) alle som er ansatt under skibsføreren i et rederis tjeneste (i almindelig sprogbruk sedv. fraregnet også officerene)
Og videre om skibsmannskap:
sjøu. besetning på skib utenom skibets fører (på passasjérskib også fraregnet restaurasjons- og tjenerpersonale).
I Den Danske Ordbog står det at mandskab er en ‘gruppe personer der udfører et stykke arbejde i fællesskab fx besætningen på et skib’. Men det vanligste har altså vært å holde offiserene utenom.