Kuer eller kyr?

Både kyr og kuer er formelt sett riktig, men formene har ulikt dialektgrunnlag. Kuer er mest typisk for sørøstnorsk.

Fram til 1917 skulle ku i offisielt norsk riksmål skrives ko, som i dansk, med flertall kjør. Da kua kom inn i norsk rettskrivning i 1917, smatt de sørøstnorske flertallsformene kuer – kuene inn sammen med de vanligere norske formene kyr – kyrne. Siden har de stått jamsides på båsen.

Hvis du slår opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, finner du disse bøyningsmønstrene:

bokmål:
ei/en ku – den kua – flere kyr – alle kyrne / flere kuer – alle kuene
en ku – den kuen – flere kyr – alle kyrne / flere kuer – alle kuene

nynorsk:
ei ku – den kua – fleire kyr – alle kyrne
(før også: den kui)

Kombinasjoner i skrift

Det har blitt vanlig i noen dialekter å kombinere a-endelsen med artikkelen en i stedet for ei, altså  en ku – kua i stedet for ei ku – kua. Det er tillatt i bokmål også.

På bokmål har det en stund vært tillatt å behandle alle hunkjønnsord som felleskjønnsord ved å gi dem en-endelse: jenten, kuen, solen, jorden og så videre.

Det å skrive kuen er likevel svært uvanlig. Hvis vi først velger å skrive kuen, må vi også skrive en ku.  Det å kombinere kuen med a-former av andre ord (jenta, sola) er tillatt, men det vil bli oppfattet som inkonsekvent eller lite stilsikkert.

Entallsformer i talemålet

Hvis du vil vite mer om dialektformer av ku, finner du en oversikt i Norsk Ordbok (trykk på snakkebobleikonet i artikkelen).

I bestemt form entall heter det kua, kue, kuå, kuo eller noe lignende (dvs. noe med vokalendelse). Særlig på Vestlandet er det dessuten vanlig med entallsformer som kyra, kyre og kyro, men det det har ingen plass i rettskrivningen.

Kuen finner vi nesten bare i Bergen (og før het det heller kyren enn kuen).

Flertallsformer i talemålet

Flertallsformene med y (kyr – kyrne) er de geografisk mest utbredte i Norge.

Bøyningen kyr – kyrne stammer fra gammelnorsk og er parallell med for eksempel tær – tærne (ikke tåer – tåene). Y-en er en såkalt omlyd av u. Dansk har også omlyd, men fra o til ø: ko – køer. Rikssvensk har derimot ikke omlyd: ko – kor.

Overgang fra bøyning med omlyd til bøyning uten omlyd er typisk for barnespråk, så det er ikke så rart om kuer – kuene blir sett på som barnslig. Men det er ikke en rettferdig dom alle steder. Kuer – kuene er riktig gammelt i bymål på Sør-Østlandet og i noen bygdemål øst for hovedstaden.