Valgte kategorier:
Eg skriv fleire born, men barnehage. Er det rett? Eg ser at somme skriv bornehage. Det skurrar.
Du gjer det heilt rett. Det heiter barnehage.
Ordet barn kan bøyast på to måtar på nynorsk. Dette er den tradisjonelle bøyingsmåten:
(eintal:) eit barn – barnet
(fleirtal:) nokre born – alle borna
Ein kan òg skriva nokre barn – alle barna.
Denne vekslinga mellom a og o har vore vanleg i mange norske dialektar. På dansk har ein tilsvarande veksling mellom a og ø (barn og børn).
Samansetningar med ordet barn viser ofte til noko som gjeld fleire born. Ein skulle då kanskje tru at ein brukte borne- i samansetning slik ein brukar børne- på dansk (jf. børnehave).
Men slik er det ikkje.
Samansetningsformer kjem ofte av gamle genitivar. Slik er det òg i dette tilfellet. Den gamalnorske fleirtalsgenitiven og samansetningsforma var barna-. Det svarer til barne- i moderne norsk skriftmål. Vi får altså
barnehage, barneskule
og så vidare same korleis vi bøyer barn i fleirtal. Legg særleg merke til
eit barnebarn – fleire barneborn (eller barnebarn)
(Den gammalnorske genitivs-a-en har forresten halde seg i mange vestlandsdialektar, der det kan heita badnahage, badnaskule og badnabodn.)
I mange dialektar heiter barn /bon/ eller /bån/ i både eintal og fleirtal. Då får vi samansetningsformer som båne-. Men vi må altså ikkje omsetja det til *borne- i skrift.
Etter ordboka heter verden i bestemt form verdenen. Men i faste uttrykk og høytidelig stil heter det ofte bare verden.
Verden er opprinnelig den bestemte formen (av verd), men det er lenge siden verden ble omtolka til ubestemt form i dansk og bokmål. Siden den gang har vi vært nødt til å legge bøyingsendinger til verden i stedet for til verd, slik:
en verden – verdenen – verdener – verdenene
I flertall er -en- obligatorisk: den beste av alle verdener (i motsetning til den beste av alle verder på nynorsk).
I bestemt form entall er -en- obligatorisk i sammensatte ord: i dyreverdenen, i finansverdenen (nynorsk: dyreverda, finansverda). Ellers er bildet litt blandet, som vi skal vise nedenfor. Det er når vi gjør verden til noe tellelig, at vi skriver verdenen.
Tross omtolkinga av verden til ubestemt form henger verden igjen mange steder der en skulle vente bestemt form verdenen. Det gjelder særlig faste uttrykk med i verden, som best i verden. Men også ellers heter det oftest verden og ikke verdenen. Eksempel: Verden er et spennende sted. Her ville verdenen svart grammatisk til jorden/jorda og nynorsk verda.
Formuleringer som «hun var for god for denne verden» er noe litt annet. Her er ubestemt form brukt på samme måte som jord i «på denne jord». Dette er det gammelmodige stiltrekket enkelt bestemt form. Også det henger særlig igjen i faste uttrykk og i høytidelig språk. (Vanlig norsk har dobbelt bestemt form, som i denne jorda.)
I noen tilfeller får vi en nyanse. Skriver vi for eksempel denne vakre verden i moderne norsk, bruker vi enkelt bestemt form. Formuleringen viser da trolig til det samme som (hele) denne vår vakre verden. Skriver vi derimot denne vakre verdenen (dobbelt bestemt form) viser vi trolig til en avgrenset verden som står i kontrast til en annen verden.
Opprinnelig er verden en sammensetning av to ord. På gammalnorsk het det verǫld, av verr ‘mann’ og ǫld ‘(tids)alder’. Etter norrøn tid ble verǫld redusert til verd, som er den nåværende formen i mange norske dialekter og i nynorsk. I bestemt form heter det verda (uttalt vera, væra eller væla med tjukk l).
Formen verden (som har danske røtter) er som nevnt opprinnelig bestemt form (altså tilsvarende verda, jamfør jorden og jorda). Den bestemte formen ble brukt så mye at den ubestemte gikk i glemmeboka. I den etymologiske ordboka Våre arveord er dette forklart slik:
Hvorfor har vi alle disse fortidsformene av be, gi, stå og dra? Og hva er best å bruke?
Det er helt valgfrie former, og du må selv velge mellom dem. De lange formene er eldst og mest samnordiske. De korte formene bunner i et lydretthetsideal (ortofoni) som aldri har blitt enerådende i rettskrivningen.
Det har vært mye fram og tilbake med dette. I 1917-rettskrivningen var bad, stod, drog og gav eneformer på bokmål. I 1938 ble ba, sto, dro og ga jamstilt, men i 1959 kom disse formene i klammer og ble såkalte sideformer. Først i 2005 (da sideformsystemet ble avskaffet) ble det helt valgfritt igjen. Det var så mye variasjon i norske tekster at det virket umulig å utelukke den ene varianten.
Før hørte man nok oftere /drog/ og /gav/ i talemålet, særlig i en del dialekter, men i dag er det vanlig å regne den siste konsonanten som stum (jamfør ord som vid og haug). Utlydskonsonanten i bad, drog, gav og stod er der først og fremst på grunn av selve skrifttradisjonen og dernest av etymologiske grunner – for å vise sammenhengen med beslektede ord som bedende, dragning, giver, stand osv. I dansk og svensk holder de på formene med konsonant til slutt, det samme gjelder nynorsk.
Språkrådet kan ikke velge mellom valgfrie former for deg. Vi kan bare gi deg grunnlag for å velge selv.
Hvis du legger mest vekt på lydretthet/ortofoni (det at skriften skal svare nøyaktig til uttalen), er det naturlig å velge kortformene.
Lydretthet er et ideal som ikke kan gjennomføres fullt ut. Du kan for eksempel ikke skrive naturli og kårtfårmene for naturlig og kortformene. Men du kan velge lydrette varianter der rettskrivningen tillater det.
Hvis du er opptatt av sammenhenger i språket og sammenhenger mellom språk (her: de nordiske), kan det være naturlig å velge de lange formene. Du kan uansett uttale dem i samsvar med talemålet. Eksempel: Man skriver bad og sier /ba/ slik man skriver tida og sier /tia/.
Finst det faste reglar for når bokstaven k skal uttalast som i kald, og når han skal uttalast som i kylling?
K uttalar vi med kj-lyd framfor i, y, ei og øy, elles med vanleg k-lyd. Nokre lånord har unntak frå regelen.
G lyder dei same reglane som k, men blir til j.
Framfor i, y, ei og øy uttalar vi altså k som /kj/ og g som /j/:
kime, kylling, keisam, køyre
gilde, gyllen, geipe, gøyme
Framfor dei same lydane uttalar vi bokstavkombinasjonen sk som /sj/:
skinn, skyte, skeiv, skøyte
Framfor andre vokalar uttalar vi k og g hardt, altså k som /k/ og g som /g/.
Merk at vi nesten aldri skriv j mellom k/g og vokalane/diftongane ovanfor. Jamfør regla: «I-en og y-en var ute i byen. Der møtte dei ein j, han fekk ikkje vere med.» Det er litt tilfeldig at e og ø i si tid ikkje vart omfatta av denne regelen (medan ei og øy vart det). Språkhistorisk har i, e, ei, y, ø, øy mykje sams; sjå nedanfor.
For mange hundre år sidan hadde vi ein periode då k og g automatisk vart til kj- og (g)j- føre alle dei såkalla fremre vokalane i, e, æ, y og ø (medrekna diftongane ei og øy). Ord med hard k og g føre desse vokalane må altså vera komne inn i nyare tid, eventuelt har dei hatt ein annan rotvokal tidlegare.
Det er altså særleg blant lånorda vi finn unntak frå skrivereglane.
Verbet å gøy (slik hundar gjer) er gammalt i norsk og har regelrett j-lyd, medan substantivet gøy ‘moro’ er lånt inn frå engelsk og har g-lyd. Unntaka følgjer ikkje noko greitt system. Såleis har vi kj-lyd i keramikk, men k-lyd i kiwi. Lånordet keiser har k-uttale i bokmål, medan nynorsk keisar helst skal uttalast /kjeisar/. Kynisk heiter i dag /kjynisk/, men hadde helst hard uttale før. Det er blitt betre integrert i norsk.
Jeg sier ei snæile, men jeg finner bare en snegl og en snile i ordbøkene. Må jeg skrive snegl? Og hva er grunnen til at vi har ulike former av dette ordet?
I oppdaterte ordbøker skal det stå både snegl, snile og snegle. Snegle ble tatt inn i bokmål i 2021. Merk at det er et hankjønnsord: sneglen.
Vi har altså disse bøyningsmønstrene i bokmål:
en snegl(e) – sneglen – snegler – sneglene
en snile – snilen – sniler – snilene
Snegl(e) uttales oftest /snæil(e)/ i bokmålsnært talemål.
Den opprinnelige bøyningen i gammalnorsk er
snigill – snigillinn – sniglar – sniglarnir
På nynorsk heter det
ein snigel – snigelen – sniglar – sniglane
i sammensetning: snigle-
Det uttales oftest uten g i entall. G foran i ble etter norrøn tid til j, slik at snigill ble til /sni(g)jel/. I og j smelter lett sammen.
Dette er altså vanlig uttale i nynorsk og mange dialekter:
/sniel – snielen – snigla(r) – sniglane/
sammensetning: /snigle-/ eller /snigla-/
I dialektene finner vi også i i entall og e i flertall og dessuten e hele veien, for eksempel slik:
/sneggel – sneggel(e)n – snegla(r) – sneglan(e)/
Flere dialektvarianter finner du ved å trykke på snakkeboblesymbolet i Norsk Ordbok.
Men hvordan kommer diftongen /ei/ eller [æi] inn i bildet? Det kan ha skjedd på flere måter. Dette er den ene: Vanlig kort i (i motsetning til í) ble oftest til e etter gammalnorsk tid (snigill > snegel, jf. for eksempel at rigna > å regne), og i deler av landet ble g vokalisert, som i regn [ræin] og tegl [tæil]. Vi fikk blant annet talemålsvariantene
/snei(e)l – snei(e)len – sneiler – sneilene/
Når vi skriver snegl – sneglen – snegler – sneglene med -g- på bokmål, henger det litt sammen med at vi skreiv ordet slik på dansknorsk før i tida. (På dansk skriver de en snegl – flere snegle og sier /en snail – flere snaile/.)
Formen snile kan ha oppstått ved at snielen (opprinnelig snig(j)elen) har blitt redusert til snilen med tonem 2 (som i kilen, ikke bilen), som så har blitt tolket som snile + n.
Snegle /sneile/ kan være dannet på en lignende måte, hvis det ikke bare er en hybrid av snegl /sneil/ og snile.
Jeg trodde kompliment var et intetkjønnsord, som arrangement og engasjement. Men ordbøkene sier at det er hankjønn. Hva er riktig?
Kompliment har vært et hankjønnsord (en kompliment) både i rettskrivningen og i vanlig talemål (uttalt /komplimang/). Men intetkjønnsbøyning har blitt stadig vanligere. Høsten 2015 ble et kompliment tatt inn i rettskrivningen.
Også i dansk rettskrivning ble det for noen år siden valgfritt med intetkjønn, men i svensk heter det fremdeles en komplimang.
I eldre kilder dominerer hankjønn (komplimenten) kraftig. Aller best har hankjønn hevdet seg med den lydrette skrivemåten (en komplimang), det ser du hvis du sammenligner komplimangen med komplimanget på nb.no.
Intetkjønnsvarianten komplimentet tok for alvor opp konkurransen i avisene rundt 1960, men fikk ikke overtaket i norske tekster før etter tusenårsskiftet.
En/et kompliment (uttalt /komplimang/) må ikke forveksles med et komplement, som uttales bokstavrett med /-ment/. Komplement er en fagterm som betyr ‘tillegg, utfylling’ eller ‘preposisjonsuttrykk’. Se også denne lista over ord som kan forveksles med hverandre.
Hvordan bøyes workshop? Og hva kan det hete på norsk?
På norsk bøyes ordet slik:
(en) workshop – (denne) workshopen – (flere) workshoper – (alle) workshopene
(ein) workshop – (denne) workshopen – (fleire) workshopar – (alle) workshopane
Avløserord er bl.a. arbeidsmøte, arbeidsseminar, arbeidsøkt, arbeidsgruppe.
Men det viktigste avløserordet er kanskje den direkte oversettelsen verksted (nynorsk verkstad). Det fungerer uten videre i sammensetninger (jf. viseverksted, idéverksted).
Det litt lange og pleonastiske arbeidsverksted har faktisk slått bra an. Det er litt ulogisk, for er det noe man gjør på mer konkrete verksteder, er det jo å arbeide, så det skulle ikke være nødvendig å presisere det. Men det hindrer i det minste forveksling.
Jeg har deltatt i diskusjoner om hvorvidt en veg skal skrives veg eller vei. Hva er riktigst? Må vi ellers skrive veg hvis vi skriver om Statens vegvesen i en tekst?
På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.
Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.
Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.
På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.
Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.
Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.
For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.
Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.
Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)
Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk.
I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)
Hva er riktig – annerledes eller anderledes? Når en søker på Internett, får en svært mange treff på begge skrivemåtene.
Det eneste korrekte etter offisiell bokmålsrettskrivning er annerledes.
Slik har det vært siden 1938, da skrivemåten ble endret fra anderledes. Vi er godt kjent med at mange fremdeles skriver «anderledes», og noen uttaler også ordet med /nd/. Det kan ta lang tid å endre språkvaner.
Er dessverre rett skrivemåte? Vi har sett at mange skriv ordet med éin s.
Ja, det rette er å skriva dessverre med to s-ar. Det gjeld både på nynorsk og på bokmål. Nynorsk har i tillegg forma diverre.
Kanskje det blir lettare å hugsa om ein veit kva dess er for noko?
Dess er opphavleg genitivsforma av det. Det er på ein måte det same som bokmål dets, men det blir brukt heilt annleis. Vi finn det i uttrykk som «dess fleire kokkar, dess meir søl» og i «vent til dess» (= vent til det (tidspunktet)). Ingen ville vel ha skrive des fleire?
Alle veit at det skal vera s i uttrykk som til skogs og til fjells, altså i substantiv som står etter preposisjonen til. Uttrykket til dess er av same slag. Men føre forma dess har vi ikkje alltid noko til, så kvifor -s då? Kvifor dessverre?
Svaret er nok for spesielt interesserte:
Ein gong i tida nytta vi fast ei anna form av det, nemleg dativforma di, i samanlikningsuttrykk føre komparativ: «Di fleire kokkar, di meir søl.» «Di verre» (som vi no skriv i eitt), tyder eigentleg «verre enn det».
Etter som kasusbøyinga gjekk ut av språket, tok genitivsformer som dess (som opphavleg hadde ein annan funksjon) i visse tilfelle over for dativformer som di. Det skjedde med diverre (men ikkje t.d. med fordi).
Eg har alltid trudd at det heitte cherrytomatar, etter det engelske cherry tomatoes, som eg reknar med kjem av at dei er på storleik med kirsebær. Men eit nettsøk synte at orda vert nytta om einannan. Hadde det ikkje vore greiare om det beint fram heitte kirsebærtomat?
Du har rett, det heiter cherrytomat, ikkje sherrytomat.
Kirsebærtomat vart elles nytta ein del i norsk før det vi med ein vri på ein filmtittel kan kalla the attack of the cherry tomatoes. Søk i basen nb.no etter «kirsebærtomater». Det er ikkje mykje som tyder på at desse tomatane kjem att.
Hvordan skal jeg skrive verbet for å overføre penger til noen med Vipps?
Du bør skrive at du vipser penger til noen. Selv om navnet på betalingstjenesten skrives med to p-er, bør verbet følge de vanlige skrivereglene.
Vipps er en populær betalingsløsning som brukes for å overføre penger ved hjelp av en app på telefonen. Navnet Vipps er nok inspirert av interjeksjonen vips, men de som stod bak løsningen, valgte en skrivemåte med to p-er. Siden Vipps er et beskytta merkenavn, bør vi respektere den valgte skrivemåten selv om den bryter med det vante mønsteret i norsk rettskriving.
Verbet å vipse har på kort tid blitt etablert i norsk allmennspråk. Det er ikke et merkenavn, og vi bør skrive det i tråd med de vanlige rettskrivingsreglene. Da blir det vipse med én p, på samme måte som vi skriver tipse, knipse, klapse osv.
Et annet verb av nyere dato, tvitre, er et stykke på vei parallelt med vipse. Også tvitre henger sammen med et merkenavn (Twitter), men det bøyes som et vanlig norsk verb og skrives i samsvar med norsk rettskriving.
Kan jeg bruke ordet ståa i betydningen ‘situasjonen, stillinga’?
Ja, men du bør skrive stoda og uttale det /ståa/.
D-en er stum, som i tida. O-en er åpen, som i å sove og en lov. Ordet kunne i prinsippet vært skrevet «stòda».
Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d.
Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det holder seg godt i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende: «Hur är läget?».
Noen skriver til oss og mener ordet bør finnes opp på nytt av infinitiven stå, men det er det hverken noen grunn til eller noe grunnlag for. Det stemmer like lite med norsk ordlagingsskikk som *gåa for gangen eller *fåa for fangsten/fengda.
Heter det hakeslepp eller hakaslepp? Jeg har sett alle mulige varianter, til og med hakeslipp.
Det eldste på trykk er hakeslepp (1960), som brukes på både bokmål, riksmål og nynorsk. Fra 1984 finner vi også hakeslipp. Begge deler er tillatt i rettskrivningen.
Varianten med -a- (hakaslepp) er en frarådd hypernorvagisme.
Sammensatte ord med -a- (som selatøy og haraball) er vanlige i østlandsmål. Men første ledd i slike sammensetninger er hankjønnsord (en sele og en hare, eller på dialekt: en sæla og en hara). Hake (kroppsdelen) er derimot et hunkjønnsord. I tradisjonelt bygdemål omkring hovedstaden heter ei hake ei hoko eller ei huku, ikke en haka (som betyr noe annet). Det skulle i prinsippet gi hukuslepp og hokoslepp. Disse formene er likevel uvanlige, for hakeslepp har ikke vært noe utbredt ord i gamle dager. Det er en kreativ nyskapning på dialektgrunnlag, trolig inspirert av jaw drop.
Den nyeste varianten, hakaslepp, er trolig laget av folk med begrenset kunnskap om østlandsgrammatikk som har ønsket å gjøre ordet ekstra ekspressivt ved å tilføre enda et dialektalt trekk.
Haka- er sammensetningsformen av et helt annet ord, nemlig en haka (bokmål en hake), som i båtshake og fløterhake. Hvis man slipper båtshaken eller fløterhaken, kan det nok i prinsippet kalles et hakaslepp eller hakaglepp, men det har ikke noe noe med haka i ansiktet å gjøre. Det er hankjønnsordet hake vi finner i f.eks. hakapik, og (dialektalt) hakaskaft. Hakapik er et ganske kjent ord som kan ha virket som mal for hypernorvagismen.
Ei hake og en hake ligger såpåss nær hverandre i betydning at ordene fort kan bli forvekslet. Det medvirker til sammenblandingen at det fonetisk og semantisk beslektede ordet kjake er et hankjønnsord som heter kjaka- i sammensetning.
Vi kan sette opp noen typiske østnorske bøyningsmønstre til slutt:
Hunkjønn:
ei furu – den furua – et furubar
ei huku – den hukua – et hukuslepp
ei hoko – den hokoa – et hokoslepp
normalisert: ei hake – den haka – et hakeslepp
Hankjønn:
en haka – den hakan – en hakapik
en kjaka – den kjakan – et kjakabein
en hara – den haran – et haraball
Satt på spissen: hokoskjegg og hokoslepp, men kjakaskjegg og kjakaslepp.
Heter det kakemons og godtemons, eller skal det være moms til slutt?
Andreleddet i disse ordene er i utgangspunktet mons, jamfør matmons og kakemons i ordbøkene.
Ordene matmons og kakemons er over 120 år gamle i skriftmålet og sikkert mye eldre i talemålet. Selv godtemons, som er litt yngre enn søtmons, har minst 40 år på baken. Det finnes spredte eksempler på kakemoms og godtemoms tilbake til henholdsvis 1950-åra og 1980-åra, men dette må regnes som sekundære varianter.
I rettskrivinga har moms dessuten bare betydningen ‘merverdiavgift’.
Verbet å mumse skrives med u og uttales med o, som mange andre ord i norsk. Vi kan saktens lage substantivene en mums og et mums av dette verbet, men vi anbefaler å bruke disse ordene om slikt som kan mumses (jf. Bamsemums og mjølmums), og å bruke -mons om den som er glad i å mumse det i seg.
Det er i alle fall viktig å skille mellom matmomsen og matmonsen. Den førstnevnte ligger for tida på 15 prosent. Den sistnevnte sitter heller til bords.
Jeg har lest at maken er ubøyelig, men i Bokmålsordboka står det oppført med vanlig adjektivbøyning. Hva er riktig?
I bokmål kan noe (i intetkjønn) både være makent og maken.
Etter den offisielle bokmålsnormen kan maken enten ha vanlig bøyning (intetkjønn makent, flertall makne) eller hete maken også i intetkjønn. Begge disse formuleringene er mulige:
det huset der er maken til vårt
det huset der er makent til vårt
Grunnen til uregelmessigheten er at maken for ikke så lenge siden bare var et substantiv. I A er maken til B kan kan vi lett tenke oss maken som substantiv. Men når maken bøyes eller til og med brukes attributivt (altså foran substantivet, som i mak(n)e sko), er vi nødt til å se på ordet som adjektivisk. Denne bruken er nok ikke så gammel.
Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, som gjelder «moderat bokmål og dermed også moderne riksmål», oppgir at maken kan bøyes (intetkjønn makent, flertall makne), men at dette er sjeldent.
I Nynorskordboka er maken regnet som et substantiv som kan brukes som adjektiv i en delbetydning i en uregelmessig form (dei er maken).
Hvorfor heter det enspråklig ordbok? Ordboka handler jo om ett språk, ikke én språk.
Når et adjektivisk ord er førsteledd i en sammensetning, er det vanligvis hankjønnsformen som fungerer som sammensetningsform, også når etterleddet er et intetkjønnsord, jamfør ord som enkjønnet, enegget, høyfjell, grovbrød.
Men intetkjønnsformene kommer inn her og der. Vi finner både enspråklig og ettspråklig i Bokmålsordboka.
Hva er bakgrunnen for ordet paparazzi, og hvordan skal det uttales og bøyes?
Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen La dolce vita fra 1960.
Paparazzi er en italiensk flertallsform. Den norske flertallsformen er paparazzoer (bokmål) og paparazzoar (nynorsk). Et annet ord for det samme er «snikfotograf».
Z-ene uttales som i pizza, altså -tts-.
Eg jobbar med å setje opp ei teneste som gjer det mogleg for arbeidstakarane å betale med eit spesielt betalingskort hjå alle serveringsstader som har meldt seg på ordninga. Spørsmålet er kva vi skal kalle betalingskortet. Alternativa er lunsjkort, lunchkort og lunchcard.
Skrivemåten lunsj er svært godt innarbeidd. Lunsjkort ser alt ut til å vere i bruk på norske nettsider, og det er mykje meir brukt enn lunchcard. Vil tilrår lunsjkort.
Finnes det fremdeles en snevrere rettskrivning som gjelder for lærebøker og statsforvaltningen?
Nei, den såkalte læreboknormalen for bokmål forsvant med en reform i 2005. Da ble systemet med hovedformer og sideformer (klammeformer) avskaffet. Det som fram til da hadde vært sideformer, ble enten fjernet fra rettskrivinga eller fikk status som fullt jamstilt med de gamle hovedformene.
Læreboknormalen for nynorsk forsvant med rettskrivingsreformen i 2012.
I reklamen hører man stadig om all den dataen man kan overføre til «neste månte», og i bankreklamene får man vite at man sparer mer penger i «månten» enn man gjør i andre banker. Hvordan kom dette inn i språket, og er det virkelig godkjent bokmål?
Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter.
Trolig har månte oppstått på denne måten, med sammentrekning og herding:
en måned – flere måneder
> flere månder > flere månter
/Fle:re må:nter/ har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969):
Merk at en månte ikke står her. Men idet månter var en realitet, var entallsformen månte nesten nødt til å utvikle seg. Noen måtte komme til å oppfatte månter som flertall av månte, slik noen oppfatter jotner som flertall av jotne (i stedet for det riktige jotun):
måned, jotun (entall) – månter, jotner (flertall)
> månte, jotne (ny entallsform)
De nye formene oppstår gjennom såkalt reanalyse av den grammatiske strukturen, slik: månte|r, jotne|r. Streken skiller mellom oppfattet stamme og endelse.
Formen månte er nok gammel i talemålet; det er over hundre år den ble gjengitt i skrift første gang.
På bygdene har måned mange steder hett bare
ein måne – fleire måna(r),
akkurat som himmellegemet. Andre steder er avledningen månad (fra gammelnorsk mánaðr) blitt bevart, med stum d, som
ein måna – fleire måna(e)r
(= ein månad – fleire månader)
Den stungne d-en (ð, som i engelsk the) falt bort i de fleste norske bygdemål for mange hundre år siden og ble til en stum d i nynorsk. I dansk-norsk ble den herdet til d og senere t, og dermed var veien til en månte åpnet. Varianten månte sprer seg i talemålet i bygd og by – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.
Jeg er nyvalgt styreformann i et boligsameie. I det siste har jeg blitt oppmerksom på at mange skriver ordet terrasse med én r. Men det er vel fremdeles feil?
Ja, bare terrasse er riktig. Ordet er kommet gjennom fransk og er avledet av det latinske terra ‘jord’.
Det at mange skriver ordet med én r, skyldes nok at uttalen trolig ville ha vært den samme om dette var riktig skrivemåte.
Det ser ut til at noe under 10 % av dem som legger ut tekster på nettet, skriver ordet feil. Men flere skriver terreng riktig, så vil du hjelpe de andre sameierne, kan du gjøre dem oppmerksom på sammenhengen mellom disse ordene.
Jeg finner ikke ordet «akkopagnere» i ordlista. Hva skal jeg skrive?
Skriv akkompagnere (og akkompagnement).
Du har bare glemt en -m-, og du er ikke den første som har gjort det. Derfor legger vi dette svaret i svarbasen vår, så andre som søker etter ordet uten -m-, kan finne den riktige skrivemåten.
Kva for skrivemåtar er tillatne når det gjeld drikken te? Er varianten «the» mogleg?
Einaste tillatne skrivemåte er te.
På norsk er det berre éin skrivemåte for denne drikken, nemleg te. Norsk Riksmålsordbok fører opp skrivemåten «the», men med merknad om at han er forelda. Ordbog over det danske Sprog skriv at den offisielle forma i dansk var The fram til 1872. Ordet er opphavleg frå ein sørleg variant av kinesisk, men kom til oss via nederlandsk thee.
Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?
Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter
eg sjølv
du sjølv
han/ho sjølv
vi sjølv(e)
de sjølv(e)
dei sjølv(e)
Døme:
Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e)
Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e)
Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e)
Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv.
Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsord: det sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv).
I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e).
E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e.
Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med.
Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her.
Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e!
I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.
ordbøkene.no
Søk