Språkspørsmål og svar

Svar

Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre. 

I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).

Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).

Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.

Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.

Endring i bruksfrekvens

Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:

Svar

Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng.

Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe.

Før het det i stedet:

Hva heter den største byen i Brasil?
Hva heter hovedstaden i Australia?

Eventuelt:
Hvilken by er den største i Brasil?
Hvilken by er hovedstad i Australia?

(Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.)

Konklusjon: 

Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».

Svar

Svar

Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards.

På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap.

Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.).

Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards).

Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.

Svar

Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme.

I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar:

Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no:

Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.

Svar

Ordet kan brukast, men det kan vere gode grunnar til å velje etablerte norske ord i staden.

Søk på nettet og i ein stor database over norske avistekstar syner at ordet senioritet er lite nytta i allmennspråket, men blir brukt ein del i visse bransjar.

Slår ein opp i engelske ordbøker, ser ein at seniority har fleire tydingar. Her er eit utklipp frå ordboka Merriam-Webster:

Det er ikkje opplagt at alle vil skjøne kva som er meint med senioritet. I mange tilfelle har vi allereie ord i norsk som dekkjer det som ligg i det engelske ordet, t.d. tenestetid, ansiennitet, (høgare) alder eller (høgare) rang. Det er liten grunn til å bruke senioritet der det etablerte norske ordet er dekkjande.

Svar

Ja, i og for seg, men oftast finst det betre alternativ.

Vêr kan tyda både vêr generelt og (vind og) uvêr særskilt, sjå tyding 3 i Norsk Ordbok og tyding 2 i Det Norske Akademis ordbok.

På reint formelt grunnlag må ein difor seia at ordbruken er korrekt, med teoretisk grunnlag i tradisjonell norsk. Men når ein ser etter i avisbasar og andre tekstkorpus, kan ein få mistanke om at det verkelege grunnlaget ikkje er tradisjonen. Uttrykket mykje vêr spreier seg på kostnad av dei gode uttrykka mykje uvêr og skiftande vêr frå midt i 1980-åra. Dei eldste belegga er frå ei norskamerikansk avis i krigsåra.

Det er likevel uråd å rå ifrå all bruk av uttrykket. Den nyare varianten høver godt som statistisk omgrep om eit vêrlag med mykje vind og væte og i tillegg mange eller bråe vêrskifte.

Fleire som skriv til oss, er irriterte over at det har gått inflasjon i den sjargongprega omtalen av uspesifisert vêr og meiner at ein bør vera meir presis. Det kan vera noko i det. Om ein ikkje viser til eit samansett fenomen av det slaget som er nemnt ovanfor, kan ein heller seia uvêr, ruskevêr eller skiftande vêr.

Svar

Svaret er litt avhengig av perspektivet. Sett at A og B er handlingsmuligheter. Hvis vi zoomer inn og fokuserer på mulighet A, har vi ett alternativ (B) til A, altså noe annet vi kan gjøre (jf. latin alter ‘annen’). Det samme gjelder den andre veien: A er alternativet til B. Men når vi zoomer ut, ser vi at vi har to alternativ ved siden av hverandre – eller kanskje til og med tre eller flere.

For det er også perspektivavhengig hva vi i det hele tatt regner som et alternativ eller en mulighet.

Passivitet eller negativt utfall som skjult alternativ

Hvis vi bare én handlingsmulighet (A) sier vi gjerne at vi ikke har noen alternativer (eventuelt «ett alternativ» og ingen andre).

Vi ser da bort fra at vi også kan la være å handle. Passivitet er nesten alltid et alternativ i vid betydning.

Vi ser også gjerne bort fra alternativ med negativt utfall for oss. Vi underforstår altså vilkåret som innledes med «om» eller «for at» nedenfor:

Vi har bare én mulighet (A) og ikke noe valg!
Vi har ikke noe alternativ til A!
Vi er nødt til å gjøre A!

… om / for at det skal gå bra (f.eks. om vi skal overleve).

Mer objektivt kan man likevel se situasjonen som et valg mellom to eller flere alternativer.

Perspektivene blander seg ofte mens vi snakker, men selv om vi ikke opererer med vanlig matematisk logikk, kommer budskapet oftest greit fram.

Valg om handling og valg om alternativ/valgmulighet

Når vi velger (én gang) mellom alternativene/mulighetene, gjør vi et(t) valg. Vi kan derfor også si at vi har et(t) valg. Men ofte sier vi noe annet.

Riktignok står valg for handlingen å velge, men det er også vanlig å kalle alternativene (mulighetene) som man velger mellom, for valg. Vi kan altså ha et valg mellom to «valg». Også på engelsk brukes choice fra gammelt av både om ‘choice between options’ og om selve the options. Alternativ er jo ikke noe gammelt ord i folkemålet, så andre ord må ha gjort nytten før.

Gammel betydning av alternativ

I eldre skriftmål finner vi også det omvendte forholdet: Substantivet alternativ kunne vise til valgsituasjonen enten–eller. Et eksempel fra 1831: «Der gaves nu virkelig kun et Alternativ: Borgerkrig eller overgivelse.» Men etter hvert kom ordet altså til å bli brukt mer og mer om hver av valgmulighetene.

Svar

Tradisjonelt har ein brukt medmenneskelegdom, som du òg finn i ordbøkene. Medmenneskelegheit har vorte vanlegare med tida og kan ikkje kallast gale.

Begge desse orda er svært abstrakte og kan verka noko oppstylta på nynorsk. Uttrykk som medmenneskeleg veremåte og medmenneskeleg innstilling kan ofte høva i staden. Av og til kan ein bruka nærsynonym som medkjensle og nestekjærleik.

Å vise medmenneskelighet kan òg beint fram heita å vera medmenneske (eller eit godt medmenneske).

Svar

I Bokmålsordboka er kun forklart med bare, så det er riktig at de to ordene betyr det samme. Kun kommer av dansk ikkun, som igjen kommer av ikke uden. Du kan klare deg med «bare».

Kun har et mindre virkeområde enn bare. Mens bare er et svært vanlig ord, med en rekke bruksmåter, brukes kun mest foran priser («kun kr 990») og andre talluttrykk og ellers når en vil uttrykke ‘bare’ ekstra sterkt, som for eksempel i «Kun for ansatte» (skilt) eller «det er kun få dager siden».

Det er riktig at kun kan virke nokså alderdommelig eller stivt, og man er aldri nødt til å bruke det. Men helt foreldet er det nok ikke, slik vi ser av eksemplene ovenfor. Ordet har dessuten fått en renessanse. Det sprer seg kraftig på bygda (bl.a. på Vestlandet og i Trøndelag), der det trenger ut det tradisjonelle berre. For ikke lenge siden ville man ha oppfattet kun som stivt og mer typisk for tilbudsplakater og annonser enn for dialekten.

Svar

Der ordet flaum ikkje dekkjer, heiter det overfløyming, ev. at noko står under vatn.

Flaum dekkjer flom, det at vatnet i elvar og sjøar stig og fløymer utover, men flaum har eit vidare bruksområde enn flom i bokmål. Det dekkjer i grunnen langt på veg oversvømmelse, men ein kan bruka overfløyming der ein meiner flaum ikkje strekk til.

Dersom du av ein eller annan grunn ikkje vil nytta dei nemnde orda, er det betre at du skriv oversvømmelse enn *oversvømming.

Andre ord

Det at uttrykket å stå under vatn manglar eit tilhøyrande substantiv, har medverka til å fremja ordet oversvømmelse i norsk. Det har i neste omgang fått står under vatn – som har vore vanleg alle stader – til å vika for partisippet oversvømt.

Før i tida heitte det i nynorsk og mange dialektar gjerne at det flødde utover. Oversvømt kunne då heita overflødd, i alle fall utandørs. (Elles vart desse orda helst brukte når det handla om skjer, berg og anna i og langs sjøen.) Oversvømmelse kunne vera både flaum og fløde (med stum d).

Andre ord på området er dei enkle samansetningane overvatn (ikkje berre på is) og ovvatn (òg om stor vassføring og vatn som går over demningar).

Überschwemmen

Som du er inne på, kan svømming/symjing på nynorsk berre visa til ein aktivitet. Verbet oversvømme ‘fløyma utover, setja under vatn’ er opphavleg laga i dansk etter mønster av tysk überschwemmen.

Svar

Både ja og nei.

Det er ikke Språkrådet som avgjør om norske fagtermer skal skiftes ut. Vi har heller ikke full oversikt over svensk gassterminologi, som muligens skiller seg fra den norske.

Språkrådet har kontakt med en termgruppe for klimaforskning. Da vi fikk nyheten om den svenske anbefalingen, rådførte vi oss med termgruppa og fikk tilbakemelding fra noen av medlemmene. Konklusjonen er foreløpig at fossilgass (eller fossil gass, som er en vanligere form i norsk) ikke uten videre kan erstatte naturgass som fagterm. Termen naturgas(s) har vært i bruk i norsk i over hundre år, se for eksempel De viktigste brændmaterialer og deres varmeverdi (1917).

Fenomenet fossil gass / fossilgass er naturligvis eldgammelt, men termene er av nyere dato. Begrepet termene står for, omfatter mer enn naturgass. For eksempel er det vanlig å skille mellom naturgass og den like fossile gassen LPG (flytende petroleumsgass), selv om sistnevnte gjerne er utvunnet av naturgass.

https://www.ssb.no/343181/klima-og-energi-nokkeltall-k-tabell-09574

Svar

Helsebror og jordfar har bare vært brukt sporadisk og kanskje helst på skjemt. Det nye ordet for helsesøster er helsesykepleier.

Sykepleier er en praktisk tittel som kan brukes av både menn og kvinner (før het det gjerne sykepleierske om kvinner). Man har lenge prøvd å finne like kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser for jordmor og helsesøster, for det er et mål å trekke menn til disse yrkene.

I 2015 var det mye diskusjon om emnet, jf. disse artiklene i Dagsavisen og på nrk.no. Nå (2018) har helsesykepleier vunnet fram. Både dette og det kortere alternativet helsepleier står i et noe ulogisk forhold til sykepleier, siden både leger og sykepleiere også steller med helse, men det viktigste er at ordet er forankret i selve fagmiljøet.

For jordmor er fødselshjelper foreslått, men dette ordet brukes tradisjonelt helst bare i overført betydning. Uansett brenner det nok et blått lys for jordmora. Hvis unge menn tolker ordet delvis bokstavelig, og tar det tungt å bli assosiert med noe kvinnelig, går det nok mot utskifting.

På denne siden finner du en brosjyre fra 1998 om kjønnsbalansert språk og titler. I den står det blant annet:

For en del yrker og stillinger har vi ennå ikke kommet fram til kjønnsnøytrale betegnelser, men bruker fremdeles ord med kjønnsmarkerte etterledd: embetsmann, fylkesmann, lagmann, lensmann, oppsynsmann, riksmeklingsmann, rådmann, sendemann, styrmann, sysselmann, tjenestemann, jordmor.

Etter tusenårsskiftet er flere av disse skiftet mer eller mindre ut; blant annet er riksmeklingsmannen blitt riksmekler og tjenestemannen tjenesteperson eller statsansatt.

Svar

Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.

Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave».

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Retninger du kan velge mellom

Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)

1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.

To hovedretninger i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 eller 3).

Noen retninger i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie.

Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer.

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen.

En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg.

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4.

1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).

Svar

Det heter å tøye grensene.

Å tøyle grenser er tull og tøys, ja nærmest grensesprengende språkbruk. Denne sammenblandingen finner vi (med ett unntak) ikke i mediene før i 2006. Uttrykksmåten å strekke grensene (som i dansk) er også unødvendig når vi allerede kan tøye dem.

Å tøye grensene er opprinnelig å utvide dem rent geografisk, jamfør dansk udstrække grænsene, men i overført betydning handler det om å overskride dem. Grensetøying brukes mer og mer om å prøve ut sosiale grenser og å bryte dem lite grann. Et nytt og godt uttrykk for om lag det samme er å tøye strikken.

Et søk i en tekstsamling hos Nasjonalbiblioteket gir et inntrykk av utviklingen i norsk litteratur. Merk at uttrykkene ikke er helt synonyme, bare overlappende.

Svar

Det enkleste og beste er å innlede med for eksempel «Til alle våre kunder i Vestfold» (uten anførselstegn) i adressefeltet − altså med vanlig bruk av store og små forbokstaver, uten kursiv eller annen utheving og uten noe punktum til slutt (siden dette jo er en slags overskrift).

Et brev som dette minner på mange måter om et rundskriv, og dermed kan man se bort fra alt som gjelder adresser og plassering av adresser i adressefelt o.l. (mottakernes navn og adresse blir vel klebet utenpå konvolutten hvis brevet skal sendes med vanlig post).

De retningslinjene for utferdigelse av skriftlige dokumenter som tidligere ble fulgt i staten, omtalte også rundskriv. I et eksempel på et rundskriv i disse retningslinjene står det «Til statsinstitusjonene» med 12 pkt. Times i adressefeltet.

Når det gjelder vanlige forretningsbrev og oppstilling av slike brev, gjelder fremdeles Norsk Standard NS 4129 «Kontordokumenter og blanketter. Utforming». En litt forenklet veiledning finnes i Finn-Erik Vinje: Skriveregler (Oslo 2009).

Svar

Norske skriveregler har ikke noe krav om at titler på fjernsynsprogram skal kursiveres eller settes i anførselstegn, men begge deler er mulig. Teksttypen kan være avgjørende, og ikke minst tradisjonen på ulike bruksområder.

Det er en god, gammel regel som sier at man skal være litt tilbakeholden med typografiske virkemidler fordi det kan forstyrre skriftbildet. Dessuten skrives jo egennavn med stor forbokstav, og det kan være markering nok.

Noen ganger kan det likevel være praktisk å markere en tittel, særlig om den består av flere ord og det er vanskelig å se hvor den slutter. Generelt kan anførselstegn brukes når de gjør meningen klarere.

Anførselstegn brukes gjerne på boktitler i løpende tekst, og da må det kunne brukes på filmtiltler, teaterstykker og fjernsynsprogram også. Eksempel:

Alfred Maurstad spilte Peer Gynt i «Peer Gynt».

Det blir nok stadig vanligere å bruke kursiv på boktitler (det er regelen i avhandlinger), og da må man også kunne bruke kursiv på filmtitler og lignende. På nettsider kan kursiv være mindre godt egnet fordi kursiveringen ikke kommer like godt fram som på en bokside.

Til sjuende og sist må dere velge selv. Hva som er viktigst av prinsippene «tydelig nok» og «mest mulig tydelig», får dere vurdere ut fra brukssituasjonen.

Svar

Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem.

Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.

Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.

Svar

Å foreskrive medisiner er å bestemme hvilken medisin eller kur pasienten skal benytte, mens å forskrive medisiner er å skrive en resept, som er en bestilling fra legen til apoteket.

Foreskrive betyr enten 1 ‘bestemme, befale’ (muntlig eller skriftlig), som i «legen foreskriver hvordan medisinen skal brukes», eller 2 ‘ordinere’, som i «foreskrive en streng diett».

Forskrive (fra tysk verschreiben betyr vanligvis enten 1 ‘love bort (ved skriftlig kontrakt)’, som i «forskrive sin sjel til fanden», eller 2 ‘forlange, bestille skriftlig’, som i «forskrive varer fra utlandet» og «forskrive medisiner fra et apotek». I tillegg blir det brukt om å oppføre noe som forbrukt i et regnskap («forskrive en trosse»).

En resept er en forskrivning fra legen. Uttrykket brukes av farmasøyter spesielt i sammenhengen «magistrell forskrivning», som betyr ‘resept på det preparat som legen (eller andre reseptutstedere) angir komposisjonen av’.

Ordene ble blandet sammen i gamle dager også, så det er ikke rent få som har forskrevet seg – da i en tredje betydning av ordet (se betydning 2 her).

Svar

Man kan ikke hindre noen i å si det, men uttrykket er et klart brudd med all tradisjonell grammatikk.

I østlandsmål (blant annet tradisjonelt oslomål) er dette det vanlige bøyningsmønsteret for hankjønnsord og hunkjønnsord:

Hankjønn:
en hest − hesten − flere hester − alle hesta
en gutt − gutten − flere gutter − alle gutta

Hunkjønn:
e(i) stjerne − stjerna − flere stjerner − alle stjernene
e(i) jente − jenta − flere jenter − alle jentene

Det heter gutta på skauen og (av og til) jentene på skauen, begge deler i flertall. Jenta på skauen er derimot entall!

Jenta girls (ment som flertall) er stikk i strid med den grammatikken som gutta boys bunner i, ja det er i strid med all norsk grammatikk. Likevel var det nesten ikke til å unngå at akkurat denne feminine parallellen til gutta boys oppstod. Det mer korrekte jentene girls klinger jo dårlig.

Som en språkvits fungerer jenta girls på to plan, men hvis folk glemmer at det er ugrammatisk, forsvinner halve poenget. Når barnehagebarn i Oslo i dag setter jenta inn i regla «lang, lang rekke, * er så frekke», er det mye som tyder på at selve følelsen for grammatisk hunkjønn i dialekten er kraftig svekket.

Svar

Når man viser til enkeltpersoner, kan man ofte rett og slett la være å nevne hudfargen. Ellers er det vanligste alternativet svart og hvit.

«Nullalternativet»

I en ideell verden ville alle enten vært blinde for hudfarge eller ikke opplevd hudfarge eller omtale av hudfarge som belastende. Men siden verden langt fra er ideell, er det en god idé å redusere omtalen av hudfarge til et minimum og alltid vurdere om emnet virkelig er relevant. På ung.no står det et opplysende svar som er skrevet i samarbeid med Antirasistisk senter, se utdraget nedenfor:

En ting du kan tenke på er jo om man i det hele tatt trenger å beskrive noens hudfarge eller om man kan finne andre trekk ved det mennesket for å beskrive det. Kanskje det er noe ved et menneske[s] personlighet som like godt kan beskrive det, som hudfargen. Det kan oppleves som godt og fint at ikke hudfargen alltid er det som definerer en hvis man er brun i huden. Om man skal snakke om en hel gruppe og må bruke [ord for hudfarge], er brun, svart eller melaninrik helt fine ord å bruke.

Svart og hvit er greit

Når man viser til den gruppen av mennesker som tidligere ble omtalt med det såkalte n-ordet, er svarte mennesker et ganske trygt valg. Black ble tatt i bruk som en selvhevdende betegnelse av svarte amerikanere i 1960-åra. Betegnelsen fikk stort gjennomslag og kan i dag regnes som både nøytral og positivt. Den kan brukes uten nøyaktig referanse til hudfarge og dekker det som før også het farget. Svart viser altså snarere til ikke-hvit identitet enn til spesielt mørk hudfarge.

De siste tiåra er det også blitt vanlig å bruke brun om folk med medfødt mørk hudfarge, og hvis folk selv ønsker å bli kalt brune, må det være greit, selv om ordet også har andre betydninger på norsk (bl.a. solbrun). Betegnelsen kan favne videre enn svart og gjelde alle som ikke oppfatter seg som hvite, men brukes gjerne om en tredje kategori (jf. «farget»).

At svart er greit, betyr på ingen måte at substantivavledningen svarting er det. Det er et sterkt rasistisk ord. En bør forresten la være å skrive de svarte (eller de hvite for den del); det virker sementerende og minner om en tid da «de sorte» var noe fjernt og helt for seg selv sett fra Norden.

Farget er ikke fullt så greit

Farget regnes av mange som utdatert og kan oppfattes mer eller mindre negativt, særlig gjelder det ekvivalenten colored i USA. Et nyere og positivt oppfattet alternativ er person of color/colour, men dette uttrykket er umulig å oversette direkte til norsk; *person av farge er en engelsk grammatisk konstruksjon som vi fraråder. Skal det oversettes til noe lignende, kommer man neppe utenom farget.

Mørk(hudet) og lys(hudet)

Mørk i huden og lys i huden, eller bare mørk og lys, er i utgangspunktet romslige og deskriptive betegnelser. De brukes mye og virker for det meste nøytrale. Mørkhudet er særlig brukt i skrift, da gjerne i forbindelse med signalement og beskrivelse av både øyenfarge, hårfarge og hudfarge. (Mørk og lys brukes også om variasjon blant «hvite», mest med referanse til hårfarge. I denne sammenhengen er både disse ordene og mørkhåret og lyshåret nøytrale.)

Flere svarte mennesker oppfatter likevel mørkhudet som belastende; sannsynligvis henger det sammen med overdreven fokusering på hudfarge i negative sammenhenger. Hvis man først bruker ordet, bør man ikke la det stå substantivisk, som i mørkhudet/mørkhudede alene, i det minste bør man legge til person(er) eller noe annet. Ofte kan med mørk hudfarge eller som er mørk(e) i huden være et bedre alternativ.

Melaninrik er nøytralt eller positivt, men ikke innarbeidet

Rundt tusenårsskiftet ble det laget et nytt adjektiv: melaninrik. Noen mener at melaninrik og motstykket melaninfattig er ladde ord, men de er i utgangspunktet nøytrale og deskriptive nok. Melanin er et pigment som folk rett og slett har mer eller mindre av. (Forleddet melan- er fra gresk melas, som betyr ‘mørk, svart’.) Merk at ordet ikke er laget for å dele inn menneskeheten på et nytt biologisk grunnlag, poenget er bare å ha et et ikke-belastende ord for alle som blir oppfattet og diskriminert som «ikke-hvite». Det er altså ikke ment som et ord for «rase», men et ord mot rasisme, for å si det litt enkelt.

Tida får vise om ordet vinner fram. Språkrådet mener det er i tidligste laget å ta det i bruk i vanlig tekst fra det offentlige. Ellers står folk selvsagt fritt.

Amerikanske forhold

I omtalen av amerikanske forhold har afroamerikansk og afroamerikanere vært brukt nøytralt. I engelsk er det i ferd med å bli avløst av de tyngre alternativene afrikanskamerikansk (african american) og afrikanskamerikanere. Denne prosessen har ikke kommet like langt her til lands, men begge de sistnevnte ordene har vært i bruk i norsk lenge.

Merk at black american er et videre begrep enn african american.

En opplysende artikkel om amerikanske forhold og ordbruken i engelsk (fram til 1992) er Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American».

Det er vanskelig å følge med på utviklingen i engelsk, som legger stadig sterkere føringer på norsk språkbruk. Det er ikke selvsagt at norsk må henge med i alle svingene. Det viktigste er å bruke ord som de fleste berørte i Norge kan leve med, som ikke bryter med norsk grammatikk, og som ellers kan fungere greit.

Svar

Ordet står visst berre i éi ordbok, Norsk Ordbok frå Det Norske Samlaget, band 1:

djevlast ‘mødast, ha mykje bry’, døme: «æg sto … å jævlas me ei garnfilla» (sitat frå Vett og uvett).

Andre døme frå litteraturen: «det e her i nord vi har jævlast mæst med overgangen fra reint hagebruk i den frodige Edens hage og tell bureising på ei så skrinn og mager jord» (Oluf i Dokker kan flire av Arthur Arntzen (1996)).

I svensk er det mykje meir utbreitt, men nærmast i motsett tyding brukt om personar: att (d)jävlas med, som nærmast er ‘å plage’. Denne tydinga finst òg i norsk. I eldre svensk finn vi elles den same tydinga som i ordboka ovanfor.

Dette er eit ord som ikkje står så ofte på prent. Det er nok forklaringa på at ordbøkene ikkje har fanga det opp. Men det burde nok ha stått i fleire ordbøker, for du har rett i at det blir brukt mange stader. Men kvifor står det med dj- der vi finn det? Jau, av same grunn som vi finn /jup/ under djup. Og kvifor ikkje med æ? Jau, fordi /æ/ kan reknast som valfri uttale av e i nynorsk. Skriv gjerne at du djevlast med noko, og uttal det som du vil.

Svar

Det meteorologisk korrekte er å bruka over om høgare temperatur på både pluss- og minussida, altså varmare vêr.

Over svarer til varmare når vi tenkjer på 1 a, 2 og 3 nedanfor.

1 a) tal på plussida (høge tal: varmare)
1 b) tal på minussida (høge tal: kaldare)

2) «temperatur», som i uttrykket «høg temperatur»

3) høgare kvikksylvsøyle på gradestokken

Alt dette går ut på det same – så nær som 1 b. Folk brukar over om høgare tal både på plussida (1 a) og på minussida (1 b).

Fagleg bruk: under = kaldare, over = varmare

På dei gamle gradestokkane med kvikksylvsøyle såg ein at kvikksylvet seig i kulde og steig i varme. Vi snakkar såleis om fallande og stigande temperaturar. I ei setning som temperaturen fell til under 20 kuldegradar ville dei færraste brukt over i staden.

Språkrådet rådførte seg med Meteorologisk institutt om denne saka for mange år sidan. Meteorologane stadfeste at dei brukar over og under som om dei las av ein gradestokk (jf. 3 ovanfor). Språkrådet rår til å bruka orda på den måten i skrift – og i tale når ein legg trykket på preposisjonane over/under.

Folkeleg bruk av over (med trykk på talet)

Likevel har det alltid vore vanleg å seia til dømes over 20 kuldegradar (med trykk på 20) om lågare temperatur enn talet viser til (jf. 1 b ovanfor). Det kan ikkje kallast gale. Det blir stort sett forstått rett, for det er jo sterk(are) kulde som er i fokus. Med ropeteikn etter er det nesten ikkje til å mistyda i skrift heller.

Svar

Det kan være nok med skråstrek hvis det i praksis ikke er til å misforstå.

Skråstrek betyr her det samme som eller. Eller kan i vanlig norsk bety to ting, se dette eksemplet:

X eller Y = X/Y

1) enten X eller Y
2) X eller Y eller begge

Variant 1 kalles eksklusiv disjunksjon, mens b kalles inklusiv disjunksjon. For variant 2 brukes stadig oftere formelen og/eller i stedet for bare eller.

Formelen er ikke feil, men den brukes ofte i utrengsmål. Hvis det først er nødvendig å presisere, kan det være bedre å skrive fullt ut nettopp «X eller Y eller begge (deler)», som er lettere å oppfatte.

Nødvendig?

Presiseringen og/eller er ofte unødvendig utenfor matematikken og logikken.

Vi mener «eller begge deler» bør kunne forenkles til eller når det er en selvinnlysende lesemåte. Her er et eksempel:

programmet [gjelder] for personer som er dømt for overtredelse … og som har problem med alkohol og/eller annet berusende eller bedøvende middel

Det sier seg selv at kombinasjonsbrukere er inkludert. Derfor er det nok med eller.

Jo mer man bruker formelen og/eller der man trygt kunne stolt på sammenhengen og fornuften, desto vanskeligere gjør man det for andre å bruke en enklere formulering. Jo sjeldnere eller alene brukes som inklusiv disjunksjon, jo større fare er det for at ordet automatisk tolkes som en eksklusiv disjunksjon. Den generelle faren for misforståelse kan altså øke fordi man i enkelttilfeller garderer seg mot misforståelse ved hjelp av overpresisering.

Svar

Innvilge står i Nynorskordboka og kan brukast, men det er ikkje det det heiter tradisjonelt. Stette er god tradisjonell språkbruk. Eit av døma i Nynorskordboka ser slik ut: «Departementet stetta søknaden.»

For dei som er mest opptekne av formalitetar, og for dei som er einsidig mot bruk av såkalla anbehetelse-ord, er bevilge (løyve) eit ringare ord enn innvilge (stette) i nynorsk. Men i eit vidare perspektiv er dei to orda av same slag: gamle forvaltningsord frå skriftfellesskapet med dansk som det finst alternativ til.

Av nærsynonym til innvilge kan desse nemnast: godkjenne, godta, seie ja til, samtykkje til, gå med på; gje, la få, yte.

Ein kan gjerne velje det enklaste som høver i samanhengen. Døme: «Du har fått den permisjonen du søkte om.» Men ein kan ikkje kombinere kva som helst. Du bør ikkje skrive «innfri søknaden». Innfri har eit anna bruksområde (lovnader og lån). Imøtekome skurrar òg her.

Av synonyma til innvilge kjem stette i ei særstilling. Det er eit svært fleksibelt ord som er teke opp i skriftmålet frå dialektar på Aust- og Vestlandet; det har følgt med nynorsken heilt frå starten. Det dekkjer òg oppfylle og tilfredsstille. Ein kan såleis stette både krav, ideal, behov og søknader. Sjå tyding 2 a og b i Norsk Ordbok. Merk at ein ikkje bruker stette om det som blir gitt; ein kan altså stette ein søknad, men ikkje ein permisjon, eit fritak eller ein stønad. Ein stønad blir gitt/ytt/tildelt, og ein permisjon eller eit fritak er noko ein får (godkjent). Der samanhengen krev omstendelege formuleringar som «få/seie ja til tildeling av», kan det vere grunn til å ty til innvilge i staden.