Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Er det du – eller deg? Det er jeg – eller meg?

Spørsmål

I Dag Gundersens Håndbok i norsk står det at man kan velge mellom å skrive «det er jeg» og «det er meg». Har man alltid kunnet velge i disse tilfellene? Hva var eventuelt regelen før, og når ble den endret?


Svar

Tidligere tradisjonell grammatikk forlangte gjerne subjektsform (jeg, du) i konstruksjoner som «det er jeg/meg», «er det du/deg» og sammenlikningsuttrykk som «du er større enn jeg/meg». I dag godtas objektsformen på lik linje med subjektsformen i bokmål.

Siden dette ikke er et vanlig rettskrivingsspørsmål, kan ikke den nåværende valgfriheten tidfestes til noe bestemt år, men den er i alle fall mye eldre enn både Norsk språkråd (stiftet 1972) og Norsk språknemnd (1951–1971).

Allerede for hundre år siden var objektsformen vanlig i riksmålet (som i dansk). Noen språkforskere trodde at den tradisjonelle subjektsformen fra folkemålet ville vinne fram igjen, men i dag står objektsformen (meg) sterkt i vanlig talemål, særlig i bymål.

Nynorsk

I nynorsk (som i svensk) foretrekkes fremdeles subjektsformen (eg, du). Et unntak finner vi der pronomenet kommer fremst i setningen: «Meg var det i alle fall ikkje.» Et annet unntak er «Eg er meg sjølv» og hos de fleste: «Om eg var deg» og «Om du var meg».

Det … som

I såkalte utbrytninger, det vil si «Det er/var [pronomen] som [verb] …», er formen avhengig av om pronomenet er subjekt eller objekt i den «opprinnelige» setningen. Altså: «Det var jeg som skrek» av «Jeg skrek», men «Det var meg de slo» av «De slo meg». Dette er i alle fall det vanligste mønsteret, og det kan tilrås.

Man trenger ikke være redd for subjektsformen i typen «Det er de som …», med andre ord «Det finnes de som …». Den er minst like riktig som objektsformen her.

Fant du det du lette etter?