Språkspørsmål og svar

Svar

Man kan gjøre det, men nødvendig er det som regel ikke. For mange er nok vitsen å kunne skrive som man snakker, og det er unektelig mange som sier å lukke opp og å åpne opp.

Lukke opp

Å lukke opp er eldre i norsk enn å åpne opp.

Selv om mange synes det er et ulogisk uttrykk, må det godtas. Lukke opp har lenge stått i ordboka (se betydning 2 av verbet lukke). Vi finner det også i dansk (Ordbog over det danske sprog):

14) lukke op, (jf. oplukke) aabne (oftest brugt i mer eller mindre tydelig modsætning til lukke i eller som et mere dagligdags udtryk end aabne; især almindelig brugt i stedet for dette ord i imperativ

Som det framgår her, har opplukke også vært brukt. Det har nok til og med blitt regnet som riktig fint.

Også i gammalnorsk kunne det beslektede lúka upp eller ljúka upp brukes i samme betydning – til og med uten upp! Selve verbet var altså tvetydig. Å lukke igjen var å lúka aptr.

I senere særnorsk tradisjon har lukke opp blitt relativt lite brukt. Det henger sammen med at lukke ikke kommer direkte av gammalnorsk lúka, men i stor grad via dansk. Å lukke igjen het før helst lata att og stengja i landsmål og nynorsk; bare i få dialekter het det luka. Men både å late opp, å ha opp og å låse opp er gamle og utbredte uttrykk i norsk som kan ha gjort det lettere for uttrykket lukke opp å feste seg.

Det er ellers ikke utenkelig imperativene «Lukk opp!» og «Åpn opp!» noen steder har brøytet vei for resten av bøyningsformene. Det kan jo være vanskelig å rope «Åpn!» Det er ikke alle dialekter som har imperativformen «Åpne!».

Uttrykket lukke opp er egentlig ikke til å misforstå, selv om det kan virke litt selvmotsigende for dem som ikke har det i målet sitt.

Uansett: Å åpne er oftest det mest nøytrale valget i skrift.

Åpne opp

Uttrykket åpne opp var lite brukt i norsk før i tida. Den store utbredelsen i dag kan delvis skyldes engelsk open up (særlig i den nyere formuleringen åpne opp for). Men vi har også indre forutsetninger i norsk, jf. late opp, slå opp og andre uttrykk der opp har med åpning å gjøre.

Det kan ikke kalles galt å bruke åpne opp som retorisk understreking, men i de fleste tilfeller er opp både logisk og retorisk overflødig, og da er det ikke noe i veien for å sløyfe ordet.

En spesiell nyere bruksmåte finner vi i den motepregede formuleringen åpne opp om noe ‘(åpne seg og) snakke ut om, fortelle åpent om’. Hvis man først bruker dette oversettelseslånet fra engelsk, kommer man nok ikke utenom opp.

En annen spesiell bruksmåte er knyttet til åpning av samfunnet etter ymse former for stenging på grunn av epidemier. Her har uttrykket stenge ned bitt seg fast, og åpne opp er et naturlig motstykke til det.

Variantene stenge ned og åpne opp kan tjene til å understreke at stengingen og åpningen er sammensatte prosesser. Men dette går ikke helt opp, for det er jo ikke oppåpning som brukes om det at samfunnet kommer i gjenge igjen etter nedstenging, det er gjenåpning.

Kort sagt: Oftest er det nok å skrive åpne, men det er ikke direkte galt å skrive åpne opp (selv om det foreløpig ikke står i Bokmålsordboka).

Se også starte opp.

Svar

Vi mener det ikke er en god måte å gjøre det … på.

«På» sløyfes nok ofte i muntlig norsk, og det har til dels vært godtatt å gjøre det i skrift også, vel å merke der det står mange ord mellom «måte å gjøre» og «på».

Men mange føler at formuleringen er ufullstendig uten preposisjonen. Derfor er rådet vårt klart: Skriv «på». Hvis preposisjonen blir stående langt fra resten av uttrykket, kan det være best å skrive helt om i stedet.

Nedenfor ser du hvor langt Språkrådet selv har vært villig til å gå for å få med «på». Utdraget er fra vår egen publikasjon Godt språk i lærebøker:

Men dette er ikke ideelt formulert. Som sagt kan full omskriving være best når to «på» står så nær hverandre.  Det kunne godt vært formulert slik i stedet: «Hvis man vil gjøre forfatteren oppmerksom på tvilsomme passasjer, kan det være lurt å …».

Svar

Begge variantane med «med» er brukande, men den du har høyrt, høver best når songen ikkje er sterkt knytt til éin artist.

Varianten med «av» fortel først og fremst kven som har laga songen. (Om ikkje anna er nemnt, kan ein rett nok rekna med at det er same person som songaren.)

Opphavspersonen kjem ikkje tydeleg fram om ein berre seier «med». Difor høyrer ein stundom «av og med».

Svar

Det heter helst hulter til bulter. Vi har nok fått uttrykket fra lavtysk.

Her er utdrag fra boka Bevingede ord:

Hulter til bulter, dvs. uten plan og orden – er kjent iallfall fra 1500-årene. Det svarer til ty. holter, som kan komme komme av holpern, gå ustøtt, vagge, og poltern, buldre. Lign. former på andre språk: ty. hulter die pulter; eng. hurly-burly. Det siste er kjent fra Shakespeares Macbeth og betyr vel nærmest støy, uro.

Den Danske Ordbog er mer ordknapp: «fra nedertysk hulter de bulter, rimende udtryk af uvis oprindelse».

Det er vanlig i dialektene å uttale til som ti eller te. Hulter-ti kan lett bli oppfattet som hultert-i. Det kan være forklaringen på den andre varianten dere diskuterer. Men å skrive hultert er å gå et steg for langt i skrift, selv om det skal ha eksistert en variant med -t i eldre dansk, nemlig hultert og bultert. Ordbog over det danske Sprog kan forresten fortelle at det i dansk før også har hett hulter de bulter og hulter om bulter (jf. svensk huller om buller).

I vanlig sakprosa der man holder seg innenfor rettskrivningen ellers, bør man nok bruke hulter til bulter.

I et tilsvarende norsk uttrykk, hummel i dummel (uttalt hommel i dommel, homl-i-doml), finner vi også variasjon med og og om, og den variasjonen er faktisk godtatt i Nynorskordboka.

Svar

Tradisjonelt heter det ingen av delene på norsk.

De to formuleringene er mer eller mindre direkte oversettelser av «I did it for a reason». Den minst direkte oversettelsen, med «av», knytter seg til eksisterende norske uttrykk som «av den grunn», «av grunner som …».

På norsk starter vi vanligvis i en annen ende: «Det var en grunn til at jeg gjorde det»

En grunn til at den engelske uttrykksmåten fester seg, er nok at vi gjerne vil kunne starte som på engelsk med oss selv og gjerningen i fokus: «Jeg gjorde det …». Bordet fanger, og vi må ty til direkte oversettelse av resten.

Vi kan eventuelt si «Jeg hadde en grunn til å gjøre det» eller «Jeg gjorde det ikke uten grunn», men det er ytringer som krever litt mer planlegging.

Svar

Svare ut

Svare opp

Svar

Du kan trygt si at du er fritatt for militærtjeneste.

Tradisjonelt heter det for det meste frita for i de fleste uttrykk (fritatt for ansvar, skyld o.a.), men vi vil ikke si at frita fra er feil. Begrepene å være fri for noe og å være fri fra noe er sammenfiltret langt bakover i språkhistorien.

Fra hevder seg best foran å, når en person er subjekt, altså når en person ber om eller har fått fritak fra/for (plikten) til å gjøre noe. Det Norske Akademisk ordbok viser hovedmønsteret.

Svar

Språkrådet anbefaler sterkt å skrive «på Island». Mønsteret «i + statsnavn» står sterkt, men noen unntaksløs regel har det aldri vært.

Det er ikke noe argument i denne sammenhengen at Island er en selvstendig stat og ikke bare en øy. Også Cuba er begge deler, og det heter på Cuba på norsk. Regelen med på foran øynavn gjelder uavhengig av den politiske statusen. I har aldri hatt monopol på å være «statspreposisjon». Det er dessuten lite praktisk å skille mellom Island som øy og Island som stat.

Noen viser til at islendingene selv bruker preposisjonen í foran landsnavnet. Det stemmer ikke helt. Tradisjonell språkbruk på islandsk er (stort sett) á Íslandi, der á svarer til på. (Norsk på kommer av upp-á ‘oppå’, og Íslandi er dativformen av Ísland.) Nå heter det riktignok også á Írlandi, á Ítalíu m.m. på islandsk, men det er uansett ikke avgjørende, for hvert språk har sin egen tradisjon for omtale av andre land.

Rota til i Island finnes hovedsakelig i dansk skriftspråk (helt tilbake i skriftspråket fra kolonitida, da hensynet til Island som stat var fraværende), mens på Island har ubrutt tradisjon og rot i felles norrøn språkbruk. På kan forresten brukes på dansk også.

Les mer om preposisjoner ved stedsnavn på nettsidene til Språkrådet.

Svar

Tradisjonelt heter det helst «på Haiti», men i dag anbefales «i Haiti» når man sikter til staten, og «på Hispaniola» når man sikter til øya.

Språkrådet har etter et vedtak 22. november 2000 anbefalt Hispaniola som navn på øya som er delt mellom staten Haiti i vest og Den dominikanske republikk i øst.

Columbus kalte hele øya Hispaniola. Etter frigjøringskampen tidlig på 1800-tallet ble navnet Haiti brukt både om øya og om staten vest på øya. Haiti var urfolkets navn på hele øya.

I vanlig norsk tale og skrift må man regne med å se «på Haiti» brukt for både «på øya Hispaniola» og «i staten Haiti».

Svar

Det er egentlig ikke noe galt med dette uttrykket, men noen regner det som dårlig språk. Skriv heller «har tenkt å» hvis du vil unngå kritikk.

«Tenkt å» uttrykker akkurat det samme med færre ord og er slik sett et hakk bedre.

Mange skriver og spør hvorfor noen sier «tenkt til å». Vi har ikke fasiten, men til gjengjeld minst fire ulike hypoteser. Du må nok sette ned lesehastigheten hvis du har tenkt (til) å sette deg inn i dem.

1 Smitte fra lyst til å

Til kan rett og slett ha smitta over fra har lyst til å (som er like riktig som har lyst å).

Det kan også ha skjedd indirekte: Tenkt deg at noen sier både har lyst å og har tenkt å. Vedkommende ser eller hører så har lyst til å – og «retter» begge deler i den tro at det mangler en preposisjon.

2 Til kommer av t-en i tenkt

Mange steder heter til bare /te/. Det kan være umulig å høre forskjell på

/tenktå/ og /tenkt-(t)e-å/

Tenkt å kan altså rett og slett bli oppfattet som tenkt te å. Dermed er det duket for å «rette» tenkt å til tenkt til å.

På nettet er det nå snart like vanlig å bruke «jeg har tenkt til å» som «jeg har tenkt å» (182 000 mot 335 000 ifølge Google i april 2015). Vi ser også at noen skriver «har/er begynt til å» (istedenfor «har/er begynt å»). Det styrker mistanken om at «til» kan være ei overdreven retting (såkalt hyperkorrigering) av t-en i partisippformer som «tenkt» og «begynt». At «til» brukes mest i perfektum, styrker mistanken ytterligere (færre skriver nok «jeg tenker til å»).

3 Eg tenkjer te (til) = Eg tenkjer å

I mange dialekter har både preposisjonen til og infinitivsmerket å hett te: «Eg tenkjer te gjera det», «Eg har lyst te gjera det». «Eg har tenkt å» uttales dermed akkurat som «Eg har tenkt til»: /eg har tenkt te/.

Seinere har infinitivs-å blitt vanligere i slike dialekter, både i stedet for /te/ og i tillegg til /te/ (/eg tenkjer te å/) Noen te kan ha blitt omtolka fra infintivsmerke til preposisjon i den prosessen. Problemet med denne hypotesen er at den helst gjelder vestnorsk, men mange som skriver tenkt til å, er østlendinger. Det er ikke vanlig på Østlandet å si «tenker til å» eller tenkte til å».

4 Fra «eg er tenkt (til) å» eller «eg har tenkt meg (til) å»

Vi har denne refleksive konstruksjonen:

eg tenkjer meg (til) å – eg tenkte meg (til) å – eg har tenkt meg (til) å

Og vi kan tenke oss denne eldre konstruksjonen:

eg tenkjest (til) å – eg tenktest (til) å – eg har tenkst (til) å

Den siste varianten er sporløst borte, bortsett fra i dialekt, her fra Bergensordboken:

Ellers er det omdannet til vanlig partisipp, som om det var passiv:

eg er tenkt (til) å – eg var tenkt (til) å

Her et utklipp fra Norsk mållæra av trønderen Ivar Høyem (1880), se det andre markerte eksempelet:

I hardingen Olav H. Hauges dagbøker finner vi begge varianter (med og uten «til», som tyder på at begge deler står for /tenkt te/):

• Eg [...] var tenkt å lata vera alt saman.
• Eg er tenkt å kalla det «Revebjøllor i grustaket» [...]
• Og enno hadde eg ikkje byrja med det eg var tenkt til [...]
• Eg har tenkt å skriva um Nygard.

Vi finner dessuten denne beslektede formuleringen:

• [...] temperaturar langt under og yver det gradestokken var tenkt til

Det svarer til det første eksemplet hos Høyem ovenfor. Det er passiv, ikke refleksiv. Her er noe eller noen uttenkt eller eslet til noe av noen (eller så å si av skjebnen). Dette er også gammelt i norsk og fremdeles vanlig.

Hvis man tenker seg selv til å være eller gjøre noe (refleksivt), er man både subjekt (aktivt) og objekt (passivt). Det er ikke utenkelig at jeg tenker meg til å gjøre det kan bli forkortet til jeg tenker til å gjøre det. Men det er mer sannsynlig at hjelpeverbet i var/er tenkt til å rett og slett er skiftet ut med har, gjerne i samspill med det som er beskrevet under hypotese 3.

5 Intet nytt?

Av forklaringene ovenfor er nok den første i kombinasjon med den andre best. Men alle kan være overflødige. Slår vi opp i Ordbog over det danske Sprog, ser vi at «tenke til å» slett ikke er noe nytt, det er tvert om utdødd i dansk! Og hvem er det som bruker uttrykket før det forsvinner? Jo, nordmannen (mer eller mindre) Ludvig Holberg. Det er altså fullt mulig at dette hele tida har eksistert som en understrøm i norsk språk. Tenke seg til!

† tænke til (at gøre noget). alle de, som havde Huuse, Gaarde og Jorde (i Kbh.), skulde tænke til at planke og broelægge samme Stad. Holb.​DH.I.654. Kand et Menneske da ikke selv merke, at det er ikke den rette Vey at gaae paa, naar han opvækkes til Vrede? . . førend han vil tænke til at giøre andre ondt, giør han sig selv det verste Onde. Mossin.​Term.578. † m. inf. styret af til. Faae hand en ulykke, der enten har deponerit eller tænkt til at deponere min Livs Tid. Holb.11J.II.1. Er vel dend stakkels (gamle) Mand klog, at hand vil tenke til at giffte sig med een Pige paa 18 Aar. KomGrønneg. III.245. den gemene Mand, hvorpaa man, for Mængdens skyld, ingen vis Tal kand give, tænker jeg ikke til at ville her opregne. Schousbølle.​Saxo.218.

Svar

Det spørst kva du meiner. Dette er to nokså ulike handlingar!

Lukasevangeliet kapittel 18 fortel om den sjølvgode farisearen og den audmjuke tollaren som gjekk opp til tempelet for å be. Om tollaren står det i nynorskbiblane (vers 13) at han «slo seg for bringa», og i bokmålsbiblane at han «slo sig for sitt bryst» (1930) eller «slo seg for brystet» (1978 og 2005). Så sa han: «Gud, ver meg syndaren nådig!»

I gamle dagar kunne det rett nok heite at den ovannemnde tollaren «slog sig paa sit bryst», men i dag kan vi gå ut frå at det er dette som gjeld:

Å slå seg for brystet (nynorsk òg for bringa) er eit uttrykk for hugbrot, trege og anger. (Eit minneteknisk knep kan vere å halde det saman med at noko fell ein tungt for brystet.)

Å slå seg på brystet er uttrykk for styrke og byrgskap, ja, for å bryste seg. (Vi ser snarare føre oss ein Tarzan-figur enn ein tregande tollar.)

Å slå seg til brystet, som òg førekjem på nettet, er det ikkje noko som heiter.

Mange, til og med kjende forfattarar, blandar saman uttrykka, men det kan vi slett ikkje tilrå, endå danskane til ein viss grad gjer det. Dei har sett opp ei alternativ tyding av å slå sig for brystet på fyrsteplass i Den Danske Ordbog. Det norske Akademis ordbok opererer også med ei positiv tyding 2.

Hovudproblemet er nett at folk bruker for brystet i staden for på brystet, kanskje fordi det kling meir litterært og finare. Det ser nesten ut til at svenskane var fyrst ute med samanblandinga, jf. Svenska Akademiens ordbok, der forklaringa er at farisearen er gjord til brystslåar ved ein minnefeil. Slik vart det å slå seg for brystet uttrykk for sjølvgodheit:

slå sig för sitt bröst: anv., under anslutning till uttr. brösta sig, yfvas, uppkommen gm minnesfel, i det att man felaktigt tillagt den själfgode fariséen i den nytestamentliga berättelsen om fariséen o. publikanen den åtbörd gm hvilken publikanen ger uttryck åt sin förtviflan

Om det er uråd å halde uttrykka frå kvarandre, som Google-søk kan tyde på at det er, må rådet vere å liggje heilt unna varianten med for og heller omtale anger med andre ord.

Engelsk har forresten beat one's breast i den bibelske tydinga (som står i kontrast til chest-thumping).

Sjå elles denne nettsida om preposisjonsbruk.

Svar

Det stemmer nesten. Vi har disse rådene:

• Vurder sammenliknet med og særlig enn før du tyr til i forhold til. Men pass på logikken!
• Bruk ikke i forhold til når en enkel preposisjon kan gjøre nytten (til, for, om, med osv).
• Bruk ikke i forhold til til tekstbinding, men velg heller tradisjonelle uttrykk som når det gjelder, med tanke på og liknende.
• Ikke vær redd for å bruke i forhold til der det faktisk er best, eller der det ikke finnes noe skikkelig alternativ.
  

Sammenlikning

Enn er ofte best til sammenlikning

I forhold til er opprinnelig først og fremst et sammenlikningsuttrykk. Her har det i prinsippet godkjentstempel, men det er ikke alltid det beste alternativet. Før du skriver i forhold til, bør du vurdere om du kan bruke det elegante lille ordet enn i stedet. Større enn er oftest bedre enn stor i forhold til. Når enn ikke fungerer, må vi ty til lengre uttrykk: sammenliknet med (5 stavelser) / jamført med (3 stavelser). Disse alternativene passer kanskje best når uavhengige ting av liknende slag sammenliknes.

Sammenlikning av før og nå: omskriving oftest best

Ytringer om endring kan ofte skrives om slik:

Dette er en økning på x i forhold til i fjor > fra i fjor
Det er uendret i forhold til tidligere > Dette er som før

X varierer i forhold til y bør deles mellom

1) forholdet mellom x og y varierer
2) x varierer med y

Forhold kan være best i noen tilfeller

1) Når du er fristet til å bruke i relasjon til, relativt til og liknende.

2) Når det dreier dreier seg om proporsjoner, som del i forhold til helheten eller noe annet i forhold til en målestokk: Nesen hans er liten sammenliknet med (= mindre enn) en snabel, men stor i forhold til fjeset. (Sammenliknet med blir her noe misvisende.) Nesen er altså forholdsvis stor. Men glem ikke enkle faste uttrykk: stor i forhold til alderen > stor for alderen.

3) I mange helt åpne spørsmål: Hvor stor er a i forhold til b? (Er a større enn b? er mindre åpent.)

4) I enkelte statistiske sammenhenger. I statistikk bør språket være så enkelt som mulig, men ikke enklere. Det er lett å forstå at et land har så og så mange sauer per innbygger. Det er en god måte å framstille forhold på. Men i dette autentiske eksempelet har det gått over stag: «Irland har flere rødhårete mennesker per innbygger enn noe annet land» (autentisk eksempel). Her ville det vært helt riktig å skrive i forhold til innbyggertallet.

Preposisjon

Preposisjonene setter ting i forhold til hverandre. Derfor kaller danskene dem forholdsord. Uttrykket i forhold til dekker så å si alle preposisjonene samtidig.

Uttrykket kan derfor være nødvendig i åpne spørsmål og i omtale av andre udefinerte forhold. Da sitter de andre preposisjonene på gjerdet. Eksempler: Hvor ligger rådhuset i forhold til stasjonen? Mammutens knokler lå ikke helt riktig i forhold til hverandre. Jernene skal vris i forhold til hverandre.

Men vri jernene 30 grader fra hverandre! Et svar eller en presisering kaller oftest en spesifikk preposisjon ned fra gjerdet. Melder det seg et innarbeidet uttrykk, bruker vi det. Man må altså vri hjernen og omstille seg fra kontekst til kontekst.

Av og til er det umulig å bruke en mer presis preposisjon, fordi vi ikke har tradisjon for det: A har en utdypende funksjon i forhold til b. Da må vi kanskje godta det, eller skrive helt om (a utdyper b).

De oppblåste autentiske forholdseksemplene nedenfor bør punkteres med mer presise preposisjoner:

• norske regler er i stor grad bundet i forhold til av EØS-avtalen
• rettigheter i forhold til etter loven
• hva andre etater gjør i forhold til for å avklare forventninger
• begrunnet pragmatisk i forhold til ut fra særskilte hensyn
• det må skaffes mer informasjon i forhold til om helsemessige aspekter
• å arbeide aktivt i forhold til med kommunene for å etablere rutiner
• informasjon i forhold til om timeplanen
• ordningene skal vurderes i forhold til mot reglene for statsstøtte
• kommunene er forberedt i forhold til på utbrudd av smittsomme sykdommer
• en restriktiv holdning i forhold til til å åpne opp for petroleumsvirksomhet

Tekstbinding

I forhold til har (blant annet etter mønster av engelsk in relation to) spredt seg kraftig både på bekostning av enkle preposisjoner og på bekostning av sammensatte uttrykk som gjerne brukes til tekstbinding. Det gjelder blant annet

når det gjelder, som gjelder, med tanke på, med hensyn/omsyn til

Eksempel:

• I forhold til den arktiske framtida var paneldeltakerne nokså positive.

Hva betyr dette? Å være positiv i forhold til noen (= sammenlignet med) betyr å være mer positiv. Å være positiv til noe er å være for det. Her passer ingen av delene. Vi må gjette. Løsningen er trolig med tanke på. Å være positiv med tanke på noe kan skrives om til å se lyst på noe.

Det er ikke tette skott mellom de tre bolkene i denne artikkelen. Og én regel gjelder uansett: Vri forholdet til du finner det enkleste uttrykket!

• studenter som viser liten evne i forhold til å mestre læreryrket > evne til å mestre ... > er dårlige læreremner
• like oppfatninger i forhold til situasjonen > av > samme syn på
• dette skaper utfordringer i forhold til å skaffe kompetent personell > når det gjelder å skaffe > gjør det vanskeligere å skaffe
• EØS-avtalen gir Norge forpliktelser i forhold til å måtte avgi data til undersøkelser > når det gjelder å > Etter EØS-avtalen må Norge ...

Svar

Når ein diskusjon involverer to eller fleire partar (som i eit ordskifte), er det vanleg og rett å kalle det ein diskusjon OM noko.

Når diskusjon tyder ‘kritisk undersøking/vurdering’, er det rettast å kalle det ein diskusjon AV noko. Men det er vanlegare (både på bokmål og nynorsk) å kalle det drøfting.

Svar

Fagnemnda i Språkrådet vedtok i 1995 å rå til «i begynnelsen av» framfor «på begynnelsen av».

Det tradisjonelle er «i begynnelsen av». «På begynnelsen av» var lite brukt i skrift før 1980.

Men i den andre enden av hendelsesforløpet, altså ved slutten, må vi godta «på». Det kan hete både «på slutten av» og «i slutten av».

Noen ganger passer det med «ved slutten av» og «ved begynnelsen av».

«På begynnelsen» kan komme av påvirkning fra «på slutten», som har mange år på baken. Bruk av «på» i andre tidsuttrykk (som «på 1900-tallet») kan ha fremmet «på» foran både «slutten» og «begynnelsen».

Svar

Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon.

En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes.

Flere eksempler

Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det:

Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen.

Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål:

Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske.

Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med).

Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes.

Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i:

Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …)

Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt:

Hjelp oss i arbeidet med det og det.

Svar

Det heiter stort sett blanding av A og B på både nynorsk og bokmål.

Blanding mellom har blitt brukt litt i tydinga krysning mellom (dvs. resultatet av kryssing, altså paring av ulike slag), men vi kan sjå bort frå denne varianten.

Svar

Når du vet at det er gammelt i dialekten, må du selvsagt kunne si det, men det kan være risikabelt å skrive det. Vi anbefaler til (å) i skrift.

Uttrykket å gle seg på noe (eller på å gjøre noe) er eldgammelt i mange dialekter, og der har det ingenting å gjøre med nymotens overdreven bruk av på (jf. for eksempel «å ha et møte på» det og det temaet i stedet for «om»).

I nynorsk kan vi bare fraråde uttrykksmåten varsomt, siden den har vært såpass utbredt i dialektene. Men i bokmål er det mer problematisk å skrive «å glede seg på». Selv om det strengt tatt ikke er feil, vil det ganske sikkert bli oppfattet slik!

Det er med andre ord lite lurt å skrive «jeg har gledet meg på eksamen» på eksamen. Skriver du en personlig tekst i en annen sammenheng, er det kanskje ikke så farlig hva du velger.

Svar

Det kan man nok, men det er helt unødvendig, og det kan bli oppfattet som dårlig norsk eller i verste fall feil. Det er ren oversettelse fra engelsk.

Språkrådet anbefaler ikke oversettelseslån fra engelsk der vi har fullgode formuleringer fra før.

Å foretrekke er konkret sett å trekke noe fram foran noe annet, ikke å løfte det opp. Derfor heter det:

Han foretrekker vin framfor øl.

Tradisjonelt heter det også blant annet:

Han velger heller vin enn øl.
Han vil heller ha vin enn øl.
Han liker vin bedre enn øl.

Han velger vin i stedet for øl.

Svar

Vi anbefaler én om gangen.

Av gangen, oftest uttalt /a gangen/, er en omtolkning av ad gangen, som til dels har blitt uttalt på samme vis. Ad gangen, som skriver seg fra dansk, virker ganske stivt og formelt i dag.

Svar

Begge deler er gammelt og riktig i norsk. Om dagen er det vanligste.

Varianten med for er mindre brukt og kan muligens regnes som mer dialektal, men den finnes nok i alle landsdeler.

Også varianten «ganger om dag» (med dag i ubestemt form) er god norsk, selv om den er mindre brukt i skrift.

Svar

Vi anbefaler «ambassadør i Tyskland», eller mer presist: «ambassadør i Berlin». «Ambassadør til» er nok blitt vanligere på grunn av påvirkning fra engelsk.

Embetsmannsspråk eller engelsk?

I gamle dager utstyrte man gjerne fyrster og embetsmenn (især prester) med et til + stedsnavn (jf. «hertug til Holsten», «sogneprest til Bø»). Denne språkbruken er nok blitt styrket av at man ble utnevnt til et embete. Men det er nok ikke dette som er årsaken til at «ambassadør til» har spredt seg i nyere tid.

Norsk ambassadør i moderne forstand (knyttet til en fast norsk ambassade) er hovedsakelig et etterkrigsfenomen. Norske konsuler, ministre (ved legasjoner), gesandter og sendemenn går lenger tilbake i historien.

Det har alltid kunne hete at noen er blitt sendt som sendemann, gesandt eller ambassadør til et sted, men dette er nok heller ikke utgangspunktet for økningen i til-bruk, for før het det oftest også å være gesandt eller sendemann i (norskamerikanske aviser var tidligst ute med til her). Utsending til og delegert til virker mer patent, jf. den nære forbindelsen med sende til og delegere til, men også disse ordene følges tradisjonelt helst av i.

Hovedgrunnen til at ambassadør i nyere tid oftere utstyres med preposisjonen til, er nok ganske enkelt at det heter ambassador to på engelsk.

Mulige bruksområder: flere land og internasjonale organisasjoner

Lars Vikør har sendt denne kommentaren til artikkelen ovenfor.

«Ambassadør til» har ein funksjon når ein slik person dekker fleire land. Norges ambassadør «til» Aust-Timor bur i Jakarta og er også ambassadør «til/i» Indonesia. Indonesias ambassadør «til» Island bur i Oslo og er også Indonesias ambassadør «til/i» Norge. Dette er vel ikkje noko uvanleg, heller, ikkje minst i tider med sparepolitikk.

Dette er altså et mulig bruksområde for preposisjonen til.

Et annet mulig bruksområde for til er organisasjonsnavn, jamfør Norges ambassadør til/i FN (for Norges FN-ambassadør). Men også her er det i som har lengst fartstid.

Utviklingen

Flere har skrevet til oss og hevdet at diplomatiet har sitt eget språk, og at det der heter «til». Det er godt mulig. Det er ikke rart at de som hører «ambassador to» oftest, oversetter det direkte til norsk. Slik har kanskje «ambassadør til» blitt til, som fagsjargong. Tallene nedenfor taler tydelig om at «ambassadør til» ikke primært har opphav i norsk skriftspråk. Tallene skriver seg fra søk i en avisbase (nb.no). Du kan selv gjøre boksøk på nb.no og få bekreftet at det er «i» som dominerer, også i tidlige tekster fra Utenriksdepartementet o.a.

Norges ambassadør til

Norges ambassadør i

Svar

Det er ikke bare en sammenblanding.

Vi får ta en nærmere titt på både høre på, lytte til og lytte på.

Vi kan høre på nesten hva som helst som er lyd eller formidler lyd. Vi kan høre på musikk, radio og plater.

Vi kan lytte til det samme.

I lytte til radio står radio for radioprogram eller mediet radio. Selve utstyret (radioapparat, platespiller osv.) lytter vi ikke til. Vi kan nok høre på et apparat, men da er det helst for å finne ut om det er noe galt med det.

Å lytte er å høre på noe(n) med en viss (helst positiv) oppmerksomhet, en lyttende innstilling, jamfør substantivet en lytter. Det er i nær slekt med å lyde ‘adlyde’. (I tradisjonell nynorsk brukes lyde/lyda (helst med stum d) om begge deler. Eksempel: «Eg fann ut at eg laut lyda bror min og lyda på Stones-plata.»)

I dansk-norsk skriftspråk på 1800-tallet ble lytte sjelden brukt med på. Det gikk i til, særlig i den positive betydningen vi finner i f.eks. lytte til hvert ord og lytte til gode råd. Det er fremdeles til vi bruker mest når det handler om å ta inn et budskap. Men det er ikke stor forskjell på fjellvettreglenes «Lytt til erfarne fjellfolk» (1966) og et tenkt «Hør på erfarne fjellfolk». Å lytte til råd og å høre på råd er det samme; det betyr helst å rette seg etter rådene, for ikke å si å lyde dem.

Lytte på brukes ikke om slik lytting og er mindre brukt i det hele tatt. Men det er gammelt i både i norsk (se betydning 1 b i Norsk Ordbok) og i dansk (se til slutt under betydning 2.2 i Ordbog over det danske Sprog). Vi har alltid hatt en understrøm med lytte på. I noen sammenhenger er det nettopp dette uttrykket vi bruker, som i «Viktig melding. Lytt på radio for nærmere melding» (varslingssignal fra 1964). Her handler det i første omgang om å skru på apparatet og spisse ørene.

Svar

Man kan kjøpe både fra og av litt avhengig av sammenhengen, men ikke minst kan man kjøpe hos, som du selv skriver. Hos er nok den mest egnede preposisjonen i dette tilfellet, dersom det er snakk om Blomqvist Kunsthandel.

Av er ikke feil, men kan være problematisk fordi «kjøpt av Blomqvist» isolert sett kan bety at det er Blomqvist som har kjøpt noe. Og ellers er av mest aktuelt når man kjøper noe av en person, det brukes sjeldnere om kjøp fra et firma.

Fra antyder ofte geografisk avstand, altså at den aktuelle varen kan være bestilt og fraktet fra et annet sted (at Blomqvist holder til i en annen by, for eksempel), men dette er bare en mulig og ingen nødvendig tolkning.

Enda flere preposisjoner kan kombineres med kjøpe; for eksempel kjøper man i butikker og på torg. Men det er en annen sak.

Svar

Nøydd til (og bokmål nødt til) er det tryggaste valet i skrift, det vil seia det mest nøytrale.

Varianten nødt for kom inn i litteraturen frå talemålet for litt over hundre år sidan, fyrst i lokalaviser, så i romanar, særleg i replikkar.

Nødt for dukkar opp i eldre kjelder frå både Trondheim, Bergen og området rundt Oslofjorden. I nynorsk kjem varianten med for til syne seinare enn i riksmål/bokmål, og han held seg lenge mest i sørvest. Mykje tyder på at han har storparten av røtene sine i norsk bymål.

Før år 2020 nemnde Bokmålsordboka berre nødt til, men no har for kome med. Nynorskordboka har lenge hatt begge variantar i tillegg til berre nøydd å (litt avhengig av samanhengen). Det Norske Akademis ordbok har med nødt for, men stemplar det som «dialektalt». Norsk Ordbok, som har med mykje tilfang frå talemålet, nemner både nøydd om, nøydd for og nøydd til.

I eldre nynorskordbøker finn vi berre nøydd om og nøydd til. Det er desse variantane som har vore dei vanlegaste i tradisjonelt bygdemål. I tillegg har vi altså det snaue nøydd å – og dialektalt på Vestlandet nøydd te, særleg dei stadene der å tradisjonelt heiter te.

Uttrykket heng saman med seiemåten å nøyda nokon til noko, der nøyda tyder ‘tvinga’.

Svar

Når noe er i fare, står det PÅ spill. Å sette noe på spill er å risikere (å miste) det.

Dette er et gammelt uttrykk, knyttet til vågespill. Hvis man for eksempel setter livet på spill, «spiller» man med livet som innsats.

Å sette noe i spill er noe litt annet. Det betyr å sette noe i bevegelse, som en ball eller en brikke i et spill. Noe som kommer/er i spill, gjør seg altså gjeldende, men det ligger ikke nødvendigvis i potten. Som overført uttrykk er det ganske nytt i norsk. I Det Norske Akademis ordbok er i spill definert slik: ‘i en tilstand hvor ting (kan) bestemmes, eller defineres på nytt’.

Det er en viss overlapping mellom begrepene: Å sette noe i spill kan jo innebære å sette både dette og andre ting på spill.

Hvis man først og fremst sikter til risiko, bør man likevel velge uttrykket å stå eller sette på spill.

Å være på spill kan forresten også bety å være på ferde, men den bruksmåten er uvanlig nå.