Valgte kategorier:
Skal navn som K-/keiserriket Østerrike-Ungarn, det/Det britiske imperiet og det/Det osmanske riket skrives med stor eller liten forbokstav? Heter det forresten osmansk eller ottomansk?
Førsteleddet i offisielle navn på stater og sammenslutninger av stater skal ha stor forbokstav, mens betegnelser uten offisiell status skal ha liten forbokstav. En del betegnelser på historiske riker ligger i en gråsone. Hovedregelen er liten forbokstav i beskrivende navn på gamle riker.
Navn på fremmede stater var i liten grad normert før 1922, da et forslag med tittelen Geografiske fremmednavn ble utgitt «ved offentlig foranstaltning». Ti år seinere fikk vi lista Navn på stater og noen viktigere landområder. I dag ligger reglene for skrivemåten av historiske navn og navn på stater på denne nettsida.
Eldre riker skiller seg på mange måter fra moderne stater, både med hensyn til indre politiske forhold og forholdet til omverdenen. Beskrivende (deskriptive) betegnelser på eldre statsdannelser har (med visse unntak) ikke blitt normert som egennavn med stor forbokstav. Navn med uomtvistelig egennavnspreg – altså slike som ikke kan forstås som vanlige ord – har derimot alltid stor forbokstav: Persia, Egypt osv.
Fra 1804 til 1867 fantes det en statsdannelse som het Kaisertum Österreich. Det kan oversettes med det østerrikske rike(t) eller det østerrikske keiserrike(t), men i samtida ble det her i landet kalt Østerrige. Etter en omorganisering i 1867 oppstod dobbeltmonarkiet Österreichisch-Ungarische Monarchie, som vi på norsk kaller det østerriksk-ungarske monarki(et), keiserriket Østerrike-Ungarn eller bare Østerrike-Ungarn. Det går også under betegnelsen dobbeltmonarkiet (i likhet med Danmark-Norge). Selve riket ble oppløst i 1918.
Merk: keiserriket skrives med liten forbokstav også når dette ordet står foran navnet. Utdypning følger.
I nyere tid er Kongeriket Norge, Republikken Island osv. fastsatt som offisielle fullnavn med stor forbokstav, men vi lar ikke den regelen få tilbakevirkende kraft for tidligere statsdannelser. Vi kan heller ikke stemple varianter som kongeriket Norge og republikken Island gale i sammenhenger der kongerike og republikk er brukt rent beskrivende: [det] kongeriket [underforstått: som heter] Norge. Slik skriver vi også navn på bystater (republikken Venezia) og navn på gamle og nye administrative områder under statsnivå: provinsen Milano, distriktet Lugano, patriarkatet Aquileia, erkebispedømmet Trento.
Unntak: Områder som utgjør sidestilte deler av en føderasjon, kan få stor forbokstav. For eksempel heter en av delrepublikkene i Bosnia-Hercegovina Den bosniske serberrepublikk / Den bosniske serbarrepublikken.
Her kan vi gjøre en sammenligning: Betegnelsen det britiske imperium/imperiet (engelsk: The British Empire) viser til områder som lå under den britiske kronen før opprettelsen av Det britiske samvelde(t) i mellomkrigstida (engelsk: The British Commonwealth of Nations, senere The Commonwealth of Nations).
De to samvelde-navnene er offisielle navn på en formell sammenslutning, mens imperie-navnet er en løsere deskriptiv betegnelse som vi stort sett har skrevet med liten forbokstav helt siden vi sluttet å bruke store forbokstaver i substantiv for over hundre år siden.
En annen deskriptiv betegnelse er de britiske øyer/øyene. Før skrev man gjerne denne betegnelsen med stor forbokstav (de Britiske Øer), trolig ut fra en forestilling om at alle geografiske betegnelser skulle ha stor forbokstav.
Betegnelsen det/Det osmanske rike(t) viser til en stat som ble oppløst i 1922 og avløst av republikken Tyrkia året etter. Det er tvilsomt om navnet kan regnes som et offisielt norsk navn, men det at riket har vært en tydelig statsdannelse (på linje med Tyrkia) i nyere tid, taler for stor forbokstav. I samme retning trekker mangelen på et rent egennavn som kan brukes i stedet.
Både tidlig på 1900-tallet og i senere perioder har det likevel vært vanlig med liten forbokstav i det osmanske rike(t). Riket omtales både som osmansk og ottomansk, og før ble det stundom kalt osmannisk eller ottomannisk. Både osmansk og ottomansk står i rettskrivningsordbøkene. I tillegg har vi de mindre brukte skrivemåtene osmannerriket og Osmanriket. Den siste betegnelsen må skrives med stor forbokstav fordi førsteleddet Osman er et egennavn (navnet til grunnleggeren av riket).
Begge skrivemåtene, det osmanske riket og Det osmanske riket, må regnes som formelt riktige.
På historielista vår finner vi tre eksempler på historiske statsdannelser med lignende navn som ser ut til å bryte med hovedregelen. Alle står med stor D, på linje med eksisterende statsnavn som Den dominikanske republikk og De forente arabiske emirater:
Den bataviske republikk/republikken navn på Nederland under den franske okkupasjonen 1795–1806
Den gylne horde/horden mongolveldet i Øst-Europa 1200–1400
Den tyske orden/ordenen ridderorden og statsdannelse i Baltikum
Disse navnene skiller seg på visse måter fra de rent deskriptive navnene på store og sammensatte riker: Den bataviske republikk (nynorsk: republikken) var en klar statsdannelse, og navnet kan ikke erstattes med Batavia. Det siste ordet (kjernen) i Den gyldne horde kan ikke leses bokstavelig og beskrivende, og den store forbokstaven tydeliggjør at det er tale om en stat. Noe av det samme gjelder Den tyske orden.
Betegnelser som assyrerriket, parterriket, perserriket og frankerriket kan ses i lys av de synonyme egennavnene Assyria, Partia, Persia og Franken (riktignok brukt om et mindre område enn frankerriket). De deskriptive betegnelsene med folkeslag som førsteledd kommer altså ofte i tillegg til et annet navn som er et klart egennavn.
Men merk at vi også skriver inkariket og mayariket selv om vi ikke har andre navn på disse rikene. Det samme gjelder riker oppkalt etter (grupper av) etterkommere av herskere, som karolingerriket og selevkidriket.
Hovedregelen for beskrivende navn på gamle riker er altså liten forbokstav. Men det finnes ett stort unntak:
Romerriket (medregnet Østromerriket og Vestromerriket)
Liten forbokstav var vanlig før krigen, bl.a. i lærebøker, men stor forbokstav har fått overtaket og er dessuten vedtatt som riktig skrivemåte.
Vi skriver også Mykeneriket og Gardarike med stor forbokstav, men det er av andre grunner: Mykene er selv et egennavn, og Gardarike gir ikke mening som deskriptiv betegnelse i moderne norsk. Begge er altså klare egennavn.
Et viktig europeisk keiserdømme var det tysk-romerske rike(t) (962–1806). Dette navnet har oftest blitt skrevet med stor forbokstav, men man kan trygt bruke liten. Det må likevel være greit å bruke stor forbokstav i den direkte oversettelsen av det latinske navnet, nemlig Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, og i kortformen Det hellige romerske rike(t).
Vi ønsker å publisere en hilsen i forbindelse med avslutninga av fastemåneden ramadan. Vi ser at noen skriver «id mubarak», mens andre skriver «eid mubarak». Hva er riktig skrivemåte?
Festen som markerer avslutninga på ramadan, heter id al-fitr, ofte forkorta til id. Skrivemåten id gjenspeiler uttalen av ordet på arabisk. Hilsenen som brukes i forbindelse med festen, skrives på norsk id mubarak.
Id betyr ‘fest’ eller ‘høytid’. Ordet brukes ikke bare om fastebrytingsfesten, men også om offerfesten, id al-adha, som feires ved slutten av den årlige pilegrimsferden til Mekka.
Norsk og mange andre språk har lånt inn det arabiske ordet for fastebrytingsfesten. Når vi tar inn ord fra andre språk, tilpasser vi ofte skrivemåten til norsk rettskrivning. Vi må alltid tilpasse arabiske lånord, siden arabisk har sitt eget alfabet. Da tar vi utgangspunkt i uttalen på originalspråket. Uttalen av ordet i klassisk arabisk er /ʕiːd/. Det første tegnet (ʕ) står for en faryngal lyd som ikke finnes i norsk. Tegnet /iː/ står for en vanlig lang i. Dette gir skrivemåten id på norsk.
Mange språk har andre skrivemåter. Festen heter aïd på fransk, aíd på spansk og eid på engelsk. Ifølge engelske ordbøker har skrivemåten eid sammenheng med den persiske uttalen av ordet. Men eid er misvisende på norsk. På engelsk kan <ei> stå for en lang i (som i receive), men på norsk er <ei> som kjent en diftong (som i stein og hei).
Ikke alle bruker det arabiske navnet på høytida. På tyrkisk heter den Ramazan Bayramı ‘ramadanfesten’ eller Şeker Bayramı ‘sukkerfesten’.
Den islamske kalenderen er en månekalender med 354 eller 355 dager i året. Vår vanlige kalender (den gregorianske) har 365 eller 366 dager. Id al-fitr faller derfor ti til tolv dager tidligere for hvert år.
I hydraulikken har vi noen forholdstall som jeg er usikker på hvordan jeg skal skrive. Heter det for eksempel Reynolds tall, Reynoldstall, Reynolds-tall eller reynoldstall? Det finnes mange liknende tall med navn etter blant andre Froude, Weber og Euler.
I boka Fysiske størrelser og enheter. Navn og symboler (Universitetsforlaget, 2004) skrives betegnelser på tall, konstanter og lover som har egennavn som førsteledd, i ett ord med liten forbokstav. I Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk, som Norsk språkråd gav ut i 2000, valgte fagfolkene den samme løsningen og skrev for eksempel avogadrotallet.
Etter dette mønsteret får vi da:
Dette gjelder altså sammensetninger. Det blir derimot stor forbokstav i uttrykk som Avogadros lov (= avogadroloven).
Jeg ser at det ofte brukes stor forbokstav i alle ordene i sangtitler, kapitteloverskrifter og lignende. Er det riktig?
Nei. På norsk skal bare det første ordet i en tittel ha stor forbokstav.
Unntaket er selvsagt egennavn i tittelen, det vil si personnavn, stedsnavn og andre navn som skal skrives med stor forbokstav ellers også.
Den samme regelen gjelder kapitteloverskrifter og liknende i andre sjangre.
Det overforbruket av store bokstaver som du har lagt merke til, kommer nok av engelskpåvirkning.
(Stillingstitler, som er noe helt annet, skal ha liten forbokstav.)
Hvorfor skriver så mange gylden for gyllen? Det er også noen som sier gylden med d.
Det er bare gyllen som er korrekt etter rettskrivningen, og slik har det vært siden 1917, i begge målformer.
I bestemt form heter det den/det de gylne (ikke gyldne).
Gyllen henger sammen med ordene gull og å forgylle, som også skrives med to l-er. På gammelnorsk het det gull og gullinn.
Før 1917 var det riktig å skrive gylden, som i dansk. Men heller ikke i dansk sier man gylden med -d-. Det er norsk bokstavrett uttale av dansk skrift.
I moderne rettskrivning er gylden bare navnet på en myntenhet.
Det finnes en type hvitløkmajones som noen skriver aioli, andre aïoli (med to prikker over i-en). Hva er rett på norsk?
Vi anbefaler skrivemåten aioli, med vanlig i.
Ordet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i Nynorskordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok, begge steder med vanlig i. Også Finn-Erik Vinje angir i boka Skriveregler (Oslo 2005) skrivemåten aioli.
Skrivemåten aïoli er fra fransk, men fransk har ordet fra oksitansk (i Sør-Frankrike), der det skrives alhòli. Vi finner det også som katalansk allioli og spansk alioli. Oksitansk og katalansk alh/all betyr ‘hvitløk’, mens òli er ‘olje’.
I en del oppslagsverk benyttes skrivemåten aïoli. Tegnet med to prikker over i-en kalles trema og angir på fransk at a-en og i-en uttales rett fram hver for seg (som to stavelser). På fransk er dette tegnet mer nødvendig enn på norsk, fordi fransk uttale ville blitt /eoli/ dersom det ikke var med.
Etter norske regler skulle skrivemåten aïoli tilsi en uttale som /a-i-oli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og på norsk er det allerede etablert en uttale med diftong (/-ai-/ som i hai og kai) uansett hvilken variant som brukes i skrift.
Hvordan skrives de olympiske leker korrekt? Og hva med vinter-OL?
Vi anbefaler skrivemåten de olympiske leker (uten noen store bokstaver) og vinter-OL.
Under olympisk i Tanums store rettskrivningsordbok står olympiske le(i)ker. Vi har skrevet dette navnet med små forbokstaver helt siden 1800-tallet.
I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler (som er godkjent av Språkrådet) står det at idrettsarrangementer som klart oppfattes som egennavn, vanligvis skal skrives med stor forbokstav. Det gjelder for eksempel Tour de France. Unntaket er noen svært hyppige betegnelser som europamesterskapet, norgesmesterskapet og nettopp de olympiske leker.
I samsvar med dette anbefaler vi vinter-OL, ski-VM og så videre.
Skal holocaust/Holocaust skrives med stor eller liten forbokstav? Og hva med minnedagen for denne tragedien?
Det riktige er holocaust og holocaustdagen.
I Bokmålsordboka finner vi disse opplysningene:
holocaust
m. eller n. [altså en holocaust eller et holocaust når ordet bøyes]
uttale: hål´låkåst el. hål´lokåst
etymologi: gjennom engelsk, fra latin holocaustum 'brennoffer (som brennes helt opp)', av gresk
betydning: ‘politisk motivert massedrap på folkegrupper, særlig om utryddelsen av jøder og andre befolkningsgrupper før og under den andre verdenskrigen’
Ordet har også blitt brukt om andre slags massedrap, som i kjernefysisk holocaust (her grenser det til både inferno og ragnarok).
I 1966 kom en bok om emnet med tittelen Det store brennoffer. På den tida var ordet holocaust lite kjent i Norge. Det var først da NRK i 1979 viste tv-serien Holocaust (fra 1978), at selve ordet ble allment kjent hos oss.
I hebraisk er ordet shoah brukt mer spesifikt om det jødiske holocaust, jf. Encyclopædia Britannica og denne artikkelen i The Huffington Post.
I dag er folkemordet på jøder uten tvil det mest kjente holocaust i den moderne betydningen. Når ordet står alene, fungerer det derfor som en entydig betegnelse på dette fenomenet. Det hender at Språkrådet får henvendelser som går ut på at forbokstav i en slik betegnelse er en bagatellisering av tragedien. Vi kan forsikre om at det ikke ligger noen slik nedvurdering i rettskrivningen.
Holocaust er ikke noen institusjon opprettet med det navnet, det er en hendelse. De mest omfattende og dramatiske hendelsene i verdenshistorien skrives nettopp med liten forbokstav, fra big bang (riktignok ikke normert) eller det store smellet via svartedauden og første og andre verdenskrig til ragnarok.
Vi kunne hatt et system med stor forbokstav i ord som ikke består av velkjente norske element, eller i de ordene som er vanskelige å bøye, men det har vi altså aldri hatt. Vi har heller ingen regel som går ut på å skille ut det største eller viktigste fenomenet i sitt slag med stor forbokstav. I religiøst språk finnes det noen unntak fra hovedreglene (som Faderen og Sønnen), men det er ikke rimelig å legge dem til grunn. Det er riktigere å sammenligne med helvete, som skrives med liten forbokstav (i likhet med himmelen).
Vi bruker generelt liten forbokstav i ord for spesielle tidsperioder (måneder, årstider, høytider, helligdager og lignende).
Hvis holocaustdagen bare hadde vært navnet på et eller flere arrangement eller kulturelle begivenheter, ville det vært riktig med stor forbokstav. Men den faste internasjonale holocaustdagen er noe mer og større. Man kan sammenligne betegnelsen med ord som allehelgensdag og grunnlovsdagen.
Hvorfor har så mange vanlige norske etternavn en e som ikke uttales? Jeg tenker på navn som Bøe, Lie, Moe osv.
Bøe, Lie og Moe stammer fra den tida dansk var eneste skriftspråk i Norge. På 1700-tallet satte man på dansk inn en e etter vokaler som skulle ha lang lyd, eller man kunne fordoble vokalen og skrive f.eks. Huus for hus.
Og både Bøe, Lie og Moe uttales jo med lang vokal på norsk (som /bøø/, /lii/ og /moo/).
I dagens rettskrivning angir vi ikke lang vokal med en ekstra e. Likevel er disse skrivemåtene blitt stående igjen fra den tida. Av Olav Veka: Norsk etternamnleksikon (Samlaget 2000) går det fram at det i dag er flere som heter Bøe enn Bø i Norge, flere som heter Lie enn Li, og flere som heter Moe enn Mo.
Mange etternavn, også disse, er gamle gårdsnavn. Som gårdsnavn kommer de inn under stedsnavnloven og skal skrives rett fram: Bø, Li, Mo. Det samme gjelder hvis de blir navn på bygder, tettsteder og byer. Men som etternavn trenger de naturligvis ikke følge denne loven. Det har altså oppstått et tydelig skille mellom gårds- og stedsnavnene på den ene siden og de etternavnene som bygger på dem, på den andre siden.
Jeg har deltatt i diskusjoner om hvorvidt en veg skal skrives veg eller vei. Hva er riktigst? Må vi ellers skrive veg hvis vi skriver om Statens vegvesen i en tekst?
På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.
Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.
Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.
På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.
Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.
Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.
For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.
Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.
Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)
Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Grunnen er at en såkalt fremre vokal etter g-en (en e eller i) har myknet opp g-en historisk, på denne måten: -ege- > -egje- > -eie-. Uttaleformene /ve:jen/ og /veien/ må regnes som gyldige måter å uttale vegen med -g- på, også i nynorsk.
I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en sak for seg. I dialektene finner man alle kombinasjoner.)
Er det fremdeles riktig å skrive De, Dem og Deres med stor forbokstav? Når bør man eventuelt bruke disse formene?
Det er riktig med stor forbokstav. Disse formene brukes når man vil være ekstra høflig eller skape en viss avstand. Man må bruke skjønn.
Formene er disse:
bokmål: De – Dem – Deres
nynorsk: De – Dykk – Dykkar
Høflighetsformene brukes klart mindre enn før. Syttiåra var en viktig overgangstid i denne sammenhengen. De-formen kan i dag skape unødig avstand og virke vel så brysk som høflig. Offentlige organ har stort sett gått over til å bruke du, deg og din. Det må regnes som umarkert, ikke uhøflig. I brosjyrer og lignende (når mottakerne er «alle») er det rimelig å bruke du-form.
Men fremdeles setter nok mange pris på å få brev med høflighetsformer. Når man vet at en mottaker selv bruker eller foretrekker disse formene, kan man godt koste på seg å bruke dem, særlig overfor eldre mennesker.
Overfor organ og institusjoner er nok det vanlige å bruke dere (altså vanlig flertall, med liten forbokstav). Virksomheter kan man velge å behandle som én person (De) eller som et kollektiv (dere).
Hvis man vil bruke høflighetsformene, er skrivemåten fremdeles De – Dem – Deres med stor forbokstav. Husk at dette gjelder overfor enkeltpersoner eller firmaer. Hvis man viser til flere «andrepersoner», bør man skrive dere – dere – deres, uavhengig av høflighetsgrad. Litt annerledes er det på nynorsk.
På nynorsk er de tradisjonelle høflighetsformene De – Dykk – Dykkar. Ser vi bort fra forbokstaven, faller disse formene sammen med formene for 2. person flertall (ikke 3. person, som i bokmål). De kan brukes (med eller uten stor forbokstav) overfor flere andrepersoner. De fungerer altså overfor både personer, firmaer og institusjoner. Men om man skal være såpass høytidelig, er en vurderingssak. Mange nynorskbrukere foretrekker en mindre formell stil, og mange dialekter mangler nå særskilte høflighetsformer, det vil si at de vanlige formene er høflige nok.
Nedenfor står stjerne foran eksemplene for gal ordlegging.
1 * Jeg ber Deg gjøre som jeg sier.
Bruker man de vanlige pronomenformene, skal det alltid være liten forbokstav i begge målformer: entall du – deg og flertall dere/de – dere/dykk. Det finnes altså ingen halvhøytidelig mellomting her. Man bør heller ikke veksle mellom De/Dem og du/deg i en tekst.
2 * Jeg ber Dere gjøre som jeg sier.
Det rette er enten dere (2. person flertall uavhengig av stil), eller hvis man sikter til én person: deg eller Dem.
3 *? Vi viser til deres brev.
Med liten forbokstav er deres = 2. eller 3. person flertall. Utsagnet ovenfor kan altså være korrekt hvis man svarer på et brev som flere personer står bak (2. person flertall). Men er det stilet til én brevskriver, skal det være ditt eller Deres.
Hvilke regler gjelder for stor og liten forbokstav i navn på oster, viner og andre mat- og drikkevarer?
Hvis betegnelsene står for sorter/typer og ikke varemerker, skal det være liten forbokstav.
Det heter altså gruyère, roquefort, gouda (el. gauda), calvados, tabasko(saus). Det skal være liten forbokstav også når førsteleddet i ordet stammer fra et egennavn: gudbrandsdalsost, johannesbrød, ringerikspoteter.
Også vin- og brennevinssorter skrives med liten forbokstav: rødvin, beaujolais, sherry, madeira, sjenever, vermut, konjakk, akevitt. Merk at de enkelte vinmerkene (varemerkene) får stor forbokstav: Château de Bosc, Santa Carolina, Martini Bianco, Gammel Reserve, Courvoisier Very Special.
Et par eksempler kan illustrere dette:
Dynk kakebunnen med litt sherry; bruk gjerne Bristol Cream.
Til denne retten passer det godt med akevitt, for eksempel Gammel Reserve.
Bør vi skrive Haakon 7. eller Håkon 7.? Da jeg gikk på skolen, stod det Håkon 7. i lærebøkene, men nå finner jeg skrivemåten Haakon 7. på Språkrådets nettsider.
Det er Haakon 7. som er den offisielle skrivemåten i dag.
Håkon-navnet ble i gammelnorsk tid skrevet på forskjellige måter, blant annet Hákon og Hakon. Den første vokalen i navnet var opprinnelig en lang a, som i løpet av middelalderen ble til en å-lyd. Bokstaven å forekommer i norsk første gang på 1400-tallet (men slo ikke bredt gjennom slik som i svensk). I flere århundrer gjaldt dansk rettskrivning i Norge, med aa. Riksmålet gikk formelt bort fra dobbel a i 1917, dansk gjorde det først i 1948.
Norsk språknemnd utarbeidet i 1963 lista «Historiske navn i lærebøker». (Det er den, med utvidelser og justeringer, som ligger til grunn for lista Historiske navn på nettsidene våre i dag.) Denne lista sprang ut av et ønske om å standardisere skrivemåten av historiske navn, som hadde variert mye, i lærebøker for skolen. Det ble slått fast at skrivemåten Håkon skulle brukes i alle norske kongenavn i godkjennningspliktige lærebøker, medregnet Håkon 7.
Omkring årtusenskiftet kom skrivemåten Håkon 7. opp til debatt, og det ble vedtatt at for norske regenter etter 1905 skulle offisiell skrivemåte være den skrivemåten som personen selv brukte. Det betyr at man skal skrive Haakon 7., mens tidligere konger som het Håkon, fremdeles skal skrives med å. Omtrent samtidig falt for øvrig ordningen med offentlig godkjenning av lærebøker bort.
Vi har begynt å se på curling og lurer på hva vi skal kalle den runde tingesten. Er stein like riktig som sten?
I offisiell rettskrivning for bokmål er de to formene likestilt. Skriver du om (grå)stein ute, kan du selvsagt skrive om (curling)stein inne, og omvendt.
Er det tillatt å skrive legoklosser, siden det er et innarbeidet uttrykk på norsk? Jeg syns det ser litt rart ut med LEGO-klosser, Lego-klosser eller Legoklosser.
Lego er et registrert varemerke, og bedriften har vært svært nøye med å følge opp juridisk hvis noen prøver å gjøre Lego til et allmennord.
Den riktige skrivemåten er derfor Lego-klosser, med stor forbokstav og bindestrek.
Kan marka regnes som egennavn på skogen rundt Oslo? I lokalavisa jeg arbeider i, skriver vi stadig om marka i forbindelse med ny lov, hyttebygging etc. Miljøverndepartementet bruker stor og liten m om hverandre i saker om marka (Oslomarka). Hva er riktig?
Oslo er ikke alene om å ha ei eller flere marker omkring seg, altså utmarksområder med skog. Dere bør velge mellom marka og Oslo-marka.
Avgrensede områder som Nordmarka og Østmarka har stor forbokstav.
Viser man til all marka rundt Oslo, kan man også skrive Oslo-marka på linje med f.eks. Oslo-skogen. Det heter riktignok Oslomarka i lovverket (se nedenfor), men siden Oslo-marka består av flere atskilte områder (i motsetning til f.eks. Oslofjorden), er det best med bindestrek, som i verket Oslo-Marka. I boka Markaboka (der marka konsekvent skrives med liten m), kalles områdene også oslomarkene.
Kort sagt: Når det gjelder forbokstaver, er tur i marka (Oslo-marka) på linje med tur på fjorden (Oslofjorden).
Mange kjenner nok marka bare som navn på den ene marka rundt byen de bor i; de mangler ordet mark i det vanlige ordforrådet sitt. Sammensetninger med marka- vitner om nettopp dette. Ord som markatur og markatraver uttales gjerne med tonem 1 i marka- (jf. Kina i Kina-kjenner). Marka- er her bestemt form entall, på linje med skogen.
Hvis oslofolk hadde regnet marka som et vanlig ord, ville det i stedet hett enten marktraver, marketraver eller markatraver med tonem 2 i marka- (som i bønner, ikke bønder). Markatraver med tonem 2 ville vært på linje med ferdamann, Strandavatnet, Markabygda osv. Ferda-, Stranda- og Marka- er ikke bestemt form entall, men en sammensetningsform som har rot i gammel genitiv. A-en fungerer her som s-en i skogs-. Det er en helt annen a enn a-en i bestemt form entall.
Sett nå at marka hadde hett skogen, og at ordet skog ikke var så godt kjent lenger. Oslo-skogen ville da omfattet Nordskogen, Sørskogen osv. Mange oslofolk ville likt å kalle skogen(e) sin(e) Skogen med stor S. Hvis de ikke kjente til andre skoger, ville de kanskje ha insistert på nettopp det. Vi ville snart fått skogentur og skogentravere i stedet for skogstur og skogstravere.
Oslo kommune opererer med Marka som en administrativ enhet (en fellesbetegnelse på det som ligger utenfor bydelsområdene). Slik sett kan det argumenteres for at Marka er et navn, i alle fall et administrativt navn, om ikke noe egentlig stedsnavn.
I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) er begrepet «Marka» legaldefinert i § 2 og i det tilhørende kartet. Det er tale om et område som strekker seg over mange fylker og kommuner. Marka etter denne definisjonen skiller seg fra Oslo kommunes administrative bydel Marka, som (naturlig nok) bare omfatter områder innenfor Oslo kommune (inkludert bebodde områder i Maridalen og Sørkedalen som ikke ligger innenfor Marka etter loven).
Ikke noe av disse to marka-begrepene sammenfaller helt med «marka» i vanlig dagligtale. Til sammenligning har Oslo kommune også en administrativ bydel som går under betegnelsen «Sentrum». Det administrative området «Sentrum» omfatter den innerste delen av bykjernen i Oslo og er trolig et mindre område enn det de fleste til vanlig vil legge i begrepet «(Oslo) sentrum», som bør skrives med liten forbokstav.
Selv om man måtte være nødt til å operere med de administrative navnene i arbeidstida, kan man trygt gå på tur i marka med liten m på fritida (eller i sentrum med liten s, om man foretrekker det).
Eg lurer på om vi har ord med både æ, ø og å i seg.
Med litt fantasi kan du sikkert laga fleire sjølv, men du kan ikkje rekna med at alle vil godta dei som brukande norske ord.
Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?
Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong.
Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil.
Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».
Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.
Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.
Stemmer det at stillingstitlar og yrkestitlar alltid skal skrivast med liten forbokstav?
Ja, på norsk skal slike titlar ha liten forbokstav.
Såleis heiter det ikkje berre «direktør Hanna Olsen», «professor Bjerke», «cand.scient. Halvorsen», «pastor Johnsrud» osv., men òg «kong Harald» og «stortingspresident Andersen».
Denne regelen gjeld dessutan når tittelen står under namnet på visittkort, ved brevunderskrifter og liknande, til dømes slik:
Hanna Olsen
direktør
(Regelen om stor forbokstav i nytt avsnitt slår ikkje inn her, for det er tale om eit framhald, ei tilleggsopplysning.)
Må det være stor forbokstav i Internett? Og hvorfor skal det være to t-er? Er det i det hele tatt tillatt å fornorske egennavn?
Internett er navnet på et internasjonalt datanett som det bare er ett eksemplar av. Derfor har det hatt stor forbokstav i rettskrivinga: Internett (sjeldnere Internettet). Mange tenker likevel på Internett som et medium på linje med radio, film osv. Derfor åpnet Språkrådet i 2015 for å skrive navnet med liten forbokstav: internett(et). Kortvarianten nettet, som i «å være på nettet», har vi skrevet med liten n hele tida.
En grundig artikkel om skrivemåten finner du i Språknytt 2/2008.
Tidlig i 1990-åra var det lettere å se at Internett var navnet på et visst datanett. Den gangen var f.eks. BITNET og FidoNet synlige alternativ til Internett.
Det skal være to t-er til slutt i navnet fordi ordet nett skrives slik på norsk. Ingen juridisk person eier Internett. Dermed kan heller ikke noen person eller organisasjon gjøre krav på internasjonal råderett over navnet, og norske myndigheter kan fastsette en norsk skrivemåte.
Merk at sammensetninger som skrives i ett, skal ha liten i, uansett hvordan man skriver navnet ellers. Skriver man navnet med stor forbokstav, beholder man den store forbokstaven bare hvis man bruker bindestrek, altså: internettentusiast eller Internett-entusiast. Skriver man navnet med liten forbokstav, bruker man selvsagt bare liten forbokstav i sammensetningene.
Har dere en liste over ord som skal skrives med c og x på norsk? Hvordan er det forresten med nasjonalitetsord som canadisk/kanadisk? Finnes det generelle regler for fremmede bokstaver?
Nei, det finnes ikke helt generelle regler. Hvis du lurer på om et ord skal skrives med c eller x eller ikke, er det enkleste å gå rett til ordbøkene våre.
Allerede på 1800-tallet begynte vi å skrive s, k og ks i mange fremmedord med c og x. Denne fornorskingen har vært en langsom prosess. For eksempel ble det først i 1938 obligatorisk å skrive eksellent for excellent. Vi kan ikke love at ortografien noen gang blir helt konsekvent på dette området.
Vi kan likevel presentere en regel for noen av ordene. I tillegg kan vi servere vi en kort liste over ord som ofte skrives feil.
Vi kan skrive canadier eller kanadier og canadisk eller kanadisk, men bare Canada (ikke Kanada). Sammensetninger som kanadagås skriver vi med k (merk: liten forbokstav og ikke bindestrek).
Det samme prinsippet gjelder
Colombia (colombianer/kolombianer)
Costa Rica (costaricaner/kostarikaner)
Cuba (cubaner/kubaner)
California (californier/kalifornier)
Mexico (mexicaner/meksikaner)
Se også lista Utanlandske stadnamn.
Her er noen ord som ofte har blitt skrevet med c eller x, men som skal skrives med s, k eller ks.
Riktig |
Galt |
| boikott, boikotte
sentral ekstra frilans, frilanse handikap, handikappe oppbakking skanne, skanner svesisme transe miksmaster |
«boycott», «boycotte»
«central» «extra» «freelance» «handicap», «handicappe» «oppbacking» «scanne», «scanner» «svecisme» «trance» «mixmaster» |
Korleis skal ein skrive namnet på bakterien E. coli? Og kva gjer ein i samansetningar med dette ordet?
Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje).
Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav.
I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb.
Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.
Bør jeg skrive antakelig, deltaker, mottaker og gjentakelse eller antagelig, deltager, mottager og gjentagelse? Og hvorfor?
Du kan selv velge mellom variantene i en rekke ord som har valgfritt -tak- eller -tag-, men du bør bruke dem konsekvent.
Variantene er altså helt valgfrie, men hvert ord bør likevel skrives konsekvent i en tekst. Ulike avledninger av for eksempel deltak-/deltag- bør også behandles likt (deltaking + deltaker osv.). Du trenger ikke behandle hele gruppen av ord med valgfritt -tak-/-tag- likt, men det virker ryddig om du ikke veksler helt på slump. Det er for eksempel liten grunn til skrive deltaker og mottaker ulikt.
Den neste bolken beskriver formenes stilling i rettskrivningen de siste hundre årene. Den er nok mest for spesielt interesserte. I den siste bolken tar vi opp bruken av hvert enkelt ord.
Variantene med g stammer fra skriftfellesskapet med dansk, mens k-en ble tatt inn som valgfri form i 1938. Dette var drøyt tretti år etter at dansk b, d, g for det meste ble omgjort til norsk p, t, k i rettskrivningen. Bokmålet hadde tidlig på 1900-tallet tatt i bruk flere og flere tak-ord med obligatorisk norsk k, fra krafttak og mottak til opptak, tiltak, uttak og unntak. I lys av disse særnorske ordene var det rimelig å ha k-varianter også i ord med -tagelse, -tager og lignende. I 1938 ble de altså tatt inn som valgfrie former.
I 1959 ble det tatt et steg til: De gamle g-ene i tak-ordene ble redusert til sideformer (underordnede former) i rettskrivningen. I 2005 ble de sidestilt igjen, for i mange av ordene var g fremdeles i bruk både i tale og skrift.
Mens for eksempel deltaker og mottaker vant fort fram i k-form, holdt antagelig, feiltagelse og tiltagende seg bra med g. En grunn til at k ikke vant her, er at selve ordene ikke hadde tradisjon med k i vanlig talemål rundt omkring i landet (i stedet brukte man blant annet henholdsvis trolig, mistak og økende). Enkelte andre ord, som for eksempel betagende, hadde ikke noe klart motstykke i folkemålet; derfor er det bare betagende som klinger riktig.
Her omtaler vi utbredelsen som variantene av hvert enkelt tak/tag-ord har hatt i norske tekster (vi har søkt ved hjelp av ngram-tjenesten til Nasjonalbiblioteket). Utbredelsen alene bør ikke avgjøre hva du velger, men det gir deg et grunnlag for egne valg. Bruk Ctrl + F til å finne ordet du er ute etter nedenfor.
TAKER har overtak
De fleste ordene med -taker/-tager brukes for det meste med k, som vant fram mellom 1938 og 1990.
To sentrale ord er deltaker og mottaker, der k har dominert siden 1950–60-åra. Lønnsmottaker og særlig nyere ord som fjernsynsmottaker, radiomottaker og GPS-mottaker har stor overvekt av k.
Båndopptaker skrives nesten alltid med k, det samme gjelder i dag potetopptaker og tidtaker.
Disse menneskelige takerne har også helst k: leietaker, forsikringstaker, intiativtaker, lønnstaker, arbeidstaker, pristaker og arvtaker. I iakttaker skulle man kanskje vente mest g, siden ordet er en anelse gammeldags, men k har vunnet fram etter tusenårsskiftet. Bare én tager har klart overtak: avtager, og det skyldes nok mest at selve ordet er så lite brukt i dag.
Å blande tagere og takere i samme tekst er ikke særlig godt motivert.
TAGENDE har overtak
Det viktigste unntaket fra det som står i overskriften, er deltakende, som helst har k. Det henger jo sammen med deltaker ovenfor.
Ellers dominerer g i ord som har lite grunnlag i vanlig norsk talemål, som betagende, inntagende og overhåndtagende. Her må man kunne bruke g selv om man bruker k ellers, uten å bli beskyldt for å være inkonsekvent. Eller man kan velge helt andre formuleringer.
Foretagende er ennå vanligst, nok fordi konkurrenten snarere er foretak enn foretakende.
Også i avtagende og tiltagende har g overtak. Det er kanskje uventet, men det henger sammen med at det på norsk helst heter minkende og økende.
Litt underlig er det at nærtakende med k ikke har fått bedre feste.
TAKELSE og TAGELSE vakler om kapp
Igjen finner vi en delta-avledning blant de mest typiske k-ordene: deltakelse. Også fritakelse har oftest k, men det korte fritak er uansett det vanligste. Gjentakelse har mest k. Overtakelse og overtagelse står i et uklart forhold, men trolig dominerer overtakelse. Mottakelse har fått overtaket først i den senere tid, trolig med drahjelp fra mottaker. Mest uventet er k-overtaket i vedtakelse, for det er sjelden dette ordet brukes nå for tiden (jf. det vanligere vedtak).
Iakttagelse er nok vanligst (tross iakttaker), men k haler innpå. Det samme gjelder antagelse.
Unntagelse og opptagelse har mest g, sikkert fordi det er de enkle og greie kortordene unntak og opptak som har vunnet fram, ikke alternativet med -kelse. Feiltakelse med -k- har vunnet fram i det siste (jf. også mistak).
Man kan langt på vei gjennomføre enten g eller k i de ordene man trenger ovenfor.
TAKELIG og TAGELIG
Mottakelig skrives oftest med k (jf. mottaker ovenfor), men uimottakelig ses oftere med g for k.
Antakelig med g var i ferd med å vinne fram, men antagelig har trolig dratt fra igjen. (Konkurransen med formodentlig, trolig og sannsynligvis forstyrrer bildet; for eksempel kan man regne med at trolig brukes mer av dem som ville brukt antakelig.) Uantagelig har nok hatt mest g hele tiden, som man skulle vente av det litt gammeldagse ordet. Også i påtagelig er det fremdeles mest g, men forspranget er ikke stort.
Andre ord
Tagning brukt om sammenhengende del av innspilling, som i engelsk take, har overtaket på takning. Men i tidtaking er det omvendt. Avtagbar står fremdeles sterkere enn avtakbar. Som i andre tilfeller kan det være påvirkning fra og støtte i dansk og svensk.
Blir bokstaven w brukt i nokon norske namn og andre ord som ikkje er tekne inn frå andre språk?
Bokstaven w finst ikkje i norske arveord (= ord som ikkje er lånte frå andre språk), berre i innlånte ord (som wolfram og show). Bokstaven blir likevel nytta i mange norske namn.
Bokstaven w er i det heile sjeldsynt i norsk, som du lett ser når du slår opp i ei ordbok. Til dømes har Tanums store rettskrivningsordbok, som er på 1546 sider, berre to sider med oppslagsord som byrjar på w. Dei fleste av dei er utanlandske stadnamn eller innlånte ord. Søkjer du på %w% i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, får du fram alle dei vanlegaste orda med w i norsk.
Det er annleis med namn. Wold (Voll) og Wiik (Vik) er norske namn som mange framleis skriv med w. Eit anna døme er etternamnet til Noregs mest vidgjetne diktar tidleg på 1800-tallet, som kjem av namnet Verkland (i Sogn). Familien skreiv det med w, som Wergeland. I førenamn, som Wenche og Willy, er w-en gjerne importert med namnet.
Går vi til sein gammalnorsk tid og ser på handskriftene, finn vi w i vanlege norske ord (ofte i framlyd, altså fremst i ordet). I gamalnorske handskrifter brukte ein dessutan u og v om kvarandre. (I tillegg fanst ein såkalla insulær v, som likna på ein spegelvend y.)
I fleire hundre år nytta ein gjerne w for v i dansk skrift, og mange norske namn fekk skrivemåten sin då. Men på 1800-talet var ein gått heilt bort frå w-en i rettskrivinga. W hang att i namn berre av gammal vane eller vart sett inn etter utanlandsk mønster.
I gammalnorsk vart bokstaven v faktisk uttalt som w blir uttalt på engelsk, medan vår moderne v-lyd vart skriven f. Med andre ord: Lenge skreiv ein v og sa w, seinare skreiv ein ofte w, men sa v!
I ord der bokstaven w finst i moderne norsk, blir han uttalt som vanleg v. Det gjeld òg i mange forkortingar. BMW blir uttalt som /be-emm-ve/ og WTO som /ve-te-o/. Dette har sikkert praktiske grunnar. Ved Internett-adresser er det ein tendens til å forenkle sambandet www og uttale det /veveve/. Eventuelt blir det anten /dobbel-v dobbel-v dobbel-v/ eller /tre gonger dobbel-v/.
Du kan lese meir om w og andre bokstavar i Arne Torps artikkel «Bokstaver og alfabet» i Språknytt.
Når vi omtalar Statens pensjonsfond utland uformelt som oljefondet, er det rett å bruke liten forbokstav?
Ja. Rett nok kan tilnamn ha stor forbokstav, men dette kan vi beint fram rekne som ei beskrivande nemning (på line med til dømes statsbudsjettet).
ordbøkene.no
Søk