SøkSpråkspørsmål og svar
I eit fjernsynsprogram for born vart ein hund omtalt som gravid og ein annan som sjenert. Det var løye å høyra. Er det rett ordbruk?
Svar
Det er terminologisk tvilsamt og eit kraftig tradisjonsbrot å snakka om gravide dyr. Fagtermen er drektig. Både graviditet og sjenanse har stort sett vore reservert for menneske.
Direkte omsetjing frå engelsk fremjar einsrettinga. Shy er både blyg (sjenert) og sky. Pregnant er både gravid og drektig.
Å kalla dyr gravide eller sjenerte kan vera eit døme på menneskeleggjering av dyr, men oftast er det nok berre uttrykk for manglande kjennskap til nyansar i ordtilanget.
Meir om «graviditet»
Veterinærane har alltid snakka om drektige dyr, og bøndene gjer det same. Men bøndene har òg brukt heilt andre ord som har lengre fartstid i norsk, mellom anna tidd og bær. Merk: Begge orda blir brukte litt annleis enn drektig. Drektigheita er underforstått i uttrykk som kua er bær i januar eller kua er vårbær. Det å bli drektig kan òg heita å ta seg. Kalvtung og føltung er ord for ku og merr som er langt på veg.
Meir om «sjenanse»
På bokmål seier ein (folke)sky om alle slags dyr og folk, som i dansk, og det har vorte vanleg i nynorsk òg. I tradisjonell nynorsk og mange bygdemål har det heller heitt skygg eller skjerr.
Døme frå diktet «Vandring» av austlendingen Halldis Moren Vesaas:
Døme frå romanen Mot stupe av vestlendingen Ragnvald Vaage:
Det motsette av skjerr er spak. Ville dyr er òg vare og vake.
Elles kan både menneske og dyr vera lite lagkjære utan å vera direkte skjerre eller sjenerte.
Heter det prosjektør, projektør, prosjektor eller projektor? Skal j-ene uttales rett fram eller med sj-lyd?
Svar
Dette var rettskrivningssituasjonen før:
projektor ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
I 2021 ble det innført to nye ting: et betydningsskille mellom prosjektør og projektor + en helt ny variant: prosjektor, basert på den engelsk-norske uttalen av projector. Flere tiårs markedsføring av slikt utstyr til kontor- og hjemmebruk hadde påvirket norsk talemål, og kravet om en ny skrivemåte hadde vokst.
Her er stoda i dag:
projektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’
Uttalen
Generelt er bokstavrett uttale av nyere importord anbefalt. Det tilsier at projektor og prosjektor bør uttales som de skrives. Det er ingen grunn til å uttale projektor med engelskinspirert sj-lyd når denne uttalevarianten har fått sin egen skrivemåte.
Hvorfor proj- før?
Grunnen til at vi lenge skrev projektor uten sj, er at ordet henger nær sammen med projisere og projeksjon, som både skrives og uttales med j-lyd. Opphavet er latin projicere ‘å kaste fram’ (av pro + jacere ‘å kaste). De beslektede ordene prosjekt og prosjektil har vi skrevet med -sj- siden 1938.
De som legger vekt på sammenhengen med projisere og projeksjon, kan godt fortsette med å skrive projektor.
Hva med prosjektør?
Varianten prosjektør er en fornorsking av fransk projecteur. Før 1984 ble det skrevet projektør (men vanligvis uttalt med sj).
Det ble i 1984 gjort et vedtak om ikke å skille mellom betydningene av prosjektør og projektor. I Bokmålsordboka ble både projektor og prosjektør forklart med ‘lyskaster’ og ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram tekst, lysbilder og videoer med (‘skriftprojektor’ og ‘videoprojektor’).
Likevel var det en forskjell: Prosjektør ble brukt mest i betydningen ‘lyskaster’, mens projektor (nå altså også prosjektor) ble brukt mest i de andre betydningene, altså om framvisningsapparater. Fra og med 2021 har prosjektør bare hatt betydningen ‘lyskaster’ i rettskrivningsordbøkene.
Boksøk (nb.no)
Her er resultatet av et søk i et utvalg kilder ved nb.no. Avissøk gir et litt annet bilde, det samme gjør søk i hele tekstmassen. Men dette er illustrerende nok.
Før 2000 er det oftere lyskaster-betydningen som ligger under p-ordene. Når projektor skyter i været, er det i stor grad med uttalen /prosjektor/.
Hva betyr egentlig bjørnetjeneste? Jeg mener at det er å gjøre noen en tjeneste som viser seg å ha negative følger, mens barna mine mener at det er å gjøre noen en kjempetjeneste. Det eneste vi er enige om, er at det vil være en bjørnetjeneste om jeg gjør leksene for dem!
Svar
En bjørnetjeneste er «tjeneste» med negative konsekvenser, egentlig en ikke-tjeneste. Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.
Dette brukes som et bilde på både små og store utilsiktede negative konsekvenser. Hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det en typisk bjørnetjeneste i tradisjonell forstand.
Når man har hørt om Fontaines fabel, bør det være lett å huske hva bjørnetjeneste betyr. Det er ikke som med forfordele og mange andre såkalte pendelord (ord som skifter betydning) som det kan være vanskelig å forstå bakgrunnen for.
Merk at koseordene bjørneklem og bamseklem ikke har noe som helst med bjørnetjeneste å gjøre. Men det kan hende at nettopp disse ordene har påvirket bjørnetjeneste i «positiv» retning.
Lurt å kjenne og bruke uttrykket i den gamle betydningen
Det kan faktisk være en bjørnetjeneste å ikke lære barna den tradisjonelle betydningen av ordet bjørnetjeneste. Hvis man ikke kjenner den betydningen, vil man misforstå mange nye og gamle ytringer i både norske og utenlandske tekster. Vinner den nye betydningen fram, mister vi dessuten et fyndig uttrykk på norsk, for alternativet er en omskrivning med flere ord. Man kan altså gjøre hele ordforrådet en slags bjørnetjeneste.
Ordet i andre språk, og opphavet
Ordet eller begrepet er kjent i bl.a. tysk (Bärendienst), svensk og dansk. Fransk har le pavé de l'ours ‘bjørnestein’ (for bjørnen brukte en stein, se nedenfor), mens service d'ours er mindre kjent. Engelsk mangler begrepet. Når bjørnetjeneste oversettes til engelsk i ordbøkene, kan det være slik:
bjørnetjeneste: disservice (meant for somebody's good), well-meant but very awkward help; å gjøre noen en bjørnetjeneste: to do somebody a disservice, to do somebody a bad turn
Historien om denne «tjenesten» er eldre enn La Fontaine. Den kan visstnok spores tilbake til India, der det er en ape som gjør bjørnetjenesten.
Illustrasjon av J.J. Grandville, lagt ut av Bibliothèques de Nancy på flickr.com.
Vi arbeider med å legge til rette omsorgstjenester for mennesker med utviklingshemming. Vi lurer på om man kan bruke spiritualitet som synonym til åndelighet.
Svar
I dag ser vi en tendens til å bruke spiritualitet mer og mer i den vide betydningen ‘åndelighet’. Dette skyldes først og fremst påvirkning fra engelsk spirituality. Vi anbefaler å bruke åndelighet om det åndelige (= sjelelige, kulturelle, religiøse) og reservere spiritualitet for det åndrike/åndfulle og vittige, slik det har vært vanlig å gjøre på norsk.
Åndelighet og spiritualitet har hatt et langt samliv i språkhistorien. Ånd(e) og spirit(us) betyr stort sett det samme. Ordene viser opprinnelig til noe luftig og gjerne hellig som kan blåses inn i mennesker (inspirasjon er opprinnelig ‘innblåsing’).
Man skulle tro at de avledede ordene åndelighet og spiritualitet var like synonyme, men det er ikke fullt så enkelt. De har delvis gått sine egne veier.
Spiritualitet
På norsk har spiritualitet stort sett blitt brukt om det åndfulle og åndrike snarere enn det åndelige. Det spirituelle står altså i motsetning til det kjedelige (ikke til det fysiske, kroppslige og verdslige).
Bokmålsordboka definerer spirituell som ‘åndfull, åndrik’ (som i «et spirituelt foredrag»), og spiritualitet som ‘åndfullhet’. En som er åndfull (eller åndrik), ‘kombinerer vektig innhold med elegant framføring’ eller er ‘vittig, fengslende’. Som plussord er spiritualitet altså omtrent det samme som ‘vidd’, som kan være helt fritt for åndelighet.
Dette er i samsvar med beskrivelsen i Det Norske Akademis ordbok (NAOB):
I den historiske Ordbog over det danske Sprog finnes riktignok spor av bredspektret spiritualitet som dekker det meste: ‘det at være af åndig natur; åndeligt liv; åndrighed’. Adjektivet spirituell har også kunnet dekke alt dette: ‘fuld af, præget af aand, vid; aandfuld; aandrig; vittig’.
Men det er de norske ordbøkene ovenfor som viser hva som har vært gjengs bruk i norsk gjennom lange tider.
Åndelighet
Å være åndelig er i Bokmålsordboka forklart som:
1 ‘sjelelig, motsatt legemlig’ (som i «være godt utrustet både åndelig og kroppslig» eller «åndelig og materiell kultur»)
2 ‘religiøs, motsatt verdslig’ (som i «åndelige sanger» eller «samtale om åndelige ting»)
Dette har vært de viktigste betydningene av åndelig i allmennspråket, og åndelighet har vært det tilhørende substantivet. Åndelighet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i NAOB:
Påvirkning fra engelsk
Omtrent på samme måte har det vært skilt mellom spirituell og åndelig også på dansk og svensk. Men går vi til moderne dansk, i Den Danske Ordbog, ser vi at den brede betydningen av spirituel og spiritualitet faktisk har seilt opp på førsteplass. Også i svensk har visst vide betydninger av spirituell tidligere nærmest forsvunnet og i det siste (trolig inspirert av engelsk) kommet tilbake med litt fornyet innhold. Det nye kan være knyttet til såkalt nyåndelighet eller nyreligiøsitet. Dette feltet er for uoversiktlig til at vi tør si noe mer om det. Kanskje vil man bli nødt til å revidere de allmennspråklige ordbøkene til slutt.
Rådet
Det er fremdeles mange nordmenn som ikke vil gå med på at spiritualitet er fullt ut det samme som engelsk spirituality ‘åndelighet’. Vi vil nok råde dere til å bruke åndelighet hvis det gjelder det åndelige kontra det legemlige/materielle/verdslige. Det heter jo fremdeles helst åndelige behov og åndelig omsorg.
Til slutt et boksøk i kilder ved nb.no som viser hvordan en fornyet interesse for åndelighet under nytt navn skjøt fart rundt 1980:
