Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Jeg prøver å finne et ord som uttrykker den følelsen en kan få når noen f.eks. har en fin genser som man selv gjerne ville hatt, samtidig som man unner den andre genseren. Jeg synes misunne, misunnelig og misunnelse passer dårlig om dette. Kan jeg bruke medunne?

Svar

Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til nettopp det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det logisk sett ikke tilfører noe til unne.

Bokmålsordboka har dette (2014):

ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene

Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’!

Situasjon og presisjon

Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp.

Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!», men det er neppe nødvendig.

Medunne og unnelig

Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen».

En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet.

Misunnelse har lenge vært tvetydig

Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye.

Jeg har lurt lenge på hva det motsatte av innbilsk er. Finnes det er eget ord for dette? Utbilsk?

Svar

Nei, det finnes ikke noe opplagt antonym, bortsett fra uinnbilsk. Utbilsk er det i alle fall ingen logikk i.

Ifølge en ordbok kan innbilsk være det samme som jålete, pretensiøs, selvgod, forfengelig, overlegen og narraktig. Kanskje antonymene til disse kan brukes? Ujålete og upretensiøs er jo vanlige ord.

Sannsynligvis er en uinnbilsk person minst én av disse tingene: jordnær, liketil, endefram, nedpå, beskjeden, selvfornektende, smålåten, selvironisk eller ydmyk. Har man sagt noe av dette om noen, trenger man kanskje ikke legge til at vedkommende er det motsatte av innbilsk.

Ellers koster det lite å bruke to ord: «ikke innbilsk»

I samband med eit systematiseringsarbeid ordnar eg stoffet i omvend kronologisk rekkjefølgje. Eg nyttar f.eks. ein ringperm der det nyaste står først. Kva er ordet for denne sorteringsmåten? Omvend kronologisk eller ikkje-kronologisk?

Svar

Det må beint fram bli det du sjølv skriv: omvend kronologisk rekkjefølgje.

I Nynorskordboka finn vi kronologisk forklart med ‘som gjeld kronologi, som samsvarer med tidsfølgja’. I ei trong tyding av ordet er kronologi tidsfølgje framover, altså den vegen sjølve tida går. Men i vidare tyding er kronologi tidssamanheng i det heile. Omvendt kronologisk er litt ulogisk anten ein legg den eine eller andre tydinga til grunn, men det er ein heilt innarbeidd og i røynda eintydig uttrykksmåte.

Ikkje-kronologisk bør reserverast for noko anna, nemleg alt som ikkje ordnar den eine eller andre vegen langs tidslina.

Når en mann har flere koner, heter det flerkoneri, men hva heter det når ei dame har flere menn? Jeg finner ikke flermanneri i ordboka.

Svar

Fremmedordet for flerkoneri er polygyni, mens det å ha flere menn heter polyandri. Fellesbetegnelsen er polygami.

Det skulle ikke være noe i veien for å bruke ordet flermanneri på linje med flerkoneri, selv om ordet flerkoneri er mye vanligere.

Hvor gamle er ordene feminisme og feminist, og hva betyr de egentlig?

Svar

Ordene feminisme og feminist kommer fra fransk, der de ifølge flere kilder ble brukt første gang i henholdsvis 1837 og 1872. I en oversettelse av Alexandre Dumas bruker Camilla Collett ordet feminist allerede i 1877, og året etter bruker hun selv ordet feminisme, men ellers er disse ordene fint lite brukt i norsk litteratur før år 1900.

I den historske Ordbog over det danske Sprog er ordet forklart slik:

den lære ell. bevægelse, der hævder kvindens absolute ligestilling m. manden; kvindeemancipation

De første tiårene stod feminisme for det vi nå kaller femininitet, men den betydningen har ikke vært vanlig hos oss.

Ifølge Bokmålsordboka betyr feminisme:

1 teori om politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene
2 organisert arbeid for kvinners retter i arbeids- og samfunnsliv, særlig om en bevegelse på 1800- og 1900-tallet som arbeidet for kvinners likestilling og frigjøring

Feminist forklares i ordboka som ‘person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring’.

For en del år siden brukte en i norsk oftere ordene kvinnesak (første gang i den relevante betydningen hos Camilla Collett i 1872) og kvinnesakskvinne (første gang hos Arne Garborg i 1888). Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884.

Et søk i en avisbase viser at ordet feminisme ble vanligere enn kvinnesak i året 1998.

Hvem er eldst av eldre mennesker og gamle mennesker?

Svar

Det finnes ikke noe rent logisk svar på det. Man skulle tro eldre var eldst, på grunn av gradbøyningen av gammel:

gammel ELDRE (enn) – eldst

Men sammenligningsformen (komparativen) eldre brukes jo i praksis også slik:

ung (ja, hvilken alder som helst) – ELDREeldst

Både eldre og eldst er her rent relative begrep. Men i tillegg brukes eldre absolutt og substantivisk i samme betydning som gamle, som et forskjønnende ord. Det brukes dessuten til dels om et stadium før det man vil kalle gammel (hvis man i det hele tatt bruker gammel), eller om begge deler, for eksempel slik:

eldre = «litt» gamle og gamle (ev. minus de aller eldste)

Ordbøkene har litt ulike tolkninger av dette absolutte begrepet:

eldre ‘mennesker med en alder på mer enn ca. 60 år; forholdsvis gammel’ (Den Danske Ordbog)
eldre ‘mellom middelaldrende og gammel’ (Det Norske Akademis ordbok (NAOB)

Men forholdet mellom ordene eldre og gamle handler nok egentlig mer om språkbrukernes stil enn om alderen til de omtalte. Det har skjedd flere kulturendringer i synet på og omtalen av gamle mennesker, og det viser seg i ordbruken.

Eldre som aldersgruppe og evfemisme

Når vi nå bruker ordet eldre i stedet for gammel/gammal/gamle, henger det sammen med at man har ønsket å gjøre alderdommen mindre belastende ved hjelp av hensynsfull språkbruk. Om det å skyve de enkleste og mest direkte ordene ut av språket (bare) har den tilsiktede virkningen, kan nok diskuteres. Det er vanskelig å trekke gode grenser mellom høflighet, evfemisering (språkpynt) og tabuisering.

I artikkelen Om å bli gammel i Norge står det mye interessant om begrepene eldre og gammel i norsk kultur og andre kulturer, og særlig relevante er opplysningene om hvordan gamle mennesker på «aldershjem» unngår ordet gammel (s. 185–186). Merk at artikkelen er fra 1984 og handler om et relativt moderne Norge som har vært gjennom store endringer i forholdet mellom aldersgruppene (se grafer til slutt nedenfor).

Fenomenet absolutt komparativ

I eldre mennesker har vi en såkalt absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ). Legg merke til at enn er fraværende når vi bruker ordet slik. Et annet eksempel er en bedre middag. Takket være det grammatiske fenomenet absolutt komparativ vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda.

Sidespor: senior

En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis).

Ny vri: En eldre? Er du eldre?

Eldre i den substantiviske og absolutte betydningen (uten enn) viser i utgangspunktet til en gruppe mennesker. Om individer bruker man helst ymse andre omskrivninger enn eldre.

Men de siste åra har vi sett en del ny språkbruk av dette slaget: «Er du eldre? Når du er eldre, er det viktig å spise sunt.» (Underforstått snarere «når du hører til gruppa eldre» enn «når du er blitt eldre (enn før)».)

Mange reagerer fremdeles på slik ordlegging, så skriv gjerne om, for eksempel til det adjektiviske «Når du blir eldre …», som det alltid har hett.

Kulturendring

Til slutt et avissøk som viser omtrent når overgangen fra de gamle til de eldre skjedde:

Grafene er fra n-gramtjenesten ved nb.no og viser bare forholdet mellom ordene (selve tallene er ikke så viktige i denne sammenhengen). Merk at det er en del feilkilder, blant annet at ordene også kan vise til ting.

En like viktig overgang fant sted da eldre mennesker avløste gamle mennesker rundt 1930 (seinere i nynorsk).

Flere observasjoner basert på søk hos nb.no:

Gammel mann dominerte på 1800-tallet, fikk sterk konkurranse av eldre mann og eldre herre i første halvdel av 1900-tallet, men har vunnet en knusende seier i etterkrigstida, som den eneste gamlingen på området. Gammel herre mistet mye fotfeste allerede rundt århundreskiftet.

Gammel kvinne tapte for eldre kvinne før 1920, og gammel dame for eldre dame rundt 1900. Eldre kone (i absolutt betydning) rakk ikke å få overtak over gammel kone før dette konebegrepet ble foreldet. Kombinasjonen eldre kjerring har heller ikke fått så mange sjanser (merk at kjerring er eller har vært et nøytralt ord for kvinne i de fleste bygdemål, ikke nedsettende).

Det ser ut til at formål, målsetting og mål ofte brukes i samme betydning. Men de tre ordene betyr vel ikke det samme?

Svar

Formål, målsetting og mål har dels sammenfallende betydning, dels separate bruksområder der de ikke kan erstatte hverandre. Det er vanskelig å gi klare regler for bruksområdene.

I Bokmålsordboka er det satt opp slik (fellesnevnere understreket her):

formål ‘sak; endelig mål, sikte; tanke, hensikt, plan

mål (bet. 9) ‘sted en er på reise til, endepunkt; noe en arbeider for, strever etter å oppnå; formål, plan, mening’

målsetting ‘program, plan, mål‘ (og dessuten ‘det å fastsette et mål som skal nås’)

Som vi ser, overlapper de tre ordene hverandre i det at de alle kan bety både ‘plan’ og ‘mål’.

Mål kan sies å være mest allment. Det er dessuten det vanligste ordet for selve de tingene/tilstandene/resultatene vi prøver å (opp)nå.

Formål viser gjerne til hensikten eller meningen med noe snarere enn resultatet. (Ellers kan formål bety ‘sak’, som i et godt formål.)

Målsetting viser egentlig til handlingen å sette mål. Selve de målene vi setter oss, og som vi kanskje når, er jo ganske enkelt målene. Men målsetting brukes ofte i stedet for mål, uten god grunn. (Målsetting kan også bety ‘det å sette mål på detaljene i en konstruksjonstegning e.l.’. Å målsette er altså en fagterm.)

Målsetning med -ning er utenfor rettskrivningen, se egen artikkel om dette ordet.

Kan man bruke framsnakke om det motsatte av baksnakke, baktale, slik blant andre kronprinsen har gjort på tv?

Svar

Man kan nok det, selv om det strengt tatt er unødvendig eller ulogisk.

Ordet framsnakke skal være lansert av en navngitt opphavsmann som det motsatte av (= et antonym til) baksnakke. Formålet med ordet er å bidra til at det blir mindre baktaling av folk.

Logisk problem

Leddet bak– i baksnakke viser til det å snakke negativt om noen bak vedkommendes rygg. Det motsatte skulle da være et av disse to begrepene:

a) å snakke negativt om noen foran (framfor) dem
b) å snakke positivt om noen bak dem

Ifølge tilhengerne av det nye ordet er det betydningen (b) som gjelder. Men da er det egentlig tale om en slags positiv bak-snakking, eller ‘bakros’. Fram- er altså ikke det motsatte av bak- i baksnakking, men har en annen funksjon. Det er litt forvirrende.

Andre språkbrukere har tatt i bruk nyordet helt generelt om

å snakke pent om eller rose

Det er kanskje mer logisk, men slike godord har vi jo mange av fra før.

Eksisterende ord

Endelig har vi to problem knyttet til tidligere bruk av framsnakking og lignende ord.

1 Allerede før nyskapningen kunne man nok i norsk snakke noe(n) fram i betydningen ‘å fremme med snakk’ eller ‘lede fram med snakk’, jf. for eksempel å heie fram. Dette var en nyttig bruksmåte. Forholdet mellom å snakke fram og å framsnakke er litt komplisert.

2 Mye eldre er snakke fram i betydningen ‘snakke rett ut’. Vi har også de gamle adjektivene framsnakkende og framtalende. De kan brukes om et menneske som er ‘åpenhjertig, som sier sin mening uforbeholdent’, altså ‘som snakker beint fram’, se Norsk Ordbok og Det Norske Akademis ordbok. Litt mer om dette finner du på Språkrådets nettsider.

Jeg lurer på om det finnes et usammensatt ord for ‘hannhund’? Altså så å si det motsatte av tispe?

Svar

Det finnes ikke noe ord som er utbredt og allment kjent i dag, men jo, rakke kan brukes slik.

Der man konsekvent sier tispa eller bikkja om hunndyret, vil man kunne bruke hunden entydig om en hannhund.

Når språket har ord som bukk, vær, hingst, okse, råne, men ikke noe like kjent spesialord for hannhund, kan det henge sammen med at kjønnsforskjellen hos disse andre dyreartene har vært økonomisk viktigere for folk her i landet. Men på dette området finner vi ingen klare kriterier.

Hannhund er et ganske velfungerende ord. Hunnhund /hunnhunn/ kan vi derimot klare oss uten. Vi har både tispe, tik, tikse og teve, og mange steder betyr bikkje fremdeleshunnhund’, som det opprinnelig gjorde.

Er ein maskulinist det mannlege motstykket til feminist? Kor lenge har det vore i bruk, og er det brukande i dag?

Svar

Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme.

I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar:

Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no:

Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.

Det motsette av svolten er jo mett, men kva er det motsette av å vera tørst? Manglar tørst eit antonym?

Svar

Det motsette av tørst (eller tyrst) er utørst (eller utyrst). Ordet fanst alt i gammalnorsk (úþyrstr) og er fullgodt.

Mange skriv til Språkrådet og hevdar at vi har eit hol i ordtilfanget, men utørst er faktisk eit ord. Det er til og med ganske praktisk. Berre tenk på tyskarane og dei engelsktalande, som må ty til omstendelege uttrykk som (ich habe) keinen Durst mehr og (I am) no longer thirsty!

Danskane drikk seg ikkje lenger utørste (meir om det nedanfor), medan svenskane har ordet otörstig. Islandsk og færøysk har i prinsippet høvesvis óþyrstur og ótystur, men orda er visst lite brukte.

Mistyding

Påstanden om hol i ordtilfanget byggjer på to mistydingar: 1) at eit antonym må ha ei heilt anna form enn det ordet som er utgangspunktet, og 2) at ord på u- ikkje duger som antonym. Ord som ugift, upraktisk og usunn viser at det ikkje stemmer.

At det ikkje finst ei særskild ordrot for det motsette av tørst, er sant nok, så det finst ein liten ubalanse i ordtilfanget som er interessant nok. Både biologisk, økonomisk og kulturelt er det som kjent stor skilnad på fast og flytande føde. Kanskje ligg grunnen her, men det er vanskeleg å seia noko meir om.

Bruk

Sjølv om vi har ordet i språket, er det rett nok ikkje vanleg å bruka utørst heilt på line med mett. Det vanlegaste er å seia noko slikt som «eg e ’kje tørst (lenger)». Og dei fleste seier sikkert heller berre «då eg hadde drukke» enn «då eg var utørst» eller «då eg hadde drukke meg utørst». Skal ein ta litt i, kan ein òg sløkkja torsten. Men merk at det er torsten som er sløkt, ikkje drikkaren. I engelsk har ein tilsvarande to quench one’s thirst. Vil ein vera litt eksentrisk, kan ein saktens seia at ein (eller helst torsten) er leska.

Dansk myte?

Både engelsktalande og tyskarar har betre grunn til å diskutere mangelen på eit ord for utørst, og dei gjer det, ser vi på nettet. Danskane gjer det òg, for dei har mist ordet for lenge sidan. I Ordsamling fra den norske æsthetiske Literatur siden Aaret 1842 (1866) måtte «drikke seg utørst» forklarast for eit dansk publikum, slik: ‘læsket, ikke meer tørstig’. Ordlaget stod i eit norsk folkeeventyr. Om det ikkje var for Asbjørnsen og Moe, kunne utørst såleis ha vore heilt uhøyrt i norsk òg i dag. Det ville vore ugreitt.

For over hundre år sidan prøvde danskane å laga eit nytt ord for utørst, eller å ta opp eit gammalt, nemleg sæt. Det lukkast visst ikkje godt.

Er det noen forskjell mellom å ta noe til etterretning og å ta noe til orientering?

Svar

Det er vanlig å bruke uttrykkene i samme betydning. Vil man unngå misforståelser, er man nødt til å presisere, eventuelt velge andre formuleringer.

Etterretning kommer opprinnelig av å rette seg etter noe, men ordet har i lange tider blitt brukt allment om nyheter, meddelelser og andre opplysninger, jf. også tysk Nachrichten ‘nyheter’. Til etterretning kan dermed bety det samme som til underretning og til orientering.

Nedenfor går vi nærmere inn på bruken av de ulike uttrykkene og bakgrunnen for dem.

Skille?

Mange har skrevet til oss og fortalt at man i deler av forvaltningen har operert med et tydelig skille mellom etterretning og orientering. Et slikt skille er naturligvis reelt der man faktisk retter seg etter det. Men ingen har foreløpig vist til noen autoritativ kilde der uttrykkene er strengt og ulikt definert.

De som har operert med et skille, har brukt til etterretning om den skarpeste måten å informere på. Da har gjerne informasjon ovenfra blitt tatt til etterretning, mens informasjon fra underordnede har blitt tatt til orientering.

Synonymi

Likevel betyr uttrykket å ta til efterretning ifølge Norsk Riksmålsordbok (NRO) bare å

(foreløbig) erkjenne mottagelsen av (noget) uten å uttale sig mere om det: saken blev tatt til efterretning

Vi kan finne svært gamle eksempler på denne milde betydningen av til etterretning.

Både lokalpolitikere og rikspolitikere oppfatter det i dag ulikt, se denne artikkelen fra Dalane Tidende og utklippet fra VG helt til slutt.

Hvis man vil gardere seg mot misforståelser, kan det altså være lurt å bruke helt andre ord.

Orientering og andre milde formuleringer

Hverken underretning eller etteretning er særlig gjennomsiktige ord for nordmenn. Det er kanskje derfor ta til orientering i 1960-åra begynte å konkurrere med de to andre uttrykkene i den milde betydningen. Til orientering var en kjent formulering fra før (jf. å være eller gjengi eller til og med motta noe til orientering), så spranget var ikke stort.

Orientering viser entydig til det å registrere informasjon. Det er blitt anbefalt i den betydingen blant annet i språkspalta i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det er ellers ingen mangel på gode uttrykk for å bli orientert, for eksempel å merke seg eller notere seg noe. I tradisjonell nynorsk heter det forresten å ta til vitring eller til vitende, begge deler betyr ganske enkelt at man nå vet mer enn før.

Det vi egentlig trenger, er et mer entydig ord for etteretning i den skarpe betydningen.

Mer om etterretning i norske og andre nordiske ordbøker

I utklippet fra Norsk Riksmålsordbok ovenfor er ikke etterretning knyttet til ‘det å rette seg etter noe’. Et lite element av denne strenge betydningen har vi likevel til slutt i denne forklaringen samme sted:

«ta sig noget til efterretning» til oplysning, til påminnelse, rettledning (vår understreking)

Men det hjelper lite når det står på linje med de milde betydningene.

I den historiske Ordbog over det danske Sprog (ODS) står det at være/tjene til efterretning kan være strengt:

til oplysning (om hvordan man skal forholde sig), til rettesnor olgn. (egentlig som verbalsubstantiv til udtrykket rette sig efter (jf. efterrettelig)

men i den eldre Kalkars Ordbog betyr efterretning bare ‘opplysning’. Og å ta til efterretning er ifølge ODS bare å

anerkende modtagelsen af en meddelelse olgn. uden i øvrigt (foreløbig) at tage stilling dertil ell. foretage sig noget i den anledning

Altså som i Norsk Riksmålsordbok. Men i moderne dansk ser vi den samme tvetydigheten som i moderne norsk, jf. de to betydningene av tage til efterretning i Den Danske Ordbog:

1 modtage og notere sig en meddelelse, en afgørelse el.lign. uanset hvad man mener om den
2 modtage en besked og rette sig efter den

Danskene uttaler forresten ordet med trykk på efter.

I Svenska Akademiens ordbok under efterrättelse ser vi at sammenblandingen ikke er et nytt fenomen i Norden.

Rikspolitikerne til VG 25.5.1994

I utklippet fra VG nedenfor kan du se hvor ulike oppfatninger rikspolitikerne hadde av ta til etterretning i 1994.