Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

I Bokmålsordboka står det faste uttrykket kaste noen blår i øynene oppført med betydningen ‘føre en bak lyset’ og ‘lure en opp i stry’. Det siste må da være feil? Å kaste blår i øynene på noen er vel bare å innbille dem noe, mens å narre noen opp i stry er noe litt mer, nemlig å lure og lokke dem inn i noe som det ikke blir noe av?

Svar

Vi er enige i at dette er den typiske måten å bruke uttrykkene på. Men det er flere ordbøker som ikke trekker opp grensen så skarpt. For eksempel sier Den Danske Ordbog at å kaste noen blår i øynene kan være å snyte dem, mens å bli narret opp i stry ifølge NAOB favner om både å bli lurt, narret, snytt og ført fullstendig bak lyset.

Stry-uttrykket er særnorsk, mens det med blår historisk sett er dansk-norsk. Uttrykkene er altså ikke skapt for å utfylle hverandre betydningsmessig. De overlapper med hverandre, og da blir det lett forvirring. Vi gjør et forsøk på å greie ut om bakgrunnen nedenfor.

Linproduksjon

Det er et pussig sammentreff – og kanskje mer enn det – at både stry og blår har med lin å gjøre. Stry (jamfør strie) er korte trevler av hamp eller lin, og blår er det danske ordet for det samme. Språkhistorikerne Hjalmar Falk og Alf Torp sammenligner opp i stry med det danske stå som en høne i blår og dessuten med det tyske sich nicht aus dem Hanfe finden können (dvs. ikke finne veien ut av hampen, jamfør vårt eget bort i hampen).

Et av de første skriftlige eksemplene på opp i stry i norsk er fra Ivar Aasens ordtakssamling Norske Ordsprog fra 1856. Her handler det om at noe blir opp i stry, og det betyr at det ikke blir noe av, eller at det blir dårligere enn ventet. A. O. Vinje brukte i sin tid uttrykket å slite seg opp i stry om det å slite seg ut.

Men senere finner vi mest narring opp i stry, både i landsmål og dansk-norsk.

Uttrykket hos Ivar Aasen er lett å knytte til produksjon av lin. Etter heklinga (som er siste del av renseprosessen) sitter man igjen med lange fibrer av lin på den ene siden og kortere og mindre verdifulle fibrer av stry på den andre. Jo mindre reinhekla lin man har igjen, jo mer har «gått opp i stry».

Det er et stykke fra å eller bli opp i stry til å bli narret opp i stry. Det er vanskelig å se sammenhengen helt, men det er nok det samme stryet i alle uttrykkene. Noen skriver å bli lurt opp i stry, men det mest tradisjonelle er narret. Snytt og trukket opp i stry er også ganske gammelt. Dialektalt har vi ellers uttrykk som er du opp i stry ‘fra vettet’ og å være strygalen.

Om blår i de faste uttrykkene er det samme, er mer usikkert.

Blår og blår

Riktignok er blår stry, men det kan være for enkelt å si at det er stry man får i øynene når det kastes blår. Kanskje handler det om synkverving. Studer gjerne selv artikkelen i Ordbog over det danske Sprog, der blåner ‘tåke for øynene’ trekkes inn. Etymologene Falk og Torp mente at blår i øynene er en omtolking av tysk Plärr eller Bleer ‘øienforblændelse, taage for øinene’ i samspill med begrepet blå dunst (narkotisk damp som ble brukt i bedragersk øyemed) og uttrykk som nettopp høne i blår og narre opp i stry.

Det eneste som er sikkert på dette området, er at det er inn i hampen vanskelig å forstå alt.

Er det noen forskjell mellom å ta noe til etterretning og å ta noe til orientering?

Svar

Det er vanlig å bruke uttrykkene i samme betydning. Vil man unngå misforståelser, er man nødt til å presisere, eventuelt velge andre formuleringer.

Etterretning kommer opprinnelig av å rette seg etter noe, men ordet har i lange tider blitt brukt allment om nyheter, meddelelser og andre opplysninger, jf. også tysk Nachrichten ‘nyheter’. Til etterretning kan dermed bety det samme som til underretning og til orientering.

Nedenfor går vi nærmere inn på bruken av de ulike uttrykkene og bakgrunnen for dem.

Skille?

Mange har skrevet til oss og fortalt at man i deler av forvaltningen har operert med et tydelig skille mellom etterretning og orientering. Et slikt skille er naturligvis reelt der man faktisk retter seg etter det. Men ingen har foreløpig vist til noen autoritativ kilde der uttrykkene er strengt og ulikt definert.

De som har operert med et skille, har brukt til etterretning om den skarpeste måten å informere på. Da har gjerne informasjon ovenfra blitt tatt til etterretning, mens informasjon fra underordnede har blitt tatt til orientering.

Synonymi

Likevel betyr uttrykket å ta til efterretning ifølge Norsk Riksmålsordbok (NRO) bare å

(foreløbig) erkjenne mottagelsen av (noget) uten å uttale sig mere om det: saken blev tatt til efterretning

Vi kan finne svært gamle eksempler på denne milde betydningen av til etterretning.

Både lokalpolitikere og rikspolitikere oppfatter det i dag ulikt, se denne artikkelen fra Dalane Tidende og utklippet fra VG helt til slutt.

Hvis man vil gardere seg mot misforståelser, kan det altså være lurt å bruke helt andre ord.

Orientering og andre milde formuleringer

Hverken underretning eller etteretning er særlig gjennomsiktige ord for nordmenn. Det er kanskje derfor ta til orientering i 1960-åra begynte å konkurrere med de to andre uttrykkene i den milde betydningen. Til orientering var en kjent formulering fra før (jf. å være eller gjengi eller til og med motta noe til orientering), så spranget var ikke stort.

Orientering viser entydig til det å registrere informasjon. Det er blitt anbefalt i den betydingen blant annet i språkspalta i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det er ellers ingen mangel på gode uttrykk for å bli orientert, for eksempel å merke seg eller notere seg noe. I tradisjonell nynorsk heter det forresten å ta til vitring eller til vitende, begge deler betyr ganske enkelt at man nå vet mer enn før.

Det vi egentlig trenger, er et mer entydig ord for etteretning i den skarpe betydningen.

Mer om etterretning i norske og andre nordiske ordbøker

I utklippet fra Norsk Riksmålsordbok ovenfor er ikke etterretning knyttet til ‘det å rette seg etter noe’. Et lite element av denne strenge betydningen har vi likevel til slutt i denne forklaringen samme sted:

«ta sig noget til efterretning» til oplysning, til påminnelse, rettledning (vår understreking)

Men det hjelper lite når det står på linje med de milde betydningene.

I den historiske Ordbog over det danske Sprog (ODS) står det at være/tjene til efterretning kan være strengt:

til oplysning (om hvordan man skal forholde sig), til rettesnor olgn. (egentlig som verbalsubstantiv til udtrykket rette sig efter (jf. efterrettelig)

men i den eldre Kalkars Ordbog betyr efterretning bare ‘opplysning’. Og å ta til efterretning er ifølge ODS bare å

anerkende modtagelsen af en meddelelse olgn. uden i øvrigt (foreløbig) at tage stilling dertil ell. foretage sig noget i den anledning

Altså som i Norsk Riksmålsordbok. Men i moderne dansk ser vi den samme tvetydigheten som i moderne norsk, jf. de to betydningene av tage til efterretning i Den Danske Ordbog:

1 modtage og notere sig en meddelelse, en afgørelse el.lign. uanset hvad man mener om den
2 modtage en besked og rette sig efter den

Danskene uttaler forresten ordet med trykk på efter.

I Svenska Akademiens ordbok under efterrättelse ser vi at sammenblandingen ikke er et nytt fenomen i Norden.

Rikspolitikerne til VG 25.5.1994

I utklippet fra VG nedenfor kan du se hvor ulike oppfatninger rikspolitikerne hadde av ta til etterretning i 1994.

Hva er forskjellen på kje og killing? Har det egentlig med kjønnet å gjøre? Kan man forresten snakke om hanngeiter?

Svar

Det er ingen forskjell. Både kje og killing er bare ‘unge av geit’. Geit er først og fremst hunngeit, men geiter i flertall kan ha begge kjønn. Hanngeit er knapt noe skikkelig ord, men det kan til nød brukes i en definisjon av bukk.

Kje het på gammelnorsk kið, og killing er en avledning av kið med suffikset –ling. (Dette suffikset kan fungere «forminskende», men i dette tilfellet endres ikke betydningen. Det blir litt som når lam i en del dialekter også heter lamunge.)

Ulike varianter

Det er rimelig å kalle kje både grunnordet og hovedordet. Killing er en utbredt tilleggsvariant som noen steder er hovedordet. Killing har nok også hatt lettere for å feste seg som «koseord» blant språkbrukere som er mindre kjent med sau og geit. (Unge mennesker som bruker sj-lyd for kj-lyd, vil dessuten ha lettere for å gjøre seg forstått med /sjilling/ enn med /sje/, pga. forvekslingsfaren. De kan eventuelt ty til det ellers overtydelige geitekilling.)

Lenge ble kje skrevet kid både i landsmål og dansk-norsk og riksmål. I landsmål uttalte man det med åpen i og stum d, altså mer eller mindre som /kje/. I riksmål er det blitt uttalt kjidd, som har vært svært uvanlig i norsk talemål ellers. I dansk heter det kid, mens killing betyr ‘kattunge’ (på norsk kjetling o.a.).

Kid finner vi forresten igjen i engelsk. Det er lånt fra nordisk i sin tid. Engelskmennene utviklet tilleggsbetydningen ‘barn’. Vi har i nyere tid importert «kidsa» gjennom etteraping, uten å få med klangbunnen (sammenligningen med kje). Det er en ganske spesiell form for kidnapping.

Geit og bukk

Et geitekje er hunn, et bukkekje er hann.
Bukker kan nok kalles geiter, men bare når de omtales sammen med (hunn)geiter. Geit er hele arten, uten hensyn til kjønn og alder. Men brukt om et spesifikt individ er geit bare et voksent hunndyr. Noe annet er kje eller bukk. Geitebukk brukes tradisjonelt sjelden (og nesten aldri dersom samtalen allerede dreier seg om geiter; da er det nok å si bukk).
Før var det vanlig på bygdene med et eget ord for geit mellom 1 og 2 år: ei hane eller hone (av gammelnorsk haðna; med ganske forskjellig uttale rundt omkring; heine, håne ofl.) – ikke å forveksle med en hane (gammelnorsk hani, som selvsagt er motstykket til høne). Hane hos geit svarer til gimmer hos sau. Individer av begge arter, særlig hannene, kan i denne alderen også kalles risbit (egentlig dyr som eter ris ‘småkvist’). Det har også vært brukt dialektalt om menneskelige «kids» av hankjønn.

Jeg har aldri fått helt tak på forskjellen mellom komparativene lengre og lenger. Kan dere gi veiledning?

Svar

Kanskje er det nok å ta en titt på de to første bolkene nedenfor?

I tilleggene er det bare presiseringer, ikke ny informasjon.

LENGRE: til substantiv og pronomen (adjektivisk)

Lang er et adjektiv; det vil si at det står til substantiv (som f.eks. tid eller stykke) eller til et pronomen (som du og jeg). I intetkjønn heter det langt. Uansett blir det til lengre i komparativ, slik:

lang(t) – lengre
i lang tid – i lengre tid
et langt stykke – et lengre stykke

Dette er vanlig adjektivbøying med -(e)re, jamfør for eksempel høyere og tyngre.

LENGER: til verb og i visse andre tilfeller (adverbielt)

Når langt står til verb (f.eks. å gå) eller adverb (som bak og framme), fungerer det ikke som adjektiv, men som adverb. Da heter det lenger i komparativ:

langt – lenger
å gå langt – å gå lenger
langt bak – lenger bak

Denne er-endelsen er særegen for langt (i adverbiell betydning) og for tidsadverbet lenge:

lenge – lenger
å vente lenge – å vente lenger

Vi har den også i tidsuttrykk som ikke (nå) lenger. Eksempel: Er du ikke interessert lenger?

Av og til mangler det både verb og substantiv i ytringen, som i «Hit, men ikke lenger!». Vi må da tenke oss fram til hva som kan ligge under. Her kan det være noe slikt som «Du kan gå hit, men ikke lenger!». Ordet står altså til et underforstått verb (å gå), ikke til et substantiv. Da må vi velge lenger.

Et minneteknisk knep til slutt: Tilfeldigvis inneholder lenger og adverb begge bokstavsekvensen <er>.

Tillegg 1: Å hoppe lenger, men et lengre hopp

Se litt på verbuttrykkene til venstre og de tilsvarende substantiviske uttrykkene til høyre:

  • å hoppe langt — et langt hopp
  • å vente lenge — å vente i lang tid
  • å vare lenge — å ta lang tid

Verbene får lenger i komparativ, substantivene lengre, som normalt.

  • å hoppe lenger — men et lengre hopp
  • å vente lenger — men å vente i lengre tid
  • å vare lenger — men å ta lengre tid

Men mange kommer i skade for å skrive *lenger tid, kanskje fordi det heter å vare lenger, der lenger står til verbet å vare. I ta lang tid står lang til substantivet tid, ikke til verbet ta, slik mange tror.

Tillegg 2: Strekke seg lang eller langt?

Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden det handler om en måte å strekke på, nemlig langt, må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om at det som skjuler det bak pronomenet «seg», skal gjøres lengre!)

Tillegg 3: Sammenfall mellom langt og lenge

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er mer eller mindre avhengig av trykkplasseringen (på lenger eller på reise/borte):

  • Nå vil jeg ikke reise lenger. (Tid eller avstand?)
  • Hun var lenger borte enn noen gang. (Tid eller avstand?)

Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».

Hvorfor i all verden heter det helleristning og ikke hellerissing? Figurene er vel risset inn, ikke ristet? Kan dere forklare meg dette?

Svar

Det korte svaret er at riste kan bety ‘skjære’.

Vi forstår godt at du spør om dette. De vanlige betydningene av riste er jo helt irrelevante, enten det handler om å riste tepper (av norrønt hrista) eller å riste brød (avledet av substantivet rist).

Verbet risse virker derimot relevant. Det betyr jo nettopp ‘skjære inn i noe med spisst redskap’.

Når det heter helleristning, er det fordi det også fins et annet verb riste, som betyr ‘skjære’. Det brukes nesten bare i forbindelsen riste runer (og dialektalt om å sløye fisk). Det het på norrønt rísta.

Verbet risse er yngre i norsk og stammer trolig fra tysk.

Jeg ser annonser for både plastisk kirurgi, plastikkirurgi og plastiskkirurgi i avisene. Hva er riktig? Og hva med utøverne av faget? Både plastiske kirurger og plastikkirurger skjærer så å si i ørene.

Svar

Både plastisk kirurg(i) og plastikkirurg(i) er i bruk og må godtas. Plastiskkirurgi er en sammenblanding og en misforståelse.

Plastisk kirurgi er den mest tradisjonelle formen, og det er den som står i de norske allmennordbøkene. Norske medisinske ordbøker har mest plastikkirurgi, i likhet med nyere danske og svenske allmennordbøker. I en NOU fra 1974, Plastikkirurgiske inngrep, velger det offentlige å skrive plastikkirurgi og plastikkirurg i tråd med «moderne skandinavisk språkbruk». Men plastisk kirurgi dominerte i norsk til etter tusenårsskiftet. Det heter fremdeles helst plastiske operasjoner (uttrykket er over hundre år gammelt).

Betydningen av ordet plastisk i forbindelser som plastisk kirurgi og plastisk operasjon er forklart på denne måten i Norsk Riksmålsordbok:

«med., som går ut på fornyelse (forskjønnelse) av tapt, misdannet ell. syk legemsdel ved overførelse av friskt vev»

Plastikk (med trykk på siste staving) og det plastiske dreier seg i utgangspunktet om ‘det formbare’. Derfor kan uttrykk som plastiske kirurger få en komisk klang, for det er jo ikke selve kirurgene som er plastiske i denne betydningen. Også plastikkirurger kan virke komisk, siden mange sier plastikk om stoffet plast (riktignok med trykket på plast-). Men hensynet til effektivt fagspråk trumfer gjerne slike hensyn.

I den seinare tid har orda vegleiing og vegleiar dukka opp i stadig fleire dokument på nynorsk. Dette er vel eit forsøk på å «nynorskifisere» bokmålsorda veiledning og veileder?

Svar

Ja, på nynorsk har det alltid heitt rettleiing og rettleiar.

Allereie «bokmålets far», Knud Knudsen, slo på 1800-talet fast at å rettleia var det norske ordet for at vejlede. Rett nok har vegleiing alltid funnest (òg i tydinga vegleia seg ‘finna veg’), men det er rettleiing som i det store og heile har vore ekvivalenten (nynorskmotstykket) til veiledning.

Sensitivitet

Det er tidstypisk å vera var for alt som kan tolkast negativt eller strengt i visse samanhengar. Det går ut over rettleiinga. Fleire som driv med rettleiing, har skrive til oss og fortalt at dei er redde for leddet rett-, for det verkar meir bombastisk enn veg. (At veg oftast er noko fastlagt, ser merkeleg nok ikkje ut til å plaga nokon, eller at å lede, i motsetnad til å leie på bokmål, er å føra.)

Synonymiaversjon og overdriven analyse

Det som avgjer kva ei samansetning tyder, er brukstradisjonen til heile ordet. Det er ingen tvil om at dei to orda rettleia og veilede har vore ekvivalentar i kvar si målform. Dei har stort sett vist til same slags aktivitet.

Når synonym eller ekvivalentar frå ulike språk møtest, startar ein tolkings- og overtolkingsprosess. Tanken leiter etter skilnader mellom omgrepa, og somme språkbrukarar tek til å leggja meir i skilnadene enn det er dekning for frå før. Dei kan få rett til slutt. Det er litt som ein sjølvoppfyllande profeti.

Ein tenkt skilnad kan såleis gjennom bruk gje opphav til ein vesensskilnad, ofte ved å redusera bruksområdet for det eine ordet eller begge. Slik har mange gamle norske ord fått innsnevra tyding etter opptak i riksmål, til dømes trygd, som ein gong i tida dekte det meste på området ‘garanti, sikkerhet, forsikring’.

Rettleiing på nynorsk kan bli påverka og innsnevra av korleis rettledning blir teke opp og plassert i høve til det eksisterande veiledning på bokmål.

Ei form for overtolking av samansette ord er å sjå på delane isolert og dvela ved konnotasjonane til kvart element (som heng saman med bruken av elementa i andre samanhengar). Ei slik dissekering kan gje interessant informasjon, men det er ikkje det same som ein definisjon. I dette tilfellet er leddet rett i rettleiing blitt overtolka samstundes som ein har sett bort frå at veiledning logisk sett inneheld eit element av rett (veg).

«Veiledning» må vera det motsette av villeiing

Eit alternativ til både bruksgransking og dissekering er å spørja kva målet med handlingane rettleiing/veiledning er.

Veiledning er ikkje leiing på kva veg som helst. Ordbog over det danske Sprog seier det slik under vejlede:

i egl. bet.: vise, lede ad ell. ind paa den rette vej» og «ved bistand, underretning, undervisning hjælpe (en uerfaren, ukyndig, uøvet) til rette. (ofte i forb. som vejlede (en) i et emne, til noget; om modsætn.-forb. m. vildlede s. d.)

Merk motsetnaden til vildlede. Inga «veiledning» som fortener namnet, kan vera villeiing. Betalt «veiledning» av det slaget er svindel. Det må vera eit krav til både rettleiing og «veiledning» at ein leier folk på noko ein i det minste trur kan vera rett veg.

Av og til kan veiledning sikkert berre vera å hjelpa litt på veg, men i det store og heile er rettleiing og veiledning berre to måtar å uttrykkja det same på: å leia på rett veg. Kva som er eksplisitt uttrykt i samansetninga, er ikkje avgjerande.

Skrivemåtar

Bokmål har valfritt veiledning eller rettleiing, medan korkje vegledning eller vegleiing står i Bokmålsordboka, trass i at veg og vei er valfrie former. Vegledning har rett nok vore nytta i skrift, men det er ein hybrid, som du er inne på. Når det gjeld nynorsken, er det ingen tvil om at vegleiing er i bruk, sjølv om det ikkje står i ordbøkene. Om ein ikkje vil høyra på rettleiinga i denne artikkelen, kan ingen hindra ein i å skriva vegleiing.

Utvikling

Tilhøvet mellom dei to orda i aviskjelder (frå nb.no):

Min kollega bruker ordet komplementere i sammenhenger der det for meg virker mest korrekt å bruke komplettere. Eksempel: «Hvis vi bestiller delene som mangler, får vi komplementert denne dingsen.» Er dette riktig?

Svar

Å gjøre komplett er ganske enkelt å komplettere, jamfør Bokmålsordboka:

komplettere v2 utfylle, gjøre fullstendig

Komplementere står ikke i Bokmålsordboka, men det har kommet inn i Det Norske Akademis ordbok. I Den Danske Ordbog er det definert med ‘være komplement til; udvise komplementaritet til’. Det har altså med utfyllende egenskaper å gjøre. Der utfylle e.l. ikke er dekkende i fagspråket, må man selvsagt kunne bruke komplementere. Men i hverdagslig sammenheng er det neppe nødvendig.

I tillegg til dette, og helt på siden, har vi komplimentere ‘rose, smigre; lykkønske’, altså gi komplimenter.

Jeg har en lei tendens til å skrive mail i stedet for e-post fordi jeg synes mailen virker riktigere enn e-posten i bestemt form. Vi sier jo ikke en post om et brev. E-brevet eller skjermbrevet virker mer grammatisk riktig, men det blir jo ikke brukt. Er e-posten virkelig riktig?

Svar

Det er ikke galt å skrive mail, men e-post i alle former er uansett helt riktig: e-posten, e-poster, e-postene.

E-post ble vedtatt som norsk ord i 1995. Det logisk sett ideelle ville nok vært e-post om mediet og e-brev om eksemplarene på linje med gammeldags post og papirbrev. Men disse andre ordene har ikke slått gjennom. Om vi ikke vil skrive mail, får vi nesten ta det vi har, og det fungerer jo.

Også i engelsk er mail blitt tellelig i email(s).

Vi har ein liten diskusjon gåande om bruken av bygget og bygningen. Kan det vera rett at ein ikkje bør bruka bygg om ferdigbygde hus?

Svar

Ja, langt på veg stemmer dette med tradisjonen. Unntaket er visse slags store bygningar, helst i samansetningar. Nynorskordboka seier dette om bygg og bygning:

bygg
1 bygning o l som er under arbeid el. som (nyleg) er ferdigbygd. Døme: bustadbygg / nybygg / råbygg / arbeide på eit bygg
2 større bygning. Døme: industribygg / lagerbygg
3 byggjetiltak

bygning
1 (større) hus. Døme: fabrikkbygning / hovudbbygning / offentleg bygning / bygningane på garden var i god stand
2 *bygnad (1)

Bygg kan altså ifølgje ordboka brukast både om ein bygning som er under bygging, og om ein større bygning som er ferdigbygd. Det er særleg i samansetningar det blir nytta i den siste tydinga: nybygg, tilbygg, forretningsbygg, industribygg, Postgiro-bygget.

Det er rett at eit vanleg hus eller ein liten bygning som er teken i bruk (og ikkje lenger er nybygg), helst ikkje heiter bygg.

Det kan vera greitt å halda seg til dette skiljet. Fagspråklege oppslagsverk som Arkitekturleksikon (Abstrakt forlag) og Byggteknisk fagleksikon (Universitetsforlaget) gjer det.

Men merk at bygning sjeldan er feil. Mange samansetningar på -bygg (som lagerbygg) er nyare særnorsk utvikling – praktisk, men ikkje obligatorisk.

Nedanfor er ein artikkel om det same frå boka Råd om språk (Språkrådet, 1981):