Hopp til hovedinnhold

Språkspørsmål og svar

Hvorfor sier barn nå «Jeg vil ha en til is» i stedet for «Jeg vil ha en is til»?

Svar

Den enkleste forklaringen er at «(få) en til» gjennom flittig bruk har smeltet sammen til en fastere enhet. Det er jo «en til» som er hovedbudskapet i situasjonen. Hva man vil ha mer av, sier seg gjerne selv. Substantivet kan eventuelt hektes på til slutt.

Fenomenet kan ha flere sammenfiltrede røtter. Vi kan heller ikke se bort fra påvirkning fra engelsk (jf. one more), men det gjelder i så fall bare nyere bruk.

Uttrykksmåten er gammel i flere norske dialekter. På trykk finner vi «ein til gong» allerede i Fedraheimen for 1883 og i gamle eventyr fra Nord-Norge. Vi finner spredte gamle treff både vestfra og fra Kristiania.

Den finnes dessuten i dansk og svensk, se henholdsvis svarbasen til Dansk Sprognævn og under D 11 a β i Svenska Akademiens ordbok.

I alle tilfeller kan det være slik at «(få) en til» er blitt en fast frase som substantivet kan hektes på etter behov. Det er slik det svenske Språkrådet ser det.

Selv om uttrykksmåten er ny og virker barnslig i deler av landet, kan den være god og gammel andre steder, særlig nordafjells (riktignok kommer det fra barnemunn i dette gamle eksempelet fra Trøndelag). Det er forresten ikke sikkert tilblivelseshistorien er den samme alle steder; «en til x» kan ha blitt til på litt ulike grammatiske grunnlag.

Lærere spør oss av og til om det er «feil» å si «en til x», og om de bør rette det. Grammatisk galt kan det ikke kalles, og det er lov å si hva man vil. Men i skriftlig arbeid kan det godt kommenteres at mange ikke oppfatter uttrykksmåten som helt «voksen».

Da jeg pratet med en kompis, kom jeg til å si: «Der traff du spikeren på hodet!» Da protesterte han og sa at det heter å treffe hodet på spikeren. Hvem var det som traff?

Svar

Du traff nok best, for det vanlige er å treffe spikeren på hodet, altså i den rekkefølgen, jamfør tysk den Nagel auf den Kopf treffen og engelsk (oftest:) hit the nail on the head.

Men kameraten din bomma ikke helt. For eksempel nevnes i nyere svensk huvudet først, og denne rekkefølgen er også blitt den vanligste i dansk (ramme hovedet på sømmet). Den første som skreiv alle orda på moderne norsk vis (i stedet for hovedet, spigeren og paa), skreiv nettopp hodet på spikeren, enda det ikke var typisk for norsk på den tida. Dette var ingen ringere enn bokmålets bestefar, Knud Knudsen, og året var 1881. Han brukte forresten verbet råke, ikke treffe.

Selv om både hodet på spikeren, spikerhodet og det mer papirknitrende spikerens hode er logisk nok, er spikeren på hodet det tryggeste valget.