«Kristne» språk i Midtøsten

AV STIG R. FRØYSHOV

Landa i Midtøsten kan gi inntrykk av å være homogent muslimske og arabisktalende. Men et slikt bilde svarer ikke til virkeligheten, og den nylig oversatte reiseskildringa I skyggen av Bysants av William Dalrymple har minnet oss om at det eksisterer kristne minoriteter i hele dette området. Før framveksten av islamske stater på 600- tallet var store deler av Midtøsten innlemmet i det østromerske eller bysantinske riket, og viktige befolkningsgrupper både under og utenfor bysantinsk kontroll hørte her til kristendommen, nærmere bestemt til ulike østlige kirker.

I tillegg til sin tro karakteriseres disse kristne minoritetene av andre kulturelle særtrekk som for eksempel ikkearabiske språk. Noen av språka tales ennå, i moderne dialekter, andre brukes bare i den kristne gudstjenesten. Liturgien inntar i østkirkene generelt en plass som religionens sentrale handling, og liturgiens konservative vesen har bidratt til å bevare eldgammel språkkultur midt i annerledes og ofte fiendtlige omgivelser.

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på de «kristne» språka i de muslimske statene i Midtøsten. Betegnelsen «kristen» henger sammen med at disse språka i prinsippet bare tales av kristne befolkningsgrupper. Språka er bærebjelker i disse gruppenes kulturhistorie og truede eksistens. Språka er gresk, syrisk, koptisk og armensk, og landa er Tyrkia, Syria, Egypt, Irak og Iran. Dessuten tas to land med som ikke er muslimske eller islamdominerte, men som har viktige muslimske minoriteter og mange av de samme kirkene: Libanon og Israel-Palestina.

To andre språk som har vært brukt eller brukes, faller bort her. Det var tidligere et visst georgisk nærvær i Midtøsten, og georgisk hører historisk hjemme blant de «kristne» språka i Midtøsten, men bortsett fra ei lita gruppe (4 000) i Tyrkia finnes det bare sporadisk georgiere i de landa vi tar for oss. Arabisk skal vi også se bort fra, til tross for at de fleste kristne i Midtøsten i dag snakker det, og mange bruker det i sine gudstjenester, siden temaet vårt er nettopp ikke-arabiske språk.

Kirkene

De kirkene det her er snakk om, er mange, og splittelser gjennom historien gjør at det kan være vanskelig å få tak på kirkebildet. Men begynnelsen var ganske enkel. Fram til 400-tallet er den kristne kirka enhetlig, bortsett fra større eller mindre heretiske (kjetterske) retninger. I 380 blir kristendommen Romerrikets offisielle religion etter et edikt fra keiser Theodosius den store. Kirka blir delt inn i patriarkater, med sentra i de store byene: Roma, Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. De fire østlige patriarkatene representerer det bysantinske keiserrikets offisielle kirke. De eksisterer ennå og kalles «den ortodokse kirke». (Det finnes i dag også andre ortodokse patriarkater, som f.eks. det russiske.)

Det brokete kirkebildet er i første omgang en følge av de store skismaene (brudda) som oppstår i Østkirka i kjølvannet av to store kirkemøter på 400-tallet. I 431 bryter den assyriske eller østsyriske kirka ut. Den kalles også «nestoriansk» eller rett og slett «Østens kirke» og holdt hovedsakelig til i Mesopotamia i dagens Irak.

Det neste kirkemøtet, avholdt i byen Kalkedon i nærheten av dagens Istanbul tjue år seinere, foranlediger et mye større skisma. Store deler av to viktige patriarkater, Alexandria og Antiokia, nekter å godta kirkemøtets teologiske vedtak. Etter hvert blir det etablert egne, antikalkedonske, kirker. Av dem skal vi her ta for oss den koptiske, som finnes i Egypt, og den vestsyriske, som med hovedsete i Antiokia (for tida i Damaskus) er utbredt hovedsakelig i Libanon og Syria.

Den armenske kirka, som ikke deltok på kirkemøtet i Kalkedon, markerer seg på 500-tallet også som ikke-kalkedonsk. Hovedmassen av de armenske kristne befinner seg i Armenia, men det finnes relativt store armenske grupper i Libanon, Syria, Tyrkia og Israel- Palestina. De ikke-kalkedonske kirkene kalles gjerne «orientalske», eller også ortodokse («syrisk-ortodoks» osv.).

I andre omgang kompliseres kirkebildet ved seinere avskallinger fra alle de ovennevnte kirkene ved at mindre deler av dem går inn under romerskkatolsk jurisdiksjon. Disse såkalte «unierte » kirkene oppstår på 1500-tallet og kalles «gresk-katolsk», «syrisk-katolsk», «armensk-katolsk» osv. Siden de unierte kirkene vanligvis omfatter de samme områdene, ender man opp med flere parallelle kirker. Bare i Antiokia finnes fem «konkurrerende» patriarkater.

I tillegg kommer den maronittiske kirka, som mistet forbindelsen med den bysantinske rikskirka på 6–700- tallet og kom under romersk-katolsk jurisdiksjon gjennom korsfarerne på 1100-tallet. Maronittene befinner seg hovedsakelig i Libanon.

Gresk

Aleksander den stores erobring av Midtøsten på 300-tallet f.Kr. førte til at hellenistisk kultur slo rot i dette området. Den var først og fremst et byfenomen. På landsbygda snakket man det lokale språket: syrisk, koptisk osv. I den framvoksende kristne religionen er gresk overalt det en kan kalle det offisielle språket. Den kristne gudstjenesten i Midtøsten blir derfor opprinnelig utformet på gresk. Først fra 300- tallet av etableres liturgi på ikke-greske lokalspråk. Etter kirkesplittelsene forblir gresk det liturgiske språket i de fire østlige «bysantinske» patriarkatene. Behovet for arabisk gjør seg imidlertid stadig sterkere gjeldende, også i gudstjenestene. På slutten av 1800-tallet tar det gresk-ortodokse patriarkatet av Antiokia det skrittet i hovedsak å gå over til arabiskspråklig gudstjeneste.

Vanskelige levekår og forfølgelser i århundrene etter den arabiske invasjonen på 600-tallet har drevet de fleste grekere vekk fra Midtøsten. I dag brukes gresk liturgisk i følgende land i dette området: Tyrkia (20 000), Israel- Palestina (40 000) og Egypt (10 000). Det gresk-ortodokse patriarkatet av Jerusalem, med medlemmer hovedsakelig i Israel-Palestina, har det problemet at presteskapet er gresk, mens lekfolket er arabisktalende (palestinsk). Noe arabisk blir imidlertid brukt.

De ikke-kalkedonske kirkene gikk gradvis over til lokale gudstjenestespråk, men det tok flere århundrer før gresken var mer eller mindre ute av bildet. Ennå i dag finnes det greske fraser i syrisk og koptisk liturgi, særlig i den siste.

Syrisk

Syrisk er et meget viktig språk i den tidlige kristne kirka. Sammen med den greske og den latinske kristne verden utgjør den syriske ei av de tre hovedgreinene av den tidlige kristenheten, med sin egen originale litteratur (kirkefedre). Den syriske kristenheten nådde en veldig utbredelse inntil forfølgelser, massakrer og annen motstand etter hvert har redusert den til en brøkdel av hva den var. Særlig den mongolske invasjonen ved Timur Lenk (siste del av 1300-tallet) og siden det tyrkiske folkemordet på syrere (og armenere) på begynnelsen av 1900-tallet har vært fatale slag mot den syriske befolkninga.

Syrisk er et østarameisk språk i den semittiske greina av den afroasiatiske språkfamilien. Arnestedet for syrisk språk var byen Edessa (dagens Urfa i Sørøst-Tyrkia), fra 100-tallet e.Kr. av. Syrisk deler seg historisk sett i to dialekter: vestsyrisk, som tales av de vestsyriske ikke-kalkedonerne, og østsyrisk, som tales av assyrerne (østsyrerne). I sin klassiske form er syrisk i dag bare brukt i liturgisk sammenheng, men ulike nysyriske dialekter snakkes ennå av et par hundre tusen mennesker, hovedsakelig i de syriske kjerneområdene Tur Abdin i det sørøstlige Tyrkia og i Mosul i det nordlige Irak, samt et område nord for Damaskus i Syria. Det syriske alfabetet er avledet av det fønikiske og består av 22 konsonanter. I likhet med de andre semittiske språka skrives syrisk fra høyre mot venstre. Syrisk står nær vestarameisk, som var morsmålet til Jesus.

Vestsyrisk brukes i liturgien i to kirker, den vestsyriske eller jakobittiske (med katolsk parallellkirke) og hos maronittene. Mens de førstnevnte holder på syrisken, har den maronittiske kirka fra og med 1500-tallet tatt arabisk inn i liturgien, særlig etter det 2. Vatikankonsilet (1962–1965, katolsk), som oppfordret til liturgisk bruk av folkespråk. De vestsyriske kirkene (ortodoks + katolsk) befinner seg i Syria (ca. 180 000), Irak (nær 100 000), Libanon (ca. 30 000) og Tyrkia (ca. 27 000). Maronittene er et nesten utelukkende libanesisk fenomen og teller ca. 1,5 millioner. Blant disse er det er i dag særlig klostrene som holder fast ved syrisken.

Østsyrisk er det dominerende liturgiske språket (ellers brukes arabisk) til den assyriske eller nestorianske kirka og dens katolske motstykke, kalt kaldeisk. Disse kirkene har til sammen følgende utbredelse i Midtøsten: nær 300 000 i Irak, 55 000 i Syria, 28 000 i Tyrkia og 27 000 i Iran.

Koptisk

Den koptisk-ortodokse kirka er den største nasjonalkirka i Midtøsten. Det er i dag en minoritet på ca. 9 000 000 koptisk-ortodokse kristne i Egypt, med et katolsk motstykke på ca. 200 000 (til sammen nær 15 % av befolkninga). Denne kirka har de siste tiåra opplevd en oppblomstring, ikke minst av ørkenklostrene.

Ordet «koptisk» er en arabisk tilpassing av ordet «egyptisk». Egyptisk språk er ei grein av den afroafrikanske språkfamilien. Koptisk var i århundrene før Kristus det folkelige talemålet i det klassiske faraoiske språket og representerer dettes siste etappe. Med den islamske invasjonen på 600-tallet blir arabisk landets offisielle språk. Koptisk blir imidlertid talt, mer eller mindre, av den kristne befolkninga fram til 1600-tallet – i én landsby etter sigende helt opp til 1800-tallet. Forsøk på å gjenopplive koptisk har ikke lykkes, til forskjell fra hebraisk i Israel, men noen få familier prøver visstnok å tale det eldgamle språket. Det koptiske alfabetet bruker de greske bokstavene, i tillegg til sju egne. Koptisk skrives fra venstre mot høyre.

Bruken av koptisk i den koptiskortodokse gudstjenesten, til fortrenging av gresk, ble allmenn på 600-tallet. Den arabiske innflytelsen gjorde seg likevel mer og mer gjeldende, og en rekner med at arabisk er den koptiskortodokse liturgiens dominerende språk fra 1300-tallet av, men koptisken blir aldri utradert. I dag feires den koptiske liturgien på en blanding av koptisk og arabisk. Fortsatt er det også ispedd en del greske fraser. Koptisk liturgi oppviser slik et fascinerende språklig mangfold som gjenspeiler denne kirkas kulturelle historie.

Armensk

Historien til det armenske folket er både dramatisk og tragisk. Av det gamle Stor-Armenia omkring Van-sjøen og fjellet Ararat, et område som i dag befinner seg særlig i Tyrkia og dels i Iran, er dagens selvstendige republikk Armenia bare en liten bit. Dagens Armenia er overveiende kristent, så bakgrunnen for at det armenske språket tas med her, er at det fortsatt er armenere igjen i tidligere armensk land, og at armenere har utvandret til andre deler av Midtøsten. Presset fra de seldsjukkiske tyrkerne fra 1000-tallet av førte til opprettelsen av en armensk stat i Kilikia i det sørøstlige Lilleasia, kalt «Lille-Armenia» (1080–1375). Denne staten hadde ei egen armensk kirke (et «katolikosat»), som fortsatt eksisterer i dette og tilgrensende områder, nå med hovedsete nær Beirut. Forfølgelser og massakrer, især under Timur Lenk og tyrkerne, har, som når det gjaldt syrerne, kraftig redusert armenernes nasjon og ødelagt mye av deres kultur. Svært mange har utvandret fra Tyrkia til Europa og USA, eller sørover i Midtøsten.

Det armenske språket utgjør aleine ei egen grein innenfor den indoeuropeiske språkfamilien. Det armenske alfabetet ble skapt på begynnelsen av 400-tallet, har 36 bokstaver og skrives fra venstre mot høyre. Det bygger på det greske og det iranske alfabetet. Historisk deles armensk inn i tre perioder: gammelarmensk (før 1000-tallet), mellomarmensk (1000–1600-tallet) og nyarmensk. Det er gammelarmensk som brukes i liturgisk sammenheng. Arabisk har her overhodet ikke vunnet innpass.

Gammelarmensk brukes dermed til liturgi i følgende land i Midtøsten (armensk-ortodokse og armensk-katolikker tilsammen): Syria (325 000), Libanon (187 000), Iran (173 000), Tyrkia (86 000) og Irak (22 000). Alle de ortodokse tilhører Kilikias armenske kirke.

Betraktning

Dalrymples bok kan gi inntrykk av at det omtrent ikke finnes kristne igjen i Midtøsten. Visst har det gått gradvis tilbake med de kristne folkegruppene og av og til i drastisk omfang og på dramatisk vis. Men de er seiglivete og utgjør i mange tilfeller ennå betydelige minoriteter. Den mest kraftfulle kristne befolkningsgruppa i Midtøsten er utvilsomt den koptiske. Det henger sammen med dens antall og klare avgrensing til ett bestemt land, hvis grenser har vært omtrent de samme i hele den kristne tida. Koptisk forstås imidlertid ikke lenger uten opplæring og brukes bare i begrenset grad.

Den nest største kristne befolkningsgruppa rent tallmessig er den armenske, som teller til sammen ca. 800 000. Den armenske kirka i Midtøsten er spredt over et stort område og flere ikke-armenske land, noe som naturlig nok gjør det krevende å opprettholde sin eksistens og å bevare kulturell identitet.

Vestsyrisk brukes i liturgien av til sammen ca. 350 000 mennesker i Midtøsten og østsyrisk av over 400 000. Den syriske kristenheten er som den armenske spredt over flere land, og i tillegg oppdelt i mange ulike kirker, og den møter derfor de samme store utfordringene som den armenske. De syriske kirkenes unike verdi er bl.a. at språket deres står nær kristendommens «urspråk», og at de representerer en semittisk kristendom som i en viss grad er uberørt av hellenistisk og europeisk kultur.

Gresk har nesten forsvunnet fra Midtøsten. Dette er særlig bekymringsfullt for det gresk-ortodokse patriarkatet av Konstantinopel (Istanbul), hvis patriark reknes som den fremste (blant likemenn) av alle ortodokse kirkeledere. Et så tynt befolkningsgrunnlag vil ha vanskelig for å framdrive habile kirkeledere. Lilleasia, et kjerneområde for den tidligste kirka, har nå nesten ingen kristne igjen. 

Felles for gresk, syrisk og armensk er at de brukes i liturgien i en gammel språkdrakt. For dem som har en moderne form av det samme språket som morsmål, og det gjelder grekerne, armenerne og altså en del av syrerne, kan det liturgiske gammelspråket forstås gjennom opplæring og praksis (aktiv kirkegang). For de andre, dem som behersker dårlig eller ikke i det hele tatt noen moderne form av det liturgiske språket, og det gjelder kopterne og de fleste syrerne, er det klart at forståelsen av det liturgiske språket er sterkt redusert eller rett og slett fraværende.

Bruken av ikke-arabiske språk i kristen gudsjeneste i Midtøsten vitner slik både om levende kultur og om formell bevaring av en mer eller mindre død arv. Men i begge tilfeller handler det om konservering av en ytterst verdifull kulturhistorie. Den en gang så mektige syriske kristenhet kjemper nå for selve sin eksistens. Grekerne i Midtøsten representerer et svinnende vitnesbyrd om den hellenistiske felleskulturen i Midtøsten, som blant annet var Det nye testamentets kulturelle omgivelse. For koptiskens vedkommende er den liturgiske bruken intet annet enn den siste levning av språket til det tusenårige faraoiske Egypt.

-- Stig R. Frøyshov er teolog tilknyttet Den ortodokse kirke. Han tar i år en doktorgrad innenfor bysantinsk liturgi ved Universitetet i Paris.