Språkspørsmål og svar

Svar

Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til nettopp det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det logisk sett ikke tilfører noe til unne.

Bokmålsordboka har dette (2014):

ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene

Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’!

Situasjon og presisjon

Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp.

Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!», men det er neppe nødvendig.

Medunne og unnelig

Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen».

En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet.

Misunnelse har lenge vært tvetydig

Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye.

Svar

Nei, det finnes ikke noe opplagt antonym, bortsett fra uinnbilsk. Utbilsk er det i alle fall ingen logikk i.

Ifølge en ordbok kan innbilsk være det samme som jålete, pretensiøs, selvgod, forfengelig, overlegen og narraktig. Kanskje antonymene til disse kan brukes? Ujålete og upretensiøs er jo vanlige ord.

Sannsynligvis er en uinnbilsk person minst én av disse tingene: jordnær, liketil, endefram, nedpå, beskjeden, selvfornektende, smålåten, selvironisk eller ydmyk. Har man sagt noe av dette om noen, trenger man kanskje ikke legge til at vedkommende er det motsatte av innbilsk.

Ellers koster det lite å bruke to ord: «ikke innbilsk»

Svar

Det må beint fram bli det du sjølv skriv: omvend kronologisk rekkjefølgje.

I Nynorskordboka finn vi kronologisk forklart med ‘som gjeld kronologi, som samsvarer med tidsfølgja’. I ei trong tyding av ordet er kronologi tidsfølgje framover, altså den vegen sjølve tida går. Men i vidare tyding er kronologi tidssamanheng i det heile. Omvendt kronologisk er litt ulogisk anten ein legg den eine eller andre tydinga til grunn, men det er ein heilt innarbeidd og i røynda eintydig uttrykksmåte.

Ikkje-kronologisk bør reserverast for noko anna, nemleg alt som ikkje ordnar den eine eller andre vegen langs tidslina.

Svar

Fremmedordet for flerkoneri er polygyni, mens det å ha flere menn heter polyandri. Fellesbetegnelsen er polygami.

Det skulle ikke være noe i veien for å bruke ordet flermanneri på linje med flerkoneri, selv om ordet flerkoneri er mye vanligere.

Svar

Ordene feminisme og feminist kommer fra fransk, der de ifølge flere kilder ble brukt første gang i henholdsvis 1837 og 1872. I en oversettelse av Alexandre Dumas bruker Camilla Collett ordet feminist allerede i 1877, og året etter bruker hun selv ordet feminisme, men ellers er disse ordene fint lite brukt i norsk litteratur før år 1900.

I den historske Ordbog over det danske Sprog er ordet forklart slik:

den lære ell. bevægelse, der hævder kvindens absolute ligestilling m. manden; kvindeemancipation

De første tiårene stod feminisme for det vi nå kaller femininitet, men den betydningen har ikke vært vanlig hos oss.

Ifølge Bokmålsordboka betyr feminisme:

1 teori om politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene
2 organisert arbeid for kvinners retter i arbeids- og samfunnsliv, særlig om en bevegelse på 1800- og 1900-tallet som arbeidet for kvinners likestilling og frigjøring

Feminist forklares i ordboka som ‘person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring’.

For en del år siden brukte en i norsk oftere ordene kvinnesak (første gang i den relevante betydningen hos Camilla Collett i 1872) og kvinnesakskvinne (første gang hos Arne Garborg i 1888). Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884.

Et søk i en avisbase viser at ordet feminisme ble vanligere enn kvinnesak i året 1998.

Svar

Det finnes ikke noe rent logisk svar på det. Man skulle tro eldre var eldst, på grunn av gradbøyningen av gammel:

gammel – ELDRE (enn) – eldst

Men sammenligningsformen (komparativen) eldre brukes jo i praksis også slik:

ung (ja, hvilken alder som helst) – ELDRE – eldst

Både eldre og eldst er her rent relative begrep. Men i tillegg brukes eldre absolutt og substantivisk i samme betydning som gamle, som et forskjønnende ord. Det brukes dessuten til dels om et stadium før det man vil kalle gammel (hvis man i det hele tatt bruker gammel), eller om begge deler, for eksempel slik:

eldre = «litt» gamle og gamle (ev. minus de aller eldste)

Ordbøkene har litt ulike tolkninger av dette absolutte begrepet:

eldre ‘mennesker med en alder på mer enn ca. 60 år; forholdsvis gammel’ (Den Danske Ordbog)
eldre ‘mellom middelaldrende og gammel’ (Det Norske Akademis ordbok (NAOB)

Men forholdet mellom ordene eldre og gamle handler nok egentlig mer om språkbrukernes stil enn om alderen til de omtalte. Det har skjedd flere kulturendringer i synet på og omtalen av gamle mennesker, og det viser seg i ordbruken.

Eldre som aldersgruppe og evfemisme

Når vi nå bruker ordet eldre i stedet for gammel/gammal/gamle, henger det sammen med at man har ønsket å gjøre alderdommen mindre belastende ved hjelp av hensynsfull språkbruk. Om det å skyve de enkleste og mest direkte ordene ut av språket (bare) har den tilsiktede virkningen, kan nok diskuteres. Det er vanskelig å trekke gode grenser mellom høflighet, evfemisering (språkpynt) og tabuisering.

I artikkelen Om å bli gammel i Norge står det mye interessant om begrepene eldre og gammel i norsk kultur og andre kulturer, og særlig relevante er opplysningene om hvordan gamle mennesker på «aldershjem» unngår ordet gammel (s. 185–186). Merk at artikkelen er fra 1984 og handler om et relativt moderne Norge som har vært gjennom store endringer i forholdet mellom aldersgruppene (se grafer til slutt nedenfor).

Fenomenet absolutt komparativ

I eldre mennesker har vi en såkalt absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ). Legg merke til at enn er fraværende når vi bruker ordet slik. Et annet eksempel er en bedre middag. Takket være det grammatiske fenomenet absolutt komparativ vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda.

Sidespor: senior

En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis).

Ny vri: En eldre? Er du eldre?

Eldre i den substantiviske og absolutte betydningen (uten enn) viser i utgangspunktet til en gruppe mennesker. Om individer bruker man helst ymse andre omskrivninger enn eldre.

Men de siste åra har vi sett en del ny språkbruk av dette slaget: «Er du eldre? Når du er eldre, er det viktig å spise sunt.» (Underforstått snarere «når du hører til gruppa eldre» enn «når du er blitt eldre (enn før)».)

Mange reagerer fremdeles på slik ordlegging, så skriv gjerne om, for eksempel til det adjektiviske «Når du blir eldre …», som det alltid har hett.

Kulturendring

Til slutt et avissøk som viser omtrent når overgangen fra de gamle til de eldre skjedde:

Grafene er fra n-gramtjenesten ved nb.no og viser bare forholdet mellom ordene (selve tallene er ikke så viktige i denne sammenhengen). Merk at det er en del feilkilder, blant annet at ordene også kan vise til ting.

En like viktig overgang fant sted da eldre mennesker avløste gamle mennesker rundt 1930 (seinere i nynorsk).

Flere observasjoner basert på søk hos nb.no:

Gammel mann dominerte på 1800-tallet, fikk sterk konkurranse av eldre mann og eldre herre i første halvdel av 1900-tallet, men har vunnet en knusende seier i etterkrigstida, som den eneste gamlingen på området. Gammel herre mistet mye fotfeste allerede rundt århundreskiftet.

Gammel kvinne tapte for eldre kvinne før 1920, og gammel dame for eldre dame rundt 1900. Eldre kone (i absolutt betydning) rakk ikke å få overtak over gammel kone før dette konebegrepet ble foreldet. Kombinasjonen eldre kjerring har heller ikke fått så mange sjanser (merk at kjerring er eller har vært et nøytralt ord for kvinne i de fleste bygdemål, ikke nedsettende).

Svar

Formål, målsetting og mål har dels sammenfallende betydning, dels separate bruksområder der de ikke kan erstatte hverandre. Det er vanskelig å gi klare regler for bruksområdene.

I Bokmålsordboka er det satt opp slik (fellesnevnere understreket her):

formål ‘sak; endelig mål, sikte; tanke, hensikt, plan'

mål (bet. 9) ‘sted en er på reise til, endepunkt; noe en arbeider for, strever etter å oppnå; formål, plan, mening’

målsetting ‘program, plan, mål' (og dessuten 'det å fastsette et mål som skal nås’)

Som vi ser, overlapper de tre ordene hverandre i det at de alle kan bety både ‘plan’ og ‘mål’.

Mål kan sies å være mest allment. Det er dessuten det vanligste ordet for selve de tingene/tilstandene/resultatene vi prøver å (opp)nå.

Formål viser gjerne til hensikten eller meningen med noe snarere enn resultatet. (Ellers kan formål bety ‘sak', som i et godt formål.)

Målsetting viser egentlig til handlingen å sette mål. Selve de målene vi setter oss, og som vi kanskje når, er jo ganske enkelt målene. Men målsetting brukes ofte i stedet for mål, uten god grunn. (Målsetting kan også bety ‘det å sette mål på detaljene i en konstruksjonstegning e.l.’. Å målsette er altså en fagterm.)

Målsetning med -ning er utenfor rettskrivningen, se egen artikkel om dette ordet.

Svar

Man kan nok det, selv om det strengt tatt er unødvendig eller ulogisk.

Ordet framsnakke skal være lansert av en navngitt opphavsmann som det motsatte av (= et antonym til) baksnakke. Formålet med ordet er å bidra til at det blir mindre baktaling av folk.

Logisk problem

Leddet bak- i baksnakke viser til det å snakke negativt om noen bak vedkommendes rygg. Det motsatte skulle da være et av disse to begrepene:

a) å snakke negativt om noen foran (framfor) dem
b) å snakke positivt om noen bak dem

Ifølge tilhengerne av det nye ordet er det betydningen (b) som gjelder. Men da er det egentlig tale om en slags positiv bak-snakking, eller ‘bakros’. Fram- er altså ikke det motsatte av bak- i baksnakking, men har en annen funksjon. Det er litt forvirrende.

Andre språkbrukere har tatt i bruk nyordet helt generelt om

å snakke pent om eller rose

Det er kanskje mer logisk, men slike godord har vi jo mange av fra før.

Eksisterende ord

Endelig har vi to problem knyttet til tidligere bruk av framsnakking og lignende ord.

1 Allerede før nyskapningen kunne man nok i norsk snakke noe(n) fram i betydningen ‘å fremme med snakk’ eller ‘lede fram med snakk’, jf. for eksempel å heie fram. Dette var en nyttig bruksmåte. Forholdet mellom å snakke fram og å framsnakke er litt komplisert.

2 Mye eldre er snakke fram i betydningen ‘snakke rett ut’. Vi har også de gamle adjektivene framsnakkende og framtalende. De kan brukes om et menneske som er ‘åpenhjertig, som sier sin mening uforbeholdent’, altså ‘som snakker beint fram’, se Norsk Ordbok og Det Norske Akademis ordbok. Litt mer om dette finner du på Språkrådets nettsider.

Svar

Det finnes ikke noe ord som er utbredt og allment kjent i dag, men jo, rakke kan brukes slik.

Der man konsekvent sier tispa eller bikkja om hunndyret, vil man kunne bruke hunden entydig om en hannhund.

Når språket har ord som bukk, vær, hingst, okse, råne, men ikke noe like kjent spesialord for hannhund, kan det henge sammen med at kjønnsforskjellen hos disse andre dyreartene har vært økonomisk viktigere for folk her i landet. Men på dette området finner vi ingen klare kriterier.

Hannhund er et ganske velfungerende ord. Hunnhund /hunnhunn/ kan vi derimot klare oss uten. Vi har både tispe, tik, tikse og teve, og mange steder betyr bikkje fremdeles ‘hunnhund’, som det opprinnelig gjorde.

Svar

Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme.

I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar:

Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no:

Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.

Svar

I dag ser vi en tendens til å bruke spiritualitet mer og mer i den vide betydningen ‘åndelighet’. Dette skyldes først og fremst påvirkning fra engelsk spirituality. Vi anbefaler å bruke åndelighet om det åndelige (= sjelelige, kulturelle, religiøse) og reservere spiritualitet for det åndrike/åndfulle og vittige, slik det har vært vanlig å gjøre på norsk.

Åndelighet og spiritualitet har hatt et langt samliv i språkhistorien. Ånd(e) og spirit(us) betyr stort sett det samme. Ordene viser opprinnelig til noe luftig og gjerne hellig som kan blåses inn i mennesker (inspirasjon er opprinnelig ‘innblåsing’).

Man skulle tro at de avledede ordene åndelighet og spiritualitet var like synonyme, men det er ikke fullt så enkelt. De har delvis gått sine egne veier.

Spiritualitet

På norsk har spiritualitet stort sett blitt brukt om det åndfulle og åndrike snarere enn det åndelige. Det spirituelle står altså i motsetning til det kjedelige (ikke til det fysiske, kroppslige og verdslige).

Bokmålsordboka definerer spirituell som ‘åndfull, åndrik’ (som i «et spirituelt foredrag»), og spiritualitet som ‘åndfullhet’. En som er åndfull (eller åndrik), ‘kombinerer vektig innhold med elegant framføring’ eller er ‘vittig, fengslende’. Som plussord er spiritualitet altså omtrent det samme som ‘vidd’, som kan være helt fritt for åndelighet.

Dette er i samsvar med beskrivelsen i Det Norske Akademis ordbok (NAOB):

I den historiske Ordbog over det danske Sprog finnes riktignok spor av bredspektret spiritualitet som dekker det meste: ‘det at være af åndig natur; åndeligt liv; åndrighed’. Adjektivet spirituell har også kunnet dekke alt dette: ‘fuld af, præget af aand, vid; aandfuld; aandrig; vittig’.

Men det er de norske ordbøkene ovenfor som viser hva som har vært gjengs bruk i norsk gjennom lange tider.

Åndelighet

Å være åndelig er i Bokmålsordboka forklart som:

1 ‘sjelelig, motsatt legemlig’ (som i «være godt utrustet både åndelig og kroppslig» eller «åndelig og materiell kultur»)
2 ‘religiøs, motsatt verdslig’ (som i «åndelige sanger» eller «samtale om åndelige ting»)

Dette har vært de viktigste betydningene av åndelig i allmennspråket, og åndelighet har vært det tilhørende substantivet. Åndelighet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i NAOB:

Påvirkning fra engelsk

Omtrent på samme måte har det vært skilt mellom spirituell og åndelig også på dansk og svensk. Men går vi til moderne dansk, i Den Danske Ordbog, ser vi at den brede betydningen av spirituel og spiritualitet faktisk har seilt opp på førsteplass. Også i svensk har visst vide betydninger av spirituell tidligere nærmest forsvunnet og i det siste (trolig inspirert av engelsk) kommet tilbake med litt fornyet innhold. Det nye kan være knyttet til såkalt nyåndelighet eller nyreligiøsitet. Dette feltet er for uoversiktlig til at vi tør si noe mer om det. Kanskje vil man bli nødt til å revidere de allmennspråklige ordbøkene til slutt.

Rådet

Det er fremdeles mange nordmenn som ikke vil gå med på at spiritualitet er fullt ut det samme som engelsk spirituality ‘åndelighet’. Vi vil nok råde dere til å bruke åndelighet hvis det gjelder det åndelige kontra det legemlige/materielle/verdslige. Det heter jo fremdeles helst åndelige behov og åndelig omsorg.

Til slutt et boksøk i kilder ved nb.no som viser hvordan en fornyet interesse for åndelighet under nytt navn skjøt fart rundt 1980: