Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Jeg ser stadig oftere at folk skriver russergrensen og russergrensa. Selv har jeg alltid sagt russegrensa, uten r. Hva er riktig?

Svar

Denne sammensetningen er ikke normert, det vil si at skrivemåten er valgfri, men det er ingen tvil om at russegrensa og russegrensen uten -r- er det tradisjonelle i norsk.

Forleddet russe- finner vi i en rekke sammensetninger, blant annet artsnavn (russearve, russegras, russelaks, russekveke, russekobbe, russevåk) og ord knyttet til pomorhandelen og samkvem med russere (russefartøy, russehandel, russemel, russenorsk). Merk også det folkelige meteorologiske uttrykket russevarme.

Russe– er det tradisjonelle enten det gjelder Russland, innbyggerne eller noe russisk generelt. Varianten russer- brukes bare når sammensetningen peker mot innbyggerne, som russervennlig og russerfiendtlig. I akkurat disse tilfellene er r-en blitt nødvendig.

Men tradisjonelt viser russe- spesifikt til russere også. Merk at det i nordnorske aviser nesten utelukkende het russefange til lenge etter krigen, enda ordet viser klart til russere, ikke til Russland. (De fleste fangeleirene var i Nord-Norge.)

Vi ser et omslag i avisene i både nord og sør etter tusenårsskiftet. Det blir mer russer- og mindre russe-. Hovedgrunnen er nok at kjennskapen til innarbeidet ordbruk er svekket, men det er sikkert en medvirkende årsak at russen gjør seg så sterkt gjeldende i mediebildet.

Korleis skal ein skrive namnet på bakterien E. coli? Og kva gjer ein i samansetningar med dette ordet?

Svar

Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje).

Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav.

I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb.

Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.

Heter det senior utvikler eller seniorutvikler på norsk (jamfør engelsk senior developer)? Og hva med forbokstaven?

Svar

Korrekt skrivemåte på norsk er seniorutvikler, jamfør seniorrådgiver, senioringeniør og så videre.

Det skal være liten forbokstav i stillingstitler.

Heiter det verkeleg å vere folkeregistrert? Bør ikkje det å vere registrert i folkeregisteret heite å vere folkeregisterregistrert?

Svar

Folkeregistrert er ein språkleg snarveg, men ordet er så praktisk at vi ikkje ser nokon grunn til å motarbeide det.

Vi skal sette et leserbrev (debattinnlegg) på trykk i avisen. Det har tittelen «På skolen vår har vi null toleranse». Men i teksten forekommer både «null toleranse» og «nulltoleranse». Hva er riktig?

Svar

Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik.

Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null toleranse).

Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså nulltoleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår …».

Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).

Kan eg kalle oldebarnet mitt eit barnebarnsbarn? Eg høyrer sjeldan det ordet no. Eg skriv forresten eit barn – fleire born, så kva skal eg skrive dersom eg får fleire etterkomarar av dette slaget?

Svar

Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn.

Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor

eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn

Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko.

Frå språkblomst i Bergen til barnebarnsbarnløyse i Bibelen

I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn.

Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud

hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei.

I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd:

For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet.

Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:

Kan/skal man skrive klimautslipp og klimakutt? Jeg mener at det er helt feil. Klima hverken slippes ut eller kuttes. Utslipp av klimagasser og kutt i utslipp av slike gasser er derimot logisk.

Svar

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp og klimagassutslepp, men klimautslipp og klimakutt må nok også godtas.

Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)

I prinsippet kan vi lage sammensetninger på svært løst grunnlag i norsk: x som har noe med y å gjøre = yx. De nevnte ordene passer med mønsteret og kan vanskelig tolkes feil.

Klimautslipp og klimakutt kan også betraktes som amputerte sammensetninger av henholdsvis klimagassutslipp og klimagassutslippskutt.

Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordet klimautslipp og klimakutt feil. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert.

Ord med indre «amputasjon»

Her er et utklipp fra Norsk referansegrammatikk:

Amputasjon av første ord i sammensetninger er altså ikke helt uvanlig.

Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er noe helt annet.

De aktuelle sammensetningene er i slekt med teleskopord, men i teleskopord er også første del av andre ledd klipt bort.

Mediene bruker norskpakistanere om pakistanske innvandrere i Norge og deres etterkommere. Men er ikke dette feil?

Er ikke mønsteret slik at det er opprinnelsen som nevnes først? En norskamerikaner er jo en amerikaner med norske røtter. Da burde det vel hete pakistansknordmann om en pakistaner som har slått seg ned i Norge?

Svar

Det ville vært mest logisk konsekvent å bruke pakistansknordmann, i alle fall om norske statsborgere med pakistansk bakgrunn. Men av og til må praktiske språklige hensyn veie tyngst.

Den lettvinte og «ulogiske» løsningen norskiraner, norskkenyaner, norskmarokkaner, norskvietnameser osv. (brukt om nordmenn) er så innarbeidet at den virker nesten umulig å endre på.

Logisk hovedregel i strid med rytmisk hovedmønster

I norsk er det jevnt over den siste delen av et sammensatt ord som bærer hovedbetydningen. En leddbuss er en slags buss, en bløtkake er en slags kake osv. Slik sett er en norskamerikaner en slags amerikaner. Og det stemmer bra, for utvandrerne ble inkludert og integrert i Amerika, og de ble etter hvert mer amerikanske enn norske.

Med samme logiske rekkefølge som i norskamerikaner ville vi få pakistansknordmann, vietnamesisknordmann, pakistansknorsk, vietnamesiskknorsk osv. Disse ordene er litt i bruk, men norskpakistaner, norskpakistansk osv. er altså mye vanligere og lettere å uttale.

I sammensetningen norskpakistaner er pakistaner kjernen i ordet. Kan ordlagingen være uttrykk for manglende vilje til integrering, det vil si at språkbrukerne mener at de aktuelle norske statsborgerne fremdeles primært skal regnes som pakistanere, iranere osv.? Vi tror ikke det er det som ligger bak.

Trolig er det praktiske forhold som har gitt opphav til sammensetninger som norskpakistaner.

Det er en klar tendens til at lette, korte ledd kommer først i sammensetninger, jf. det velkjente norskamerikaner. «Rytmeskjemaet» som etablerte sammensetninger følger, kan ha fungert som mal.

Nabolandene

I Norge må vi altså ty til sammensetningen -nordmann hvis vi setter pakistansk- osv. først. Mange kvir seg for å bruke ordet nordmann om kvinner, og det kan nok ha fremmet bruken av de udiskutabelt kjønnsnøytrale variantene med norsk– som førsteledd og pakistaner osv. som sisteledd.
Men det tilsvarende problemet diskuteres også i nabolandene våre, der de slipper å ta nordmannen med i regningen, og utviklingen er ikke ulik den norske.
I dansk er danskpakistaner kommet inn i ordbøkene som betegnelse på personer med pakistansk bakgrunn som bor i Danmark, trolig uten noe skille mot undergruppa som er danske statsborgere (se også dette svaret fra Dansk Sprognævn). I svensk har en fra gammelt av brukt finlandssvenske om svensker som er født og oppvokst i Finland, og ganske lenge har man også brukt sverigefinne om finner som er bosatt i Sverige. Det støtter opp under sammensetninger som svensksomalier og svenskkurd, som er de vanlige betegnelsene i Sverige. Men merk at det svenske Språkrådet har uttalt seg kritisk mot denne malen og anbefalt sverigesomalier.

Bør det hete Skansentunnelen eller Skansetunnelen? Bør en generelt bruke bestemt eller ubestemt form i førsteleddet i sammensatte geografiske ord?

Svar

Akkurat dette navnet (brukt om en tunnel i Trondheim) er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen. Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger.

Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skansen i Bergen har vi således Skansebakken. Andre eksempler:

Sandviken – Sandviksveien
Gardermoen – Gardermobanen
Holmenkollen – Holmenkollbakken
Nesodden – Nesoddtangen
Majorstua – Majorstuveien
Vålerenga – Vålerengtunnelen

Når det for eksempel heter

Sinsen – Sinsenkrysset
Skøyen – Skøyenveien

er det fordi Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med –vin (slik som Bergen, av Bjørgvin) og altså ikke substantiver i bestemt form.

Mer om emnet finner du i denne artikkelen.

Bør ein skriva «DNA-et» eller «DNAet» i samanhengar som «DNA-et til ein organisme»?

Svar

Rett skrivemåte er «DNA-et» med bindestrek.

«DNA» er eit forbokstavord som må lesast bokstav for bokstav. I samansetningar bruker ein òg bindestrek: «DNA-molekyl».

Det same prinsippet gjeld for alle forkortingar som kan bøyast eller setjast saman med andre ord.

Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?

Svar

Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav.

Særnamn uttalte bokstav for bokstav: store

Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar:


World Wildlife Fund
> WWF
Dei sameinte nasjonane > SN
(eller FN, av De forente nasjoner)
Norsk rikskringkasting
> NRK

Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.

Særnamn uttalte i eitt: store/små

Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:

North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco

Genitiv

I genitiv legg vi ein liten s til:

WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos

Samnamn: store/små

Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar:

BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc

Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar.

Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID).

Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR.

Bøying

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-ar – pc-ane
PC-en – PC-ar – PC-ane
(ikkje: pc’en eller pcen eller PC’en eller PCen osv.)

cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane

I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc’s yting.

Samansetning

Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:

sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp

Forbokstavord som er blitt vanlege ord

Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus ‘menneskeleg immunsviktvirus’), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar radaren radarar radarane, laserskrivar, hivmedisin.

Unnatak: ein del private namn og tekniske forkortingar

Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.

Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.

Hvorfor heter det enspråklig ordbok? Ordboka handler jo om ett språk, ikke én språk.

Svar

Når et adjektivisk ord er førsteledd i en sammensetning, er det vanligvis hankjønnsformen som fungerer som sammensetningsform, også når etterleddet er et intetkjønnsord, jamfør ord som enkjønnet, enegget, høyfjell, grovbrød.

Men intetkjønnsformene kommer inn her og der. Vi finner både enspråklig og ettspråklig i Bokmålsordboka.

Blir samfunnet islamisert? Og er dei som hevdar at det blir det, islamofobe?

Svar

Dette er spørsmål som andre enn Språkrådet må svara på, men vi kan seia noko om skrivemåten av desse orda.

Somme spør om det heiter islamisere eller islamifisere. I ordbøkene står det berre islamisere. Ordet islam kjem frå arabisk, mens etterfestet -isere kjem frå gresk -izein, som på latin blei til -izare. Etterfestet har vore vanleg i verb med ei opphavleg gresk ordstamme – som tyrannisere, karakterisere, idyllisere. I dag er -isere blitt svært produktivt og kan setjast saman med ordstammer av ulikt opphav. Mange av verba har eit tilhøyrande substantiv med suffikset -isme, som òg har røter i gresk. Døme på slike ordpar er amerikanisere og amerikanisme og islamisere og islamisme.

Jamvel om islamifisere ikkje står i ordbøkene, har vi ein del andre ord som endar på -(i)fisere: kvantifisere, verifisere. Førsteleddet i desse orda kjem frå latin og har fått med seg -(i)fisere derifrå.

Kva med islamofobi? Dette ordet står ikkje i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka, men ordet er openbert danna etter mønster av andre fobiar, som aerofobi og xenofobi. Desse orda er også rein gresk, og på gresk dukkar det gjerne opp ein binde-o i slike samansetjingar. Dette har smitta over på ord med ikkje-greske element. Det same ser vi i andre ord med greske etterfeste, til dømes islamologi og islamolog.

Sidan både islam og fobi er sjølvstendige ord på norsk, ser vi stundom den meir regelrette samansetjinga islamfobi utan -o-. Det er ikkje noko gale med den. Men det verkar mest naturleg å ha med o-en i både islamofobisk og islamofob, og det talar for å skriva islamofobi òg.

Heiter det draumedag eller drøymedag om ein fantastisk dag? Og kva med draumestaden/drøymestaden om ein ideell stad?

Svar

Vi tilrår draume- i samansetjingar som viser til noko ideelt eller fantastisk. Begge variantar er moglege, for ein kan tenkja seg to utgangspunkt:

1) substantiv: (like bra) som i draume / i ein draum / i draumane
2) verb: som ein drøymer om

Men 1 er mest nærliggjande i dei fleste tilfelle.

Vi vil difor tilrå

draumebil, draumedag, draumedame, draumeforhold, draumejobb, draumeland, draumeliv, draumeløysing, draumemann, draumemil, draumepasning, draumeplass, draumeprins, draumepåske, draumeslott, draumestad, draumetilvære, draumetur og så bortetter

Dei understreka orda står òg i Nynorskordboka. Dei kan dessutan skrivast utan -e-: draumdag osb., men den varianten høver nok best der det faktisk handlar om draumar (sjå nedanfor) og dessutan i adjektivet draum(e)fager.

Røynlege draumar og drøyming

Når det ikkje handlar om noko fantastisk, men om røynlege draumar, er saka oftast grei. Døme: draumelaus ‘utan draumar’, draumesyn ‘visjon’ draumetyding, draumesvevn/draumesøvn og draumeverd. Draumeliv i tydinga ‘det livet draumane utgjer; livet i draumar’ høyrer òg til her. Desse orda kan òg skrivast utan -e-: draumsyn osb.

Drøymeland med -øy- viser helst til den tilstanden ein er i når ein drøymer (jf. «å vera i drøymeland/draumeland»). Både drøymeslott og draumeslott kan visa til anten eit flott hus eller til ein fantasikonstruksjon. I alle tilfelle er draumeland og draumeslott dei vanlegaste variantane.

Om ein skulle hatt eit ord for ‘dag då ein drøymer’, ville drøymedag vore nærliggjande, òg litt fordi draumedag er oppteke i den andre tydinga. Likeins ville drøymeplass høvt godt om ‘stad der ein drøymer (seg bort)’. Eit eksisterande ord av dette slaget er drøymehug ‘hug til å drøyme’.

Skal ein skrive medlemskap eller medlemsskap? Det heiter jo medlemsland, så då må det vel bli medlemsskap?

Svar

Nei, det heiter medlemskap, altså utan nokon ekstra s (binde-s).

Medlemsland er ei samansetning av to sjølvstendige ord: medlem + land. Samansetningar får ofte binde-s, og alltid når medlem er førsteledd.

Medlemskap er derimot ikkje ei samansetning av to sjølvstendige ord, for skap kan ikkje stå på eigne bein. Skap i denne tydinga er berre eit såkalla suffiks, som -het og -else. Når vi legg til eit suffiks, heiter det avleiing. Avleiingar får ikkje automatisk den binde-s-en som samansetningar med same fyrsteledd får.

Somme lurer på kvifor det «likevel» heiter fellesskap med to s-ar. Svaret er at vi ikkje har nokon binde-s her heller, men dei to ledda felles- og –skap. Rett nok kjem felles historisk sett av felle (eldre félagi) pluss genitivs-s, men i dag reknar ein felles som eit sjølvstendig ord.

Hva er riktig, e-handel eller ehandel? Mange skriver epost, så da er vel ikke ehandel så galt?

Svar

E-handel er den riktige formen, hvis man først velger dette ordet istedenfor netthandel.

Du har rett i at formen epost er brukt en del, men regelen sier at i sammensetninger med en bokstav som er en forkorting, skal bokstaven skilles fra resten av ordet med bindestrek. Andre eksempler er T-bane, p-pille og u-land. Ubåt ‘undervannsbåt’ er et av svært få eksempler på unntak fra denne regelen.

Tenkte konstruksjoner som jule-e-handel og jule-e-post virker kanskje tungvinte, men den er i de minste tydeligere enn juleehandel og juleepost.

Les gjerne artikkelen «Hjelp, vi har fått mail!» i Språknytt 2002/1; siste avsnitt handler om denne bindestreken.

Heter det midnattssol (med binde-s) eller midnattsol (uten binde-s)? Enn høytrykk(s)spyler?

Svar

Det heter midnattssol og høytrykksspyler med binde-s (fuge-s).

Tommelfingerregelen i dag er denne: Dersom første ledd (altså her midnatt og høytrykk) har fuge-s i alle andre sammensetninger, skal det også være fuge-s før sisteledd som begynner med s.

Hvis du er ganske sikker på at det heter f.eks. midnattsgudstjeneste og høytrykksaktivitet, kan du altså ta sjansen på midnattssol og høytrykksspyler. Hvis du ikke er sikker, bør du slå opp i ei ordbok, for eksempel i Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensetninger.

I eldre litteratur kan du finne midnattsol, ikke minst i landsmål, og det kan være gode grunner for det, som vi ikke skal komme inn på her.

Heter det neste generasjons teknologi eller neste generasjon teknologi? Hva med andre og tredje generasjon osv.? Og hva med andregenerasjons innvandrer?

Svar

Bruk helst generasjons med -s i slike sammenhenger, i alle fall dersom det siste ordet står i entall.

Du har ofte flere mulige løsninger:

Tre ord: neste generasjons teknologi; andre/annen generasjons teknologi
To ord: nestegenerasjons teknologi; andregenerasjons/annengenerasjons teknologi
Ett ord: nestegenerasjonsteknologi; andregenerasjonsteknologi/annengenerasjonsteknologi

Variantene har tydelig ulik uttale. Andre merknader:

Tre ord: minst entydig, for det kan også leses bokstavelig som teknologien til neste generasjon (mennesker)
To ord: oppbygd på samme vis som f.eks. førsteklasses teknologi, annenrangs teknologi
Ett ord: riktig når man uttaler det hele i ett ord

Hva som er best av, er ofte avhengig av hva tredjeleddet (det ordet som står på plassen til teknologi) betyr, og hvor innarbeidet hele begrepet er.

Når det gjelder andre/annen + generasjon + innvandrer, er alle mønstrene ovenfor riktige. Utviklingen har gått mot mer sammensetning, og alt i alt har andregenerasjons innvandrer blitt mest brukt. Men merk at selve ordbruken allerede regnes som foreldet. «Andregenerasjons innvandrere» har jo egentlig ikke innvandret. Det som før ble kalt førstegenerasjons innvandrer, heter nå bare innvandrer.

I hydraulikken har vi noen forholdstall som jeg er usikker på hvordan jeg skal skrive. Heter det for eksempel Reynolds tall, Reynoldstall, Reynolds-tall eller reynoldstall? Det finnes mange liknende tall med navn etter blant andre Froude, Weber og Euler.

Svar

I boka Fysiske størrelser og enheter. Navn og symboler (Universitetsforlaget, 2004) skrives betegnelser på tall, konstanter og lover som har egennavn som førsteledd, i ett ord med liten forbokstav. I Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk, som Norsk språkråd gav ut i 2000, valgte fagfolkene den samme løsningen og skrev for eksempel avogadrotallet.

Etter dette mønsteret får vi da:

  • eulertallet
  • froudetallet
  • reynoldstallet
  • webertallet

Dette gjelder altså sammensetninger. Det blir derimot stor forbokstav i uttrykk som Avogadros lov (= avogadroloven).

Heter det dobbel konsonant, dobbelt konsonant eller kanskje dobbeltkonsonant? Hva med enkel?

Svar

Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål.

Når man uttaler det som et toordsuttrykk, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk.

I sammensetning

Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (altså med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål.

(I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.)

Enkel(t)

De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetninger, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk.

Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.»

Oppsummering

Vi kan oppsummere med ei liste:

  • med dobbel konsonant
  • med dobbelt konsonant
  • med dobbelkonsonant (bare nynorsk)
  • med dobbeltkonsonant
  • med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit)
  • med enkelt konsonant
  • med enkelkonsonant (bare nynorsk)
  • med enkeltkonsonant

Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskildkonsonant.

Nordiske forhold

Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.

Jeg ser at det er flere som skriver «apekoppervirus». Det ser nesten like galt ut som «meslingervirus» for meslingvirus. Eller er det riktig?

Svar

Nei, det er ikke riktig. Vi sløyfer flertalls-r-en både i sammensetninger med kopper og i sammensetninger med meslinger.

Virus som fremkaller sykdommen kopper, heter koppevirus uten -r-, og vaksinen mot sykdommen heter koppevaksine.

Det vanligste har vært å beholde e-en fra koppevirus i lengre sammensetninger. Det har altså for det meste hett vannkoppevirus og så videre. Det taler for apekoppevirus. Mange sløyfer nå e-en og skriver f.eks. apekoppvirus. Selve navnet på dette viruset er forresten omstridt, se Tidsskrift for Den norske legeforening.

Jeg arbeider i et bransjeforbund som er delt inn i regioner med hver sin leder og hvert sitt styre. Heter det da regionleder eller regionsleder, regionstyre eller regionsstyre?

Svar

Det er valgfritt med s i sammensetninger med region-.

Tanums store rettskrivningsordbok (Oslo 2005) inneholder flere sammensetninger enn Bokmålsordboka og er en god kilde i denne sammenhengen. Alle sammensetninger som der er nevnt under region, har valgfri binde-s: regionbok/regionsbok, regionplan/regionsplan, regionplanlegging/regionsplanlegging, regionsjef/regionssjef osv.

Det ser ut til at region– uten s er det eldste og tradisjonelt mest brukte i mange av ordene med region(s). S-en er altså ikke nødvendig, men den sprer seg, sikkert fordi mange andre ord på -ion har s i sammensetning.

De ordene du spør om, er ikke med i Tanums, men mønsteret er klart: Det er valgfritt med binde-s i disse ordene. Det gjelder også regionreform/regionsreform, som er blitt et aktuelt ord. Regionreform er det vanligste.

Vi har en diskusjon her om hvordan Distrikts-Norge skal skrives. I ett ord eller med bindestrek, med store eller små bokstaver?

Svar

Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene.

Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv.

Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv.

Det er siste leddet i slike sammensetninger som er hoveddelen av ordet. Sommer-Oslo er et slags Oslo. Ordet for sommervarianten av Oslo betrakter vi altså som et egennavn som fortjener den samme store forbokstaven som selve Oslo. Logikken kan diskuteres, og vi kan forstå at noen synes skriftbildet er pussig, men skrivemåten stemmer i alle fall med den vi bruker i andre områdebetegnelser, som Nord-Norge, Mellom-Europa osv. Det er enklest slik.

Merk at det er andre regler for sammensetninger der fellesnavnet står til slutt. Det heter enten oslosommer eller Oslo-sommer. Hverken helheten eller hovedordet sommer er egennavn.

Kva er rettast av desse alternativa?

1) tofaktor autentisering
2) to-faktor autentisering
3) tofaktor-autentisering
4) to-faktor-autentisering
5) tofaktorautentisering
6) tofaktors autentisering og så vidare med -s-
7) 2-faktor autentisering og så vidare med sifferet 2

Kva heiter forresten totrinnsbekreftelse på nynorsk?

Svar

Det rettaste er tofaktorautentisering (5).

Dei to fyrste variantane rår vi frå. Bindestrekvariantane 3 og 4 kan brukast pedagogisk, om ein meiner det må til for at lesaren skal oppfatta ordet greitt. Siffervariantane er frårådde.

Det kan vera påverknad frå engelsk som gjer at vi ikkje brukar varianten med -s-, men det er det uråd å endra på.

Totrinnsbekreftelse og liknande

Bokmål totrinnsbekreftelse kan gjerne kallast tostegsstadfesting i tradisjonell nynorsk, men alle variantar med trinn/steg og stadfesting/bekrefting er formelt korrekte. Likeins kan totrinnspålogging gjerne kallast tostegspålogging.

Merk at det er grammatisk rett med både to stegs stadfesting, tostegs stadfesting og tostegsstadfesting, med tre ulike uttalar. Det nye faste IT-omgrepet bør likevel skrivast i eitt, for det blir helst uttalt som eitt ord.

Heiter det heradstyre eller heradsstyre, og korleis skal det uttalast?

Svar

Samansetningar med herad skal ha binde-s, altså heiter det heradsstyre, heradshus og så vidare. Tradisjonell uttale er utan d.

I gammalnorsk heitte herad herað. Den stungne d-en i utlyd fall heilt bort i uttalen etter gammalnorsk tid, nett som i til dømes tid og dugnad. Vi fekk uttalen [he:ra], [hæ:ra] eller ein mellomting, alt etter dialekt.

Uttalen utan -d er altså den tradisjonelle. Skriftuttalen med -d har spreidd seg kraftig, delvis på grunn av bokmålsvarianten herred, som skal uttalast med -d (jf. dansk herred).

Med tradisjonell uttale av herad blir heradsstyre /he:rasty:re/, med litt varierande uttale av den fyrste e-en.

Eit herad er ein kommune på landet. Før heitte dei fleste nynorskkommunar herad i staden for kommune; no er det berre nokre få kommunar i det tidlegare fylket Hordaland som held på denne nemninga i sjølve namnet. På nynorsk kan ein framleis omtala kommunar på landet som herad, men sidan skiljet mellom by og land langt på veg er oppheva, er det vanskeleg å vita kvar ein skal setja grensa.

Elles er det nokre bygder som heiter Herad eller som har ordet som siste ledd av namnet, som Kvinnherad og Krødsherad.