Språkspørsmål og svar

Svar

I Tanums store rettskrivningsordbok står det at baluba er namnet på ein afrikansk stamme. Det dreier seg om luba-folket i Den demokratiske republikken Kongo.

I byrjinga av 1960-åra var media fulle av nytt om stridane i Kongo (frå 1965 «Zaïre»). Størst inntrykk gjorde det kan henda då FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961 døydde i ein flystyrt i Kongo under mystiske omstende.

Mykje av striden dreidde seg om provinsen Katanga, der luba-folket stod sterkt, eller «baluba-stammene», som det gjerne heitte i avisene. Då ni irske FN-soldatar vart drepne av «balubaer», gjekk a baluba eller balooba inn i irsk-engelsk slang som skjellsord. I tillegg fekk engelsk ordlaget to go balubas. Balubas finst òg i svensk i ymse tydingar (m.a. rampunge), men verkeleg «vill» eller «full baluba» er norsk truleg åleine om.

Svar

Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det:

I blaff -en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’

II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men om opphavet skulle liggja i luftrørsler, kan vi ikkje utelukke blåse-hypotesen din.

Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940 og seinare). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. Om det stemmer, tek Bokmålsordboka feil. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap.

Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.

Svar

Det kan ikke kalles direkte galt, men det er et nyere oversettelseslån, en såkalt anglisisme. Du bør i det minste kommentere det i tilbakemeldinger på skriftlig arbeid.

Eksempler:

NN lost her life to cancer. (NN døde av kreft.)
NN lost his wife to cancer. (Kona hans døde av kreft.)

«Å dø» er nøytralt nok

På norsk heter det tradisjonelt å dø av en sykdom eller lignende:

NN døde av covid-19 (mindre presist: av korona) / i koronapandemien.
NN døde av blodforgiftning.
NN døde av skadene.
NN døde på grunn av feilbehandling.

«Å miste» har et (litt annet) bruksområde

Hvis noen i familien dør, sier det seg i utgangspunktet selv at det var et tap; vi er ikke nødt til å understreke at noen mistet et familiemedlem. Men også på norsk bruker vi mistet når det passer. Ordvalget kan være avhengig av hva som er sagt tidligere i teksten, og av hva/hvem som er i fokus i setningen. Eksempel:

Da hun mistet faren sin i 2020, var kreftvaksinen ennå ikke oppfunnet.

Tradisjonelt kan man også snakke om å miste noen i en hendelse eller ytre omstendighet (f.eks. en epidemi):

NN mistet kona i barselseng / i spanskesyken.

Svar

I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse.

I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet.

I litteraturen: fra politikk og presse

Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere:

(Og i talen «Om at være i Sandhed» skildrer Bjørnson psyken til redaktører som ordlegger seg på denne måten.)

Knehøne stod kanskje første gang på trykk i Aftenposten den 10.3.1869, i en anmeldelse av studentfarsen «Naar Pressen fører Krig». Det fremgår at publikum moret seg da ordet ble brukt av «morgenbladsreferenten» mot en «stortingsaspirant». Også Knud Knudsen (bokmålets bestefar) har nevnt at ordet særlig ble brukt av Morgenbladet som skjellsord rettet mot tingmenn og venstrefolk. Ordet har altså en antiparlamentarisk historie, men i folkelig talemål ble det nok satt knehønestempel på høyresiden også. I alle fall svarte venstrepressen etter hvert med samme mynt.

Den opprinnelige betydningen må på dette tidspunktet ha bleknet, litt som tilfellet senere har vært med kødd. Merk at knehøne var et av få særnorske ord som ble brukt i det stort sett danske språket på den tiden. Få av de store skribentene på 1800-tallet hadde inngående kjennskap til norsk folkemål, så det er kanskje ikke så underlig om de brukte et opprinnelig grovt ord uten å være klar over hva det kom av. Det er rart at ikke engang språkgranskeren Knudsen kom på at det kan ligge noe seksuelt til grunn for ordet. Men Aasmund Olavsson Vinje visste beskjed. Han skrev følgende i en fotnote i 1869:

Lårhøne er nok også gammelt i talemålet, og lenge var det regnet som dialekt eller slang. (I dialektordsamlinger står det ‘usedelig uttrykk’.) Så ble det spredt gjennom idrettsspråket, jf. boka Slang og sjargong (1962):

I dag er det blitt en idrettsmedisinsk fagterm, som denne gode artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening viser.

Men merk at det står ei i sitatet ovenfor. Det hender at høna gjennomgår et kjønnsskifte i avisspaltene og blir til knehønen eller lårhønen. Hvis man i det hele tatt har a-endelser i språket, bør a-en i høna være den aller siste man skifter ut med -en.

Svar

Dere får selv veie ømme tær i pasientgruppa mot verdien av klart og direkte språk. Men uansett kan det være tryggest å bruke noe med (over)vekt, som oppfattes ganske nøytralt.

I Bokmålsordboka er fedme forklart som ‘det å være fet’ (som i ha anlegg for fedme). Fet eller feit har flere betydninger, først og fremst selvsagt ‘tykk, velnært’. Det første eksempelet er tjukk og fe(i)t. Noe som er fett, kan også være ‘godt’ eller ‘lønnsomt’, og i moderne slang har det dessuten nærmest betydningen ‘stilig’ (brukt om ting, vel etter amerikansk fat/phat).

Våpenkappløp

Det er vel kjent at noen bruker tjukk og feit nedsettende. Slik har det alltid vært. Når man hører slik ordbruk ofte nok, kan man etter hvert komme til å oppleve nedvurderingen som en del av selve betydningen. Da melder det seg et behov for å bruke nye og mindre belastede ord. Etter noen år blir de nye og nøytrale ordene kanskje rammet av den samme utviklingen og må byttes ut igjen.

Dette kappløpet mellom stigmatiserende konnotasjoner og nøytrale eller forskjønnende ord kan bare brytes ved at mange nok insisterer på å bruke de vanlige ordene i nøytral betydning. Men det er ikke alltid mulig.

Fedme

Ordet fedme (jf. at være fed) har vi fått gjennom skriftfellesskapet med dansk (på norsk har det også hett feite). Fedme er et ord vi vanskelig kan klare oss uten. Det er et presist definert fagord i forbindelse med kroppsmasseindeksen (KMI eller BMI). I motsetning til obesitas og andre fremmedord er det dessuten umiddelbart forståelig.

Selv om fedme virker mer tilslørende enn fe(i)t, er det ikke skånsomt nok for alle. Blant dem som selv har mer kroppsfett enn ønskelig, er ikke ordet fedme så populært, viser en studie fra 2015 (Tidsskrift for Den norske legeforening 19/2015).

Adjektivet fe(i)t

På islandsk henger of feitur ‘altfor feit’ på en naturlig måte sammen med avledningen offita ‘fedme’, også i fagspråket. Men på norsk har det allmennspråklige adjektivet feit og fagordet fedme ulike røtter. Feit er norsk og fedme opprinnelig dansk. Den nevnte pasientundersøkelsen tyder på at adjektivene fet og feit virker mer nedsettende enn fedme.

Noen mener nok også at diftongvarianten feit er mer nedsettende enn fet. Feit er førstevalget for de fleste nordmenn; det kan derfor virke mer direkte. Men å hevde at feit er  mindre passende enn fet, nærmer seg stigmatisering av dialektbrukere.

Det er ingen tvil om at mange bruker fet/feit om seg selv, se f.eks. boka Feit. Det er selvsagt ikke noe frikort til å gå rundt og kalle overvektige feite, for det er uhøflig å kommentere andres utseende i tide og utide. I sammenhenger der alle er trygge på hverandre, må det likevel være greit å bruke adjektivet feit på norsk. Det er tross alt et grunnleggende ord i språket, uløselig knyttet til substantivet fett, som vi neppe blir kvitt med det første.

Helseproblemet kontra språkproblemet

Magnus Strømmen, som står bak den ovennevnte undersøkelsen, skriver i en kronikk i Aftenposten 20.10.2015:

Dette er altså grupper av pasienter som vi vet kan reagere sterkere enn andre på ordvalg. Jeg tviler ikke på at gode fastleger er musikalske nok til å få frem budskapet på en god måte, men det er åpenbart mange av dem velger å ikke si noe som helst. I så måte kan studien ha en verdi siden det her er pasientene selv som sier hvilke ord som er greie å bruke. Dette er i tråd med en generell utvikling hvor språk er blitt stadig mer sensitivt. Alle blir så lett krenket nå, og i en tid hvor definisjonsmakten synes å ligge hos den som omtales, kan det være skjebnesvangert å skulle ta opp et slikt tema. Men det er også verdt å ta i betraktning at konsekvensene av å la vektutviklingen fortsette, også er skjebnesvangre – for pasienten, enten vedkommende er krenket eller ikke.

Det er ikke opplagt at man skal være så forsiktig med å ordlegge seg, heller. Greier man å få pasienten både til å forstå fedmens alvorlige konsekvenser og at dette er relevant for en selv, kan en slik indre uro gi energi til endring. Men det forutsetter gjerne at legen er villig til å bruke ressurser på pasienten over tid. Å skape uro eller frykt, har ingen verdi i seg selv og sementerer trolig en uheldig livsstil.

Svar

I allmennspråket har det alltid vært vanlig å kalle hele installasjonen vindmølle, og derfor har vi i dag ord som vindmøllepark og vindmølleprosjekt.

Men det er selvsagt ikke noe i veien for å bruke mer fagspråklige termer som vindturbin (om en del av installasjonen) og vindkraftverk (om hele) i tråd med for eksempel Ordbok for energiteknikk fra 1986. I Stortingsmelding nr 65 (1981–82) Om nye fornybare energikilder i Norge er alle termene brukt.

Dere får selv vurdere hvor teknisk det bør være. Vær forberedt på reaksjoner fra lesere som enten ikke vil akseptere at språket opererer på ulike presisjonsnivå, eller som (ikke uten grunn) mener at vindmølle fungerer forskjønnende.

Vindkraftverket var i sin tid en videreutvikling av vindmølla. I Aschehougs konversasjonsleksikon (1951) er fenomenet derfor omtalt som «vindmølle brukt til drift av elektrisk generator». I Gyldendals store konversasjonsleksikon (1972) er «vindmølle el. vindmotor» satt opp som synonymer, og det står at slike maskiner «brukes til kornmaling, vannpumping, generering av elektr. kraft osv.». Samme sted defineres vind-elektrisitetsverk som ‘vindmølle tilkoblet elektr. generator’. Fellesnevneren for vindmøller er at de omdanner vindens bevegelsesenergi til mekanisk arbeid.

Riktignok er ei mølle opprinnelig til å male noe med, men de møllelignende vindkraftmaskinene har alltid blitt omtalt som (vind)møller. Dette har vi fra dansk (se ordnet.dk). Det at mølle kan stå for noe annet enn malemaskin, er vanlig i andre språk også; for eksempel kan nederlandske «windmolens» være til både maling, pumping og strømproduksjon. Ei annen mølle som ikke maler, er tredemølla.

I Bokmålsordboka er betydningene sortert slik:

mølle
1 (fabrikk)anlegg der en knuser eller maler noe, særlig korn, kvern papirmølle, valsemølle
2 maskin som omgjør arbeid tredemølle, vindmølle

Merk også dette fra Bokmålsordboka:

vindmølle
1 mølle som drives av vindkraft
2 vindmotor

vindturbin
turbin i vindmotor

Store norske leksikon sa det også slik, så sent som i desember 2016:

Vindmølle, vinddrevet mølle for maling av korn, mineraler o.a. Også vanlig betegnelse for en vindmotor eller vindturbin.

Men senere er det skrevet om. Det står nå (2019) at vindmølle er en misvisende betegnelse for vindturbin. I andre artikler står det at vindmølle brukes «feilaktig», eller «mer upresist» om vindturbin eller vindkraftverk. Det er videre presisert at vindturbin = vindmotor, som utgjør en del av et vindkraftverk.

Det er litt sterkt sagt at vindmølle er misvisende. Det er helt akseptabelt i allmennspråket. Men påbudt er det ikke.

Koselig med møller i parken?

Stadig flere skriver til oss og mener at både vindmølle og vindpark er forskjønnende ord som virker politisk tilslørende. Det er en litt annen sak. Det kan ikke være tvil om at disse ordene (og det eldre industripark) har positive konnotasjoner, og det er helt legitimt å problematisere politisk viktige ord som man mener er for positivt eller negativt ladde. Vi kan likevel ikke avskaffe alle ladde ord i språket, og i alle fall ikke forby dem på språkfaglig grunnlag. Men vi minner om at ord som kraftverk, anlegg og område står til rådighet. Termen kraftverk brukes dels om enkeltmøllene, dels om hele anlegget.

Svar

Hva lyte betyr tradisjonelt og allmennspråklig, kan være noe annet enn det det betyr i regelverket. Det er det siste som teller i denne sammenhengen. Det ser ut til at dysleksi kan regnes som et lyte.

I Bokmålsordboka er dysleksi bare forklart som ‘lesevanske(r)’, mens lyte er forklart som ‘feil’ eller ‘skavank’, med brukseksemplene være uten plett og lyte og kroppslyte. Dette gir ikke noen rettledning. Det gjør merkelig nok heller ikke folketrygdloven. Her er ingen definisjon av lyte.

Men det er klart at folketrygdloven handler om stønad til mennesker med nedsatt funksjons- eller arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Vi kan prøve å sirkle inn dette lytet.

I St.meld. nr. 34 (1996–97) står det mye om skiftende definisjoner av funksjonshemming og lyte. Det går fram at dysleksi kan regnes som en (skjult) funksjonshemming, og funksjonshemming som ikke kommer av sykdom eller skade, går tydeligvis under betegnelsen lyte uten hensyn til ordets historiske bruk eller konnotasjoner.

I et rundskriv som tidligere lå på NAVs hjemmesider, stod det:

Lyte omfatter tilstander som det ikke er naturlig å henføre under lovens begrep sykdom eller skade, men som likevel anses som medisinsk invalidiserende. Eksempel på lyte kan være klumpfot, psykisk utviklingshemming og dysleksi.

For å få svar på spørsmålet om stønad og hjelpemidler kan du søke etter skrivevansker i dette rundskrivet. Merk det som står om dokumentasjon av behov.

Svar

Kjæledyr kan framleis brukast. Det mest brukte alternativet er familiedyr, men samværsdyr ville kanskje vore meir verdig og ærleg.

Det mest velbrukte ordet for dei økonomisk unyttige tamme dyra våre er kjæledyr. Det er gammalt, men ikkje forelda. Til dømes har vi ei kjæledyrforskrift og til og med ein kjæledyrkonvensjon som er av nyare dato. (Her er det nemnt ei rekkje dyr som ein ikkje bør kjæla med. Vi kjem attende til dette «mishøvet».)

Men i St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd er desse ordpara nytta: sports- og familiedyr og familie- og hobbydyr (i motsetnad til produksjonsdyr, utan at skiljet er hundre prosent klårt). Det står mellom anna:

Kjæledyrene, eller familiedyrene som de gjerne omtales som, har etter hvert fått en økende sosial betydning i samfunnet, og blir ofte en integrert del av familien.

Familiedyr er nytta dobbelt så mykje som kjæledyr i stortingsmeldinga, så det er nok meint å vera det rette ordet for dyregruppa. Logikken i ordet skal truleg vera at dyret høyrer til familien som medlem og ikkje som eigedom.

Husdyr og kjæledyr/hobbydyr: nytte og hygge/hobby

Mennesket har ulike føremål med å halda dyr, særleg desse:

• (økonomisk) nytte (husdyr, produksjonsdyr)
• hygge og hobbyføremål (kjæledyr, familiedyr, hobbydyr)

Begge grupper er husdyr i vid tyding, men ofte siktar vi med husdyr helst til nyttedyra i landbruket: såkalla produksjonsdyr, som held til ute og i driftsbygningar. I heimen har vi derimot kjæledyr/familiedyr og ein del (andre) hobbydyr. Det er gjerne mindre karismatiske og kosete dyr som krypdyr, fisk og fuglar som oftast blir kalla hobbydyr. (Merk forresten at ordet kosedyr, som ikkje er meir enn ca. 70 år gammalt, tidleg vart nokså klårt avgrensa til kunstige leikedyr.)

Dersom vi skal ha eit anna ord for kjæledyr spesielt, kan det altså ikkje vera husdyr. Om vi leiter etter andre hus- og heimlege ord, finn vi stovedyr, som er nytta særleg i dansk (stuedyr). Men dette er ei undergruppe av kjæledyr. Eit eksisterande ord er heimedyr, jf. heimekyr (som ikkje er til seters) og heimelam (òg nytta om kopplam). Ein kan meina at dette ligg nær i tyding og er ledig, særleg på bokmål (der det òg kan heita hjemmedyr), men på bygda, der dei fleste dyr er, vil det nok vera misvisande.

Ord med føreledda hus- og heim- og stove- er altså lite aktuelle for dei dyra vi deler hus og heim og stove med. Det er familiedyr som er mest aktuelt, ved sida av hobbydyr.

Innvendingane mot «kjæledyr»

Vi kjenner til to innvendingar mot ordet. Begge går ut på at det reduserer dyra på den eine eller andre måten:

1) Omgrepet er for trongt, for ein kjæler ikkje med alle (slags) dyr som går under denne nemninga.
2) Omgrepet er uetisk (som du nemner). Det impliserer at dyret berre er til for mennesket si skuld, noko som kan føra til at det får dårlegare stell.

Finst det ord som ikkje blir råka av innvendingane? Eit ord som i prinsippet løyser det fyrste problemet, er hobbydyr. Det kunne vore eit logisk overomgrep, men i praksis ser det ut til å vera reservert for dei dyra som ikkje skal ha kos (t.d. krypdyr). Dessutan er det minst like problematisk som kjæledyr med tanke på problem nummer 2 ovanfor. Hobby er trass alt tidtrøyte, og det å vera eit tidtrøytedyr kan vera både-og. Selskapsdyr har vore føreslått, men vi finn ein liknande veikskap her: Ordet skal visst svara til companion animal, men det engelske ordet har meir jamstilling mellom artane i seg. Samværsdyr ligg nærare intensjonen her. Venedyr/vennedyr er òg noko brukt.

Vi kan sjå nærare på det prinsipielle ved innvendingane ovanfor. Det er noko sant i den fyrste innvendinga, men det tyder ikkje at ho er heilt relevant. Det er ei mistyding at eit ord må vera fullt ut logisk dekkjande for å vera språkleg brukande. Ein kjeledress, for å ta eit ord som tilfeldigvis liknar, ville då berre vore til fyrkjele-bruk. Skulle vi teke alle ord bokstavleg, ville kommunikasjonen ha brote saman. Det at ikkje alle kjæledyr blir kjælte med, er altså ikkje avgjerande. Eit køyretøy som aldri blir køyrt, er òg eit køyretøy. Det typiske er ofte nok for ei nemning i vanleg menneskespråk.

Det er heller ikkje noko språkleg problem at ikkje alle får den kosen dei treng. Vi har mange forskjønnande og strengt teke usanne omskrivingar i språket, såkalla evfemismar. Det er uråd å fjerna alle «ulogiske» ord, så ein bør prioritera å skifta ut dei som verkeleg gjer skade. Kjæledyr kan ikkje vera av dei verste, med tanke på at kjæling trass alt er eit plussord i samband med stell.

Innvending nummer 2 er heller ikkje eigna til å letta kommunikasjonen. Innvendinga byggjer på den tanken at det å karakterisera noko er å avgrensa det til det det blir karakterisert som. Sett på spissen bør ein ikkje tala om «sjuke» menneske, berre om «personar med den og den sjukdommen». Etter denne tankegangen burde det vera tvilsamt å kalla ein husky «trekkhund», for det er kanskje berre ein «hund som i mange tilfelle kan trekkja slede, men som fyrst og fremst har eigenverdi». I sterk form gjer denne innvendinga det uråd å laga samansette ord for kategoriar og grupper; alt løyser seg opp i relativsetningar med «som …» og lange substantiv.

Innvendinga byggjer på sterk mistillit til tradisjonelt språk og språkbrukarar flest; ein impliserer at mange trur at eller ter seg som om såkalla sjuke menneske berre er sjuke, eller i alle fall behandlar dei dårlegare fordi ordbruken påverkar dømekrafta. Det ligg med andre ord eit sterkt element av reduksjonisme (overfor språkbrukarane) nett i det å hevda at eit ord som kjæledyr fungerer reduksjonistisk (reduserer dyret). Det gjer ikkje innvendinga usann, tvert om er logikken vanskeleg å gå imot. Spørsmålet er likevel om han er overdriven, og om ein vinn noko særleg på å ofra innarbeidde ord. Dette bør ein prøva å vurdera frå sak til sak.

Skulle ein slått inn på det hyperpresise «person med x»-sporet (jf. sjukdom) i dyreverda, kunne ein ha snudd på det og kalla kjæledyr «dyr med person». For om «kjæledyr» er usant, er det sant og visst at desse dyra er menneskeavhengige, ja, dei er beint fram fangar, eit ord som er ledig no når det er avløyst av «innsette». Den logiske leia går ikkje alltid der ein ynskjer. Det kan til dømes visa seg at røynda er meir utriveleg og brutal enn ordet. Dessutan kan nye merkelappar fort bli farga av den sosiale røynda.

Problem med «familiedyr»

I avsnittet Familiedyr på side 45 i St.meld. 12 (2002–2003) står det at folk bruker meir og meir pengar på «kjæledyret sitt», og det blir ymta om at ikkje alle har vit til å avliva dyret når dyrevelferda talar for det. Med andre ord: Dyr kan måtta li for eit egoistisk kjæle-motiv hjå eigaren. Men det ser ikkje ut til at stortingsmeldinga inneheld kritikk av ordet kjæledyr på dette grunnlaget. Det er dessutan lett å tenkja seg at familiedyr kan bli råka av den same utviklinga: Dette ordet heng saman med ein tendens til å gje dyr menneskenamn (som Per og Kari), og skal ein vera like språkkritisk som kritikarane av ordet kjæledyr, er dette å tilleggja eller utstyra dyr med menneskelege eigenskapar (antropomorfisering). Det er noko anna enn å ta dyr på alvor som dyr. Ordet familiedyr (i medlemstyding) kan altså sjåast som ei sentimental antropomorfisering på våre vilkår. Ordet kan klinga holt om ein tenkjer på korleis det å halda dyr i det heile er å undertrykkja dei på ein måte som ville vore ulovleg overfor menneske. Til dømes nektar vi dei kjønnsliv eller driv avl på dei.

Dette viser at familiedyr helst høyrer til familien som eit tillegg til han. Då er det problematisk at ordet samstundes skal ha medlemstydinga, som skal peika mot jamstelling. Men ei slik innvending fell nok på steingrunn. Ordet familiedyr kan fungera likevel, og gjer det. Ja, det har funnest i skriftkulturen i over hundre år, sidan seinast 1908, då ei kattehistorie vart sett på prent i Solungen. Fram mot sekstiåra vart det rett nok helst nytta om tilhøve innanfor artar (jf. «Klappmyssen er et typisk familedyr», i boka Fiskeribiologi frå 1952). Det kan bli trongt i stova om dette framleis skal vera gyldig ordbruk!

I Den Danske Ordbog ser vi ei anna avgrensing som tyder på at omgrepet kan vera for trongt:

familiedyr kæledyr der er særlig velegnet til en familie med mindre børn

Men ordet er nok kome for å bli i den tydinga det har i den omtalte stortingsmeldinga.

Svar

Språkrådet deltok i terminologiarbeidet den gongen desse såkalla livssynsnøytrale nemningane vart innførte i KRL-faget, men Språkrådet har ikkje vedteke at dei skal vere obligatoriske. Det gjeld altså:

før vår tidsregning (bokmål) / før vår tidsrekning (nynorsk)
etter vår tidsregning (bokmål) / etter vår tidsrekning (nynorsk)

Dei tradisjonelle nemningane f.Kr. og e.Kr. er framleis brukande, og det er ikkje rimeleg å rekne dei som forkynnande. Historisk sett er det sjølvsagt religiøse grunnar til at vi har Jesu fødsel som utgangspunkt for tidsrekninga, men spor etter religion er ikkje det same som religion eller religiøs aktivisme.

Ein ukristeleg parallell

Namn og nemningar kan fortelje ei interessant historie utan å vere ei vidareføring av innhaldet i historia. Eit anna døme på det er at vi framleis brukar vekedagsnamn som onsdag og torsdag (etter Odin og Tor). Kyrkjelege krefter arbeidde i si tid for å få bort dei heidenske vekedagsnamna. I mellom anna Portugal og på Island sigra dei, slik at torsdag vart til høvesvis quinta-feira og fimmtudagur ‘femtedagen’.

I eldre norsk folkekultur opererte ein forresten sjeldnare med år etter Kristus. Ein tok i staden gjerne utgangspunkt i viktige ting som hadde hendt lokalt – jamfør uttrykk som før og etter sotta, froståret og feitsildåret.

Nokre veikskapar ved dei nøytrale omgrepa

• Forkortinga evt. er identisk med den gamle forkortinga av eventuelt (no ev.); det kan verke forvirrande.
• Bruken av eigedomspronomenet vår kan fungere like ekskluderande som inkluderande. Alternativet vanleg tidsrekning, som òg har vore lansert (vel etter engelsk BCE, Before the Common Era og CE, Common Era), er kanskje meir nøytralt.
• Hendingar skjer strengt teke før og etter eit tidspunkt, ikkje før og etter ei tidsrekning. Med litt velvilje kan ein rett nok seia at noko som har skjedd før tidsrekninga basert på Kristi fødsel, har skjedd før Kristi fødsel. Det er vanskelegare å få etter til å høve i dette biletet. Men innvendinga veg ikkje så tungt, for før/etter vår tidsrekning er to språklege snarvegar som har vore nytta og godtekne i lange tider. Det gjeld særleg før vår tidsrekning, i mindre grad etter vår tidsrekning (som òg kan tyde ‘ifølgje vår tidsrekning’).

Somme meiner det er ein veikskap ved dei «religiøse» nemningane f.Kr. og e.Kr. at det kan diskuterast kven Jesus var, og når han vart fødd, men same kva ein meiner om den saka, ligg det fast at det historiske utgangspunktet for tidsrekninga er ei førestilling om Jesu fødsel knytt til ei førestilling om at Jesus var Kristus. Dette utgangspunktet endrar seg ikkje om ein vel avleidde nemningar som etter vår tidsrekning. Ein kan altså leggje til denne innvendinga:

• Utgangspunktet for tidsrekninga er framleis (førestillinga om) Jesu fødsel. Namneskifte blir slik sett ikkje ei grunnleggjande endring, men ei tilsløring av grunnlaget.

Vi må presisere at dette ikkje er avgjerande innvendingar. Det heiter seg gjerne at språk er meir enn logikk, og dette tilfellet er ikkje noko unnatak.

Svar

Nei, det er ikke det samme, særlig ikke i fagspråket. Dette er et godt eksempel på forskjellen mellom dagligspråk eller allmennspråk på den ene siden og (medisinsk) fagspråk på den andre.

For det første svarer ikke fet fullt ut til fedme, selv om det siste ordet er avledet av det første. Fet/feit er alt i alt et mer subjektivt begrep, ikke minst gjelder det uttrykket for fe(i)t. Det samme gjelder selvsagt (for) tung, som rent logisk skulle svare til overvekt.

For det andre: Allmennspråklig skulle man vente at overvekt var all vekt over en viss grense (jf. betydning 1 i Den Danske Ordbog), slik at fedme var en form for overvekt. På dansk Wikipedia er da også svær overvægt det samme som fedme. Men dette stemmer ikke med norsk fagspråk!

I faglig sammenheng brukes den såkalte kroppsmasseindeksen (kg/m²), forkortet til KMI (eller BMI, etter engelsk «body mass index»). Store norske leksikon sier:

En BMI-verdi mellom 25 og 29,9 omtales som overvekt, mens en verdi over 30 omtales som fedme.

Slik skilles det også i engelsk (med adjektivene overweight–obese), i svensk (övervikt–fetma) og i islandsk (ofþyngd–offita). På islandsk kan disse gradene også beint fram omtales som of þungur og of feitur (of = ‘for’).

I artikkelen om overvekt finner vi denne tabellen:

Svar

Språkrådet kan saktens oppfordre til god folkeskikk, men den rette klageinstansen er først og fremst de mediene det gjelder.

Dere har helt sikkert rett i at kampanjer og retningslinjer monner mindre når forbilder i mediene bryter med dem. Det er likevel begrenset hva Språkrådet kan gjøre med dette.

Hva Språkrådet gjør og ikke gjør

Språkrådet beskjeftiger seg hovedsakelig med emner som rettskrivning, fagterminologi, byråkratspråk og morsmålets status. Det hører til unntakene at stil og tone (utenom i offentlig språkbruk) tas opp til bred behandling. Et slikt unntak er noe arbeid som ble gjort med kjønnsbalansert språk for en stund siden. Språkrådet har også tatt opp spørsmålet om såkalt sensitive ord, men i begge tilfeller går rådet mest ut på oppmuntring til bevisstgjøring. Det skal mye til at Språkrådet gir seg i kast med holdningskampanjer eller forsøk på å regulere andre detaljer i språkbruken i samfunnet enn de som er nevnt ovenfor.

Ta kontakt med redaksjonene

I økende grad viser og gjengir mediene folk i sitt naturlige miljø. Da er det rimelig at den virkelige språkbruken i miljøet kommer fram. Bruken av banning og kraftuttrykk er i mange miljøer harmløst ment og i det store og hele umulig å påvirke. Den ansvarlige, redaksjonelle språkbruken kan likevel reguleres, selv om skillet mellom programskaper og deltaker er blitt mindre tydelig med tida. Mange medier, blant dem NRK, har retningslinjer for den redaksjonelle språkbruken. Lyttere og seere som er lei av stygt språk, bør derfor ta direkte kontakt med mediene.

Intimisering og brutalisering

Den utviklingen dere beskriver, ble av professor Einar Lundeby (som var medlem av tidligere Norsk språkråd) karakterisert som «intimisering og brutalisering» av det offentlige rommet (du kan finne artikkelen med et nettsøk). Det språklige hoveduttrykket for denne trenden de siste åra er kanskje ordet «fuck», som kombinerer kjønnsliv og aggresjon på en måte få vel egentlig setter pris på. Det er imidlertid lite som tyder på at folk slutter å bruke ordet når de blir gjort oppmerksom på koblingen.

Banning kan være så mangt

Selv om grensene er uklare, og det er mye vekselvirkning, bør man skille mellom tankeløs banning og rent retorisk bruk av kraftuttrykk på den ene siden og nedsettende språkbruk på den andre. Det kan være verdt å avgrense problemet til dette siste. Men her er vi tilbake til spørsmålet om folkeskikk og god tone i samfunnet, som man neppe kan regne med at det offentlige får gjort mye med. Unntaket er skolen, der nettopp skoleverket er rette instans, tross alt.

Ellers kan vi nevne at det er blitt forsket på holdninger til banning i det offentlige rommet, og at professor Ruth Vatvedt Fjeld, som før også var språkkonsulent i NRK, har arbeidet med emnet. Her er de retningslinjene som gjelder i NRK nå.

Svar

Ordet neger er i utgangspunktet ikke bare rasistisk, men det kan opplagt både brukes og oppfattes slik. Generelt er det ikke noen god idé å omtale hudfargen til folk i utrengsmål.

Dette såkalte n-ordet medvirker sterkt til unødig fokusering på hudfarge og til oppdeling av menneskeheten i kategorier etter hudfarge. Unødvendig bruk av ord som viser til forskjeller mellom mennesker, er i praksis ofte negativ bruk. Det er best å velge andre og mer adjektivbaserte uttrykksmåter hvis man absolutt må vise til hudfarge, se artikkelen «Hvilke ord kan brukes om hudfarge?».

Historie

Ordet neger har vi fått via tysk og fransk fra portugisisk. Det kommer i siste instans av det latinske ordet for ‘svart’: niger. Men at det derfor «bare» eller «egentlig» betyr ‘svart’, er en feilslutning. Slik fungerer ikke språket. Det ser vi lett av det nedsettende nigger, som har samme opphav.

De fleste gamle lånord i norsk har samme historie som de tilsvarende i dansk. I Ordbog over det danske Sprog ser vi at neger tidlig ble brukt mer eller mindre nøytralt (eller rettere sagt deskriptivt) om mørkhudede og mer eller mindre negativt om andre. I Den Danske Ordbog, som viser moderne dansk, står det at ordet oftest (men ikke alltid) er brukt negativt, og at det ligger et sted mellom sort (som er greit) og nigger (som er svært ugreit). Se også artikkelen «Om ordet neger» i Nyt fra Sprognævnet 4/1995.

To sider av saken

Det er Språkrådets oppgave å fastsette skrivemåten av alle slags ord i norsk, og å opplyse om bruken av dem. Språkrådet kan ikke bestemme om folk skal bruke «pene» eller «stygge» ord, men vi oppfordrer selvsagt til språklig toleranse. Det går begge veier.

Det er et faktum at ordet neger (i motsetning til det klart negativt ladde nigger) tidligere ble brukt nøytralt i norsk, ikke bare av folk flest, men også av dem som var særlig opptatt av like borgerretter for alle. Dette var vanlig i alle fall til uti syttiåra, så mange er oppvokst med en slik språkbruk. Det er nok fremdeles urealistisk å vente at alle eldre mennesker skal skjønne hvor betent ordet er blitt. Det kan ta mange tiår før informasjon om ny språkbruk har nådd ut til alle samfunnsgrupper. Å gå hardt på de eldste for en ordbruk som ikke er vondt ment, kan skape motsetninger i stedet for å dempe dem.

På den andre sida er stadig flere klar over hvor problematisk ordet er, kanskje gjelder det de fleste unge og middelaldrende mennesker. Mange av dem opplever selv ordet som krenkende fordi det er blitt brukt så ofte med negativ klang av rasister og andre mindre velmenende personer. Å bruke ordet når man er klar over denne situasjonen, er ikke særlig god folkeskikk.

Vi presiserer at det som står ovenfor, må leses som et råd mot å bruke ordet neger, med en tilleggsopplysning om at ikke all bruk av ordet nødvendigvis er ment nedsettende.

Noenlunde det samme sa Norsk språkråd allerede i 2001:

‘Neger’ har vore normalordet på norsk for folk med svart eller mørkebrun hudfarge, og for mange er det framleis nøytralt. Men i det siste har det gått fram av pressa at mange nordmenn med afrikansk bakgrunn ikkje liker å bli kalla ‘neger’, mens andre meiner at det er greitt, så det er delte meiningar om dette blant dei det gjeld. Likevel er det grunn til å vera varsam. Språkrådet må rå folk til å tenkja seg om før dei nyttar slike sensitive ord. Det er dårleg folkeskikk å kalla folk med eit ord dei ikkje liker, same kva ‘vi andre’ måtte meina om innhaldet i ordet. (www.sprakradet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt/2006/Er_ordet_neger_diskriminerende)

Om «sensitive» ord

På nettsidene våre finner du dokumentet Sensitive ord og kronikken «Når orda røper verdiane våre».

Som det går fram av disse tekstene, har vi ikke noe patentsvar på spørsmål som dette. Det har vært viktig for Språkrådet å understreke at vi ikke har som oppgave å forby ord. Det finnes mange grader av sensitivitet, og rådene varierer og bør variere fra ord til ord. Det er viktig å understreke nyansene.

Endelig er det viktig å være oppmerksom på at man i grupper som er utsatt for nedsettende språkbruk, ofte selv bruker de nedsettende betegnelsene. Å tro at utenforstående av den grunn kan bruke disse ordene uten negative følger, er en misforståelse.

Se ellers:

• Oddrun Grønvik: «Er det stygt å seia ‘neger’? Om konnotasjonar, bruksmarkering og nemne for folkegrupper». LexicoNordica 9 (2002)
• Lars S. Vikør: «Ethnonyms in Norwegian − Between Neutrality and Abusiveness». I: Språk og samfunn – heime og ute (Novus forlag, 2011)
• NRKs flerkulturelle ordliste
• Tom W. Smith: Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American» (Public Opinion Quarterly 56(4), 496–514

Svar

Hvis det er greit for barna at du kaller deg noe med «mor» i, bør du kunne kalle deg stemor, se Avklaring av begrep og kjennemerker i familie- og barnestatistikken (Statistisk sentralbyrå 1996, s. 14). Ifølge denne definisjonen er det mest avgjørende at du bor sammen med barnas far.

Om man kan snakke om steforeldre og stebarn når disse barna er voksne, er mest en smakssak. Steforeldrebegrepet er sterkt knyttet til hjemmet, men det er ikke umulig å bruke det i videre betydning.

Alle ordbøker, fra Norsk Riksmålsordbok (1937) til Bokmålsordboka, sier med litt ulike ord at steforhold oppstår når voksne blir knyttet til barn (uten spesifisering av alder) som partneren har fra tidligere forhold. Det er ikke noe krav at den biologiske mora eller faren er død.

Til nylig har ordbøkene operert med ekteskap som krav, men i dag kan jo registrerte partnere og samboere søke om stebarnsadopsjon. Her skiller Bokmålsordboka (per oktober 2017) seg fra f.eks. Den Danske Ordbog, som er mer oppdatert. I 1980 var det usikkert om ordet kunne omfatte papirløst samliv, se Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett (1980), side 231, men utviklingen pekte allerede da i den retningen.

Ste er ikke sted

Det kunne nok vært praktisk om stemor og stefar viste til noe som kom helt i stedet for den biologiske mor og far, mens et annet og entydig ord dekte det andre (som tilleggsmor/-far eller attåtmor/-far). Men det er ikke riktig å si at ste-begrepet allerede er innsnevret på denne måten. Stemødre og stefedre behøver ikke være i mors eller fars «sted» på alle måter.

Ste- kommer for øvrig ikke av sted-, men av stef-, som en gang i tida har betydd noe slikt som ‘frarøvet (foreldre/barn)’, uten at det spiller noen rolle for bruken i dag. Før var de folkeetymologiske formene stedmo(de)r og stedfa(de)r brukt i dansk-norsk og riksmål, mens landsmål og eldre nynorsk helst hadde stykmor og stykfar. Dansk har fremdeles stedmor og stedfar med -d- (før: stedmoder og stedfader ved siden av stifmoder og stiffader).

Andre ord

Andre ord som er i omløp om steforeldre, er f.eks. reservefar, reservepappa, reservemor, reservemamma, bonuspappa, bonusmamma, hverdagsfar, hverdagsmor, ekstrafar, ekstramor. Bonusbarn er jo et riktig flott ord, men bonusmor og bonusfar skaper litt av en fallhøyde og er ikke nødvendigvis det sakligste ordvalget. Hvis bonus-ordene skulle fylt et virkelig tomrom, kunne de kanskje heller vært brukt om ekstraforeldre som ikke har daglig omsorg.

Du kan velge det du mener stemmer best, hvis stemor er uaktuelt.

Ordforrådets stebarn

Det er synd om negative konnotasjoner, enten det er fra folkeeventyr eller livets harde skole, skal ta knekken på praktiske ord som stemor, stefar og stebarn. Ordene er unektelig noe belastet, men det er helst på konnotasjonsplanet. Stemoderlig behandling vil gjøre disse ordene til ordforrådets stebarn i overført betydning. Det blir en ond sirkel.

Forhåpentlig vil framtidas steforeldre bøte på noe av ordskaden uten språklig sminke, altså ved å være gode (ste)foreldre.

Svar

Historisk ligger det både direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenket man skal føle seg.

Paven i Roma

Hvis du tar en titt i Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er ganske sikkert den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet.

Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen eller enda lenger, som uttrykk for antikatolske følelser. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt skjellsordet er, blant annet fordi vi vet for lite om den muntlige kulturen i eldre tid.

Paven i bakgrunnen

I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (-kopp, -pose, -sekk).

Paven i krepsen

Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten fordi de hver på sin måte er uspiselige, eller på grunn av utseendet, jamfør bildet nedenfor:

(Denne kroppsdelen kalles «the lady» i varianter av engelsk. Det engelske pave-uttrykket «the pope's nose» viser i stedet til gumpen på fjærkre.)

Paven i folkemålet

Til slutt en liten parade med paver fra folkemålet, grovt regnet de vanligste femti prosentene i ordbøkene og litteraturen. De fleste står i Norsk Ordbok.

Viktigpaver:

bygdepave, maktpave, skitpave, småpave

Andre slags paver, noenlunde tematisk ordnet:

eglepave, ertepave
ranglepave; vinglepave
fomlepave, rolsepave, rotepave, somlepave, tatlepave, tutlepave
furtepave, kranglepave, surpave, sutrepave
juksepave, snytepave; skrytepave, skrønepave
lortpave, siklepave, snottapave, snørrpave

Svar

Vi ser at det er en uheldig ubalanse her, men den kan ha gode grunner. Det spørs om det finnes noen patentløsning. Det er lite Språkrådet kan gjøre i første omgang.

Vi kan gjerne anbefale kombinasjonene

sykkel + bil
syklist/syklende + bilist/bilfører

der det passer.

Vi kan likevel ikke si at syklist + bil er helt uforsvarlig. Generelt er det nok vanligere å nevne kjøretøyet i stedet for føreren når kjøretøyet er stort og føreren sitter skjult. Når en fører har større masse enn kjøretøyet sitt, driver det fram sjøl og troner på toppen av det, er det ikke så rart at føreren kommer i fokus når en kollisjon skal omtales.

Det som støter sammen når en bil og en sykkel kolliderer, er i første rekke selve bilen, sykkelen og syklisten. Rent fysisk er bilisten faktisk i bakgrunnen. Det at helsa til syklisten står på spill, gjør det også naturlig å fokusere på den mjuke trafikanten og det harde kjøretøyet.

Den uheldige kombinasjonen er altså godt motivert. Men journalister kan gjerne prøve å jevne ut språkbruken slik at ingen av «aktørene» blir kamuflert, eventuelt slik at de blir like godt kamuflert. Hvis bare én person nevnes, er det jo bare én mulig ansvarlig som er omtalt eksplisitt.

Det finnes også alternativer til syklist. Hvis en «tretti år gammel kvinne på sykkel er påkjørt på Drammensveien», kan man jo skrive nettopp det.

Svar

Det finnes ikke noe rent logisk svar på det. Man skulle tro eldre var eldst, på grunn av gradbøyningen av gammel:

gammel – ELDRE (enn) – eldst

Men sammenligningsformen (komparativen) eldre brukes jo i praksis også slik:

ung (ja, hvilken alder som helst) – ELDRE – eldst

Både eldre og eldst er her rent relative begrep. Men i tillegg brukes eldre absolutt og substantivisk i samme betydning som gamle, som et forskjønnende ord. Det brukes dessuten til dels om et stadium før det man vil kalle gammel (hvis man i det hele tatt bruker gammel), eller om begge deler, for eksempel slik:

eldre = «litt» gamle og gamle (ev. minus de aller eldste)

Ordbøkene har litt ulike tolkninger av dette absolutte begrepet:

eldre ‘mennesker med en alder på mer enn ca. 60 år; forholdsvis gammel’ (Den Danske Ordbog)
eldre ‘mellom middelaldrende og gammel’ (Det Norske Akademis ordbok (NAOB)

Men forholdet mellom ordene eldre og gamle handler nok egentlig mer om språkbrukernes stil enn om alderen til de omtalte. Det har skjedd flere kulturendringer i synet på og omtalen av gamle mennesker, og det viser seg i ordbruken.

Eldre som aldersgruppe og evfemisme

Når vi nå bruker ordet eldre i stedet for gammel/gammal/gamle, henger det sammen med at man har ønsket å gjøre alderdommen mindre belastende ved hjelp av hensynsfull språkbruk. Om det å skyve de enkleste og mest direkte ordene ut av språket (bare) har den tilsiktede virkningen, kan nok diskuteres. Det er vanskelig å trekke gode grenser mellom høflighet, evfemisering (språkpynt) og tabuisering.

I artikkelen Om å bli gammel i Norge står det mye interessant om begrepene eldre og gammel i norsk kultur og andre kulturer, og særlig relevante er opplysningene om hvordan gamle mennesker på «aldershjem» unngår ordet gammel (s. 185–186). Merk at artikkelen er fra 1984 og handler om et relativt moderne Norge som har vært gjennom store endringer i forholdet mellom aldersgruppene (se grafer til slutt nedenfor).

Fenomenet absolutt komparativ

I eldre mennesker har vi en såkalt absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ). Legg merke til at enn er fraværende når vi bruker ordet slik. Et annet eksempel er en bedre middag. Takket være det grammatiske fenomenet absolutt komparativ vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda.

Sidespor: senior

En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis).

Ny vri: En eldre? Er du eldre?

Eldre i den substantiviske og absolutte betydningen (uten enn) viser i utgangspunktet til en gruppe mennesker. Om individer bruker man helst ymse andre omskrivninger enn eldre.

Men de siste åra har vi sett en del ny språkbruk av dette slaget: «Er du eldre? Når du er eldre, er det viktig å spise sunt.» (Underforstått snarere «når du hører til gruppa eldre» enn «når du er blitt eldre (enn før)».)

Mange reagerer fremdeles på slik ordlegging, så skriv gjerne om, for eksempel til det adjektiviske «Når du blir eldre …», som det alltid har hett.

Kulturendring

Til slutt et avissøk som viser omtrent når overgangen fra de gamle til de eldre skjedde:

Grafene er fra n-gramtjenesten ved nb.no og viser bare forholdet mellom ordene (selve tallene er ikke så viktige i denne sammenhengen). Merk at det er en del feilkilder, blant annet at ordene også kan vise til ting.

En like viktig overgang fant sted da eldre mennesker avløste gamle mennesker rundt 1930 (seinere i nynorsk).

Flere observasjoner basert på søk hos nb.no:

Gammel mann dominerte på 1800-tallet, fikk sterk konkurranse av eldre mann og eldre herre i første halvdel av 1900-tallet, men har vunnet en knusende seier i etterkrigstida, som den eneste gamlingen på området. Gammel herre mistet mye fotfeste allerede rundt århundreskiftet.

Gammel kvinne tapte for eldre kvinne før 1920, og gammel dame for eldre dame rundt 1900. Eldre kone (i absolutt betydning) rakk ikke å få overtak over gammel kone før dette konebegrepet ble foreldet. Kombinasjonen eldre kjerring har heller ikke fått så mange sjanser (merk at kjerring er eller har vært et nøytralt ord for kvinne i de fleste bygdemål, ikke nedsettende).

Svar

Det kan og bør kallast underlivsbein og kjønnslepper. Blomstrande nemningar som lystbein og lystlepper kan gjerne reserverast for lyrikk og erotikk.

No bør ikkje gamle ord skiftast ut berre fordi dei ikkje er heilt logiske, eller fordi vi ville valt noko anna om vi skulle starta på nytt i dag. Språk og kommunikasjon er i stor grad basert på at vi ikkje startar frå grunnen av, men byggjer på det kjende.

Dersom eit ord har sterkt negative konnotasjonar som opplagt råkar meir eller mindre utsette grupper, og det finst eit praktisk alternativ som er lett å læra, bør ein likevel vurdera alternativet. Slik er det med skambein og skamlepper. Visst er det kulturhistorisk interessante ord, men det gjer dei ikkje automatisk verneverdige.

Desse to orda har vi frå det språklege hopehavet med dansk, der det har heitt skamben og skamlæber. Skam er eit gammalt dansk ord for (særleg kvinnelege) kjønnsdelar (sjå tyding 1.4 her). Noko skam-ord av dette slaget finst det ikkje spor av i særnorsk tradisjon. (Derimot har konstruksjonen nårebein såvidt vore brukt i skrift, jf. det gamle ordet nåre ‘lårkrik, overgang mellom lår og underliv’.)

Danskane går over til kønslæber for tida, men vi har kome lenger. Ordet kjønnslepper er innarbeidd i norsk. Det er stutt og greitt og nesten sjølvforklarande.

Alternativet til skambein er ikkje like stutt, men klårt og godt: Ordet underlivsbein vart lansert i Menneskeorganismen (1919) av K.E. og Alette Schreiner, sjå utklipp nedanfor.