Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Kva kan «goodie bag med giveaways» heite på norsk? Og kva er det eigentleg?

Svar

Kvifor ikkje kalle det godtepose med smågåve?

Ved semesterstart på universitetet og på seminar med bedrifta hender det at nokon deler ut posar med ymse småting, oftast reklameartiklar, såkalla strøartiklar. På engelsk kallar ein gjerne denne posen goodie bag og innhaldet giveaway(s).

Det engelske goodie bag tyder i grunnen ikkje noko anna enn det norske godtepose. Men det er da slett ikkje alltid godter i desse reklameposane? Nei, men det er det ikkje i engelsktalande land heller. Engelsktalande brukar språket på kreativt og metaforisk vis når dei legg anna en godter i «godteposane» sine. Dersom vi brukar goodie bag på norsk utan å tenkje på at det eigentleg tyder ‘godtepose’, forsvinn det metaforiske poenget som ligg i den engelske ordbruken. Særleg reklamefolk bør vere opptekne av å bruke ordet godtepose, for dersom goodie bag på norsk berre blir bruka i tydinga ‘pose med reklameprodukt, blir det einsidig assosiert med reklame, og det kan redusere marknadsføringsverdien.

Noko av det same kan seiast om amerikanismen giveaway. Dette ordet blir bruka i litt ulike samanhengar, men som regel tyder det gåve. Gåvekan også brukast som framledd i samansetjingar, men i forretningslivet har somme begynt å bruke gibort– i staden, som i gibortpris. Slike samansetjingar (verb + adverb + substantiv) er uvanlege i norsk.

Dersom det verkar overdrive å kalle små reklameartiklar for gåver, kan vi vurdere andre ord, som smågåver eller samansetjingar med gåve-, til dømes gåveartiklar (eller for så vidt gibortartiklar). I samsvar med det kan ein kalle goodie bag for gåvepose, men da mistar ein det metaforiske poenget som ligg i godtepose.

Under overskrifta «Kjønnsbalansert språk» på nettsidene til Språkrådet står dette: «Professor emeritus er tittel for en mannlig professor som har gått av med pensjon. For kvinnelige professorer er tittelen professor emerita.» Men ifølgje latinkjennarar er det ikkje korrekt latin å byte ut -us med -a for kvinner.

Svar

Det er ikkje gale å bruka professor emerita. I eit likestillingsperspektiv kan professor + emerita sjåast som det minste av tre vonde. Dei to andre er å kalle ei kvinne professor emeritus (grammatisk hankjønn) og å konstruere eit nytt hokjønnsord profestrix.

Samsvarsbøying

Professor er eit hankjønnsord på latin. Det er i utgangspunktet -us, ikkje -a, som er hankjønnsendinga i tilhøyrande adjektiv/partisipp som emeritus. Derfor heiter det tradisjonelt professor emeritus.

Hankjønnsadjektivet emeritus har hokjønnsmotstykket emerita. Det vart til vanleg nytta saman med hokjønnssubstantiv. Nokre substantiv på -or kunne i latin ha ein hokjønnsparallell på -rix, og eit tenkt profestrix (fleire profestrices) ville utan vidare gått i hop med emerita. Men i klassisk latin finst ikkje profestrix.

Det kan verke som om samanhengen mellom -or og -us er ubryteleg, men i denne artikkelen forklarer professor Claus Krag at substantiv på -or kan kombinerast med adjektivforma på -a for å få fram at referenten er av hokjønn. (I ein artikkel i boka Etterrakst (2014) har professor Geirr Wiggen rett nok trekt argumentet i tvil med å vise til at orda på -or fell i to grupper, og at den gruppa professor høyrer til, ser ut til å vere reine hankjønnsord i klassisk latin.)

Praksis og råd

Fleire latinforskarar kallar seg professor emerita, mellom andre Monica Hedlund (Uppsala Universitet). Språkrådet har ingen innvendingar mot det.

Men det kan ikkje vere gale om ei kvinne kallar seg professor emeritus heller. Vi kan kanskje samanlikne med nynorsk. Vi skifter ut emeritus/emerita med liten/lita for å få fram det grammatiske poenget: «Ei lita professor» er opplagt hokjønn (men skurrar grammatisk), medan «ein liten professor» kan ha kva biologisk kjønn som helst. Professor er eit hankjønnsord i både latin og norsk, men det fungerer kjønnsnøytralt. Det har ikkje vore rekna som kjønnsdiskriminerande å la liten rette seg grammatisk etter substantivet professor.

Knytt til andre ord enn professor

Elles ser vi tendensar til å bruke både emeritus og emerita i mindre akademiske samanhengar der det ikkje tradisjonelt høyrer heime. Det kan ikkje kallast klårt og greitt språk. I denne grundige artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening tek Erlend Hem til orde for å nytta pensjonert eller tidlegare.

Uttale og bøying

Uttalen er /eme:ritus/, altså med trykk på den andre e-en. Bøyinga er professores emeriti eller med adjektivet i hokjønn: professores emeritae.

Kva er den korrekte fleirtalsforma av ordet risiko? Eg ser at dei i nokre fagbøker om risikostyring bruker risiki.

Svar

Risiko har regelrett hankjønnsbøying, risikoar, risikoane på nynorsk og risikoer, risikoene på bokmål, jf. rettskrivingsordbøkene.

Det har vore den vanlege forma i over hundre år, sjå til dømes i Om Christiania Husforsikring (1866). Norsk Riksmålsordbok førte opp risikoer som den einaste fleirtalsforma i 1947.

Forma risiki, med endinga -i som i italiensk, er altså ikkje korrekt etter norsk rettskriving. På dansk kan det heite risici.

Er ordet kul/kult norsk? Hvor kommer det eventuelt fra, og hva betyr det opprinnelig?

Svar

Ordet har så å si to røtter, ei svensk og ei engelsk. Indirekte er det ikke helt uten rot i norsk heller.

Adjektivet kul står i Bokmålsordboka:

II kul a1 (sv) morsom, grei en kul film / ha det kult / den kuleste læreren på skolen

Den svenske rota

Ordet kommer fra svensk, ifølge Bokmålsordboka. Leiter man i svenske ordbøker, finner man mulige koplinger til finsk kyllä ‘ja (visst)’. Eventuelt settes det i forbindelse med kula ‘noe vellykket’, som skal være det samme som kule II 6 ‘varp’ i Nynorskordboka! Se Svenska Akademiens ordbok.

Svenskene har brukt ordet slik i over hundre år, lenger enn det har hatt den aktuelle betydninga i engelsk.

Det kan også være snakk om vekselvirkning med en videreutvikling av romani kul ‘helt’, som mange kjenner fra uttrykket kul umulig.

Den engelske rota

Etter krigen har vi fått et ord fra engelsk som har smelta sammen med ordet ovafor, nemlig cool.

Adjektivet cool, innlånt fra engelsk og tidligere oftest skrevet slik også på norsk, ble brukt om ei bestemt retning innafor jazzen i 1950-åra. Musikktermen cool står ikke i alle ordbøker. Skrivemåten bør være som i engelsk.

Ordet var også i bruk om livsstil mer allment og betegna ei rolig, avslappa innstilling eller livsholdning. I nyere norsk er det nærmest et generelt plussord som til og med kan brukes om temmelig masete typer, bare de er populære. Dette ordet bør skrives kul. (En mulig nyanse er godt beskrevet i boka Munn til munn, 1996.)

Det mye eldre uttrykket ta det kuli kommer fra engelsk coolly. Vi finner det i en norsk tekst allerede i 1874. Kanskje fantes det i sjømannsspråket allerede da. Eksempler med norsk skrivemåte dukker opp litt utpå nittenhundretallet (1911 og 1923).

Svalhetens logikk

Nylig skreiv noen til oss og fortalte at de brukte en dialektform av kaldt, nemlig /kælt/ i den samme betydninga som cool. Om dette er inspirert av cool eller er ei parallell utvikling, skal være usagt. Kjølighet og svalhet henger sammen med avslappethet og kontroll, så det er ikke utenkelig at lignende metaforer kan oppstå på nytt. Sval passer kanskje best av de nevnte synonymene, i alle fall heter kul type i islandsk slang svalur náungi. I norske dialekter betyr kjøleleg, kjøle(n) o.l. derimot det samme som kaldsleg, nemlig ‘fælt’ eller ‘veldig’, og det må det få lov til å fortsette med.

Uansett hvor ordet stammer fra, passer det godt i norsk, og vi kan uttale det akkurat som vi skriver det. (Vi har dessuten lignende ord i norsk fra før, for eksempel kule ‘kulde’, som både er i slekt med cool og kan uttales kóle.) Men for mye og for lite skjemmer alt. Det er særdeles ukult å ha kul som det eneste plussordet i vokabularet!

Hva betyr guttajazzing eller å jazze med gutta? Jeg leste nylig om det i avisa.

Svar

Det handler om å slappe av og prate om løst og fast med folk i den kameratkretsen som man kaller «gutta», gjerne over en eller flere øl.

Grunnbetydningen av verbet jazze er å spille jazz eller danse til jazzmusikk, men både verbet to jazz og substantivet jazz har mange andre betydninger på engelsk. Noen av dem er importert til norsk og til dels videreutviklet.

Vi har relativt gamle slanguttrykk som å jazze opp ‘piffe opp’ og jazze seg opp ‘hisse seg opp’. Jazz kan også bety ‘pisspreik’ og lignende.

I det nyere slanguttrykket å jazze med noen kan det ligge et element av dans eller gruppesamspill og improvisasjon (som i jazzmusikk), men vi er ikke sikre på at det klinger med når folk snakker om jazzing med gutta.

Jazzing er i utgangspunktet avslappet, men det gjelder neppe hvis det er såkalt guttastemning i rommet. Det er mulig at sammensetningen guttajazzing skal peke mot guttastemning.

Når folk omtaler fenomenet guttajazzing kritisk, mener de gjerne at det prates ‘piss’, men vi vet heller ikke om det er noen direkte sammenheng med substantivet jazz i samme betydning.

I 2016 ble denne formuleringen kåret til en av årets verste bortforklaringer av drøye, mannssjåvinistiske ytringer: «Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils og jazzet med gutta». Etter dette har nok uttrykket jazze med gutta oftere blitt brukt med et negativt fortegn, i alle fall i mediene.

Enkelte har hevdet at å jazze i den aktuelle betydningen er spesielt utbredt i Trøndelag, noe som lyder merkelig. Men om det skulle stemme, kan det være snakk om overlapping og sammenfall med å jåsse, som er gammelt i nordafjelske dialekter (jf. også jås og jåss).

Hvorfor trenger vi å fornorske ord som kolera og sjampanje? Kan vi ikke bare skrive ordene slik de skrives på f.eks. engelsk?

Svar

Når et ord importeres fra et språk til et annet, blir det mer eller mindre tilpasset lydsystemet og bøyingssystemet i mottakerspråket. I talemålet skjer det spontant og automatisk. Men skrivemåten henger ofte etter. Derfor trengs det et og annet vedtak om fornorsket skrivemåte.

Hvert skriftspråk har egne regler for hvordan lyder skal gjengis, og hvis man i en periode med mye innlån ikke tilpasser de nye ordene til den hjemlige rettskrivningen, kan det etter hvert bli vanskeligere å lære skriftspråket. Det er en fordel at de fleste ord kan skrives omtrent slik de uttales.

Gresk har sitt eget alfabet, så greske lånord faktisk skrives annerledes enn i opphavsspråket. Kolera er lånt fra gresk (jf. χολέρα), og dette ordet skrives på ulike måter i språkene rundt i Europa. Sjampanje kommer fra fransk champagne. Det er ikke opplagt at ch og gn i champagne skal uttales sj og nj på norsk.

Både gresk og fransk har altså andre regler for sammenhengen mellom skrift og uttale enn norsk har.

Mange ord lånes i dag inn fra engelsk, som har ganske spesielle regler for sammenhengen mellom skrift og tale. Det er vanskelig nok for engelskmenn å få oversikt over forholdet mellom lyder og bokstaver. Engelsk rettskrivning bygger på engelsk uttale for flere hundre år siden.

Et eksempel kan vise fordelene ved å fornorske. Engelsk tough skrives på norsk tøff, som gjengir uttalen vår mye bedre. Når vi har en norsk skrivemåte, er det lettere å ta ordet inn i bøyingssystemet: tøff, tøft, tøffere osv. Vil man toughe seg litt, kan man selvsagt skrive både tough og toughere, slik noen gjorde før i tida. Ingen blir straffet for å bryte rettskrivningen.

Nokon hevdar at stavemåtane lunsj og lunch er jamstilte. Men dette er vel ikkje korrekt? Og kvifor skriv vi ikkje beint fram lønsj? Ein kan jo til og med skriva sørvis for service!

Svar

Den rette stavemåten er lunsj, både på nynorsk og på bokmål.

Lunsj er den einaste oppførte forma i Krogsrud og Seips ordliste for riksmål alt i 1919. Skrivemåten vart truleg fastsett ved rettskrivinga av 1917. (Ordet er nemnt berre i nynorskdelen av rettskrivingsdokumentet, men vedtaket galdt sikkert begge målformene.)

Uttalen

Uttaleordbøker tyder på at både /lunsj/ og /lønsj/ var i bruk i talemålet på den tida. Ein har truleg rekna med at /lunsj/ ville vinna, og /ø/ verka nok i alle fall for radikalt. Det er nemleg ikkje alle lydfølgjer ein har vilja ha i norsk rettskriving. Eit anna døme på det er /æsj/ i engelske lånord, jamfør at vi framleis skal skrive krasje endå svært mange seier /kræsje/. Men lydsambandet /unsj/ hadde ein frå før, i det minste i punsj. I nynorsk hadde ein rett nok også /ønsj/, men då knytt til heilt andre slags ord, som ønskje (som dessutan vart skrive ynskje).

Inkonsekvensar

I dag er den vanlege uttalen /lønsj/, så skrivemåten er berre delvis lydrett. Det same gjeld brunsj, som er eit nyare innlån. Her har ein valt å byggje på skrivemåten av lunsj, som jo er godt innarbeidd, og som brunsj er laga av. Dette står i kontrast til andre nyinnlånte ord, til dømes punkar/pønkar, som har valfri skrivemåte.

Rettskrivinga kan aldri bli heilt konsekvent. Det er ingen planar om å ta skrivemåten lønsj inn i rettskrivinga no.

Det finnes en type hvitløkmajones som noen skriver aioli, andre aïoli (med to prikker over i-en). Hva er rett på norsk?

Svar

Vi anbefaler skrivemåten aioli, med vanlig i.

Ordet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i Nynorskordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok, begge steder med vanlig i. Også Finn-Erik Vinje angir i boka Skriveregler (Oslo 2005) skrivemåten aioli.

Skrivemåten aïoli er fra fransk, men fransk har ordet fra oksitansk (i Sør-Frankrike), der det skrives alhòli. Vi finner det også som katalansk allioli og spansk alioli. Oksitansk og katalansk alh/all betyr ‘hvitløk’, mens òli er ‘olje’.

I en del oppslagsverk benyttes skrivemåten aïoli. Tegnet med to prikker over i-en kalles trema og angir på fransk at a-en og i-en uttales rett fram hver for seg (som to stavelser). På fransk er dette tegnet mer nødvendig enn på norsk, fordi fransk uttale ville blitt /eoli/ dersom det ikke var med.

Etter norske regler skulle skrivemåten aïoli tilsi en uttale som /a-i-oli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og på norsk er det allerede etablert en uttale med diftong (/-ai-/ som i hai og kai) uansett hvilken variant som brukes i skrift.

Har vi norske ord som dekker disse engelske glosene?

Svar

Projector
heter projektor eller prosjektor på norsk. (Før het det også projektør og prosjektør, som var vanligst i betydningen ‘lyskaster’, f.eks. prosjektører i et fjernsynsstudio, på en idrettsplass o.l.)

Alle ordene har også vært brukt om ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram lysbilder, videoer o.l. med. Formen projektor er ofte brukt i sammensetningen videoprojektor (= videokanon).

Overhead projector
er normert til overheadprojektor (nå også -prosjektor) eller bare overhead og til og med overhedd. Men det kan også hete skriftprojektor. Noen har endatil våget seg frampå med skriftkaster; det er like logisk som lyskaster er i forhold til light projector (latin projicere betyr jo ‘å kaste fram’).

Ellers har vi også lysarkframviser (se nedenfor); det er logisk, men litt langt.

Den varianten som kan koples til eksternt utstyr, kalles også videokanon.

Foil eller slide
kan hete transparent eller lysark. Det siste kan godt brukes metaforisk om rent digitale ark, men her er jo også ganske enkelt lysbilde mulig. I konteksten kan ark eller bilde være nok. Slide show kan være lysbildeframvisning.

Foil er ikke tatt inn i ordbøkene i betydningen ‘lysark’, men det er unektelig mye brukt på den måten.

Hvis det er så at saksofonen er oppkalt etter belgieren Adolphe Sax, hvorfor skrives da ikke ordet med x?

Svar

Når ord utenfra tas opp i norsk, er det en fordel om de tilpasses våre regler for forholdet mellom skrift og tale. Bokstavrekkefølgen -ks- er det som passer best hos oss til å gjengi lydrekkefølgen /ks/. Det er dette som ligger til grunn for skrivemåten saksofon.

Saksofon har stått i Tanums store rettskrivningsordbok med -ks- siden førsteutgaven i 1940. Også i Norsk Riksmålsordbok fra 1947 er ordet skrevet med -ks-. Her finner vi dessuten oppslagsordene saksbasun og saksinstrument.

Saks

Kortformen saks er noe yngre. Den står i Tanums fra 1940 og i alle utgavene siden. Denne skrivemåten har vært ganske vanlig. Et eksempel fra Dagbladet i 1970: «Hans nye orkester består av fem sakser, fire brass og rytmeseksjon.» Noen er nok redde for homonymien med klipperedskapet saks, men slik frykt er oftest overdreven. Sammenhengen klargjør. Ordene forveksles nok ikke mer i skrift enn i tale, der de uansett er like. (På nynorsk er problemet nesten borte: Instrumentet er saksen, mens redskapen er saksa.)

Andre eponymer

En god del ord er eponymer, det vi si laget av egennavn. Foruten saksofon kan disse nevnes her:

  • fuksia (etter den tyske botanikeren Leonard Fuchs)
  • nikotin (etter franskmannen Jean Nicot)
  • giljotin (etter franskmannen Joseph Ignace Guillotin)
  • silhuett (etter franskmannen Étienne de Silhouette)
  • makadam (etter skotten J.L. McAdam)
  • susafon (etter amerikaneren J.Ph. Sousa)

Det er ikke rart om de som har spesialkunnskap om et fagområde og dermed kjenner til den aktuelle opphavspersonen, foretrekker en mer etymologisk skrivemåte. Men lista ovenfor viser at dette vanskelig kan gjøres til en gyllen regel. Legg forresten merke til susafon: Dette ordet fikk fornorsket skrivemåte senere enn saksofon. Det er ikke så rart, med tanke på at ordet er mer forbeholdt «spesialister» som kjenner til oppfinneren av instrumentet.

Rene sammensetninger med personnavn som førsteledd er mindre utsatt for endring. Det samme gjelder ord som vekker en forestilling om personen hos de fleste språkbrukerne.

Jeg skal lage noen reklameskilt til gjenåpningen av en gammel landhandel. I den forbindelse lurer jeg på når man gikk over til å skrive sjokolade med sj-.

Svar

I riksmål (bokmål) skjedde det ved rettskrivningsreformen i 1917. I landsmål (nynorsk) var skrivemåten med sj- fastsatt allerede i 1907.

Forslaget om å endre skrivemåten til sjokolade var blitt satt fram allerede før århundreskiftet, men det tok altså sin tid før det ble formelt vedtatt.

Hvor lang tid det tok før handelsstanden gikk over til sj-, er vanskeligere å svare på, men nedenfor ser du i alle fall utviklingen i et tekstkorpus hos Nasjonalbiblioteket. Den endelige knekken for ch- kom først i 1938. Noe av tregheten skyldes at ch- hang igjen i firma- og produktnavn (og dermed i annonsetekst), men da sjokoladerasjoneringen var over i 1950, var sj- kommet på plass de fleste steder (f.eks. i Freia melkesjokolade).

Bøker:

Aviser:

Eg har alltid trudd at det heitte cherrytomatar, etter det engelske cherry tomatoes, som eg reknar med kjem av at dei er på storleik med kirsebær. Men eit nettsøk synte at orda vert nytta om einannan. Hadde det ikkje vore greiare om det beint fram heitte kirsebærtomat?

Svar

Du har rett, det heiter cherrytomat, ikkje sherrytomat.

Kirsebærtomat vart elles nytta ein del i norsk før det vi med ein vri på ein filmtittel kan kalla the attack of the cherry tomatoes. Søk i basen nb.no etter «kirsebærtomater». Det er ikkje mykje som tyder på at desse tomatane kjem att.

Er rafting eigentleg eit norsk eller engelsk ord?

Svar

Vi har det frå engelsk, som har det frå norsk i ei anna tyding.

A raft på engelsk er ‘ein flåte’. Verbet to raft tyder ‘å transportera på flåte’ og ‘å fløyta (tømmer)’

Til verbet høyrer verbalsubstantivet rafting, som tyder ‘flåteritt på elv’. Vi har lånt rafting og to raft (å rafte) frå engelsk.

Men i vikingtida lånte engelskmennene substantivet raft frå norrønt, der det heitte raftr eller raptr. Tydinga var då ‘stokk’ eller ‘raft’. Raft i nynorsk har mange tydingar; dei fleste krinsar om konstruksjon av tak og vegg.

Hvorfor skal det engelske fax skrives faks på norsk?

Svar

Det er blant annet fordi faks og telefaks henger sammen med faksimile, som er gammelt i norsk.

Faks er et kortord for faksimile. Det som ligger bak, er latin facere ‘gjøre’ og simile ‘liknende’. I fransk og italiensk er dette opphavet fremdeles svært tydelig, med skrivemåtene fac-similé og facsìmile. I norsk er c-en byttet ut med k, slik at vi ganske enkelt skriver -ks- der vi sier /ks/.

Her er det altså ikke noen opprinnelig x. Norsk skiller seg ikke ut, om man skulle frykte det. Det er heller ikke slik at det som gjelder i engelsk, er en fasit for andre språk.

Heiter det stopp ein hal, stopp ein halv, stopp en hal eller stopp en halv? Eg har sett alt mogleg. Kva kjem dette uttrykket av?

Svar

Skriv helst stopp en hal i begge målformer.

Stopp en hal er opphavleg eit austnorsk sjømannsuttrykk som ifølgje fleire ordbøker er basert på det engelske stop and haul ‘stans med å hale’. Den vanlege tydinga i dag er ‘vent no litt’.

I engelsk kan and ‘og’ fungera underordnande i formuleringar som try and og stop and. Jamfør slike ubestemmelege doble imperativar i norsk uformelt talemål: «slutt og/å tull».

Det er godt mogleg at ordlaget snarare kjem av eldre nederlandsk stop en haal, og då kanskje i tydinga ‘stopp og (så) hal’, utan at det bør ha noko å seia for den norske skrivemåten.

Heter det «Jeg gjorde det av en grunn» eller «Jeg gjorde det for en grunn»?

Svar

Tradisjonelt heter det ingen av delene på norsk.

De to formuleringene er mer eller mindre direkte oversettelser av «I did it for a reason». Den minst direkte oversettelsen, med «av», knytter seg til eksisterende norske uttrykk som «av den grunn», «av grunner som …».

På norsk starter vi vanligvis i en annen ende: «Det var en grunn til at jeg gjorde det»

En grunn til at den engelske uttrykksmåten fester seg, er nok at vi gjerne vil kunne starte som på engelsk med oss selv og gjerningen i fokus: «Jeg gjorde det …». Bordet fanger, og vi må ty til direkte oversettelse av resten.

Vi kan eventuelt si «Jeg hadde en grunn til å gjøre det» eller «Jeg gjorde det ikke uten grunn», men det er ytringer som krever litt mer planlegging.

I Bokmålsordboka finner man ordet brunsj, som er sammensatt av ordene breakfast og lunsj. Lunsj er jo innarbeidet på norsk, mens det vel ikke er særlig mange som bruker det engelske ordet breakfast for frokost? Hvorfor ikke innføre den norske betegnelsen frunsj, sammensatt av frokost og lunsj?

Svar

Du kan skrive frunsj, men du kan ikke være sikker på at det blir forstått.

Forslaget ditt er unektelig logisk, og det er ikke noe prinsipielt i veien for å bruke ordet frunsj. Det har vært brukt (sporadisk) i skrift i minst tjuefem år, men det har ikke slått gjennom. Det er derfor litt vanskelig å gi det plass i rettskrivningsordbøkene.

Det kan være verdt å nevne at vi har flere norske ord enn lunsj og brunsj for måltid mellom morgenmat og middag, først og fremst dugurd (av dagverd, jf. nattverd). Det har vært utbredt over det meste av landet til langt ut på nittenhundretallet, men er nesten borte nå. Det lange formiddagsmat har merkelig nok holdt seg bedre.

Hvordan bøyes workshop? Og hva kan det hete på norsk?

Svar

På norsk bøyes ordet slik:

(en) workshop – (denne) workshopen – (flere) workshoper – (alle) workshopene
(ein) workshop – (denne) workshopen – (fleire) workshopar – (alle) workshopane

Avløserord er bl.a. arbeidsmøte, arbeidsseminar, arbeidsøkt, arbeidsgruppe.

Men det viktigste avløserordet er kanskje den direkte oversettelsen verksted (nynorsk verkstad). Det fungerer uten videre i sammensetninger (jf. viseverksted, idéverksted).

Det litt lange og pleonastiske arbeidsverksted har faktisk slått bra an. Det er litt ulogisk, for er det noe man gjør på mer konkrete verksteder, er det jo å arbeide, så det skulle ikke være nødvendig å presisere det. Men det hindrer i det minste forveksling.

Eg lurer på om ein skriv ordet talk show i to ord som på engelsk, eller om det er såpass fornorska at ein skriv det i eitt? Finst det forresten eit norsk ord for fenomenet?

Svar

Talkshow er teke inn i fleire norske ordbøker i denne forma, altså skrive i eitt. Eit alternativ er prateprogram.

I Språknytt 2/1995 står det om ein som datagenererte 250 framlegg til avløysarord for talk show. På Språkrådet si liste «På godt norsk» står det berre eitt ord: prateprogram. Det er dessverre dobbelt så langt som det engelske, men til gjengjeld nokså lett å uttale, presist og med bokstavrim. Det har slått bra gjennom.

Eit anna ord for denne typen tv-drøs er chat show (britisk-engelsk).

Ein vidare kategori er samtaleprogram (frå kring 1950).

Heter det bagett eller baguette, og hvordan skal det uttales?

Svar

Skrivemåten av det franske ordet baguette ble fornorsket i 1980. Korrekt norsk skrivemåte har siden da vært bagett, se rettskrivningsordbøkene.

Skrivemåten uten -u- er i samsvar med den franske uttalen. (Denne u-en i fransk er stum, den tjener bare til å vise at g-en skal uttales som en vanlig hard g.)

Ordet bagett bør altså uttales rett fram, med trykk på siste stavelse: baGETT.

(I mye østnorsk, inkludert trøndersk, ligger trykket på første stavelse også i importord som bagett, og det må regnes som riktig i de dialektene det gjelder.)

Eg finn ikkje kredibilitet, kredibel eller kred i ordbøkene mine og heller ikkje i ordboka til Språkrådet på nettet. Er dette ord som ikkje skal brukast på norsk? Og kva er eigentleg den rette tydinga?

Svar

Kredibilitet finst unekteleg i norsk, og det er greitt oppbygd i samsvar med t.d. mobilitet og sensibilitet. Men det har framleis preg av sjargong eller engelskpåverknad. Oftast er det best å bruke truverd for kredibilitet og truverdig for kredibel. Kred ‘tillit, truverd’ kan brukast i sjargongprega tekst sjølv om det ikkje høver i rettskrivinga (uttalen er jo kredd).

Kredibilitet kjem av det engelske credibility, som tyder ‘truverde’. Det er heilt rett at det ikkje står i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka (per desember 2020), men i naob.no og Tanums store rettskrivningsordbok er det kome inn, med nett denne tydinga.

Cred er ei kortform av street credibility, opphavleg noko ein må ha for å lykkast (vere truverdig, vere verdig tillit) på gata i amerikanske storbyar. Dette er så blitt overført til nye sfærar i samfunnet og menneskelivet. Svenskane har både cred og kredd i ordlista. Hybridforma kred kan sjåast som ei delvis norvagisering av cred eller ei kortform for anten kredibilitet (å ha kred) eller kreditt (å få/gje kred ‘anerkjenning, ros, skryt, honnør’). Det står både i Norsk Ordbok og i Det Norske Akademis ordbok. Uttalen er /kredd/.

Finnes det et norsk ord for photoshoot?

Svar

Fotoopptak og fotoøkt er gode alternativer.

Fotoseanse er et lån fra fransk fra slutten av sekstiåra. Det blir fremdeles brukt, og det passer bedre i norsk rettskrivning enn photoshoot. Men aller best passer fotoopptak, fotoøkt og, når det er aktuelt, fotojakt.

Det ser ut til at fotoshoot stod på trykk første gang i 1998 (se nb.no). Nedenfor er utviklingen i selve forholdet mellom synonymene i et aviskorpus ved nb.no (søk i november 2019). Fotoøkta var ikke til stede i kildetilfanget da bildet ble tatt, men fosser fram på Internett.

Jeg vasker et manus og lurer på skrivemåten av begrepet/termen FAIR PLAY. Skal det skrives fair play, Fair play eller Fair Play? Hva med sammensetninger, som FAIR PLAY + koordinator?

Fotballforbundet bruker ordet både som navn på en verdi og et virkemiddel, som kampanjenavn og generelt om begrepet ærlig spill. NFF liker store bokstaver, mens jeg heller til små i denne sammenhengen.

Svar

Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk).

Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen.

Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.»

I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)

På radioen hørte jeg nylig en som kritiserte noe han kalte rænten (ræænten), og det var ikke en bergenser som snakket om styringsrenta. Hva kan dette være for et ord? Er det rant? Ordet mangler i Bokmålsordboka, og ifølge Nynorskordboka betyr det ‘trynering til gris’!

Svar

Ordet er (en) rant, men du finner det bare i de største norske ordbøkene og i engelsk-norske ordbøker. Det er et nyere lån fra engelsk a rant.

Det Norske Akademis ordbok oversetter det slik:

lang, energisk (og høyttravende) ytring; tirade

Merk tirade. Et annet ord for det samme er harang. Harang og tirade er også lånord (av eldre dato), men de har den fordelen framfor rant at de uttales slik de skrives.

Noen beslektede begreper: Når du legger ut om noe (særlig i det vide og breie), lirer av deg noe eller drar den faste remsa eller ramsa di, kan det oppfattes som «ranting». Hvis du ikke er prest, men likevel har holdt ei preike, har du ganske sikkert «ranta». Det gjelder også om du har lest noen teksten, holdt en skjennepreken eller lirt av deg ei lekse. Trolig kan de fleste former for ordflom kalles rant. Men man kan altså gjerne kalle det noe annet.

Blir samfunnet islamisert? Og er dei som hevdar at det blir det, islamofobe?

Svar

Dette er spørsmål som andre enn Språkrådet må svara på, men vi kan seia noko om skrivemåten av desse orda.

Somme spør om det heiter islamisere eller islamifisere. I ordbøkene står det berre islamisere. Ordet islam kjem frå arabisk, mens etterfestet -isere kjem frå gresk -izein, som på latin blei til -izare. Etterfestet har vore vanleg i verb med ei opphavleg gresk ordstamme – som tyrannisere, karakterisere, idyllisere. I dag er -isere blitt svært produktivt og kan setjast saman med ordstammer av ulikt opphav. Mange av verba har eit tilhøyrande substantiv med suffikset -isme, som òg har røter i gresk. Døme på slike ordpar er amerikanisere og amerikanisme og islamisere og islamisme.

Jamvel om islamifisere ikkje står i ordbøkene, har vi ein del andre ord som endar på -(i)fisere: kvantifisere, verifisere. Førsteleddet i desse orda kjem frå latin og har fått med seg -(i)fisere derifrå.

Kva med islamofobi? Dette ordet står ikkje i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka, men ordet er openbert danna etter mønster av andre fobiar, som aerofobi og xenofobi. Desse orda er også rein gresk, og på gresk dukkar det gjerne opp ein binde-o i slike samansetjingar. Dette har smitta over på ord med ikkje-greske element. Det same ser vi i andre ord med greske etterfeste, til dømes islamologi og islamolog.

Sidan både islam og fobi er sjølvstendige ord på norsk, ser vi stundom den meir regelrette samansetjinga islamfobi utan -o-. Det er ikkje noko gale med den. Men det verkar mest naturleg å ha med o-en i både islamofobisk og islamofob, og det talar for å skriva islamofobi òg.