Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?

Svar

Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter

eg sjølv
du sjølv
han/ho sjølv


vi sjølv(e)
de sjølv(e)
dei sjølv(e)

Døme:

Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e)
Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e)
Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e)

Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv.

Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsord: det sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv).

I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e).

E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e.

Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med.

Eit anna sjølve føre substantiv (= selve)

Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her.

Eit anna sjølv (= til og med)

Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e!

I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.

Vi diskuterer hva som er riktig av sine og deres i følgende setning: «Noen setter syklene sine i kjelleren, mens andre har glemt hvordan syklene sine/deres ser ut.»

Svar

Sine viser tilbake til subjektet i setningen, som er eieren av det som står etter sine. I setningen «Noen setter syklene sine i kjelleren» viser sine til noen (det er disse noen sine sykler), og det er helt korrekt.

Regelen gjelder også for leddsetninger. «Andre har glemt» er oversetning (minus objekt), mens «hvordan syklene … ser ut» er en leddsetning. I leddsetningen er syklene subjekt. Men syklene kan jo ikke være eiere av seg selv. Altså er sine feil her. Da må det hete deres.

Men vent! Dere i deres kan jo også i teorien vise til noen helt andre enn de nevnte andre (for eksempel de førstnevnte noen eller noen som ikke er nevnt i teksten). Jo, men da hjelper det ikke å sette inn sine; det må full omskrivning til.

Merk at dette er regler for korrekt skriftspråk. I mange dialekter brukes sin og sine mer, også for å vise fra en leddsetning til subjektet i en oversetning. Det kan være helt riktig talemålsgrammatikk. Bare søk på «vet (ikke) hvem faren sin er».

I Dag Gundersens Håndbok i norsk står det at man kan velge mellom å skrive «det er jeg» og «det er meg». Har man alltid kunnet velge i disse tilfellene? Hva var eventuelt regelen før, og når ble den endret?

Svar

Tidligere tradisjonell grammatikk forlangte gjerne subjektsform (jeg, du) i konstruksjoner som «det er jeg/meg», «er det du/deg» og sammenlikningsuttrykk som «du er større enn jeg/meg». I dag godtas objektsformen på lik linje med subjektsformen i bokmål.

Siden dette ikke er et vanlig rettskrivingsspørsmål, kan ikke den nåværende valgfriheten tidfestes til noe bestemt år, men den er i alle fall mye eldre enn både Norsk språkråd (stiftet 1972) og Norsk språknemnd (1951–1971).

Allerede for hundre år siden var objektsformen vanlig i riksmålet (som i dansk). Noen språkforskere trodde at den tradisjonelle subjektsformen fra folkemålet ville vinne fram igjen, men i dag står objektsformen (meg) sterkt i vanlig talemål, særlig i bymål.

Nynorsk

I nynorsk (som i svensk) foretrekkes fremdeles subjektsformen (eg, du). Et unntak finner vi der pronomenet kommer fremst i setningen: «Meg var det i alle fall ikkje.» Et annet unntak er «Eg er meg sjølv» og hos de fleste: «Om eg var deg» og «Om du var meg».

Det … som

I såkalte utbrytninger, det vil si «Det er/var [pronomen] som [verb] …», er formen avhengig av om pronomenet er subjekt eller objekt i den «opprinnelige» setningen. Altså: «Det var jeg som skrek» av «Jeg skrek», men «Det var meg de slo» av «De slo meg». Dette er i alle fall det vanligste mønsteret, og det kan tilrås.

Man trenger ikke være redd for subjektsformen i typen «Det er de som …», med andre ord «Det finnes de som …». Den er minst like riktig som objektsformen her.

På svensk kan visst «den» brukes som kjønnsnøytralt pronomen. Eksempel: «Om en elev vill överklaga bör den först vända sig till rektor.» Kan man skrive slik på norsk?

Svar

Det finnes ikke noe forbud mot å skrive slik, og privat gjør man som man vil. Men denne ordbruken er så ukjent i norsk at den nærmest må kalles ugrammatisk. Den har foreløpig ingen plass i ordbøkene og kan ikke anbefales. «Den» om personer virker kort og godt fremmedgjørende og tingliggjørende.

I tradisjonelt norsk talemål går man den stikk motsatte veien: Man bruker han og ho/hu om både personer og ting ut fra det grammatiske kjønnet til ordet. Eksempel: månen = han og sola = ho. Dette er fremdeles regelen i nynorsk.

Det vanligste og mest naturlige i norsk vil være å si han eller hun. I litt formelt språk er vedkommende vanlig. Et tredje alternativ, som riktignok ikke er innarbeidet i språket til folk flest, er hen.

Korleis skal pronomenet de (2. person fleirtal) uttalast på nynorsk?

Svar

Den vanlegaste uttaleforma er /de/. Den kan du trygt bruke.

Uttaleforma /di/ finst i somme dialektar (mellom anna i delar av Sogn og Trøndelag og mange stader i austnorsk), og den uttaleforma må òg godtakast, særleg hos dei som har ho i dialekten. Det same gjeld mellomting mellom /di/ og /de/.

Det heter «livet i sin alminnelighet» og «kunsten i sin alminnelighet» når livet og kunsten er subjekt. Men hva hvis disse ordene er objekt? Ta for eksempel setningene «Jeg skriver om livet i __ alminnelighet» og «Jeg skriver om kunsten i __ alminnelighet». Må jeg bruke henholdsvis dets og dens?

Svar

Nei, du kan trygt bruke i sin alminnelighet i alle tilfeller. Det kan regnes som et fast uttrykk.

I norsk foretrekkes gjerne refleksivpronomenet si/sin/sitt/sine der meningen ikke er til å misforstå.

Her er et godt eksempel hentet fra forordet til fjerde utgave av Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (1987):

Den samme regelen gjelder uttrykket i sin helhet. Eksempel: «Han viet boka i sin helhet til emnet moderne norsk». Det er ikke direkte galt å skrive dens, men det er unødig stivt. Det er ingen grunn å velge dens/dets så lenge meningen vil bli oppfattet korrekt med sin. Meningen er altså «boka i sin helhet», ikke «han i sin helhet». Det forstår nok de fleste.

Et siste eksempel på mer eller mindre faste uttrykk med sin: «De overlot ham til sin skjebne.» I utgangspunktet viser sin til subjektet i setningen; med andre ord kan setningen analyseres slik at sin er knyttet til de. Men alle som kjenner uttrykket, forstår at det handler om skjebnen til objektet (ham). Man kan trygt skrive sin.

Er det riktig å skrive «de» eller «dem» i setninger som den nedenfor?

«Konferansen er for de/dem som ønsker å komme.»

Svar

I «Konferansen er for dem» (uten noe mer) skal det være objektsform, altså dem. Men når det kommer et som etter, må både de og dem godtas. Vi tilrår dem.

Objektsformen dem har vært foretrukket i skrift der «de(m) som …» står som objekt eller som styring til preposisjon. Eksempler:

  • Gi klærne til dem som trenger dem! (Styring til preposisjonen til)
  • Kast dem som du har slitt ut! (Objekt for verbet kaste)

(Merk at som kan være sløyfet og underforstått uten at har noe å si for valget av de eller dem. «Kast dem du …»)

For mange er nok «de som» en ubøyelig frase. Det er ikke så rart, for i de aller fleste dialektene heter jo de og dem enten bare d(e)i eller bare dem (e.l.) uavhengig av sammenhengen.

Det finnes flere unntak fra hovedregelen. For eksempel er det vanligst å skrive

… for de av dem som …

Her er det skutt inn en preposisjonsfrase mellom de og som. Subjektsformen de er også litt vanligere der ordet viser til det samme som subjektet i som-setningen:

Kast de(m) som er utslitt!
Jamfør: De (subjekt) er utslitt.

Omtrent de samme rådene finner du under Språkhjelp på nettsidene våre. Her står det også om typen «Det var de(m) som …».

Til slutt ramser vi opp flere eksempler med preposisjon slik at de som søker etter emnet, finner artikkelen:

av dem som, blant dem som, for dem som, fra dem som, med dem som, til dem som

Når skal jeg skrive hun, og når skal jeg skrive henne? Jeg sier bare ho.

Svar

Det er langt fra alle som har henne i talemålet, men korrekt bokmål krever at man skiller mellom hun og henne. Heldigvis er det ikke så vanskelig som det kan virke.

Hvis du vet hvordan du skal bruke jeg og meg, vet du i grunnen hvordan du skal bruke hun og henne. Du kan til og med bruke de samme reglene på han og ham, hvis du ønsker å bruke ham (det er valgfritt).

Hun og henne og andre ord av samme type (personlige pronomen) oppfører seg ganske likt. Se på denne rekka:

jeg – meg
du – deg
hun – henne

han – ham
dere – dere
de – dem

Ordene på den venstre sida bruker vi om den som er subjekt, det vil si den som gjør noe:

Jeg bærer.
Hun bærer.

Ordene på den høyre sida bruker vi om objektet, altså den som det blir gjort noe med eller for:

Jeg bærer henne.
Hun bærer meg.

Vi bruker objektsformen også etter preposisjon (som såkalt utfylling eller styring):

Jeg hører på henne.
Hun hører på meg.

I eksemplene nedenfor har vi en form av verbet være (nemlig er). Være tar ikke objekt, så vi skulle vente subjektsformene jeg og hun. Men etter det er/var får vi likevel valgfrihet:

Ja, det er hun/henne.
Ja, det er jeg/meg.

På nynorsk bør en bruke subjektsformene her: ho og eg. Kommer det et som etter, er subjektsformene obligatoriske på bokmål også, så sant subjektet også er logisk subjekt i relativsetningen (som-setningen).

Det var hun som kom. (Hun kom.)
Det var henne (som) de så. (De så henne.)

Når skal man bruke en, og når skal en bruke man? Kan man løse problemet med å bruke du?

Svar

På bokmål er man og en jevngode ord. Du kan velge selv. Men man er bare subjektsform. Bruker du man, må du huske å skrive en i objektsform og ens i eieform, slik:

Man/en kan velge selv (subjektsform)
Det er ens eget valg
(eieform)
Språkrådet gir en valget
(objektsform)
Man/en får være glad til
(subjektsform)

Hvis du velger en, trenger du ikke tenke på de ulike formene.

Merk: Hvis du har begynt med det ene «systemet» (man + en eller bare en), bør du holde deg til det i resten av teksten.

Uansett hva du velger, gjelder det å unngå monoton eller ufrivillig komisk bruk av ordene (jf. «en må være to når en skal …»). Særlig hvis du bruker en, bør du variere litt med folk/de/du o.a. Men pass på at det ikke spriker for mye.

Eksempler på alternativ:

Folk kan velge selv. Det er deres eget valg. Språkrådet gir dem valget.
I Danmark spiser de (folk) mye ost.
I Norge har vi satset på fiskeoppdrett.

I det offentlige

I det offentlige bør man/en være forsiktig med å bruke de upresise pronomenene man og en i direkte informasjon eller instrukser til publikum. Hvis du for eksempel skriver

«Man gjør oppmerksom på at man har plikt til å sende inn skjemaet innen 1. desember»,

kan det oppstå tvil om hvem som skal gjøre noe. Skriv heller

«Vi gjør oppmerksom på at du må sende inn skjemaet innen 1. desember»,

eller mer direkte:

«Du må sende inn skjemaet innen 1. desember.»

Bruk også gjerne navnet på selve kontoret eller institusjonen.

Stilverdi

For noen er man det formelle og stive (knyttet til gammelt kansellispråk), for andre virker en stivest (knyttet til nyere byråkratspråk). Man er lånt fra tysk, en har norsk opphav, uten at det er avgjørende (men det er en viktig grunn til at offisiell nynorsk ikke har ordet man).

Du-bølgen

Det blir mer og mer populært å bruke du i skrift, og det er på mange måter bra, for det har lang tradisjon i talemålet. Det er en god løsning der man faktisk retter seg mot en tenkt leser. Det kan også brukes i allmenn betydning. Men vær oppmerksom på at det kan bli nærgående, og noen ganger paradoksalt:

Om du ble tatt for å være heks på 1600-tallet, kunne det ha store konsekvenser for helsa di.

Det skurrer kronologisk.

I tørrere sakprosa bør man være litt forsiktig med virkemidlene. Mange reagerer på overdreven du-ing, så ta gjerne litt hensyn til den språklige «intimsonen» til folk.

Når skal eg bruka de, og når skal eg bruka dykk?

Svar

Ein kan sjå det slik at

de og dykk og dykkar

er fleirtal av

du og deg og din (+ di, ditt, dine)

Du skal altså bruka de, dykk og dykkar nett slik du brukar du og deg og din.

Med andre ord: Du og de er subjektsform, deg og dykk er objektsform (og den forma som blir brukt etter preposisjon), medan dykkar er eigeform:

Gav du boka til meg?
Gav de boka til meg?

Gav eg deg boka?
Gav eg dykk boka?

Gav eg boka til deg?
Gav eg boka til dykk?

Boka er di.
Boka er dykkar.

Ordet de har valfri uttale: /de/ eller /di/.

Med stor forbokstav skifter de, dykk og dykkar tyding og blir høfleg form av du, deg og din.

I nynorskområde er det svært vanleg å seia dokk (dåkk), doke (dåke) eller dokker (dåkker) for dykk. I tradisjonelle variantar av dialekten skil ein gjerne mellom dokk osb. som objektsform og /de/ eller /di/ som subjektsform. I 2012 vart det tillate å bruka å-varianten dokker i nynorsk, men utan skilje mellom subjektsform og objektsform. Det heiter altså dokker – dokker – dokkar, på line med bokmål dere – dere – deres.

Hva er riktig: «Det hendte at dem jeg spionerte på, ville inngå avtale med meg» eller «Det hendte at de …»?

Svar

Det er «de» som er riktig her.

Merk at det er et skjult som foran jeg, altså har vi en relativsetning, en underordnet setning, som vi har satt i parentes her:

Det hendte at de ((som) jeg spionerte på,) ville inngå …

Hvis vi sløyfer relativsetningen, ser vi at eneste mulighet er de, fordi de er subjekt i setningen over relativsetningen:

de (…) ville inngå (…)

Noe annet

Derimot er det valgfritt de/dem når dette pronomenet i oversetningen er objekt (1) eller står etter en preposisjon (2):

1) … at jeg misunte dem/de (som) jeg spionerte på
2) … at han skjøt dem/de som fulgte etter ham

Dem er nemlig ikke obligatorisk objektsform i formuleringen de(m) som; det kan alltid hete de som. Språkrådet anbefaler likevel objektsformen dem som i skrift.

Hvis det ikke kommer noe som etter, er objektsformen obligatorisk:

Det er ikke sant at jeg misunte / skjøt på dem.

Er det riktig å skrive «dette vet du bedre enn meg» og lignende, eller må det hete «dette vet du bedre enn jeg»?

Svar

På bokmål er begge deler akseptabelt. På nynorsk har Språkrådet gjerne anbefalt subjektsform («dette veit du betre enn eg», underforstått: «betre enn eg gjer»).

Varianten «dette vet du bedre enn meg» er nok den mest brukte i bokmål. Det er «meg» som dominerer på nettet i dag. Men går vi til kildene på Nasjonalbiblioteket, finner vi mest «jeg», særlig før i tida.

Velger vi jeg, er det en kortvariant av jeg gjør; velger vi meg, bruker vi enn som preposisjon, på linje med i tillegg til eller attåt.

Vær oppmerksom på at setninger med meg og deg kan bli tvetydige. En setning som «hun treffer flere enn meg» kan oppfattes både som ‘hun treffer ikke bare meg, men også andre’ og som ‘hun treffer flere enn det jeg gjør’. Hvis det er det siste som er ment, bør en skrive «flere enn jeg» eller omformulere helt.

Hva er riktigst på bokmål og nynorsk: min far, faren min eller far min? Hva med min/mi mor og moren/mora/mor mi? Og endelig: Heter det ikke fader vår lenger?

Svar

Her er det meste mulig, men variantene har svært ulik stilverdi.

Far min: det vanligste i norsk talemål før

Det tradisjonelle i norsk over store deler av landet er å bruke ubestemt form av substantivet: far min, mor mi, bror min, søster mi. Slik har man stort sett skrevet på nynorsk, og det var det vanligste på bokmål også fram til 1980-årene, når man ikke skrev min far osv. På bokmål er det vanlig med min i alle former, men det er slett ikke galt med mi i hunkjønn. (På nynorsk heter søster også syster, med valgfri ø-uttale.)

Faren min: vanlig nå

Særlig i nyere mål og bymål er det vanlig å si faren min, mora mi, broren min, søstera mi. Bestemt form har blitt det vanligste i bokmål. Slik kan man også skrive, i begge målformer. Satt på spissen er det gårsdagens barnespråk som har blitt voksenspråk. Det er jo naturlig at det går den veien med familietermer, jamfør mamma og pappa, som nå også er vanlig i skrift.

På bokmål brukes fremdeles oftest felleskjønnsformer om kvinner (moren min og søsteren min).

På nynorsk kan det også hete systera mi med y, men denne varianten av ordet er klart mest brukt i ubestemt form: syster mi.

Min far: nå helst med trykk på min

I begge skriftmål er min far riktig når man legger trykket på eiendomspronomenet (min).

På mer eller mindre konservativt bokmål kan det også hete min far med trykk på far (som i dansk). Før var denne ordfølgen vanlig ved alle slags substantiv. Eksempel: «Min far luftet sin hund i morges.» Nå heter det helst: «Far(en) min luftet hunden sin i morges.»

Denne litt stive uttrykksmåten har holdt seg bedre ved slektskapsordene enn ellers, muligens fordi den gjør at man slipper å velge mellom far min og faren min og ikke minst mellom mor mi, mor min, mora mi og moren min. Mange er redde for å bruke hunkjønnsformer som mora og mi i skriftmålet, selv om de har dem i talemålet.

Det at pronomenet helst er trykksterkt når det står foran substantivet, gjelder i høyeste grad den særskilte hunkjønnsformen mi. Mi mor og mi søster kan nesten bare brukes med trykk på pronomenet (mi). På nynorsk må det regnes som feil å skrive mi mor med tenkt trykk på mor.

Fader vår og tiltaleformer

Det vi har gått gjennom ovenfor, er først og fremst omtaleformene av far og mor osv. Men hva sier man når man snakker til de nærmeste slektningene over en i slektstreet? Jo, rett og slett far og mor.

I bønnen som før ble innledet med «Fader vår», henvender man seg til en far i himmelen (du som er i himmelen). I 2011 ble formuleringen skiftet ut med «Vår Far». Det svarer grammatisk til «min far» med trykk på far, altså en syntaks (ordfølge) som generelt er mer typisk for dansk enn norsk. Dette språkhistoriske tilbakesteget ble tilslørt av den iøynefallende moderniseringen av fader til far. Da liturgien var til høring, frarådet Språkrådet løsningen vår far.

Barn med norsk som morsmål sier ikke «min far» eller «vår far» til far(en) sin. Det er hverken fugl eller fisk språkhistorisk sett.

Fader vår er syntaktisk sett på linje med far vår og far min. En justering til far vår kunne vært nok. Man kunne eventuelt ha valgt det renskårne far, som er det barn sier når de henvender seg til far. Det er også det Jesus selv sier hos Markus: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg!»

PS. Som substantiv kan fadervår fremdeles brukes: «Han kan sitt fadervår».

Kvar kjem pronomenet hen frå? Kan ein bruke hen for å vise til ein tenkt person utan omsyn til kjønn? Korleis ser objektsforma av hen ut?

Svar

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen har kome inn i norsk dei siste åra og blir brukt i to litt ulike tydingar. I juni 2022 kom ordet òg inn i rettskrivingsnormene for nynorsk og bokmål. Hen har kome inn i norsk frå svensk, der det blei lansert i 1966 og teke inn i Svenska Akademiens ordlista i 2015. Inspirasjonen for ordet kjem frå det finske pronomenet hän.

Hen, vedkomande, han eller ho

Når vi treffer på pronomenet hen i tekstar, er det ofte i samanhengar der ein ikkje treng å spesifisere kjønn, som her:

Blir studenten teken i fusk, kan hen bli utestengd frå studiestaden i fem år.

Her viser vi til eit menneske eller ei gruppe menneske utan omsyn til kjønn.

Tradisjonelt har ein gjerne brukt han eller vedkomande i slike tilfelle, men det er ikkje like vanleg i dag. Språkrådet har tilrådd ho eller han. Både vedkomande og ho eller han er framleis klart vanlegare enn hen. Ein del språkbrukarar synest likevel at det kjønnsnøytrale hen er praktisk å bruke i slike tilfelle, og no kan dei altså gjere det med rettskrivingsordbøkene i ryggen.

Dersom ein er i tvil om kva for eit kjønnsnøytralt uttrykk som høver best i ein viss samanheng, tilrår Språkrådet ho eller han (eller han eller ho), som lenge har vore nokså allment akseptert. Ein kan dessutan ofte skrive om til fleirtal: «Studentar som blir tekne i fusk, kan bli …».

Hen brukt spesifikt om ein person

Pronomenet hen kan òg brukast om spesifikke einskildpersonar, som her:

Hen er fødd i 1991 og definerer seg som ikkje-binær.

Ordet kan altså brukast om einskildpersonar som ikkje kjenner seg heime i det tradisjonelle tokjønnssystemet. Men merk at ikkje alle i denne gruppa ønskjer å bli omtalte som hen, så ein er nøydd til å sondere terrenget. Generelt er det viktig å understreke at det ikkje er eit ein-til-ein-tilhøve mellom personleg pronomen og kjønnsidentitet.

Objektsform og eigeform

Hen har same form anten det står som subjekt eller objekt, så det blir altså slik:

Hen var her i går.

Eg har ikkje sett hen her på lenge.

Eigeforma av hen dannar vi ved å leggje til -s:

Eg har gløymt namnet hens.

Eit anna hen

Konteksten vil i dei aller fleste tilfelle gjere det klart om vi har å gjere med pronomenet hen eller adverbet hen, som i «Kvar skal du hen?». At to eller fleire ulike ord har same skrivemåte og same uttale, såkalla homonymi, er svært vanleg i språket. Av og til kan homonymi føre til misforståing, men det skal godt gjerast å forveksle pronomenet og adverbet hen.

Skal eg bruke seg eller han/ho i desse setningane?

1 Ola lét dei stå og sjå på ___ ei stund.

2 Ho høyrer nokon rope bak ___, og snur seg.

3 Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ___.

Svar

Bruk seg for å vise tilbake til det næraste tenkjelege subjektet og han/ho for å vise til noko utanfor det.

Når vi skal ta føre oss eksempla dine, byrjar vi med å spørje kven som utfører verbalhandlingane sjå, rope og ta, altså kven som er logisk subjekt for det verbet som står (i infinitiv) nærast det opne feltet. Svaret er 1) dei, 2) nokon og 3) Kjell. Dersom det er dei same personane vi vil vise til med eit pronomen, er det refleksivpronomenet (seg) vi skal bruke. Men i dei tre eksempla er det truleg 1) Ola, 2) Ho og 3) Anne vi vil vise til til i det opne feltet. Då seier regelen at vi skal velje andre pronomen (han, ho, henne). Men for strenge kan vi ikkje vere. På norsk nyttar ein ofte refleksivpronomen der det ikkje kan mistydast i samanhengen, uavhengig av skulegrammatikk.

Vi må gjere oss kjende med eit par nye omgrep for å tak på dette.

Domene: setningar og anna

Refleksivpronomenet seg (og det refleksive eigedomspronomenet sin) viser som hovudregel til subjektet i det domenet det står i. Domene er i denne samanhengen anten ei setning med bøygd verb og grammatisk subjekt eller ei setning utan grammatisk subjekt, som infinitivskonstruksjonar, småsetningar og substantivfrasar. Den første typen setning blir kalla «opne setningar», den andre typen «skjulte setningar». I eksempla har vi å gjere med tre infinitivskonstruksjonar: «sjå på», «rope bak» og «ta kveldsvakta for». Vi kjem attende til dei.

Opne setningar

I opne setningar er det som regel lett å finne subjektet og dermed avgjere om det høver å bruke seg eller eit anna pronomen:

Ola ville at dei skulle sjå på han.

Her er dei det eksplisitte subjektet i leddsetninga (etter at). Ettersom meininga er at dei andre skulle sjå på Ola (ikkje på seg sjølv), må ein velje han, endå det òg kan vere tale om ein annan han.

Skjulte setningar

Skjulte setningar har ikkje noko grammatisk (uttrykt) subjekt, og her kan ein ofte vere i tvil om kva som er rett. Alle dei tre setningane du spør om, er av dette slaget. Merk at faktisk bruk i slike setningar varierer, og at det finst ein viss dialektvariasjon. I skriftmålet gjeld nok likevel hovudregelen om at seg (berre) viser tilbake til subjektet i det domenet det står i.

I døma er det eksplisitte objektet i oversetninga (dei, nokon, Kjell) skjult subjekt i leddsetninga.

Ola lét dei stå og sjå på [?] ei stund.

Det skjulte subjektet til verbet sjå er dei, altså er det dette leddet seg ville ha vist til her. Men ettersom meininga er at dei såg på han, bør ein velje pronomenet han:

Ola lét dei stå og sjå på han ei stund. (At det i tillegg kan vise til ein han nummer 2, får våge seg her òg.)

I den neste setninga er det skjulte subjektet nokon:

Ho høyrer nokon rope bak [?], og snur seg.

Sidan nokon her truleg roper bak ryggen hennar, ikkje bak ryggen på nokon annan, må ein derfor setje inn ho eller henne:

Ho høyrer nokon rope bak henne, og snur seg.

I praksis vil likevel varianten med seg i dette tilfellet bli forstått på same måte, fordi det ikkje gir meining at seg skal vise til nokon.

I det siste eksempelet nedanfor er det òg sakleg sett hipp som happ kva ein vel. Formelt er det skjulte subjektet i leddsetninga Kjell, men det gir jo ikkje meining at Kjell skulle ta kveldsvakta for seg sjølv.

Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ho/seg.

Det er altså samanhengen, ikkje valet av pronomen, som avgjer tolkinga i praksis. I mange dialektar brukar ein nok refleksiv så langt det ikkje kan mistydast og kanskje litt til. I skriftmålet går ein derimot gjerne over til han/ho/henne så snart refleksiven i teorien kan gi ei anna tolking enn den tilsikta.

Meiningsskilnad

Om vi set inn ein annan verbfrase i den same setninga, kan pronomenvalet gi klar meiningsskilnad:

Anne fekk Kjell til å klippe seg.

Anne fekk Kjell til å klippe ho/henne.

På dialekt kan den første setninga tolkast på to måtar, men i skriftmålet bør ho vise til klipping av Kjell. I den andre setninga er det naturlegvis Anne som blir klipt.

Er det fremdeles riktig å skrive De, Dem og Deres med stor forbokstav? Når bør man eventuelt bruke disse formene?

Svar

Det er riktig med stor forbokstav. Disse formene brukes når man vil være ekstra høflig eller skape en viss avstand. Man må bruke skjønn.

Formene er disse:

bokmål: De – Dem – Deres
nynorsk: De – Dykk – Dykkar

Hvem og når?

Høflighetsformene brukes klart mindre enn før. Syttiåra var en viktig overgangstid i denne sammenhengen. De-formen kan i dag skape unødig avstand og virke vel så brysk som høflig. Offentlige organ har stort sett gått over til å bruke du, deg og din. Det må regnes som umarkert, ikke uhøflig. I brosjyrer og lignende (når mottakerne er «alle») er det rimelig å bruke du-form.

Men fremdeles setter nok mange pris på å få brev med høflighetsformer. Når man vet at en mottaker selv bruker eller foretrekker disse formene, kan man godt koste på seg å bruke dem, særlig overfor eldre mennesker.

Overfor organ og institusjoner er nok det vanlige å bruke dere (altså vanlig flertall, med liten forbokstav). Virksomheter kan man velge å behandle som én person (De) eller som et kollektiv (dere).

Forbokstav

Hvis man vil bruke høflighetsformene, er skrivemåten fremdeles DeDem Deres med stor forbokstav. Husk at dette gjelder overfor enkeltpersoner eller firmaer. Hvis man viser til flere «andrepersoner», bør man skrive dere dere deres, uavhengig av høflighetsgrad. Litt annerledes er det på nynorsk.

Nynorsk

På nynorsk er de tradisjonelle høflighetsformene DeDykkDykkar. Ser vi bort fra forbokstaven, faller disse formene sammen med formene for 2. person flertall (ikke 3. person, som i bokmål). De kan brukes (med eller uten stor forbokstav) overfor flere andrepersoner. De fungerer altså overfor både personer, firmaer og institusjoner. Men om man skal være såpass høytidelig, er en vurderingssak. Mange nynorskbrukere foretrekker en mindre formell stil, og mange dialekter mangler nå særskilte høflighetsformer, det vil si at de vanlige formene er høflige nok.

Tre vanlige feil: Du/Deg, Dere, deres

Nedenfor står stjerne foran eksemplene for gal ordlegging.

1 * Jeg ber Deg gjøre som jeg sier.

Bruker man de vanlige pronomenformene, skal det alltid være liten forbokstav i begge målformer: entall du – deg og flertall dere/de – dere/dykk. Det finnes altså ingen halvhøytidelig mellomting her. Man bør heller ikke veksle mellom De/Dem og du/deg i en tekst.

2 * Jeg ber Dere gjøre som jeg sier.

Det rette er enten dere (2. person flertall uavhengig av stil), eller hvis man sikter til én person: deg eller Dem.

3 *? Vi viser til deres brev.

Med liten forbokstav er deres = 2. eller 3. person flertall. Utsagnet ovenfor kan altså være korrekt hvis man svarer på et brev som flere personer står bak (2. person flertall). Men er det stilet til én brevskriver, skal det være ditt eller Deres.

Jeg har lært en gang i tiden lært at man i høflig tiltale skal benytte «De», «Dem» og «Deres». Nå ser jeg at mange bruker entallsform med stor forbokstav, f.eks. slik: «Du skrev at Du ikke fikk svar på Ditt tilbud. Vi kan forsikre Deg om at vi vil svare Deg omgående.» Er reglene for dette endret?

Svar

Nei, reglene er ikke forandret. Det du en gang lærte, er fremdeles det som gjelder. Stor forbokstav i «Du», «Deg» osv. er ikke korrekt.

Det riktige er å skrive: «De skrev at De ikke fikk svar på Deres tilbud. Vi kan forsikre Dem om at vi vil svare Dem omgående.» Hvis man velger formene «du», «deg» og «ditt», må man bruke liten forbokstav.

Jeg har tre spørsmål:

1) Heter det «Per tjener mer enn jeg» eller «mer enn meg»?

2) Heter det «Per tjener det samme som jeg» eller «det samme som meg».

3) Hva hvis vi bytter ut «jeg» med «de» ovenfor: Heter det «dem» der det eventuelt heter «meg»?

Svar

Før ble jeg regnet som riktigst etter sammenlikningsordene enn og som, men i dag er jeg (subjektsform) og meg (objektsform) valgfrie former i slike formuleringer. Det er også valgfritt å skrive de eller dem, men grunnlaget for valget er ikke nødvendigvis det samme.

Subjektsformen er den mest tradisjonelle i disse formuleringene. Før tenkte man seg at enn og som var subjunksjoner som innledet forkortede setninger. Med eksplisitt verbal ville det hett: «… enn jeg (subjekt) gjør (verbal)».

I dag regnes enn og som gjerne som preposisjoner, og etter preposisjoner bruker man jo objektsform (f.eks. «hos meg»).

I bokmål har det lenge vært vanlig å bruke objektsformen meg i stedet for jeg. Nynorsk har i samsvar med tradisjonen i de fleste bygdemål holdt bedre på subjektsformen (eg) der det er grammatisk mulig å bruke den.

Du kan lese mer om dette i Norsk referansegrammatikk (s. 318–323) og i Nye grammatiske termer i skoleverket.

Vi ser nærmere på noen spesialtilfeller nedenfor.

«Enn meg» kan noen ganger forvirre

Denne setningen var en gang i tida entydig og svarte til betydning 1 nedenfor:

Du treffer flere enn meg

I dag kan den også bety det samme som 2 nedenfor:

1 ‘Du treffer også andre enn meg’

2 ‘Du treffer flere enn jeg (gjør)’

Derfor kan det noen ganger være lurt å skrive nettopp 1 eller 2 i stedet for «flere enn meg».

Ofte er «meg» likevel ganske entydig ut fra sammenhengen, jamfør:

Du liker henne bedre enn meg

Som jeg/meg

Det samme mønsteret som ovenfor finner vi ved som: Valgfritt «gjør som jeg/meg», men helst «gjer som eg».

Men det heter selvsagt fremdeles «Gjør som jeg gjør» når verbet står eksplisitt!

Enn de/dem

De og dem er i denne sammenhengen helt parallelle med henholdsvis jeg og meg.

Per tjener mer enn de (underforstått: gjør), mot nyere:
Per tjener mer enn dem

Det samme gjelder du/deg, vi/oss, hun/henne og han/ham (om vi ser bort fra at ham kan velges helt bort).

Merk: Det er en sterk tendens i moderne språk til å bruke objektsform i setninger som ligner på det siste eksempelet ovenfor, men en annen sterk tendens er at objektsformen dem taper terreng for de. Dette går nærmest opp i opp.

Enn de/dem + som

Her har vi den den samme valgfriheten, men men mange velger litt annerledes her. En grunn er at «de» kan stå for f.eks. «de personene», altså et determinativ med utelatt substantiv. (Det er ikke jo noe som heter «dem personene som» i skriftspråket.) Det trekker i retning subjektsformen «de». En annen grunn er at vi generelt har valgfritt «de/dem som» etter preposisjon. Eksempel:

hos de(m) som tjener minst

Mange skriver alltid «de som» etter preposisjon, særlig de yngre som ikke er fortrolige med «dem» i det hele tatt. De velger gjerne også «enn/som de som», altså subjektsform, selv om ellers måtte bruke objektsformen (f.eks. meg) etter «enn/som».

Vi får et paradoks. Se på dette eksempelet:

Per tjener mer enn de som tjener minst

Dette kan være et tradisjonelt valg av subjektsform hos «konservative språkbrukere. (Da fungerer «enn» som subjunksjon og «de» som subjekt med et underforstått verbal etter: «enn de som tjener minst, gjør».) Samtidig kan det være et «moderne» valg av objektsform (etter «enn» som preposisjon) hos unge som ikke bruker den tradisjonelle objektsformen «dem».

Kan den i dag brukast i nynorsk i tilfelle som desse?

Har du høyrt denne songen før? Nei, eg har aldri høyrt han (den).
Har du høyrt denne visa før? Nei, eg har aldri høyrt ho/henne (den).

Svar

Prøv å la vere å bruke den (åleine) trykklett. Eit den som viser tilbake til noko, er i tradisjonell nynorsk trykksterkt. For dei som er vane med dette, luggar det når det viser seg at den skulle lesast utan sterkt trykk. Bruk helst han og ho i slike tilfelle som du nemner.

«Han» viser til alle slags hankjønnord (på -en) og «ho» til alle slags hokjønnsord (på -a). Er du interessert i bakgrunnen for dette, kan du lese vidare.

Kva med den, då?

Ofte er det einaste rette å bruke «den». Etter gammalt er det då trykk på ordet, både i nynorsk og i dei fleste dialektar. Ordet er brukt påpeikande (demonstrativt). Vi kan godt setje inn den i døma dine ovanfor, men då endrar meininga seg. Med den kallar vi fram ein kontrast til ein annan, som i «Nei, eg har aldri høyrt den, men eg har høyrt ein annan av den same songaren». Eit anna døme: «Eg såg ein ny film i går. Han var ikkje så verst» kontra «Eg såg ein ny film i går. Den var god, den!».

Det er òg rett med «den» dersom det kjem eit «som» eller ein preposisjon etterpå.

Det tradisjonelle systemet med han/ho

Dei fleste dialektar har tradisjonelt eit system der ein viser tilbake til eit nyleg nemnt han- og hokjønnssubstantiv ved hjelp av han og ho/henne. Desse pronomena har mange former i dialektane. Sidan dei er trykklette, blir dei gjerne til ‘(a)n og ‘o eller ‘u (for hu). Henne blir mange stader til ‘ne. Andre stader kan det heite berre ‘a i hokjønn (av eit eldre hana). Der kan døma dine lyde slik: «… aldri hørt ‘n / aldri hørt ‘a».

Somme dialektar (særleg bymål) har hatt han/ho om konkrete, kjende og vanlege ting, men gjerne den om visse abstrakte og framande ting. I nynorsk kan han/ho like godt vise til heilt abstrakte ting, men den har ein tendens til å gjera seg meir gjeldande ved typiske skriftmålsord som er innlånte i dialekten.

Merk elles at ord i naken (ubøygd) form tek det: «Trening er bra for deg. Det kan vere moro òg.» Altså ikkje ho. Men: «Treninga er utsett fordi ho kolliderte med eit arrangement.»

Norsk referansegrammatikk (1997, s. 327) framhevar det tradisjonelle systemet:

System under press

Det tradisjonelle systemet i dialektane er rett nok under press, men er framleis eit viktig kjennemerke for dei fleste norske målføre. Det har vore ein viktig del av trekjønnssystemet.

Tilbakevisande han/ho har heilt fram til dei siste tiåra vore eit sjølvsagt trekk i bruksnynorsken òg, jamvel om det alltid har vore litt slinger i valsen. Den aukande bruken av den i slike konstruksjonar kjem i siste instans frå skriftmål (historisk sett dansk skriftmål), og det er ikkje stilidealet i nynorsk.

At det er mykje vakling i dag, er ikkje grunn god nok til å endre rådet mot å bruke den. Både trekjønnssystem og tradisjonelt munnleg språk er framleis viktige ideal for nynorsken. På den andre sida kan ein ikkje rekne overdriven den-bruk som ein alvorleg feil som bør trekkje elevarbeid mykje ned. Det ville vere urettvist når fleire nynorskforfattarar og -institusjonar faktisk har gått bort frå trekjønnssystemet på dette punktet.

Bonus med han/ho: færre tvilstilfelle

Der den kan vise til fleire ulike ord i teksten føre, kan han eller ho i mange tilfelle gjere teksten meir eintydig. Døme: «Før du byter fela mot gitaren, må du sjå om den er heil.» Han eller ho?

I somme tilfelle kan det vere omvendt, det vil seie at han eller ho kan mistydast som tilvising til ein person. Dersom det er vanskeleg å skrive om, må ein då kunne bruke den som naudløysing òg innanfor det tradisjonelle systemet, særleg om det gjeld ein abstrakt ting. Men ein bør la vere dersom forvekslingsfaren er mest teoretisk.

Rådgjevinga

Boka Råd om språk fra Norsk språkråd (Cappelen, 1983) seier at regelen står ved lag og blir nytta i samband med godkjenning av skulebøker. Norsk språkråd gjorde i 1985 dette vedtaket (her frå side 17 i årsmeldinga for 1985):