Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Heter det senior utvikler eller seniorutvikler på norsk (jamfør engelsk senior developer)? Og hva med forbokstaven?

Svar

Korrekt skrivemåte på norsk er seniorutvikler, jamfør seniorrådgiver, senioringeniør og så videre.

Det skal være liten forbokstav i stillingstitler.

Jeg har aldri fått helt tak på forskjellen mellom komparativene lengre og lenger. Kan dere gi veiledning?

Svar

Kanskje er det nok å ta en titt på de to første bolkene nedenfor?

I tilleggene er det bare presiseringer, ikke ny informasjon.

LENGRE: til substantiv og pronomen (adjektivisk)

Lang er et adjektiv; det vil si at det står til substantiv (som f.eks. tid eller stykke) eller til et pronomen (som du og jeg). I intetkjønn heter det langt. Uansett blir det til lengre i komparativ, slik:

lang(t) – lengre
i lang tid – i lengre tid
et langt stykke – et lengre stykke

Dette er vanlig adjektivbøying med -(e)re, jamfør for eksempel høyere og tyngre.

LENGER: til verb og i visse andre tilfeller (adverbielt)

Når langt står til verb (f.eks. å gå) eller adverb (som bak og framme), fungerer det ikke som adjektiv, men som adverb. Da heter det lenger i komparativ:

langt – lenger
å gå langt – å gå lenger
langt bak – lenger bak

Denne er-endelsen er særegen for langt (i adverbiell betydning) og for tidsadverbet lenge:

lenge – lenger
å vente lenge – å vente lenger

Vi har den også i tidsuttrykk som ikke (nå) lenger. Eksempel: Er du ikke interessert lenger?

Av og til mangler det både verb og substantiv i ytringen, som i «Hit, men ikke lenger!». Vi må da tenke oss fram til hva som kan ligge under. Her kan det være noe slikt som «Du kan gå hit, men ikke lenger!». Ordet står altså til et underforstått verb (å gå), ikke til et substantiv. Da må vi velge lenger.

Et minneteknisk knep til slutt: Tilfeldigvis inneholder lenger og adverb begge bokstavsekvensen <er>.

Tillegg 1: Å hoppe lenger, men et lengre hopp

Se litt på verbuttrykkene til venstre og de tilsvarende substantiviske uttrykkene til høyre:

  • å hoppe langt — et langt hopp
  • å vente lenge — å vente i lang tid
  • å vare lenge — å ta lang tid

Verbene får lenger i komparativ, substantivene lengre, som normalt.

  • å hoppe lenger — men et lengre hopp
  • å vente lenger — men å vente i lengre tid
  • å vare lenger — men å ta lengre tid

Men mange kommer i skade for å skrive *lenger tid, kanskje fordi det heter å vare lenger, der lenger står til verbet å vare. I ta lang tid står lang til substantivet tid, ikke til verbet ta, slik mange tror.

Tillegg 2: Strekke seg lang eller langt?

Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden det handler om en måte å strekke på, nemlig langt, må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om at det som skjuler det bak pronomenet «seg», skal gjøres lengre!)

Tillegg 3: Sammenfall mellom langt og lenge

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er mer eller mindre avhengig av trykkplasseringen (på lenger eller på reise/borte):

  • Nå vil jeg ikke reise lenger. (Tid eller avstand?)
  • Hun var lenger borte enn noen gang. (Tid eller avstand?)

Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».

Spørsmålet er: e eller ikke i flertall? Er dere fornøyd eller fornøyde med spørsmålet? Og er dere enig eller enige i at det er vanskelig?

Svar

Det heter vi er fornøyde og vi er enige, men hvis vi legger til en preposisjon (som med eller i), får vi en fast frase der flertalls-e-en er valgfri, altså fornøyd(e) med, enig(e) i.

Historisk sett er fornøyd et partisipp av å fornøye, og partisipp bøyes ikke i flertall i bokmål. Men i dag er fornøyd et adjektiv, og adjektiver skal stort sett flertallsbøyes:

  • Vi er glade og fornøyde.
  • Vi nikker og er enige.

I et fast uttrykk som fornøyd med og enig i er det likevel litt annerledes. Mange opplever det som en så fast enhet at det ikke føles riktig å bøye noe inni det. Derfor er det valgfritt i bokmål å sløyfe e-en. Altså:

  • Vi er fornøyd/fornøyde med spørsmålet.
  • Vi er enig/enige i at det er litt vanskelig.

I paret ovenfor er flertallsbøying med -e mindre vanlig ved fornøyd, og det skyldes nok delvis partisipp-bakgrunnen.

I uttrykket enig(e) om slår flertallsfølelsen gjennom, slik at de aller fleste skriver:

  • Vi er enige om svaret.
Eg lurer på om eg kan nytta òg, au eller også konsekvent på nynorsk, eller om desse orda skal nyttast i ulike samanhengar. Til no har eg berre brukt òg. Er det rett?

Svar

Òg (eller au, som er mindre brukt i skrift) er heilt synonymt med også. Det er heilt greitt å halde seg til bruke òg, slik du har gjort.

Bruksmåte og opphav

Med orda òg/au/også peikar vi på noko vi har framheva med trykk (nedanfor: eg), og seier at det kjem i tillegg:
Ho reiste; difor reiste eg òg/au/også
Òg kjem av norrønt ok (eldre auk) og tyder opphavleg nettopp ‘i tillegg’, ‘attåt’, ‘med’ (jf. det meir eller mindre dialektale eg med). Utvidinga med er gammal i både dansk og norsk. Ho vart tidleg fast i dansk riksspråk, der det no berre heiter også. (I danske dialektar finn ein jamvel dobbelt tillegg av : ossenså.)
Utvidinga tyder opphavleg nett noko slikt som ‘så, dinest’ jf. «ho og så eg reiste», men det må ha vorte mindre bokstavleg etter kvart og fått tydinga ‘like så’, ‘like eins’, altså i praksis det same som ‘i tillegg’ (auk) («eg reiste også»).
I moderne norsk tyder eg også og også eg nett det same som det reinskorne eg òg. Valet handlar ikkje om tyding, men om dialektgrunnlag, setningsrytme (plassering i setninga), stil og språkøkonomi.

Tilhøvet og valet mellom dei tre synonyma i tale og skrift

I norsk har dei gamle korte variantane òg og au stått sterkare enn i dansk, både i dialektane og i bokmålsnær tale. Men òg og au er under press, både i tale og skrift.
Også har alltid vorte nytta på nynorsk attåt dei korte variantane. Men bruken av også har auka veldig dei seinare åra. Sjølve auken tyder på bokmålspåverknad, direkte eller indirekte (såkalla frekvenslån). Det kan vera tale om både påverknad på talemålet og direkte omsetjing av tekst (ikkje minst maskinomsetjing).
Kva skal ein så rekna som best av også, òg og au? Det er ei smakssak. Har ein sans for det korte og fyndige, vel ein einstavingsorda. Men alle variantane er korrekte nok. Merk likevel at «kunstig» plassering av orda – som ein oftast finn ved bruk av også – ikkje er god stil i nynorsk. Sjå neste bolk om plassering i setninga.
Sidan òg kan skrivast so på nynorsk (med valfri uttale /so/ eller /så/), har vi òg forma ogso. Dei som har skrive so med o opp gjennom åra, har brukt kortvariantane òg og au mest; difor kan varianten ogso verka avstikkande både i tradisjonell og bokmålsnær nynorsk, av ulike grunnar. Men ogso er ikkje gale for det, om ein berre plasserer ordet rett i setninga.

Plassering i setninga

I talemålet plasserer ein også, òg og au fleire stader, helst rett etter verbalet, rett etter ordet det står til, eller heilt til slutt i setninga. Ein vel gjerne det som gjev best flyt. Trykk og tonegang hindrar mistyding.
I skriftmålet set ein ofte desse småorda rett føre orda dei står til, på strengt logisk, men meir eller mindre kunstig vis. Det gjev meir opphakka språk, men det må stundom til for å avverja mistyding.
Råd: Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga òg i skrift der det ikkje er fare for mistyding, den logiske elles. (Tolk «fare for mistyding» som verkeleg fare, ikkje teoretisk fare.) Legg forresten merke til den unaturlege ordlegginga framanfor i dette avsnittet; motivet er å motverka lesemåten «òg der». Kanskje ville omskriving ha vore betre: «Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga i skrift òg, vel å merka der det ikkje er fare for mistyding. Bruk den logiske berre når det er fare for mistyding.»)
Du bør likevel ikkje i noko tilfelle setja òg eller au fremst i setningar, til dømes slik: «Òg eg vart glad for det». Det kling kunstig. Her bør du skriva om. (På god nynorsk set ein heller ikkje også fremst på denne måten, og i alle fall ikkje ogso eller au.)
Nokre døme på ytringar med òg (understreking står for trykk i talemålet):
  • Vi vil òg vera med. / Vi vil vera med òg.
    • Stivare: Vi òg.
    • Stivast: Også vi.
    • Umogleg: Òg vi.
  • Ho hadde vore der òg.
    • Stivare: også der.
    • Umogleg: òg der.
    • Betre på nynorsk, om det trengst: Der òg hadde …
  • Fanden òg!
    • Umogleg: Også/Òg fanden!
  • Skitt au!
    • Ingen kommentar.

Som sagt: Ein treng ikkje skriva om til noko stivare dersom meininga eigentleg ikkje kan mistydast i samanhengen.

 

Uttale

Variantane òg (medrekna uttalevariantar) og au har til saman dekt det meste av landet.

Òg blir truleg dei fleste stader uttalt som eit trykksterkt og, altså som /å/. I mange dialektar har konsonanten likevel halde seg, og somme stader kan dei til og med ha uttale med trong o (ó) i staden for open o (ò). Aksenten over òg kan lesast både som eit signal om open o (= /å/) og som markering av trykk.

Au blir uttalt rett fram slik au elles blir uttalt i dialekten (oftast eu/æu/øu).

I naturleg tale heiter også helst /åsså/. Det gjeld òg vanleg uttale av nynorsk og bokmål.

Anna slags og + så

kan òg tyda ‘deretter’. Vi bruker alltid når det er tale om tidsfølgje, som i
Ho reiste fyrst, og så eg
men dette er eit anna uttrykk, som vi skriv i to ord. Rein sideordning er òg noko anna:
Ho og eg reiste fyrst
Her har vi vanleg og utan aksent.
Somme, kanskje helst born, brukar stundom også eller og så trykksvakt på line med og (som i «mamma åsså pappa»), men det har ikkje nokon plass i skriftmålet. Det finst òg dei som brukar også som infinitivsmerke («har tenkt åsså reise»), med det blir rekna som like gale.

Heter det høyere utdanning på bokmål når man ellers bruker den jamstilte formen høg? Eller heter det kanskje høgre?

Svar

Velger man å skrive høg, må det bli høgere utdanning.

Som du er inne på, kan adjektivet på bokmål hete enten høg eller høy. Velger man høg og skal gradbøye det, er det eneste rette høgere, høgest. Slik har det vært siden 2005.

Derfor må man altså skrive «høgere utdanning» når man først bruker denne valgfrie formen.

Jeg leser på regjeringens nettsider om grønn, grå og blå hydrogen. Er ikke det grammatisk feil?

Svar

Det må hete grønt, grått og blått hydrogen.

Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord (oksygenet, nitrogenet og hydrogenet), så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn.

Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t.

Selve emnet står det mer om her.

Noen skriver til oss og minner om at hydrogen er en fargeløs gass, og at det er produksjonen som er grønn. Det er ikke så relevant. I hydrogenbetegnelsene ovenfor er fargeadjektivene brukt metaforisk, i prinsippet som i grønt næringsliv. Næringsliv har heller ingen farge, strengt tatt. Når vi først godtar fargemetaforene, må vi la adjektivene rette seg grammatisk etter substantivene de står til.

Kva er den rette inkjekjønnsforma av adjektivet eigen? Blir det korrekt å skrive «vi treng eit eiget rom»?

Svar

Nei. Det rette er eige rom.

Inkjekjønnsforma av adjektivet eigen er eige, ikkje eiget. Det blir det same som med eit ope spørsmål.

Dersom en vil uttrykke at f.eks. et barn er lykkelig, ved hjelp av adjektivet glad, hvordan vil det se ut? Både «et glad barn» og «et gladt barn» høres forferdelig galt ut.

Svar

Adjektivet glad har bare denne formen i entall. Det kan altså ikke hete noe annet enn «et glad barn», selv om det neppe er mange som skriver det.

Svensk har hankjønnsformen glad og intetkjønnsformen glatt, slik norsk for så vidt også kunne ha hatt, bortsett fra at den norske skrivemåten ville ha vært gladt. Islandsk har det som svensk. I dansk er det som i moderne norsk, dvs. at en bruker glad også i intetkjønn.

I eldre nynorsk skrev man helst «ein glad unge». Men i noen uttrykk gikk det litt mer glatt å bruke gladt enn det gjør nå. Olav H. Hauge skriver i 1976 i dagboka si:

For øvrig har ordet glatt samme opprinnelse som glad. Men sammenhengen er ikke så nær. Å gå glatt har ikke noe direkte med glad å gjøre.

Er det tillatt å bruke -t i adjektiv som dansk, svensk, norsk og tysk foran et intetkjønnsord?

Svar

Nei, nasjonalitetsadjektiv får ingen -t når de står til intetkjønnsord. Det samme gjelder noen andre enstavelsesadjektiv på -sk og flerleddede adjektiv med -(i)sk.

Nasjonalitetsadjektivene skiller seg altså fra de «vanlige» adjektivene på -sk. Vi kan se litt nærmere på hovedmønsteret først.

Hovedregel: intetkjønn med -t (-skt)

De fleste enstavelsesord på -sk har vanlig bøyning, med -t i intetkjønn: barskt, beiskt, bryskt, dorskt, falskt, ferskt, friskt, morskt o.a.

Det heter altså: et ferskt spor, et barskt svar, et friskt initiativ, men et dansk sildebord og et norsk fjell. Vi får kombinasjoner som et barskt norsk klima.

Unntak: intetkjønn uten -t (-sk)

Her har vi tre grupper med adjektiv:

1 nasjonalitetsadjektivene

2 flerleddede adjektiv på -isk og -sk: nordisk, barbarisk; grotesk, hedensk, himmelsk, kjettersk, krigersk

3 enstavelsesadjektiv som klart er avledet av substantiver eller verb: bondsk, glemsk, hatsk, løpsk, skjelmsk, spotsk, sprelsk, trolsk

I gruppe 3 er -sk eller -isk lagt til noe som gir relevant mening alene. For eksempel er glem- i glemsk mer meningsfylt enn mor- i morsk.

Variasjon

Bokmål og nynorsk har lenge hatt de samme reglene. I eldre nynorsk brukte man av og til -t, f.eks. i «norskt mål», på linje med «ferskt brød». Ved noen adjektiv har det vært mye vakling tidligere; for eksempel har falsk flagg og falsk navn vært vanlig, og lumsk angrep var i gamle dager vel så vanlig som lumskt.

Hvorfor heter det ikke høyttrykksspyler med to t-er? Det er jo snakk om høyt trykk. I ordboka står det ellers høyttaler ved siden av høytaler, så det burde vel i det minste vært valgfritt?

Svar

Det vanligste fra gammelt av er at et adjektiv som settes sammen med et etterfølgende substantiv i intetkjønn, ikke bøyes. Tenk på ord som blåbær, grovbrød, gråvær, storting.

Vi har også en del valgfrihet på dette området, særlig i nyere ord, jamfør paret varmtvann/varmvatn i bokmål.

Høytrykk

Ordet høytrykk er av samme slag som høyfjell (ikke høytfjell!). Skrivemåten stemmer med den gjengse uttalen, med tostavingstonelag (som i bønner, ikke bønder). Det er ingen grunn til å skrive høyttrykksspyler.

Høy(t)taler

Høyttaler er en sammensetning av en litt annen type, der t-en i høyt ikke har med intetkjønn å gjøre. Høyttaler er av omtrent samme slag som høytsvevende, høytlønnet osv. Første ledd er her adverb: Det tales, sveves og lønnes høyt. Tendensen til -t er sterkest i slike ord.

Høyttaler uttales med enstavingstonelag (tonem 1), altså som bøndene, ikke bønnene. Høytaler og høgtaler har tostavingstonelag (tonem 2) .

Ellers er det en del inkonsekvens i skrivemåten av liknende ord.

Jeg har lest at maken er ubøyelig, men i Bokmålsordboka står det oppført med vanlig adjektivbøyning. Hva er riktig?

Svar

I bokmål kan noe (i intetkjønn) både være makent og maken.

Etter den offisielle bokmålsnormen kan maken enten ha vanlig bøyning (intetkjønn makent, flertall makne) eller hete maken også i intetkjønn. Begge disse formuleringene er mulige:

det huset der er maken til vårt
det huset der er makent til vårt

Grunnen til uregelmessigheten er at maken for ikke så lenge siden bare var et substantiv. I A er maken til B kan kan vi lett tenke oss maken som substantiv. Men når maken bøyes eller til og med brukes attributivt (altså foran substantivet, som i mak(n)e sko), er vi nødt til å se på ordet som adjektivisk. Denne bruken er nok ikke så gammel.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, som gjelder «moderat bokmål og dermed også moderne riksmål», oppgir at maken kan bøyes (intetkjønn makent, flertall makne), men at dette er sjeldent.

I Nynorskordboka er maken regnet som et substantiv som kan brukes som adjektiv i en delbetydning i en uregelmessig form (dei er maken).

Vi skal på en presentasjonsvegg fortelle kundene våre at de er garantert besparelser ved å velge vår løsning. Hvilket av disse alternativene skal vi da velge: «Garantert besparelser» eller «Garanterte besparelser»?

Svar

Garanterte besparelser er trolig best her.

Dersom det bare skal stå to ord på denne veggen, er kanskje garanterte besparelser best. Garanterte er da et adjektiv med en flertalls-e (på linje med et utsagn om «gode besparelser»).

Garantert besparelser vil være en ufullstendig setning (på linje med en avisoverskrift som «servert ubehageligheter»). Fullstendige varianter er du eller dere er garantert besparelser, underforstått «av oss». Dette er du inne på selv (jf. «de er garantert …»).

En annen tolkning er ‘[Det er] garantert besparelser [her]’.

Dere kjenner sammenhengen best og kan nok trygt velge det som virker mest naturlig for dere.

Jeg leste en tittel på en DVD-film idag, nemlig «Indiana Jones og jakten på den forsvunnede skatten». Er det virkelig riktig å skrive det slik?

Svar

Nei. Det skulle vært den forsvunne skatten, jamfør filmen Den forsvunne pølsemaker og brettspillet Den forsvunne diamanten. Å skrive den forsvunnede skatten er som å skrive den stjålede bilen (for den stjålne bilen) eller det håndskrevede brevet (for det håndskrevne brevet).

(Riktignok var den opprinnelige filmtittelen Den forsvundne pølsemaker, men forsvundne er bare en danskpreget skrivemåte av forsvunne, på linje med dansk den nyvundne frihed for den nyvunne friheten. Vil man skrive den forsvundne pølsemaker, bør man også skrive en forsvunden pølsemaker.)

Hvis du vil vite hvorfor det er galt med forsvunnede, må vi se nærmere på forskjellen mellom svake og sterke partisipp. Det krever litt konsentrasjon og tålmodighet.

Svake partisipp (som saltet)

Forsvinne er et sterkt verb. Vi kommer tilbake til bøyningen av sterke verb. Først tar vi for oss partisipp av svake verb, for der er her vi finner den ede-endelsen som vi må passe oss for.

Å salte er et eksempel på et svakt verb av den typen som ender på valgfritt -et eller -a i fortid og i partisipp. (Vi ser her bort fra andre typer svake verb.)

I bestemt form og i flertall endrer et-formen seg til -ete eller -ede. Vi må velge ett av disse to mønstrene for saltet pølse

  • den saltede pølsa – saltede pølser
  • den saltete pølsa – saltete pølser

Eventuelt kan vi skrive salta hele veien.

Sterke partisipp (som skrevet)

I likhet med forsvinne er skrive et sterkt verb. (Kjennetegnet på sterke verb er at preteritum har én stavelse og indre bøyning i stedet for bøyningsendelse: -svant, skrev/skreiv.) Sterke partisipp har to stavelser. Vi ser nærmere på det sterke partisippet skreven (eller skrevet), siden det er velkjent og lett å analysere. Sterke partisipp bøyes slik i bestemt form og flertall:

  • den skrevne anbefalingen – skrevne anbefalinger

I disse formene blir -ne lagt rett til stammen (skrev-). Det er valgfritt med en håndskrevet/håndskreven melding, men det heter uansett den håndskrevne meldingen / de håndskrevne meldingene. Merk at det ikke heter *skrevene eller *skrevede. Dette er svake former, og skrevede er partisipp av det svake verbet å skreve!

Sterke partisipp med -nn- (som forsvunnet)

Så kommer vi til sakens kjerne, nemlig sterke verb med en stamme som allerede slutter på -nn, som finne, spinne, (for)svinne og vinne. Vi kan selvsagt ikke legge til enda en n i skrift, som i funn-ne. Vi får i bestemt form og flertall

  • den forsvunne skatten – forsvunne skatter

Det heter altså den gjenfunne tingen, den myteomspunne artisten og det nyvunne trofeet.

I nyere «finspråk» og mer eller mindre skriftpreget tale hører og ser man stadig oftere formuleringer som *den gjenfunnede tingen, *det nyvunnede trofeet, den *myteomspunnede artisten og den *nyskrevede sangen. Ortografisk er alt dette like galt som *det skrevede ord, *den stjålede bilen, *den forsvunna skatten osv. De nye bøyningsmåtene har antakelig oppstått først hos barn, enten barn som snakker bokmålsnært, eller skolebarn som strever med å finne den riktige formen og tar utgangspunkt i de svake verbene, som er mer tallrike enn de sterke.

Til slutt et søk i aviskilder fra Nasjonalbiblioteket. Det er ikke så lett å se, men forekomsten av forsvunnede er flerdoblet på kort tid.

Da jeg gikk på skolen, lærte vi at infinitivsmerket å bare kunne brukes foran verb. Jeg ser at journalister i dag ofte skriver ting som «valgte å ikke gjøre det» og «bestemte seg for å ikke gjøre det». Er dette nå tillatt?

Svar

Det er greit å skrive å ikke + verb. Også andre korte ledd enn ikke kan plasseres mellom infinitivsmerket og verbet. Men vær litt forsiktig med lange ledd.

Formuleringer med innskudd mellom infinitivsmerket og verbet kalles splittinfinitiv (eller splittet infinitiv). I tradisjonell skolegrammatikk er det gjerne blitt regnet som feil, som i dansk, tysk og engelsk. Men ugrammatisk er det ikke, og i norsk talemål er det helt vanlig (som i gammelnorsk og svensk).

Det må regnes som kurant skriftmål i dag å skyte inn korte adverbiale ledd som aldri, alltid, bare, ikke, kanskje og nesten. Det var faktisk også vanlig i skrift i riktig gamle dager. Men det er uansett en god idé å unngå lengre innskudd.

Ikke å kan være tvetydig

Formuleringen «ikke å» har blant annet den fordelen at den kan gi bedre flyt og rytme i setningene, men den har også en stor ulempe: faren for tvetydige formuleringer.

«Verb + ikke å» kan være tvetydig når ordet «ikke» like gjerne kan knyttes til verbet foran «ikke» eller til noe helt annet. Eksempel:

Vi valgte ikke å gjøre det.
= 1 Vi valgte å la være å gjøre det.
= 2 Vi valgte ikke å gjøre det (men vi måtte).
= 3 Vi valgte ikke å gjøre det (vi valgte bare å tenke det).

Dersom vi mener (1), må vi faktisk ty til varianten «å ikke» (eller skrive helt om) hvis vi skal være sikre på å bli tolket rett. Mener vi (2), må vi i verste fall skrive helt annerledes.

Det mest skjebnesvangre eksempelet fra enkeltmenneskets liv er kanskje ytringen «Jeg lover ikke å gjøre det»! Og i juridisk språk kryr det av litt ulne formuleringer som «antas ikke å».

Ofte kan man stole på sammenhengen. For eksempel skal man være bra sær for å misforstå dette:

Her gjelder det ikke å komme for sent!

Og i talespråket gjør trykkplasseringen det ofte entydig.

Men ikke vær redd for å skrive om til å ikke når det trengs. Du kan til og med blande hvis du vil. Norsk språknemnd presiserte allerede i 1967 at man kan skrive å foran ikke når tydeligheten krever det. Også for et par hundre år siden skrev man slik for ikke å bli misforstått (sitatet er fra en tale av Johan Nordahl Brun).

Nynorsk

Siden «å ikke» er det desidert vanligste i norsk talemål, er det god grunn til å holde seg til det på nynorsk. Men det betyr ikke at man er nødt til å sette andre slags innskudd enn nektelser mellom infinitivsmerket og verbet, og i alle fall ikke lange innskudd.

Men «for ikke å»

Etter «for» er «ikke/ikkje å» klart vanligst i begge målformer når det handler om å unngå noe: «Jeg løy for ikke å få juling».

Til slutt: I det faste uttrykket «for ikkje/ikke å snakke om» er det «å» til slutt i begge målformene, med mindre vi sikter til formålet å la være å snakke.