Språkspørsmål og svar

Valgte kategorier:

Betydning og opphav

Kvifor heiter det å ta ein spansk ein når ein tek tvilsame snarvegar?

Svar

Både lærde og ulærde stridest om dette. Det som er sikkert, er at uttrykket vart teke i bruk skriftleg rundt 1970, og at det allereie då vart brukt mest om frekke manøvrar i trafikken, som å ta ein U-sving der det ikkje er tillate.

Søk gjerne sjølv etter «en spansk en» på nb.no.

Mange meiner dette opphavleg er eit sjømannsuttrykk for ein lettvint laste- og lossemetode. I boka Katta i sekken (Gyldendal 2006) skriv Kjell Ivar Vannebo:

Når en skulle laste eller losse på skutene, ble det tatt i bruk taljer av forskjellig slag. Den enkleste form for talje var et enkelt tau gjennom et fast øye. Denne talja ble kalt ‘spanish windlass’ (‘spansk talje’), og dette skal ha gitt opphav til uttrykket ‘en spansk en’ − det var altså den enkleste løsningen.

Det er eit par problem med denne forklaringa: Spanish windlass blir helst brukt om noko heilt anna enn det som er skildra i avsnittet ovanfor (sjå boka Knop, stikk og spleis, 1973), og uttrykket spansk talje er ikkje belagt i norske tekstar i den relevante tydinga før det vart gjort til forklaring på å ta ein spansk ein. (Både spansk talje og spansk takkel er noko meir komplisert enn eit tau gjennom eit fast auga.)

Spanish windlass har vorte omsett med spansk vinde, men heller ikkje det uttrykket har vore mykje brukt. Til forsvar for den maritime forklaringa må det seiast at spanish windlass (spansk vinde) òg er ein enkel mekanisme. Dersom uttrykket har opphav i sjømannsspråk, treng det heller ikkje ha gått vegen om eit norsk uttrykk for spanish windlass.

Andre har tolka uttrykket seksuelt, for det står i Politikens slangordbok (1985) at spansk er dansk prostitusjonssjargong for det å få utløysing mellom brysta på ei kvinne. Men det finst ingen skriftlege spor etter ei slik tyding av det norske uttrykket. Dette motargumentet er ikkje avgjerande, for vi er her inne på eit område med sparsame skriftlege kjelder utanom pornografien, som ikkje er veldig godt representert på nb.no.

For alt vi veit, har uttrykket eit heilt anna opphav. Det er verdt å peika på den gamle nordiske fordomen at ovmodig og vågal åtferd er typisk spansk, jamfør tyding 2.1 og 3 d i Svenska Akademiens ordbok og tyding 2.1 i Ordbog over det danske Sprog.

Hvor kommer alle uttrykkene med «sa brura» fra?

Svar

En del av disse uttrykkene er eldgamle og stammer fra folkedypet.

Tradisjonen går ut på å tillegge brura underfundige og tvetydige utsagn som kan tolkes erotisk, gjerne med referanse til bryllupsnatta. Sa-brura-munnhell skiller seg således fra sa-kjerringa-munnhell.

Blant de eldste dokumenterte variantene er:

Jeg både gleder meg og gruer meg, sa brura.
Det begynner godt, sa brura, hu fikk et kyss på kirketrappa.
God morgen, sa brura (om kvelden).

Dette siste uttrykket er gammelt og kjent også fra svenske dialekter, blant annet som kommentar til folk som står opp for seint.

Arne Garborg var den første norske forfatteren som brukte det, i 1892:

Brura opptrer også i replikkene i Juvikingar av Olav Duun i 1927:

Til slutt et nyere og grovere eksempel fra litteraturen (Gunnar Staalesens Bitre blomster, 1991), med den lite typiske felleskjønnsvarianten «bruden» og et ordspill som bare fungerer skriftlig (på bokmål):

Vi ønsker å publisere en hilsen i forbindelse med avslutninga av fastemåneden ramadan. Vi ser at noen skriver «id mubarak», mens andre skriver «eid mubarak». Hva er riktig skrivemåte?

Svar

Festen som markerer avslutninga på ramadan, heter id al-fitr, ofte forkorta til id. Skrivemåten id gjenspeiler uttalen av ordet på arabisk. Hilsenen som brukes i forbindelse med festen, skrives på norsk id mubarak.

Id betyr ‘fest’ eller ‘høytid’. Ordet brukes ikke bare om fastebrytingsfesten, men også om offerfesten, id al-adha, som feires ved slutten av den årlige pilegrimsferden til Mekka.

Norsk og mange andre språk har lånt inn det arabiske ordet for fastebrytingsfesten. Når vi tar inn ord fra andre språk, tilpasser vi ofte skrivemåten til norsk rettskrivning. Vi må alltid tilpasse arabiske lånord, siden arabisk har sitt eget alfabet. Da tar vi utgangspunkt i uttalen på originalspråket. Uttalen av ordet i klassisk arabisk er /ʕiːd/. Det første tegnet (ʕ) står for en faryngal lyd som ikke finnes i norsk. Tegnet /iː/ står for en vanlig lang i. Dette gir skrivemåten id på norsk.

Mange språk har andre skrivemåter. Festen heter aïd på fransk, aíd på spansk og eid på engelsk. Ifølge engelske ordbøker har skrivemåten eid sammenheng med den persiske uttalen av ordet. Men eid er misvisende på norsk. På engelsk kan <ei> stå for en lang i (som i receive), men på norsk er <ei> som kjent en diftong (som i stein og hei).

Ikke alle bruker det arabiske navnet på høytida. På tyrkisk heter den Ramazan Bayramı ‘ramadanfesten’ eller Şeker Bayramı ‘sukkerfesten’.

Den islamske kalenderen er en månekalender med 354 eller 355 dager i året. Vår vanlige kalender (den gregorianske) har 365 eller 366 dager. Id al-fitr faller derfor ti til tolv dager tidligere for hvert år.

Kvifor seier vi at det går rett vest når noko går gale, altså den vegen høna sparkar?

Svar

To go west har lenge vore nytta i engelsk om å døy (eller å gå sund). Opphavet er truleg den skremmande tanken på å enda der sola går ned attom synsranda.

Dette kan i så fall vera knytt til keltiske førestillingar om dødsriket. Somme kjelder nemner i staden at det er tale om forbrytarspråk for å enda på ein rettarstad i West Midlands i England. Det er uråd for oss å vurdera. Men det kan i alle fall utelukkast at det handlar om Det ville vesten i Amerika, for eit slikt opphav ville ha vore velkjent i den engelskspråklege verda.

Ordlaget skal ha spreidd seg kraftig i engelsk under fyrste verdskrigen. Truleg har det kome inn i norsk gjennom sjømannsspråket. Det må takast med ei klype salt når Tor Myklebost skriv: «Sjøfolk sier aldri om sine bortkomne kamerater at de er ‘døde’. ‘Han gikk vest,’ sier de.» (Nedst på side 61 hos Lise Lindbæk i Tusen norske skip: en antologi over norske sjøfolks innsats i den annen verdenskrig, 1948).

Rett eller beint vest er ei naturleg utviding av vest i norsk, og i reint geografisk tyding er det gammalt.

I gamle dagar heitte det gjerne at noko gjekk nord og ned. Nede i Danmark går prosjekta helst nedenom og hjem, og hjå grannen i aust åt skogen eller åt helvete. Ikkje noko av dette er ukjent i Noreg. Prosjekta våre kan òg gå i vasken eller det som verre er. Saker og ting kan vidare gå ad undas, til dunders, fløyten, skeis og til pisis – om det ikkje kort og godt ryk. Menneske går verste fall i hundane. Det spørst om det finst like mange uttrykk for det at det går bra.

Da jeg slo opp i Bokmålsordboka for å lete etter definisjonen av ordet sjalusi, dukket ordet skinnsyk opp. Men sjalusi er da vel snarere en slags sinnssykdom enn en hudsykdom?

Svar

Det spørs. Skinn er ikke bare ‘hud’, det er også et helt annet ord, som betyr ‘glans’ (jf. solskinn) eller ‘utseende’.

Det er dette siste vi finner i skinnhellig, skinndød, skinnenighet og i uttrykk som å gi noe et skinn av rettferdighet ‘få noe til å se rettferdig ut’. Det er ikke rart at noen blander sammen betydningene, for i et uttrykk som skinnet bedrar gir også skinn ‘hud’ en viss mening, selv om det ikke er den opprinnelige. (Skinn/hud er jo overflate, omtrent som pels er det, jf. å skue hunden på hårene.)

Skinnsyk kan være en oversettelse av tysk scheinkrank og henger da sammen med skinnhellig og de andre ordene ovenfor. Den opprinnelige betydningen er i så fall ‘tilsynelatende syk’. Men sammenblandingen med skinn ‘hud’ er så gammel at den nesten må regnes som en del av språket. Det er også mulig at skinn faktisk er det opprinnelige. Det finnes flere hypoteser om hva som i så fall kan ligge til grunn, se under skindsyg i Falk og Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog (mer i Niels Åge Nielsen Dansk etymologisk Ordbog, København 1966).

Nynorsk

I nynorsk ser man lettere forskjell på skinnene. Skinn i betydningen ‘glans’ eller ‘utseende’ heter der skin: solskin, skinheilag osv. med lang i. I noen dialekter finner vi her lang eller kort e, som i /solsjen/ eller /solsjenn/, mens skinn ‘hud’ heter /sjinn/. Sjalu er altså kanskje skinsjuk med én n. Men skinnsjuk er likevel den vanligste skrivemåten (og uttalen) i nynorsk. Tilknytningen til skinn 'hud' er altså godtatt i praksis, eventuelt kan man se det som et ikke helt fordøyd lån fra tysk/dansk/bokmål.

Krit i «å handle på krita» må vel komme av latin kredit?

Svar

Det er ikke dumt tenkt, og slik blir det vanligvis oppfattet, sier Ordbog over det danske Sprog. Men det stemmer nok ikke. Krit er kritt. Bokmålsordboka og Nynorskordboka forklarer krita med at «gjeldspostene ofte ble skrevet med kritt på en tavle».

På dansk heter det på kridt, og på vanlig bokmål skulle man vente at det het på kritt (som også brukes), på krittet eller på krittene. I nynorsk må det hete på krit eller på krita (jf. f.eks. krut for krutt), og det er krita som er blitt det vanlige i norsk skrift. Krita kan være både hunkjønn entall (ei krit – den krita) eller intetkjønn flertall (eit krit – alle krita) i nynorsk og i norske dialekter.

Men i den grad krita uttales med tostavingstonelag (som bønner, ikke bønder), har det nok opphav i det svenske krita ‘kritt’, se SAOB, betydning 4.

Uansett har Hans Lind i Nordlandsvisor (Kristiania 1910) viet en hel vise til det å ta på borg eller få på krita. (Verbet å borge er forresten motstykket til verbet å krite, som betyr det samme som å ta på krita).

Hva er opprinnelsen til uttrykket katta i sekken?

Svar

I oppslagsboka Bevingede ord (1991) er uttrykket forklart slik:

Kjøpe katten i sekken, kjøpe noe usett og bli snytt. Uttrykket skriver seg trolig fra en historie om Till Eulenspiegel (1300-tallet), som sydde en katt inn i et hareskinn, la den i en sekk og solgte den som en hare. Et lignende uttrykk finnes i et fr[ansk] dikt av Eustache Deshamps (ca. 1346–1406).

Denne historien om Till Eulenspiegel kan i sin tur bygge på en eldre og mer allmenn forestilling.

Uttrykket finnes i flere språk, fra italiensk til islandsk. Men på svensk, engelsk og tysk refererer man til den tenkte «grisen» i sekken, jf. «Schwein im Sacke kaufen» og «to buy pig in a poke» (merk bokstavrimet). Ivar Aasen nevner i Norske Ordsprog ordtaket «Ein skal inkje kaupa grisen i sekken» ‘forbinde sig til det, som man ikke kjender’.

Flere eksempler finner du på Wikipedia. I flere språk har man også motstykket «slippe katten ut av sekken».

Vi finner uttrykket tidlig i dansk, og blant andre Ludvig Holberg bruker det. I dialektene kan det også være svært gammelt. Men den første som brukte det med formen «katta» i norsk litteratur, var trolig Hulda Garborg i Mann av Guds Naade (1908). Ellers var «katten» det vanligste i nynorsk også i samtida.

Hvorfor snakker vi om å være klar som et egg?

Svar

Vi vet ikke. Kanskje har dette begynt som en misforståelse som er blitt spredd etter en omgang med intern humor, for eksempel i en skoleklasse. Uttrykket kan da ha blitt vrengt og vridd til noe helt annet enn det begynte med. Mange forklaringer er lansert. Vi tviler på alle.

Visuelt klar?

Noen har foreslått at utgangspunktet er klar som blekk, andre at det er det engelske sure as eggs are eggs.

Andre viser til eggehviten og dens klarende virkning på kraft. Men spørsmålene tårner seg opp: Hvordan kan klar ‘gjennomsiktig’ ha blitt til klar ‘parat’, hvorfor skulle man omtale eggehviten som et egg, og hvorfor kaller man middelet (istedenfor produktet) rent?

Parat

Mest logisk er uttrykket «klar som et egg» kanskje om vi tenker på befruktningsklare egg.

«Klart til klekking» er også en mulighet, selv om det strengt tatt er kyllingen som er parat.

Egg kan også være klare til servering/fortæring, jf. klar som et ferdigkokt egg. Dette er ikke noe vanlig bilde, men flere av våre lesere mener vi her har den beste forklaringen.

Opprinnelse

Det finnes visst også noen som sier klar som en egg. Enkelte (bl.a. Finn-Erik Vinje i VG 18.8.2015) hevder at dette er mer opprinnelig, og at opphavet er skarp som en egg. Vi har ikke funnet noe godt belegg for dette.

Uttrykket er kjent i skriftlig bruk siden midten av 1980-åra (vel å merke med et egg), men det hevdes å være et par tiår eldre i muntlig bruk.

Betydning og opphav

Er ordet kul/kult norsk? Hvor kommer det eventuelt fra, og hva betyr det opprinnelig?

Svar

Ordet har så å si to røtter, ei svensk og ei engelsk. Indirekte er det ikke helt uten rot i norsk heller.

Adjektivet kul står i Bokmålsordboka:

II kul a1 (sv) morsom, grei eller interessant

Den svenske rota

Ordet kommer fra svensk, ifølge Bokmålsordboka. Leiter man i svenske ordbøker, finner man mulige koplinger til finsk kyllä ‘ja (visst)’. Eventuelt settes det i forbindelse med kula ‘noe vellykket’, som skal være det samme som kule II 5 ‘varp, storfangst’ i Nynorskordboka! Se Svenska Akademiens ordbok.

Svenskene har brukt ordet slik i over hundre år, lenger enn det har hatt den aktuelle betydninga i engelsk.

Det kan også være snakk om vekselvirkning med en videreutvikling av romani kul ‘helt’, som mange kjenner fra uttrykket kul umulig.

Den engelske rota

Etter krigen har vi fått et ord fra engelsk som har smelta sammen med ordet ovafor, nemlig cool.

Adjektivet cool, innlånt fra engelsk og tidligere oftest skrevet slik også på norsk, ble brukt om ei bestemt retning innafor jazzen i 1950-åra. Musikktermen cool står ikke i alle ordbøker. Skrivemåten bør være som i engelsk.

Ordet var også i bruk om livsstil mer allment og betegna ei rolig, avslappa innstilling eller livsholdning. I nyere norsk er det nærmest et generelt plussord som til og med kan brukes om temmelig masete typer, bare de er populære. Dette ordet bør skrives kul. (En mulig nyanse er godt beskrevet i boka Munn til munn, 1996.)

Det mye eldre uttrykket ta det kuli kommer fra engelsk coolly. Vi finner det i en norsk tekst allerede i 1874. Kanskje fantes det i sjømannsspråket allerede da. Eksempler med norsk skrivemåte dukker opp litt utpå nittenhundretallet (1911 og 1923).

Svalhetens logikk

Nylig skreiv noen til oss og fortalte at de brukte en dialektform av kaldt, nemlig /kælt/ i den samme betydninga som cool. Om dette er inspirert av cool eller er ei parallell utvikling, skal være usagt. Kjølighet og svalhet henger sammen med avslappethet og kontroll, så det er ikke utenkelig at lignende metaforer kan oppstå på nytt. Sval passer kanskje best av de nevnte synonymene, i alle fall heter kul type i islandsk slang svalur náungi. I norske dialekter betyr kjøleleg, kjøle(n) o.l. derimot det samme som kaldsleg, nemlig ‘fælt’ eller ‘veldig’, og det må det få lov til å fortsette med.

Uansett hvor ordet stammer fra, passer det godt i norsk, og vi kan uttale det akkurat som vi skriver det. (Vi har dessuten lignende ord i norsk fra før, for eksempel kule ‘kulde’, som både er i slekt med cool og kan uttales kóle.) Men for mye og for lite skjemmer alt. Det er særdeles ukult å ha kul som det eneste plussordet i vokabularet!

Ordet tøtte betyr i Lofoten jente i gifteferdig alder. Hva kommer dette ordet av?

Svar

Ordet tøtte (eller tytte) er kjent i ulike (til dels motstridende) betydninger i både nordnorske og sørnorske dialekter (se Norsk Ordbok). Ordet finnes også, i litt andre former, i svenske dialekter og i nederlandsk. Det finnes også en kobling til finsk.

Ordet tytte/tøtte kan blant annet vise til et lite jentebarn, en fremmed kvinne, en kvinne som vekker oppsikt, en stor, sterk og litt grovbygd kvinne, en dugende kvinne, en kvinne omtalt nedsettende («ei god tøtte») – eller generelt til noe av grammatisk hunkjønn, det være seg dyr eller ting. Kort sagt: det meste.

Selv om ordet også har negative betydninger, bør det ikke blandes sammen med tøyte (‘løsaktig kvinne’)! Dette ordet skal komme av lavtysk toite (visstnok en eldre form av töte ovenfor).

Tøtte/tytte kan være avledet av tutt, kanskje i betydningen ‘lubben unge’, eller lånt fra lavtysk töte. Slik står det i Det Norske Akademis ordbok:

trolig fra nedertysk töte og beslektet med tøyte, muligens beslektet med middelhøytysk tüttel, tütel ‘brystvorte’ og tutt; jf. tøddel; men jf. også svensk dialekt tutta ‘liten jente’, tutte ‘liten gutt, dansk tut ‘barn’, muligens lydord, jf. også norrønt tuttr ‘pusling’

Mange har pekt på finsk tyttö ‘jente’ og ment at det er opphavet, og det kan stemme i en nordnorsk sammenheng. Der må det i det minste ha vært en vekselvirkning med det finske ordet. Men det er neppe dette vi finner igjen i eldre språk på det indre Sør-Vestlandet.

Betydning og opphav

Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut»?

Svar

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut.

Høres ut før og nå (for spesielt interesserte)

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at kurven for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå kurven. Når de to kurvene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»!

(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom kurvene som er informativt.)

Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut» (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen.

Føles og kjennes ut er helst muntlig språk

Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som det smaker ut / smakes ut / lukter ut / virker ut / oppleves ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder.

Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål?: spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid!

Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold.

Hvorfor se ut?

Her må vi spekulere litt.

Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog (under se 12.1) finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt».

Det å se (selv) og utseendet (for andre) må ha blitt oppfattet som to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint, dvs. ser og er sint. Samtidig virker han eller hun sint på oss. På samme måte: ser blid. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk.

I norsk og dansk har vi fått tillegget ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk («looks») som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.»

Ikke bokstavelig ut

«Ut» gir logisk mening når vi tenker på syn, ikke når vi tenker på de andre sansene. Men vi har jo for lengst sluttet å tenke på synet og blikket til den som ser slik og slik ut. Den logiske meningen er borte. Ut er bare en nøytral lest som andre verbuttrykk (som viser til andre sanser) kan sys over. Skulle vi hatt et adverb som viste sanseretningen ved hørsel, burde det kanskje ha vært inn. Men det er altså ikke relevant.

Også i det semantisk beslektede verbet synes er synsvinkelen så å si vrengt, slik at det ikke kan tolkes bokstavelig på samme måte som før. Vi kan fremdeles bruke verbet i den opprinnelige passive betydningen, for eksempel «Dette synes (meg) merkelig» (= ‘syner seg for meg’), men det er nå vanligst å bruke det aktivt, som i «Jeg synes det er merkelig».

Hvor kommer uttrykket å svelge kameler fra?

Svar

Det kommer av det bibelske å sluke kameler. I dag brukes uttrykket om det å godta noe man egentlig er imot, for å oppnå noe annet. Historisk sett er meningen en litt annen.

I Matt 23,13–34 skjeller Jesus ut de skriftlærde og fariseerne. Han sier i vers 23–24:

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! […] Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen! […] Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær.

Prosaisk sagt: De rynker på nesa av uskyldige småting samtidig som de aksepterer store onder.

Kamelen er ikke vond å svelge bare fordi den er stor, men også fordi den er et urent dyr, ifølge Det gamle testamentet:

Av drøvtyggere eller klovdyr er det bare disse dere ikke må spise: kamelen, for den tygger drøv, men har ikke klover, den er uren for dere (3 Mos 11,4)

På nynorsk heter det «Blinde rettleiarar! De siler av myggen, men svelgjer kamelen». (Før også: «silar av myhanken».)

I ordbøker er uttrykket også oppført med betydningen ‘bite i seg en ergrelse’. I dag brukes uttrykket mest i politikken: Man går med på noe man misliker, for å få innflytelse eller holde på makta.

Jeg lurer på om redskapen man bruker for å rake sammen løv og/eller gress heter rive eller rake? Jeg mener det heter en rive, og jeg irriterer meg over kollegene her i barnehagen som kaller det en rake og lærer barna å si det.

Svar

I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere.

I gammelnorsk het rive hrífa. I dansk heter det rive og i svensk (blant annet) räfsa.

Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet på det samme området.

Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker.

Fra rive til rake med et tradisjonsbrudd

Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapen er minst kjent, kan substantivet en rake ha oppstått som en nyavledning av verbet i et tradisjonsvakuum, så å si. Det har nok helst skjedd i yngre bymål. Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen.

I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk. Når kjøpe-river har fått rake-navn, kan det ha vært fordi ordet rive har vært lite kjent, eller fordi man har villet skille kjøpe-river fra tradisjonelle river. Det kan også være tale om påvirkning eller til og med direkte oversettelse fra engelsk, der ei rive = a rake. Endelig har vi påvirkningen fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette.

Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.

Jeg forstår hvordan uttrykket for fulle mugger (‘for fullt’) brukes, men jeg forstår ikke hva slags mugger det kan være snakk om. Kan dere hjelpe?

Svar

Siden uttrykket står i Svenska Akademiens ordbok, men ikke i Ordbog over det danske Sprog, er det sannsynligvis snakk om mugger i den ene eller andre av de svenske betydningene, jf. Svensk ordbok:

Uttrykket for fulle mugger ser ut til å ha kommet inn i norsk skriftspråk i 1930, først i sjømannsfortellinger og idrettsspråk. Her ser du de eldste forekomstene i avisene. I svensk litteratur er uttrykket minst tretti år eldre.

På svensk Wiktionary er det forklart slik:

Begreppet är en sjöterm. Segla så fort att muggarna det vill säga latrinkärlen utanpå fartyget blir fyllda av vågorna.

Vi vet ikke om det stemmer. Jon Winge har ikke uttrykket med i sin samling av sjømannsuttrykk For bare stumpene (2001). Det kan vel ikke utelukkes helt at vi i stedet har med breddfulle drikkekrus å gjøre.

Er ein maskulinist det mannlege motstykket til feminist? Kor lenge har det vore i bruk, og er det brukande i dag?

Svar

Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme.

I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar:

Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no:

Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.

Kva tyder forfordele? Er det å gje nokon for lite eller å gje nokon for mykje?

Svar

Tradisjonelt tyder forfordele å gje nokon for lite eller gjere urett mot dei på anna vis. Det er altså det motsette av å favorisere. Vi tilrår å bruke ordet i den tradisjonelle tydinga eller å velje andre ord.

Fleire og fleire bruker det i staden om å favorisere, og denne tydinga er nyleg komen inn i norske og danske ordbøker. Den nye tydinga kan verke meir logisk, men den gamle tydinga må likevel reknast som den rettaste; ho er framleis heilt dominerande i juridisk språk og gjennomarbeidd sakprosa.

Kva skal ein gjere med ordet?

Same kva ein legg i ordet, er det mange som vil tolke det motsett. Ordet er i ferd med å bli eit såkalla pendelord.

Når den nye tydinga er komen inn i ordbøkene, er det fordi ordbøkene er nøydde til beskrive utbreidd faktisk bruk av orda. Meininga er altså ikkje å skifte den gamle tydinga ut med den nye.

Språkrådet rår ikkje frå å bruke eit ord berre fordi nokon mistyder det. Til dømes bør ordet bjørneteneste nyttast i same tyding som før, både fordi vi manglar ei god erstatning, og fordi det er lett å hugse historia bak ordet (bjørnen som slår ei fluge på panna til herren). Det er diverre ikkje like lett å hugse bakgrunnen for forfordele, men det er ikkje noko argument for å la det skure. Ordet er for viktig til det. Skal ordet brukast, bør det vere i den tradisjonelle tydinga.

På den andre sida er det nokså optimistisk å tru at alle kan lære å bruke det rett att. Det tryggaste er ofte å bruke ei formulering alle forstår. Kan det uttrykkjast med «få/gje mindre enn», er ingenting betre enn det. Det er no vanleg å bruke skeivfordeling om sjølve fordelinga, men formuleringa «å skeivfordele nokon» gjev ikkje god meining; ein kan skeivfordele ein arv, men ikkje arvingane. (Før kunne det forresten heite å misbyte på nynorsk, jamfør landssviklova frå 1947.)

Kva kjem det av?

Forfordele har kome inn i norsk og dei andre skandinaviske språka frå lågtysk, der det heitte vorvordelen. Førestavinga for- har ulike tydingar i norsk, som ‘altfor’, ‘føre’ (i tid og rom) og ‘pro’, altså ‘til fordel/føremon for’. Når for- i desse tydingane blir kopla til verbet å fordele, blir resultatet gjerne positivt, så det er ikkje rart at ordet har vorte mistydd.

Men opphavet til forfordele ligg ikkje i ei slik kopling. For- i forfordele har opphavleg ei tyding som kan omsetjast med ‘bort frå’, og resten av ordet er fyrst seinare blitt påverka av verbet å fordele. Opphavleg hang forfordele nærare saman med substantivet fordel ‘føremon’, og bort frå fordel er jo klårt negativt.

Kva er bakgrunnen for ordet radarpar?

Svar

Midt i sekstiåra vart dette ordet teke i bruk i svensk sportsjournalistikk for å karakterisere to personar som er svært samkøyrde. Seinare har det òg vore mykje brukt om tilsvarande par i underhaldningsbransjen.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner forklarer det slik:

radarpar (fam.) to spillere som opererer svært godt sammen (eg. som om de ble dirigert av radar) // to personer som (samarbeider godt og) gjør seg bemerket som ‘parhester’

Tanken er altså at to personar så å seie er radarstyrte. Dette er ikkje heilt sjølvforklarande, for det seier ikkje noko om par-aspektet. Ein kunne jo tenkt seg at det handla om det fenomenet at to ting som er veldig nære kvarandre, syner seg som eitt ekko på radarskjermen, men det er ikkje noko som peikar mot at det er opphavet.

I svenske ordbøker er ordet derimot forklart med at personane kommuniserer slik at andre ikkje ser eller høyrer det – telepatisk – som om dei nytta radarsignal. I bladet Språknytt 1/1976 er det lagt vekt på at ein radar er eit peileinstrument, og eit radarpar er såleis ‘to personar som lett peiler hverandre inn, som har lett for å spille sammen’.

Betydning og opphav