Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Det er mange som bruker ordet sablere om å kappe hovudet av ei flaske sjampanje. Er det rett?

Svar

Verbet sablere står ikkje i ordbøkene enno, men det er ikkje gale å bruke det.

Nettsøk syner at bruken av ordet har auka etter 2010. Det eldste dømet vi finn, er frå Dagbladet 29.12.95 (sjå utklipp nedanfor), og her går det fram at både fenomenet og ordet er nytt i Noreg.

Slår ein opp verbet sable i ordbøkene, finn ein ikkje tydinga ‘kappe tuten av flaske’. Verbet sablere er klårt meir etablert i denne tydinga. Det står ikkje i ordbøkene, men det er brukt ein god del i avisene mellom 2000 og 2020.

fransk skil ein mellom sabler (å feire med sjampanje) og sabrer, som er å opne ei flaske med sabel. NAOB har med sabrere med -r- i den relevante tydinga, men grunnlaget for det ordet i norsk skriftkultur er nærmast null – i heile kjeldetilfanget til Nasjonalbiblioteket (nb.no) er det vanskeleg å finne meir enn tre–fire døme frå før 2022.

Sabel heiter sabre på fransk, så det å skrive sablere på norsk er parallelt med å skrive sabrer på fransk. Det er ingen avgjerande grunn til at ord for sabelbruk ikkje skal ta utgangspunkt i det eksisterande ordet sabel på norsk. Om fagmiljøet likevel ynskjer å satse på r-varianten (som nokre av dei ferske døma kan tyde på), står dei fritt til det, men l-varianten har altså best feste frå før og ikkje minst best sjanse til å bli forstått av folk flest.

Mediene har begynt å bruke ordet kroppsskade for det eldre legemsbeskadigelse. Jeg mener det må være kroppsskading man kan siktes for. Har jeg rett?

Svar

Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, skriver seg fra den nye straffeloven. Før het handlingen (skadingen) altså legemsbeskadigelse, mens legemsskade var ordet for resultatet.
Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har, og ikke en handling. La oss si at det handlet utelukkende om skading av knær; da ville vi altså med den nye logikken sagt «siktet for kneskade» og «straffen for kneskade er …». Det klinger rart.
Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppsskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Vi sier jo selvskading, ikke selvskade.
Nå har vi vi den merkelige situasjonen at A kan får erstatning for «kroppsskade», mens B kan siktes for den samme «skaden».

Disse paragrafene viser hva straffeloven legger i ordene:

§ 271 Kroppskrenkelse
[…] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom
a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller
b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.
§ 272 Grov kroppskrenkelse
Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og […]
Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.
§ 274 Grov kroppsskade
Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og […]
Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare.

Hvorfor sier barn nå «Jeg vil ha en til is» i stedet for «Jeg vil ha en is til»?

Svar

Den enkleste forklaringen er at «(få) en til» gjennom flittig bruk har smeltet sammen til en fastere enhet. Det er jo «en til» som er hovedbudskapet i situasjonen. Hva man vil ha mer av, sier seg gjerne selv. Substantivet kan eventuelt hektes på til slutt.

Fenomenet kan ha flere sammenfiltrede røtter. Vi kan heller ikke se bort fra påvirkning fra engelsk (jf. one more), men det gjelder i så fall bare nyere bruk.

Uttrykksmåten er gammel i flere norske dialekter. På trykk finner vi «ein til gong» allerede i Fedraheimen for 1883 og i gamle eventyr fra Nord-Norge. Vi finner spredte gamle treff både vestfra og fra Kristiania.

Den finnes dessuten i dansk og svensk, se henholdsvis svarbasen til Dansk Sprognævn og under D 11 a β i Svenska Akademiens ordbok.

I alle tilfeller kan det være slik at «(få) en til» er blitt en fast frase som substantivet kan hektes på etter behov. Det er slik det svenske Språkrådet ser det.

Selv om uttrykksmåten er ny og virker barnslig i deler av landet, kan den være god og gammel andre steder, særlig nordafjells (riktignok kommer det fra barnemunn i dette gamle eksempelet fra Trøndelag). Det er forresten ikke sikkert tilblivelseshistorien er den samme alle steder; «en til x» kan ha blitt til på litt ulike grammatiske grunnlag.

Lærere spør oss av og til om det er «feil» å si «en til x», og om de bør rette det. Grammatisk galt kan det ikke kalles, og det er lov å si hva man vil. Men i skriftlig arbeid kan det godt kommenteres at mange ikke oppfatter uttrykksmåten som helt «voksen».

Nesten alle politikere sier at de «stiller spørsmålstegn ved» saker og ting. Er denne uttrykksmåten blitt akseptabel nå?

Svar

Den kan regnes som en sammenblanding av «stille spørsmål» og «sette spørsmålstegn ved». Vi anbefaler ikke å skrive «stille spørsmålstegn ved».

De klassiske formuleringene er:

å stille spørsmål om = spørre om
å sette spørsmålstegn ved (om) = lure på, stille seg skeptisk til, trekke i tvil

Rundt 1960 tok man i bruk hybriden «å stille spørsmål ved (om)», og etter 1980 har det vært vanligere å stille spørsmål ved ting enn å sette spørsmålstegn ved dem.

Hvis man er i tvil om hva man skal velge, kan man vurdere å bruke enklere og tydeligere uttrykk. Her er et gammelt råd fra Språkrådets Godt språk i lærebøker:

Stille spørsmål ved er et vanlig, men uklart uttrykk. Hvis meningen er ‘trekke noe i tvil’, heter det sette spørsmålstegn ved. I stedet for stille spørsmål ved om oppgaven kan løses kan vi tilrå stille spørsmålet om oppgaven kan løses e.l.

Heter det virkelig på ekte og på lat, eller er det barnespråk? Kan det brukes i skrift?

Svar

Det er nok mange voksne som sier på ekte i dag, men for andre voksne har det en barnslig klang. På ekte er helst til muntlig bruk og lite aktuelt i vanlig sakprosa. I skrift må man bruke det på egen risiko. På lat er enda mer markert barnslig.

Man skulle tro at på ekte kom av noe mer fullstendig, som det gamle på ekte vis, men betydningen er jo en annen.

Før het på ekte oftest på ordentlig. I dialekter der ordentlig ikke forenkles til årntli eller ånkli, er ordentlig lite uttalevennlig, og i mange dialekter, særlig i vest, er ordentlig lite brukt i det hele tatt. Det kan ha fremmet utbredelsen av på ekte.

Det kan forresten godt hende at på ordentlig også har blitt oppfattet som barnslig i gamle dager. Uttrykket er åpenbart en ellipse (forkortelse) av noe, men det er ikke opplagt hva det kommer av. Hvis det kommer av på ordentlig måte/vis, har det i tillegg skjedd en betydningsendring. Beslektede uttrykk som noen ganger, men ikke alltid kan erstatte på ordentlig er på/for alvor, virkelig og i virkeligheten/røynda.

Uttrykkene på ordentlig og på ekte har begge uklar bakgrunn. Det er vanskelig å se annen språklig kvalitetsforskjell på dem enn alderen og utbredelsen (og dermed stilverdien).

Tradisjonelle uttrykk for på lat er blant annet på liksom, på skrømt og for syns skyld. Alle kan brukes i skrift. Riktig gammelt, men lite brukt i skrift, er nynorsk/dialekt på læst, som rent grammatisk har mye til felles med på lat. (Nynorsk å låst som – eg læst som svarer til bokmål å late som – jeg later som.)

Vi har tallause substantiv som vert omgjorde til verb: ein fest – å feste (delta i festleg lag), ein bil – å bile, eit tak – å take (at bilen tippar rundt og hamnar på taket). Kva meiner Språkrådet om slike nyord?

Svar

Språkrådet har ingen innvendingar mot denne måten å lage nyord på, så sant det nye ordet verkeleg trengst, og det ikkje verkar forvirrande eller kjem i staden for eit anna godt ord eller uttrykk.

Nokre ord, som å take i den nye tydinga, kan ein rett nok ikkje vente at folk forstår utan vidare.

Vi har alltid laga verb med denominative avleiingar, som det heiter. Fenomenet er eldre i språket vårt enn namnet norsk er. Særleg mange av verba som vert bøygde med -a i fortid (-a eller -et i bokmål), kjem av substantiv. Sjå utklipp frå Olav Beito Nynorsk grammatikk (1986):

Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?

Svar

Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong.

Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil.

Tradisjonell kortvariant

Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».

Ny og gammel diftong

Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.

Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til .

Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?

Svar

Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk. En annen trend på det samme betydningsområdet er «fremstår slik og slik».

Innsiget av «virker være» i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser (se nedenfor) viser at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra. Det er skrevet en masteravhandling om emnet.

«Virker (å) være» er blitt en kurant formulering for mange i dag, men det er nok fremdeles mange som oppfatter uttrykket som lite stilsikker norsk. Man kan gjerne velge andre formuleringer i stedet.

Hva heter det fra før?

På norsk heter det tradisjonelt ikke for eksempel

* Hun virker (å) være fornøyd
* Hun fremstår (som) fornøyd

Derimot heter det blant annet:

Hun virker fornøyd
Det virker som (om) hun er fornøyd
Hun ser fornøyd ut
og stivere: Hun later til å være fornøyd

Et annet eksempel:

* Det virker å være et nytt fenomen

Her kan det passe med:

Det ser ut til å være et nytt fenomen
Det synes å være et nytt fenomen
Det er visst et nytt fenomen

Virker å være erstatter altså et helt knippe med uttrykk, og nettopp det er nok en grunn til at formuleringen vinner fram. Den sprer seg uten støtte i svensk eller engelsk.

Trendene

Nedenfor er et grovt bilde av utviklingen i aviskilder (nb.no, n-gram):

Satt på spissen kan det fremdeles «framstå» litt lite voksent å skrive at noe framstår eller virker være slik eller slik. Ser ut og virker (uten være) er grei norsk og tross alt mangfoldige ganger vanligere:

På jobben min snakkes det nå om å svare ut saker. Dette uttrykket er nytt for meg. Er det korrekt? Noen snakker også om å svare opp ting.

Svar

Uttrykkene er ganske riktig nokså nye i norsk, og de er ikke blitt så vanlige at de har fått plass i rettskrivningsordbøkene. Likevel kan de vanskelig stemples som helt gale.

Svare ut

Å svare ut betyr altså å kvittere ut noe ved å svare på det. Det kan kanskje betraktes som en sammentrekking av
svare [på + kvittere] ut
Det kan altså være en effektiv formulering i forbindelse med saksbehandling og svartjeneste. Men ellers kan det fungere mer som støy i kommunikasjonen, for mange synes at det er en fremmed, motepreget og unødvendig formulering. Her er et utdrag fra en kommentar av Trygve Lundemo i Adresseavisen:

Svare opp

Å svare opp brukes visst for alt fra å svare (på) og besvare til å ta seg av, følge opp, møte og innfri.
Å svare opp har en litt annen slags bakgrunn enn å svare ut. Det Norske Akademis ordbok (naob.no) antyder at uttrykket er dannet etter engelsk mønster (jf. følge opp og sjekke opp). I svensk, der uttrykket regnes som litt uformelt, er det helt etablert, jf. Svenska Akademiens ordbok (saob.se):
svara upp
[forkortet og oversatt artikkel; merk at motsvara rommer litt andre nyanser på svensk enn motsvare på norsk – her er det oversatt direkte]
1) reagere på en slik måte at man «motsvarer» de krav som stilles i situasjonen, også i uttrykket svara upp med ngt, reagere med (noe som «motsvarer» den impulsgivende omstendigheten)
  • (Stalin) förde en politik, som hade folkets stöd, och på hans appeller svarade folket upp
  • (Travhästen) Nevele Casta […] (tog) ledningen och fick bestämma, svarade upp genom sista kurva, ryckte ifrån överlägset in på upploppet
2) i uttrykket svara upp mot (iblant også till) noe, «svare mot» noe, «motsvare» noe (særlig krav, som på den måten oppfylles); oppfylle (krav eller forventninger o.l.)
  • Statens reaktion (emot brott) bör […] till sin kvantitet svara jämt upp mot det ändamål, som därmed rätteligen bör åsyftas
  • (Fotbollsspelaren) svarade upp till förväntningarna
I veddeløpssammenheng har det faktisk blitt brukt lenge i norsk:
  • […] da Arne Nilsen styrte Skjeppe Pil til angrep ut av siste sving, kunne ikke Pilternar svare opp favoritten (1985)

Det er kanskje ikke så rart at vi har tatt i bruk dette uttrykket, og det er i alle fall bedre enn «å respondere adekvat». Men det blir brukt urimelig mye for tida, kanskje særlig i helsevesenet. Vi ser ikke noen grunn til å bruke svare opp i stedet for etablerte formuleringer, så langt de er dekkende. For eksempel er det klart best å skrive svare til forventningene og å svare med en rett høyre.

Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut»?

Svar

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut.

Høres ut før og nå (for spesielt interesserte)

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at grafen for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå grafen. Når de to grafene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»!