Valgte kategorier:
Heter det virkelig jeg mistenker at noe er stjålet, eller at tyveri mistenkes? Bør man skrive slik?
Det kommer an på synsvinkelen. Disse uttrykkene står ikke i rettskrivningsordbøkene ennå (oktober 2026), men de har nok kommet for å bli. Tradisjonelt heter det
Før var det helst folk (noen) man mistenkte, ikke forhold (at noe hadde skjedd).
Det har altså skjedd en forenkling og forskyvning i språket. Det meste kan nå mistenkes.
Uttrykksmåten mistenke at er ikke helt ny i norsk; den kan spores tilbake til før 1905, og til Sverige. Men den var svært sjelden før 1980. I nyere tid har nok også påvirkning fra engelsk (suspect that) spilt inn.
Mistenker at fikk overtaket i avisspaltene rundt 2015, så det er nok umulig å holde denne formuleringen unna. Men velg gjerne noe annet hvis du ikke vil at noen som lærte å skrive før 1990 (se figuren nedenfor), skal reagere.
Hvis du synes «jeg har mistanke om at» er for langt, kan du jo variere med jeg tror / jeg er redd / jeg lurer på om – alt etter sammenhengen.
Et raskt avissøk i Nasjonalbibliotekets baser til slutt:
Kan man skrive «både … men også» i stedet for «både … og»?
Man kan saktens gjøre det, men det kan være greit å vite at mange oppfatter formuleringen som ulogisk eller til og med gal.
Uttrykksmåten var i bruk allerede for femti år siden, og den har blitt kritisert i avisspaltene helt siden den gangen. Flere politikere har blitt rammet av kritikken, og det er ikke så rart. Politikere svarer ofte med lange resonnement, og det er ikke alltid de fullfører den tanken eller formuleringen de innleder med. «Både … men også» kan betraktes som en språklig planleggingsfeil, en anakoluti. Den er helt på linje med «både … så vel som».
Vi tror ikke formuleringen skaper mange misforståelser. Tvert om kan den gjøre det lettere å henge med på lange setninger, siden det vesle ordet «og» ellers lett kan drukne i talestrømmen. Men den vekker altså likevel irritasjon.
Kort sagt: Formuleringen «både … men også» har kommet for å bli i talemålet, men vi ville ikke ha anbefalt noen å bruke den skriftlig.
Vi avslutter med et klipp fra «Språktips» i Statsspråk 3/2015:
For mange år siden lærte jeg på et statistikkurs ved universitetet at det heter «veid gjennomsnitt». Nå ser jeg at det stadig oftere kalles «vektet gjennomsnitt». Hva er riktig?
I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.
Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.
Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).
Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):
Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.
Uttrykket «stå i det» irriterer meg voldsomt. «Vi står i det» har nærmest blitt et obligatorisk svar på spørsmål fra mediene om hvordan det går. Jeg bor i utlandet og hører ikke norsk så ofte. Det er vel grunnen til at jeg legger så godt merke til slike nye floskler, mens nordmenn hjemme kokes som frosker over svak varme. Hva har skjedd, og hva mener Språkrådet?
Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.
Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.
Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.
Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.
Nærmere om bruksfrekvens
Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).
Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)
Ordbokartikkel
Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:
stå i
1 holde ut ; greie
2 være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med
stå i det
med trykk kun på stå gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg
Jeg leser stadig oftere om folk som gror ting, enten det er planter, skjegg eller organer. Er det riktig norsk?
Det kommer nok av påvirkning fra engelsk. På norsk er det plantene og skjegget som gror, ikke bonden og bæreren. Vi sier tradisjonelt å dyrke planter, å ha eller få skjegg (ev. anlegge skjegg) og å la skjegget vokse eller gro.
Til og med å dyrke skjegg (som det altså ikke heter) ville ha vært mer i tråd med tradisjonell norsk.
Det engelske verbet to grow kan være transitivt (= kan ta objekt), og det betyr da ‘dyrke noe, la noe vokse’. Det eldste eksemplet på den transitive bruken i norsk finner vi i VG fra 1968:
Andre, som innsenderen, har altså drevet det til å si eller skrive «å gro skjegg». Men det er lite å se av den slags groing før tusenårsskiftet.
Å vokse bart er derimot et gammelt fenomen i språket, vel å merke om vi snakker om bartevoks. Vi vokser for øvrig også ski, uten at det har noe som helst å gjøre med at det vokser (medfødte) ski på nordmenn.
Et annet engelsk gro-uttrykk som vokser fram, er «it grows on you». Det betyr at man venner seg til/på noe og liker det etter hvert. Man får med andre ord sansen for det / smaken på det (smått om senn). Uttrykket kom inn i skriftkulturen først i spill-, film- og musikkanmeldelser litt før år 2000: Anmelderen forsikrer at spillet/filmen/plata gror på deg. Det er muligens et framskritt, for i gamle dager var det nesten bare hår, sopp, skitt og sår som kunne gro på nordmenn (i tillegg til metaforiske ski).
Det eldste eksemplet vi finner, er med vokse, som har en litt annen klang. Det er fra Aftenposten 1998: «Denne platen trenger minst fem gjennomhøringer. Derfra begynner den å vokse på deg.» Så liker du den stadig bedre, altså, eller begynner å få sansen. Aftenpostens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, skrev femten år senere:
En bok som virker litt treg i de første sidene, men som blir bedre etter hvert, grows on you hvis vi snakker engelsk. Men det blir nokså naturstridig, og trangt i godstolen, hvis boken skulle begynne å vokse på deg.
Uttrykket er altså ikke skikkelig inngrodd i norsk ennå, og det spørs om det fortjener å bli det. Språk er verdens største vanesak. For barn virker det meste naturlig, og man kan venne seg til mye som voksen. Men nye oversettelseslån fra engelsk «gror» litt ulikt på folk. Vær gjerne oppmerksom på at transitiv groing har en aldeles tåpelig klang i mange voksne (særlig hårbevokste) ører, enten de sitter på mosegrodde eller ganske alminnelige mennesker.
Stadig flere skriver gro organer for å dyrke organer. I norsk og dansk haler gro innpå dyrke i denne betydningen (henholdsvis 1/3 og 1/6 av treffene på nettet i oktober 2017). I 2017 begynte til og med NTB og Aftenposten å skrive «gro organer». Engelske gloser gror lettere på relativt nypløyd begrepsgrunn, men her trenger vi ikke dyrke fram flere ord enn vi allerede har.
Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?
Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som ofte er verd å få fram.
Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: Setninga (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er ikkje opp i noko tilfelle.
Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp.
Auken i bruken av starte opp heng òg saman med at substantivet oppstart er på frammarsj (sjå diagram til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av eller på noko ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid.
Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tek til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli.
Verbet stoppe kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av tilfellet ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt (altså utan objekt): «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» (Transitivt derimot: «Ho stoppa maskinen.») I moderne norsk blir uttrykket stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser gjerne til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.)
Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til at folk vel varianten med opp.
Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet.
Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten.
Uttrykket starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Verbet starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot.
Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter:
Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp):
Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv:
Det er mange som sier svigerbror og svigersøster for svoger og svigerinne. Er ikke det feil?
Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem.
Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.
Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.
Hva er forskjellen mellom alvor, alvorlighet, alvorsgrad og alvorlighetsgrad? Når er det riktig å bruke hva?
Alvorlighetsgrad er et ganske nytt ord i norsk (om lag sytti år gammelt), og det primære bruksområdet er gradering av skade, ulykke og sykdom. Her er det innarbeidet i litt tekniske sammenhenger, og det må godtas. Det har også sin plass i «rubrikknorsk», f.eks. i tabeller og overskrifter, men det er sjelden nødvendig i tekst uten teknisk eller statistisk vinkling.
I løpende tekst ellers bør det renskårne substantivet alvor (eller adjektivet alvorlig) brukes mest mulig, nå som før.
Alvorsgrad er en nyere og litt lettere variant som gjerne kan brukes som alternativ til alvorlighetsgrad, særlig i nynorsk. Alvorlighet er en annen mulighet i bokmål, men ordet er noe gammeldags og sjelden mer presist enn alvor.
Det finnes nok en forestilling om at alvor er den subjektive følelsen/holdningen, mens ordene alvorlighet og alvorlighetsgrad må til for å karakterisere objektive forhold. Men dette synet er ikke i samsvar med tradisjonell språkbruk. Det heter tradisjonelt å forstå situasjonens/sakens alvor eller nå helst: alvoret i situasjonen/saken. Se for eksempel Ordbog over det danske Sprog under alvor 2.2. Å skrive situasjonens eller sakens alvorlighetsgrad er altså en slags overpresisering med kansellistisk preg, men uten godt grunnlag i dansk eller norsk.
Her er et oversyn over forholdet mellom uttrykkene fra et utvalg bokkilder på nb.no:
Et søk i mediearkivet ATEKST viser hvordan den stive uttrykksmåten har vunnet fram i det siste, fra null i 1990 til over femti prosent i 2017:
Kan eg kalle oldebarnet mitt eit barnebarnsbarn? Eg høyrer sjeldan det ordet no. Eg skriv forresten eit barn – fleire born, så kva skal eg skrive dersom eg får fleire etterkomarar av dette slaget?
Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn.
Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor
eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn
Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko.
I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn.
Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud
hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei.
I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd:
For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet.
Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:
Jeg har nylig kommet over verbet beskranke på trykk. Er det virkelig et norsk ord? Jeg har aldri hørt noen si det.
Ordene beskranke og beskrankning står i de største ordbøkene, der de er markert som litterære og administrative.
Det handler om å innskrenke, avgrense og sette grenser for noe, for eksempel virksomhet eller forbruk.
Beskrankning (og særlig verbet å beskranke) har preg av fagsjargong. Hvis man vil bli forstått av alle, bruker man mer kjente synonymer der de er dekkende. Noen ganger oversettes constraint med beskrankning. Det er å oversette et velkjent ord på engelsk med et lite kjent ord på norsk.
Beskrankning har vært litt av et moteord, jamfør dette søket i bokkilder ved nb.no:
Jeg ser at dere skriver stridens kjerne på nettsidene deres, og noen skriver sågar stridens eplekjerne på nettet. Bør man ikke holde seg til stridens eple eller sakens kjerne?
Stridens eple er en flott metafor, men den er ikke helt duggfrisk etter cirka to tusen års flittig bruk i ymse europeiske språk. Med tanke på at en strid er en slags sak, kan det nok forsvares å variere med stridens kjerne, selv om det ikke nødvendigvis betyr nøyaktig det samme som stridens eple.
Som det står i Bokmålsordboka, er stridens eple ganske enkelt ‘det striden dreier seg om’. Opphavet er sagnet om striden mellom Hera, Pallas Atene og Afrodite om hvem som skulle ha et eple som Eris hadde kastet til dem. Eplet hadde påskriften «Til den skjønneste».
Stridens eplekjerne er å tøye det vel langt, om det ikke er i en humoristisk sammenheng, og sakens eple gir mindre mening enn stridens kjerne.
Svenskene skriver stridsäpple, så stridseplet bør også kunne passere. Ellers har vi det mer nøytrale og nøkterne stridsemne, som godt kunne vært brukt mer. (Et godt dialektord for fenomenet er forresten bìtumål ‘en sak man bites om’.)
Disse grafene fra et korpus hos Nasjonalbiblioteket gir et visst inntrykk av utviklingen i norske tekster (bøker). Linjene representerer relativ hyppighet i korpuset, ikke absolutte tall.
ordbøkene.no
Søk