Svar
Den enkleste forklaringen er at «(få) en til» gjennom flittig bruk har smeltet sammen til en fastere enhet. Det er jo «en til» som er hovedbudskapet i situasjonen. Hva man vil ha mer av, sier seg gjerne selv. Substantivet kan eventuelt hektes på til slutt.
Fenomenet kan ha flere sammenfiltrede røtter. Vi kan heller ikke se bort fra påvirkning fra engelsk (jf. one more), men det gjelder i så fall bare nyere bruk.
Uttrykksmåten er gammel i flere norske dialekter. På trykk finner vi «ein til gong» allerede i Fedraheimen for 1883 og i gamle eventyr fra Nord-Norge. Vi finner spredte gamle treff både vestfra og fra Kristiania.
I alle tilfeller kan det være slik at «(få) en til» er blitt en fast frase som substantivet kan hektes på etter behov. Det er slik det svenske Språkrådet ser det.
Selv om uttrykksmåten er ny og virker barnslig i deler av landet, kan den være god og gammel andre steder, særlig nordafjells (riktignok kommer det fra barnemunn i dette gamle eksempelet fra Trøndelag). Det er forresten ikke sikkert tilblivelseshistorien er den samme alle steder; «en til x» kan ha blitt til på litt ulike grammatiske grunnlag.
Lærere spør oss av og til om det er «feil» å si «en til x», og om de bør rette det. Grammatisk galt kan det ikke kalles, og det er lov å si hva man vil. Men i skriftlig arbeid kan det godt kommenteres at mange ikke oppfatter uttrykksmåten som helt «voksen».