Språkspørsmål og svar

Svar

Man kan gjøre det, men nødvendig er det som regel ikke. For mange er nok vitsen å kunne skrive som man snakker, og det er unektelig mange som sier å lukke opp og å åpne opp.

Lukke opp

Å lukke opp er eldre i norsk enn å åpne opp.

Selv om mange synes det er et ulogisk uttrykk, må det godtas. Lukke opp har lenge stått i ordboka (se betydning 2 av verbet lukke). Vi finner det også i dansk (Ordbog over det danske sprog):

14) lukke op, (jf. oplukke) aabne (oftest brugt i mer eller mindre tydelig modsætning til lukke i eller som et mere dagligdags udtryk end aabne; især almindelig brugt i stedet for dette ord i imperativ

Som det framgår her, har opplukke også vært brukt. Det har nok til og med blitt regnet som riktig fint.

Også i gammalnorsk kunne det beslektede lúka upp eller ljúka upp brukes i samme betydning – til og med uten upp! Selve verbet var altså tvetydig. Å lukke igjen var å lúka aptr.

I senere særnorsk tradisjon har lukke opp blitt relativt lite brukt. Det henger sammen med at lukke ikke kommer direkte av gammalnorsk lúka, men i stor grad via dansk. Å lukke igjen het før helst lata att og stengja i landsmål og nynorsk; bare i få dialekter het det luka. Men både å late opp, å ha opp og å låse opp er gamle og utbredte uttrykk i norsk som kan ha gjort det lettere for uttrykket lukke opp å feste seg.

Det er ellers ikke utenkelig imperativene «Lukk opp!» og «Åpn opp!» noen steder har brøytet vei for resten av bøyningsformene. Det kan jo være vanskelig å rope «Åpn!» Det er ikke alle dialekter som har imperativformen «Åpne!».

Uttrykket lukke opp er egentlig ikke til å misforstå, selv om det kan virke litt selvmotsigende for dem som ikke har det i målet sitt.

Uansett: Å åpne er oftest det mest nøytrale valget i skrift.

Åpne opp

Uttrykket åpne opp var lite brukt i norsk før i tida. Den store utbredelsen i dag kan delvis skyldes engelsk open up (særlig i den nyere formuleringen åpne opp for). Men vi har også indre forutsetninger i norsk, jf. late opp, slå opp og andre uttrykk der opp har med åpning å gjøre.

Det kan ikke kalles galt å bruke åpne opp som retorisk understreking, men i de fleste tilfeller er opp både logisk og retorisk overflødig, og da er det ikke noe i veien for å sløyfe ordet.

En spesiell nyere bruksmåte finner vi i den motepregede formuleringen åpne opp om noe ‘(åpne seg og) snakke ut om, fortelle åpent om’. Hvis man først bruker dette oversettelseslånet fra engelsk, kommer man nok ikke utenom opp.

En annen spesiell bruksmåte er knyttet til åpning av samfunnet etter ymse former for stenging på grunn av epidemier. Her har uttrykket stenge ned bitt seg fast, og åpne opp er et naturlig motstykke til det.

Variantene stenge ned og åpne opp kan tjene til å understreke at stengingen og åpningen er sammensatte prosesser. Men dette går ikke helt opp, for det er jo ikke oppåpning som brukes om det at samfunnet kommer i gjenge igjen etter nedstenging, det er gjenåpning.

Kort sagt: Oftest er det nok å skrive åpne, men det er ikke direkte galt å skrive åpne opp (selv om det foreløpig ikke står i Bokmålsordboka).

Se også starte opp.

Svar

Begge deler er mulig.

Vi bruker oftest bindestrek til å sette sammen merkenavn + substantiv: Office-program, Ikea-sofa, Freia-sjokolade, Toro-saus, Tine-yoghurt.

Når substantivet er sammensatt

Hvis substantivet etter merkenavnet selv er sammensatt av flere ord (f.eks. lastebil i stedet for bil), skjer det noe. I ubestemt form er det da vanlig å la merkenavnet stå for seg, nærmest som et adjektiv: Sony øretelefoner, Freia kokesjokolade, Tine vaniljeyoghurt. 

Eksempel med Volvo:

en Volvo-buss, to Volvo-busser
men en Volvo lastebil, to Volvo lastebiler
ved siden av en Volvo-lastebil, to Volvo-lastebiler

I bestemt form må vi likevel bruke sammensetning (med bindestrek):

Volvo-bussen, Volvo-bussene
Volvo-lastebilen, Volvo-lastebilene

Volvo-lastebiler uttales som /volvolastebiler/. Volvo lastebiler uttales ofte med en liten pause etter Volvo og alltid med sterkt trykk på last-.

Du kan stole på språkøret ditt og velge det som passer deg, enten det gjelder Volvo-lastebiler, Husqvarna-symaskiner, Electrolux-støvsugere eller noe annet. Hvis setningen knirker, kan du ty til preposisjonen fra (som i «en sofa fra Ikea», «ferdighus fra Moelven» og «tre tonn Kong Haakon fra Freia»).

Stofford

På liknende vis behandler vi en del stofford, altså ord for metaller, treslag og annet.

Eksempel:

Ubestemt form:

et eikebord, to eikebord
men et eik skrivebord, to eik skrivebord
ved siden av et eikeskrivebord, to eikeskrivebord

Bestemt form:

eikebordet, eikebordene
eikeskrivebordet, eikeskrivebordene

Hvis vi bruker preposisjon i stedet, er det av (eller i) som gjelder: et skrivebord av (eller i) eik.

Svar

Når regjeringspartiene først har utformet dokumenter med slike skrivemåter i tittelen, er det ikke galt å bruke nøyaktig de samme titlene i henvisninger (da må bindestreken også være med). Men navnelagingen er ikke ideell.

Det varierer også om de titlene regjeringen har brukt, står i selve dokumentene.

Det må være helt i orden å referere slik i stedet:

Hurdalsplattformen, Granavollplattformen, Jeløyplattformen, Sundvollplattformen 

eller:

Hurdalserklæringen, Granavollerklæringen, Jeløyerklæringen, Sundvollerklæringen, Voksenåserklæringen, Sem-erklæringen

eventuelt:

Hurdalserklæringa, Granavollerklæringa, Jeløyerklæringa, Sundvollerklæringa, Voksenåserklæringa, Sem-erklæringa

Når vi bruker -voll- i stedet for -vold-, zoomer vi ut fra Granavolden Gjæstgiveri og Sundvolden Hotel til hele stedet der etablissementene ligger.

Sammensetningsformene uten bøyningsendelser er i tråd med tradisjonell norsk språkbruk, jf. for eksempel Holmenkollbakken, ikke *Holmenkollenbakken. Se ellers artikkelen om Skansetunnelen.

Svar

Du har stavet det helt riktig.

For det første har navn på lover og regelverk stort sett liten forbokstav på norsk. Det heter for eksempel jernbanepakken.

Hvis vi setter sammen uttrykket ren energi med pakke uten videre, får vi *ren energipakken. Men det er ikke en god skrivemåte. Det ser ut som om ren står til helheten energipakken og ikke bare til energi!

Derfor må vi sette inn en bindestrek, slik at vi lettere ser hva som hører sammen med hva. Den riktige skrivemåten er altså:

ren energi-pakken

Slik kan vi gjøre med de fleste uttrykk med adjektiv + substantiv + substantiv. Hvis vi vil være ekstra tydelige, kan vi også bruke to bindestreker.

Svar

Det kan hende at journalisten ikke vet hva en berserk er.

På Østlandet uttales -rs- som sj, og stort sett blir e til æ foran r. Uttalen blir da /bæsjærk/. En som ikke kjenner ordet, kan oppfatte det som alt fra «besjerk» til «bersærk» og «bærsærk» (bersærk = den danske skrivemåten, og svenskene skriver bärsärk).

Berserkr ble i gammelnorsk tid brukt om krigere som kunne øse seg opp i et transeaktig raseri og hogge ned alt rundt seg. I dag er å gå berserk synonymt med å gå amok.

Ordet består av to ledd. Det første leddet er ber. Det kan komme av adjektivet berr ‘bar’ (altså uten brynje o.l.), men mest sannsynlig er det av samme rot som bjørn (jf. krigere i bjørnefell). Det andre leddet er serkr, som betydde ‘skjorte’, altså noe litt annet enn serk i dag.

Ved siden av uttrykket å gå berserk har vi sammensetningen berserkgang eller berserksgang (også skrevet berserkergang).

Noen uttaler berserk med trykket på andre staving, andre med trykket på første. Hadde ordet vært nedarvet muntlig fra gammelnorsk, ville nok trykket ligget på den første stavingen: berserk. Det ville dessuten bare hett berserkgang, ikke berserkergang i rettskrivningen. Den sistnevnte formen henger sammen med de frarådde skrivemåtene «en berserker – flere berserkere», som hverken kan kalles opprinnelige eller moderne i norsk.

Bjarne Berulfsens Uttaleordbok fra 1969 oppgir dette:

Svar

Ja, men du bør skrive stoda og uttale det /ståa/.

D-en er stum, som i tida. O-en er åpen, som i å sove og en lov. Ordet kunne i prinsippet vært skrevet «stòda».

Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d.

Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det holder seg godt i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende: «Hur är läget?».

Noen skriver til oss og mener ordet bør finnes opp på nytt av infinitiven stå, men det er det hverken noen grunn til eller noe grunnlag for. Det stemmer like lite med norsk ordlagingsskikk som *gåa for gangen eller *fåa for fangsten/fengda.

Svar

Skriv helst stopp en hal i begge målformer.

Stopp en hal er opphavleg eit austnorsk sjømannsuttrykk som ifølgje fleire ordbøker er basert på det engelske stop and haul ‘stans med å hale’. Den vanlege tydinga i dag er ‘vent no litt’.

I engelsk kan and ‘og’ fungera underordnande i formuleringar som try and og stop and. Jamfør slike ubestemmelege doble imperativar i norsk uformelt talemål: «slutt og/å tull».

Det er godt mogleg at ordlaget snarare kjem av eldre nederlandsk stop en haal, og då kanskje i tydinga ‘stopp og (så) hal’, utan at det bør ha noko å seia for den norske skrivemåten.

Svar

Punktum ble med visse unntak obligatorisk igjen i februar 1999. Bakgrunnen var bl.a. påtrykk fra statsinstitusjoner som gjerne ville ha en ensarta praksis i offentlige dokumenter. Det var mye veksling og rot, og det var ingen utsikter til at den nye skikken med sløyfing av punktum skulle bli enerådende.

Fordelen med punktum er at man lettere ser hva som er en forkortelse. Det er f.eks. lettere å skjelne mellom bl.a. og bla enn mellom bl a og bla i løpende tekst.

Merk at mål-, vekt- og myntenheter skal skrives uten punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv. Den regelen er minst hundre år gammel.

I ordbøker og opplistende publikasjoner kan en fremdeles bruke forkortelser uten punktum for å spare plass.

Her finner du de vanligste forkortelsene.

Svar

Ja, men med liten forbokstav og punktum.

Denne forkortinga står ikkje i ordbøkene, men er vanleg i fagmiljøet.

Bruk likevel helst den etablerte skrivemåten gnr. 12, bnr. 121 når du skriv for folk flest, eller skriv det fullt ut.

Hugs i alle fall liten forbokstav og punktum etter nr.: gbnr. 12/121.

Svar

Hverken førerrett eller førerett (i denne betydningen) står i Bokmålsordboka. Det opprinnelige er førerrett, som er det beste i prinsippet.

Her er § 26 i vegtrafikkloven med den opphavlige ordlyden:

Førerett kommer på banen

Førerett kom inn i 2004 gjennom lov om endringer i lov 18 juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk. I proposisjonen står dette:

Det foreslås her å gjennomføre skillet mellom førerett og førerkort konsekvent i loven. Førerett er den rettighet man har til å føre motorvogn når gitte krav i lov- og forskriftsverket er oppfylt, mens førerkort som en hovedregel er beviset for at man har denne rettigheten.

Det er ikke forklart hvorfor man sløyfet r-en, som før ble brukt ganske konsekvent både i lov, forskrift og ellers. Senere er regelverket blitt fylt opp med førerett, og det er derfor det vi finner bl.a. i Kunnskapsforlagets Jusleksikon.

Vi kjenner ikke grunnen til endringene i lovspråket, men på bokmål uttales de to variantene likt og kan lett blandes sammen, slik som i Veidirektoratets merknader og utkast til førerkortforskriften 2001.

Førerrett entydig

Vi konstaterer at sammensetning med føre- både bryter med dansk (der det heter førerret) og kolliderer med nynorsk, der førerett/forrett (før fyrerett) betyr enten

1 matrett servert føre hovudretten
2 særrett, privilegium; fortrinnsrett, førsterett, prioritet: ha føreretten til noko

Søker man på nb.no, er det helst dette nynorske ordet for ‘privilegium’ man finner med søkeordet førerett.

Det å føre en vogn er å være fører av den. Det beste hadde vært om det bare het førerrett som før, i analogi med førerkort og beslektede ord. Forhåpentlig kommer r-en tilbake i en revisjon av regelverket.

Svar

Lege (eller læge) dommere er over hundre år gammelt i norske tekster. Med overgangen til harde konsonanter fikk vi også leke dommere. Det må være mulig å bruke leg/lek på denne måten i dag også. Ordet står faktisk som vanlig adjektiv i Bokmålsordboka.

Men legdommer og lekdommer er minst like gammelt, og det kan nok være mer praktisk og leservennlig å bruke det.

Kan vi ha lege/leke dommere, må vi også kunne ha lege/leke tilsatte. Dette kommer senere i litteraturen, i forbindelse med lover om Den norske kirke (og er dermed vedtatt av Stortinget). Det tidligste eksempelet vi finner, er fra 1967. Legtilsatt/lektilsatt er tydeligvis ikke i bruk, det heter helst lek tilsatt, ser vi på nettet.

Svar

Bokmålsordboka, med offisiell rettskrivning, har bare formene med r i sykepleierelev og sykepleierskole, ved siden av tilsvarende former med sjuke-. Også vernepleierskole er nevnt. Dette sammen med institusjonsnavnet sykepleierhøgskole taler for r i ordene du nevner, men det er rimelig med valgfrihet i sammensetninger med -student og -studium.

Noen synes at former som sykepleierstudent skurrer fordi en slik student ikke er sykepleier, men studerer faget sykepleie, jamfør logikken i medisinstudent og psykologistudent. Da er det verdt å huske at det også heter f.eks. lærerstudent, journaliststudent og veterinærstudent.

Historie og utbredelse

Begge typene, med og uten r, går langt tilbake i historien. Det er en tendens til at r-løs form er vanligst de første tiårene av tilværelsen til disse ordene, mens r-formen blir vanligere etter hvert (se nb.no) og dominerer når vi får sykepleierhøgskolene. Det samme gjelder når yngre slektninger med forleddene hjelpepleie(r)- , vernepleie(r)- og tannpleie(r)- kommer på banen. Men de siste tiårene har tidens tann tært kraftig på r-en i noen av sammensetningene. (Likevel ikke i dem med hjelpepleier-, for hjelpepleie er i minst grad av de nevnte «pleiene» et selvstendig begrep.)

Enkle søk på Google i dag på sykepleie(r)utdanning stadfester at formen med r er mest utbredt. Det samme gjelder når etterleddet er -student, mens stillingen er jevnere for sammensetningen med -studiet.

Dansk har for øvrig sygeplejeelev og sygeplejeskole, sygeplejestuderende/sygeplejerskestuderende og (mest) sygeplejerskeuddannelse. Svensk har derimot både sjuksköterskeelev, -skola og -utbildning. Norsk står altså i en nordisk spagat.

Råd

Rådet blir r i

• sykepleierutdanning (og vernepleierutdanning, tannpleierutdanning osv.)
• sykepleierhøgskole
• og på grunn av rettskrivningen sykepleierskole og sykepleierelev (jf. Bokmålsordboka)

men valgfri r i

• sykepleierstudent/sykepleiestudent
• sykepleierstudiet/sykepleiestudiet

Merk forresten at ubestemt form av det siste er sykepleierstudium/sykepleiestudium.

Det er dessuten like korrekt med sjuke- i første ledd.

Svar

Det er valgfritt.

Beslektede ord som kjernekraft-, varmekraft- og tyngdekraft- har helst ikke -s- i sammensetninger, mens kjøpekraft- vel har mest -s-. At det heter kjernekraftverk, henger litt sammen med at det heter kraftverk, men merk at det også heter kjernekraftulykke.

Da begrepet bærekraft var ungt, dominerte f.eks. bærekraftbegrepet uten -s-, se nb.no. Men det er en litt utypisk sammensetning.

I nyere tid har sammensetning med -s- spredt seg voldsomt, og bærekraftsmål med -s- har til og med kommet inn i enkelte ordbøker. Til og med bærekraft(s)minister skrives oftest med -s- nå, selv om man ganske sikkert ville ha skrevet kjernekraftminister, dersom det var aktuelt.

Pass på å behandle bærekraft(s)indikator og andre sammensetninger med bærekraft på samme måte som du behandler bærekraft(s)mål.

Når du skriver nynorsk, må du forresten huske at det heter berekraft (med valgfri e-/æ-uttale).

Svar

Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet.

Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker.

Betydning

Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet).

Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.)

Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet.

Opphav

Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar.

Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter.

Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds.

Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘det er bedre at være forklog end bagklog’.

Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst.

Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge.

Ordene i uttrykket og kombinasjonen av dem

Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment.

Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare).

Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet (med trykk på før-) i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var-prinsippet anbefalt.

Svar

Nei, det er bare en del i to ord som er korrekt etter rettskrivningen, uavhengig av betydning.

Skriv altså det var en del folk ute. Du ville jo ikke skrevet det var enmasse barn ute og lekte i enhaug med løv eller enmeter snø? (Sammenligningen halter nok litt, men den kan tjene som huskeregel.)

Noen skriver til oss og forteller at de bruker endel i betydningen ‘litt, noe’, og en del i betydningen ‘1 del’. Men til å uttrykke det siste har vi skrivemåten én del.

Svar

Skrivemåten likne ble tillatt på bokmål (den gang kalt riksmål) i 1917 og fullt ut sidestilt med ligne i 1938.

Bruken av likne i skatteetaten må sees i sammenheng med navnene på likningskontorene rundt omkring i landet. Det har vært et mål at statsorgan skal ha navn som passer på både bokmål og nynorsk, både av språkpolitiske og praktiske grunner. På nynorsk kan det bare hete likne med k, og når bokmål har valgfrihet, gir løsningen seg selv: likningskontor. At nynorskkommuner og kommuner som bruker begge målformer, til sammen har vært i flertall, styrker grunnlaget for denne løsningen.

Det har sikkert vært praktisk å bruke formene likne og likning i vanlig tekst når man først hadde k i navnet på kontorene.

Hva som står i ligningsloven, er ikke formelt avgjørende, men det kan godt hende at det er en påvirkningsfaktor i dag.

Likne kom inn i bokmål fordi uttalen med -k- var vanlig i norsk talemål rundt omkring i landet (trolig vanligere enn i dag), og dessuten viste den bedre sammenhengen med adjektivet lik (jf. dansk lig). Likne har gjort det bedre i bokmål enn rekne (som kom inn som sideform samtidig), men dårligere enn blekne (som ble tilrådd framfor blegne i 1917).

Svar

Hovudregelen er at namnet til ein avliden utanlandsk monark (regent) blir omsett til ein ekvivalent med heimleg norsk skrivemåte. Såleis heiter King Henry VIII kong Henrik VIII (eller 8.) på norsk, og dotter hans, Queen Elizabeth I, heiter dronning Elisabet I (eller 1.).

Regelen gjeld framleis, men ikkje for kongar og dronningar som var i live 1.1.2021. Dermed kjem dronning Elizabeth II (eller 2.) aldri til å heite noko anna på norsk, og sonen Charles kjem aldri til å bli Karl. Sjå òg artikkelen «Kong Charles og dronning Camilla».

Du finn fleire monarknamn på norsk i lista Historiske navn på nettsidene våre. Denne lista byggjer på ei liste frå 1963 som var laga med tanke på språket i skulebøkene, som den gongen skulle godkjennast av styresmaktene. Det var viktig at alle skuleelevar i landet fekk møte dei same namna, anten dei nytta det eine eller det andre læreverket. Lista heitte «Historiske navn i lærebøker» og innheldt berre eldre namn. (Sjå årsmeldinga til Norsk språknemnd for 1963. Tilgang krev innlogging.)

Tradisjonen med nasjonalisering av monarknamn har djupe røter. I gamle dagar brukte ein gjerne heimlege namn medan monarkane var i live òg, både i skrift og tale. Det gjer dei framleis på Island, der kong Charles er Karl 3. Bretakonungur. Kong Charles er altså namnebror til den tysk-romerske keisaren Karl den store (alias Carolus Magnus, Charlemagne og Karl der Große), som både islendingane og vi ein gong i tida kalla Karlamagnús.

Særleg etter den andre verdskrigen har det vore mykje vingling med namn frå nyare tid. Difor vart regelen endra i september 2022, men berre med omsyn til monarkar som enno levde (eller var ufødde) den 1. januar 2021.

For norske kongar og dronningar gjeld særskilde reglar som du kan lese om her.

For pavar gjeld hovudregelen.

Svar

Nei, i rettskrivningen heter det bare «Hvis jeg …» i betydningen «Dersom jeg …».

Eventuelt kan det skrives slik: «Viss jeg …».

«Visst jeg …» med -t brukes i en del dialekter. Det er ikke feil å si det, men læreren setter rød strek hvis du skriver det.

Noe helt annet

Det er likevel noe som heter visst i rettskrivningen, men det er et helt annet ord, som aldri skal skrives med hv-. Det er en form av adjektivet viss ‘sikker’. Eksempler på bruk av dette ordet er: «en viss anelse, av visse grunner, med visse mellomrom – det er sikkert og visst!».

Svar

Du kan trygt skrive det slik du har gjort det, selv om ta i denne betydningen (= av) ikke står i Bokmålsordboka eller Tanums store rettskrivningsordbok.

Preposisjonen ta er en dialektvariant av ut av (= av), men det ville vært svært upraktisk å sette inn apostrofer for bokstavene u og v for å markere at de er sløyfet («gå 'ta' banen»).

Skrivemåten «gåtta banen», som noen bruker, vil være uheldig fordi den tilslører den opprinnelige betydningen, altså ‘gå av banen’, uten at man får noe særlig igjen for det.

Ta (altså ut av) er egentlig ikke så mye rarere enn på, som kommer av opp + å (i eldre mål het på bare å).

Svar

På nynorsk kan ein velja fritt mellom forkortingane SN og FN, men det fulle namnet er Dei sameinte nasjonane.

Det er vanskeleg å gjera alle forkortingane i eit mindretalsspråk godt kjende i heile språksamfunnet. Ein har opna for bruk av FN på nynorsk mellom anna for at bokmålsbrukarar straks skal forstå tekstar der berre forkortinga er brukt.

I tekstar der ein har høve til å skriva Dei sameinte nasjonane (SN) tidleg i teksten, er det mindre grunn til å bruka varianten FN enn elles.

Kvar gong ein skriv FN, blir det sjølvsagt litt vanskelegare for folk å kjenna att SN i neste omgang.

Tilhøvet mellom nynorsk og bokmål i denne samanhengen kan jamførast med tilhøvet mellom norsk og engelsk, jamfør forkortingane WTO og WHO for Verdens handelsorganisasjon / Verdshandelsorganisasjonen og Verdens helseorganisasjon / Verdshelseorganisasjonen.

Svar

Ein kan nytte forkortinga kvm eller symbolet m².

Det er heilt i orden å forkorte kvadratmeter, og den rette forkortinga er kvm (utan punktum til slutt).

I tillegg kan ein sjølvsagt nytte symbolet m² (m tett følgd at eit total, som bør vere opphøgd dersom programvara tillet det).

På nynorsk kan det òg heite rutemeter, men det finst ikkje noka allment kjend forkorting for dette, så ein må bruke ei av forkortingane ovanfor.

Sjå òg denne lista over forkortingar og symbol i allmennspråket.

Svar

Alt sammen er riktig. Du kan altså velge mellom disse fire parene:

sykmeldt, sykmelding
sykemeldt, sykemelding

sjukmeldt, sjukmelding
sjukemeldt, sjukemelding

Se Bokmålsordboka.

Språkhistorisk kan det også forsvares å kombinere f.eks. sykmeldt, med sykemelding (ikke omvendt), men det kan virke uryddig.

I utgangspunktet het det sykmeldt/sjukmeldt, på linje med friskmeldt (ikke *friskemeldt).

Det som ligger under, er å bli meldt syk/sjuk.

E-en skyldes nok hovedsakelig påvirkning fra andre sammensetninger, som sykepleier og sykehus, der syke står for noe annet (jf. å pleie syke og hus for syke mennesker). Det er nok mulig å tolke sykemelding (men neppe sykmeldt) på samme måten. Derfor gjorde e-en seg gjeldende i syk(e)melding før den kom inn i syk(e)meldt.

Det har sikkert også spilt en rolle at det kan høres noe som minner om en e-lyd, også når man sier sykmeldt (eller friskmeldt).

Til slutt et søk i aviskilder (n-gram, nb.no):

Svar

Lego er et registrert varemerke, og bedriften har vært svært nøye med å følge opp juridisk hvis noen prøver å gjøre Lego til et allmennord.

Den riktige skrivemåten er derfor Lego-klosser, med stor forbokstav og bindestrek.

Svar

Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett.

Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv.

Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff).

Bare små bokstaver

Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde.

Når helheten er et egennavn, eller nesten

Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)!

Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, bør følge hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det vært riktig å skrive det i ett og med stor forbokstav, slik vi for eksempel skriver Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.

Svar

Navnet er normert til Olav Tryggvason og har vært det i mange år. Det følger retningslinjene for normering av historiske navn slik de foreligger på Språkrådets liste over historiske navn.

Navnet har vært gjennomført slik i lærebøker for skoleverket og står også slik f.eks. i Store norske leksikon.

I Språkrådets liste over historiske navn står det slik: «Olav Tryggvason (968–1000) norsk konge».

I lista står dessuten dette om -son, -søn, -sønn: «-son er obligatorisk form til ca. 1600. En bør således skrive Absalon Pedersson og Peder Clausson».

Det skal skrives to g-er i navnet, men det er ikke riktig med to s-er, og det var det heller ikke på Olavs tid. Den siste a-en i Tryggva- spiller nemlig samme rolle som s gjør i mange andre navn, f.eks. Knúts-. Tryggva- og Knúts- er sammensetningsformer av henholdsvis Tryggvi og Knútr. En s etter a-en ville ha vært smør på flesk. Og én n i søn må regnes som en dansk skrivemåte.

Historiske navn (fra før 1700) tilpasses delvis til moderne rettskrivning. Yngre historiske navn skrives slik de ble skrevet i samtiden. Se disse retningslinjene.

Se også Knut Sprauten (red.): Å kallast med sitt rette namn. Person- og stadnamn i lokalhistoria. Skrifter frå norsk lokalhistorisk institutt nr. 38, der Terje Larsen har en artikkel om «Offentleg normering av stadnamn og personnamn».