Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

I byggebransjen sier man at en betongvegg absorberer varme når den lagrer varme i porene hvis omgivelsene er for varme. Når det blir kaldere i rommet, gir den tilbake varmen til omgivelsene igjen. Hva skal vi skal kalle den sistnevnte prosessen? Reflektere blir ikke helt riktig.

Svar

Dere må kunne bruke avgi varme om det motsatte av å absorbere varme.

Dette uttrykket har vært benyttet blant annet i lærebøker i byggtekniske fag for den videregående skolen.

Heiter det «forstå meg rett» eller «misforstå meg rett»? Eller er begge delar mogleg?

Svar

Uttrykksmåten «misforstå meg rett» er ein humoristisk kombinasjon av «forstå meg rett» og «misforstå meg ikkje». Til vanleg bør ein bruka eit av dei to sistnemnde uttrykka.

«Misforstå meg rett» kan ha oppstått som ein glepp, men det er lenge sidan det vart ein fast frase til bruk i mindre høgtidlege samanhengar. Det fungerer som ein slags avvæpningsteknikk.

Det eldste dømet vi har funne på norsk, er frå Morgenbladet i 1904:

[…] Enden paa det hele [blev], at vi atter maatte anbetro vore unge Liv til norsk Jernbanestel. / M[e]n mistforstaa mig ret. Jeg er i Grunden ikke af dem, som nærer uvenlige Følelser ligeoverfor Jernbanen […]

Ordlaget er sikkert eldre i dansk. Slik er det omtalt i Ordbog over det danske Sprog:

i spøgefulde eller forvrøvlede udtryk: misforstaa mig ikke forkert (dvs.: misforstaa mig ikke)! misforstaa mig ret (dvs.: prøv at forstaa mig)!

Hva mener Språkrådet om oversettelsene «Trykk knappen» og «Klikk ikonet» for «Press the button» og «Click the icon»? Altså uten «på».

Svar

Vi holder en knapp på «på knappen» og «på ikonet».

Det som stemmer best med eksisterende ordlegging i norsk i den analoge verden, er å bruke «på». I Bokmålsordboka finner du bare uttrykksmåten med preposisjon, under både trykke og klikke.

«Trykk knappen» må kalles dårlig oversettelse. Foreløpig utgjør visst uttrykkene med «på» minst 99 % av forekomstene på nettet (oktober 2014).

Benyttes uttrykket etter all sannsynlighet når noe er 100 prosent sikkert, eller er det et visst forbehold inne i bildet?

Svar

Etter all sannsynlighet betyr ifølge Bokmålsordboka ‘etter alt å dømme’. Man bør ikke gå ut fra at mottakeren oppfatter uttrykket nøyaktig slik det er ment.

På den ene siden har vi uttrykk som en inntil visshet grensende sannsynlighet, som kanskje kan tolkes som at sannsynlighet stopper like før visshet (jf. også sannsynlig, men ikke sikkert), men på den andre siden snakker man jo om hundre prosent sannsynlighet, som er full sikkerhet.

I både etter all sannsynlighet og etter alt å dømme kan det ligge et forbehold om noe annet enn selve sannsynligheten. Poenget kan være at vurderingsgrunnlaget er ufullstendig, og at det (bare) er mennesker som vurderer. I dagliglivet er et umulig å vite hvilket forbehold som ligger i formuleringen.

Vi tror det beste er å se på den historiske bruken og slå fast at uttrykket etter all sannsynlighet er ganske omtrentlig, og at til og med sikkerhet kan være et graduelt så vel som et absolutt fenomen. Her fra Ordbog over det danske Sprog:

efter al sandsynlighed, som udtr. for, at noget er i høj grad sandsynligt (i alm. m. stærkere bet. af sikkerhed end sandsynligvis)

Det er mulig at uttrykket brukes mer presist i fag som matematikk og jus, men det vet vi lite om.

Det er blitt vanlig å oversette for all practical purposes direkte til norsk, til «for alle praktiske formål». I praksis betyr dette uttrykket ofte det samme som enten praktisk talt eller stort sett. Jeg trodde språket utviklet seg mot det enkle og økonomiske, men her har det visst gått den andre veien?

Svar

Språklig økonomi er ikke en lov i språkutviklingen, bare en tendens som motvirkes av andre tendenser. Økonomiske og andre praktiske hensyn kan overstyres av andre faktorer, blant annet status. Engelsk har som kjent høy status.

Når det er sagt, kan det lange være enkelt på sin måte. Som du er inne på, svarer for all practical purposes til flere uttrykk – vi kan legge til blant annet i praksis, nesten alltid og når det kommer til stykket. Hvis man holder seg til det nye uttrykket, slipper man dermed å ta stilling til nyansene i de «gamle» uttrykkene, og hva er vel enklere enn det?

Det har også lettet innføringen av det nye uttrykket at det ikke er hundre prosent nytt. Det har vært noe brukt lenge, og hoveddelen av det – praktiske formål – er jo helt innarbeidet.

Når bør absorptiv kapasitet brukes, og når er absorpsjonskapasitet best? Jeg ser at EU benytter absorption capacity for ‘evnen til å ta opp nye medlemmer’, mens organisasjonslitteraturen benytter absorptive capacity for ‘evnen til å ta opp i seg ny kunnskap’.

Svar

Rent grammatisk er begge deler fullt mulig i norsk. Hvis det ikke er avgjørende faglige argumenter mot, mener vi likevel at absorpsjonskapasitet er best, eller absorpsjonsevne, for den del.

Substantivet absorpsjon er mer kjent og brukt enn det tilhørende adjektivet absorptiv, og det gir vel så god mening i denne sammenhengen.

Vi ser at en del skriver *absorbsjon og noen til og med *absorbtiv med b. Men før en ustemt konsonant blir b-en i absorb– til p: absorpsjon, absorptiv.

I artiklar om båtar eller skip som får motorstopp og har vanskar på sjøen, heiter det ofte at skipet er i drift eller kom i drift. Men er ikkje dette formuleringar som er lette å misforstå? At noko er i drift, tyder jo elles at alt er i orden.

Svar

Ja, vi har to ulike tydingar av ordet drift:

1 drift om det å drive, reke: rørsle på grunn av straum eller vind

2 drift om det å bli driven, gå: verksemd, aktivitet; funksjon, gang, bruk

Den siste tydinga er relevant for anlegg, fabrikkar, it-system osv. Når dei er i drift, er alt i orden. Skip kan òg vere i drift på denne måten, t.d. om dei går i ei rute som nokon driv (som i «hurtigruteskipet Polarlys var sett inn i drift …»). Når eit skip er i drift eller på rek i den andre tydinga, driv det for vêr og vind fordi maskinen har stogga.

Tydingane av i drift kan nok stå i teoretisk motsetnad til kvarandre til sjøs. Men som regel vil samanhengen gjere det klårt kva for tyding vi har føre oss.

Kan man virkelig si og skrive ta selvmord? Og hva med selvdrap – er det et ord?

Svar

De siste årene er det blitt stadig vanligere både å si og å skrive ta selvmord.

Vi vet at det er ganske mange som reagerer på denne uttrykksmåten. Ta selvmord kan opprinnelig være en sammenblanding av begå selvmord og ta livet av seg / ta sitt eget liv. Vi anbefaler at en på bokmål bruker et av disse andre uttrykkene eller gjøre selvmord (jf. årsmelding fra Norsk språkråd 1999).

Se også artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening 30/2000.

Andre uttrykk og selvdrap

Uttrykket gjøre selvmord har nokså gamle røtter i norsk talemål. Det ble tatt i bruk i skrift i trettiåra, særlig i arbeiderpressa. (Første eksempel finner vi allerede i Social-Demokraten fra 1897.) Varianten med ta er minst 30–40 år yngre i skrift og neppe veldig gammel i tale.

På nynorsk heter det enten gjere/gjera sjølvmord, ta livet sitt eller ganske enkelt ta livet av seg (som særlig før ble regnet som helt nøytralt). I begge målformer og i talemålet het det før ofte gjøre av med seg (selv) / gjera av med seg og gjøre/gjera ende på seg.

Selvdrap er nylig tatt i bruk, blant annet av politiet, som en nøytral eller formildende avløser for selvmord. Ordet er faktisk ganske gammelt i norsk, særlig i nynorsk/landsmål (sjølvdrap/sjølvdråp). Det er ikke så rart, for i norsk folkemål har man alltid kunnet si rett fram at den og den drap seg. Alt etter sammenhengen kan dette bety ‘begikk selvmord’, ‘slet seg ut’, ‘omkom’. Det tilsvarende drepte seg (før: dræbte sig) har også blitt brukt i riksmål og bokmål.

Jeg lurer på om uttrykket heter skodd over samme lest eller bygd på samme lest? Begge er brukt, det siste mest. Er de OK å bruke?

Svar

Ikke helt. Du kan ofte bruke et verb som er logisk i sammenhengen, men skåret over samme lest er det tryggeste valget.

Utgangspunktet er lest i betydningen ‘modell til å lage sko etter eller til å sette i sko for å bevare fasongen’.

Valgfrie verb

I Ordbog over det danske Sprog (ODS) finner vi det som svarer til norsk skjære (+ slå/legge) over/etter samme lest.

Norsk Ordbok (NO) har sydd/sauma på same leisten og skjera/taka/leggja alle over ein/same leist.

Bokmålsordboka (BOB) har bare skjære alle over én/samme lest, mens Norsk Riksmålsordbok (NRO, Oslo 1947–57) i tillegg har skjære/slå efter én lest.

Alle de nevnte variantene må kunne brukes, men skjære over er nok best kjent, derfor er det uthevet ovenfor. Det er blitt vanlig å bruke andre verb også, og Den Danske Ordbog (DDO) nevner nettopp bygge som et eksempel. Men man bør enten holde seg til de tradisjonelle ordene ovenfor eller bruke noe som passer godt i sammenhengen (for eksempel skrevet), selv om ikke alle vil like det siste. Skodd virker i alle fall rart.

Men hva betyr det i dag?

Når skal uttrykket brukes? Bokmålsordboka og Nynorskordboka nevner bare betydningen ‘bedømme alle unyansert og sjablongmessig’, altså som å skjære alle over én kam, som er i samsvar med det tyske alles über einen Leisten schlagen. Men her mangler kanskje grunnbetydningen. Utgangspunktet er jo ikke å vurdere sjablongmessig, men faktisk å lage etter en sjablong. Noe som er skåret over samme lest, er ifølge DDO frembragt ud fra det samme grundprincip’. I ODS finner vi eksemper som «han var skaaren over en større Læst end de samtidige Politikere her i Landet»; han var altså ikke småskåren.

ODS nevner riktignok også at slå over én lest (som i tysk) kan være det samme som å skjære over én kam i betydningen ‘(for)dømme likt’, men kaller det lite brukelig i dag. NRO har her både slå og skjære, men setter uansett lage-betydningen opp først. I DDO nevnes altså bare laging (jf. ‘frembragt ud fra det samme grundprincip’), og eksempelet er «musik til unge mennesker er altid blevet skåret over samme læst».

Siden slik musikk også skjæres over én kam (av en del voksne), kan det jo være en god idé å reservere lest for laging og kam for vurdering i moderne norsk.

Har vi virkelig ikke noe norsk ord for handyman? Var nordmenn så flinke med hendene før i tida at ordet ikke trengtes? Og apropos nordmenn: Er det ikke litt kjønnsdiskriminerende når folk etterlyser en handyman?

Svar

Det finnes ikke noe enkeltord som dekker substantivet handyman nøyaktig; vi bruker heller adjektiver, som i nevenyttig kar/kvinnfolk eller litt bleikere: praktisk anlagt person.

Men motstykkene kløne og klossmajor er gamle ord, så teorien din er tvilsom, med mindre klossmajorene har vært en ørliten utsatt minoritet. (Vi kommer tilbake til klønesynonymer til slutt.)

Om kjønnsaspektet: Hvis man tar man(n) i sammensetninger bokstavelig (som kar), er det absolutt litt problematisk å etterlyse en handyman. Men Språkrådet bestemmer ikke hvordan folk skal ordlegge seg til daglig.

Det er ikke bare handymanen som har spikret seg fast i språket i det siste. Mange bruker også adjektivet handy. Vi kan se litt nærmere på norske synonymer for begge deler.

Handy-synonymer

Som nevnt bruker vi nevenyttig om folk som er flinke til å håndtere ting. Men det enkleste ordet for det samme er hendt, se Det Norske Akademis ordbok og Norsk Ordbok. Man kan være hendt (i stand) til å gjøre det og det (eller ikke hendt til det). Ordet hendt har vært svært utbredt i norsk, men man ser det sjelden på trykk i dag, bortsett fra i sammensetningen netthendt. En som er netthendt, arbeider håndfritt, altså effektivt (egentlig håndfridt, jf. adjektivet frid ‘vakker’).

Det norske ordet som er mest i slekt med handy, er hendig, men det brukes nå mest om selve tingene som er lette å håndtere. Det er likevel ikke noe i veien for å bruke det på samme måte som handy; det er vanlig mange steder i landet (du finner eksempler i de ovennevnte ordbøkene). Adjektivet behendig har imidlertid løsrevet seg såpass fra håndverk at det ikke er helt treffende.

Et annet gammelt ord er hag, som betyr å være flink med noe, i utgangspunktet med hendene. Det kan presiseres til haghendt eller hag og hendt. (Man kan også være hag med andre ting, for eksempel ordhag ‘flink med ord’.)

Hvis man leter etter folk som er flinke med noe spesifikt, kan man etterlyse noen som har godt lag med det og det (jf. å ha håndlag) eller som kan med det og det.

Handyman-synonymer

En profesjonell handyman er rett og slett en (god) håndverker, men oftest er det «hobbyhandymen» folk har i tankene når de bruker ordet.

Ingen av adjektivene vi har nevnt, kan settes sammen med -mann til ett ord, men de kan brukes sammen med både mann/kar og kvinne/kvinnfolk, slik: en hendt, hendig, haghendt, nevenyttig kar osv. Vi er altså ikke i beit for norske ord, hvis vi ikke har det for travelt til å ta en ørliten pause før vi sier kar eller kvinne.

Hvis man leter etter noen som tar på seg alt mulig, er altmuligmann, tusenkunstner og faktotum brukbare ord. På folkemunne har slike typer også blitt kalt Amund Allting.

Antonymer (det motsatte)

Det motsatte av hag, hendt og hendig er naturligvis uhag, uhendt og uhendig.

Klossete og (stadig oftere) klønete er de adjektivene som brukes mest på bokmål for uhendte personer. Det en gang så kreative uttrykket å ha ti tommeltotter er også mye brukt, så mye at det begynner å virke slitt.

Kløner er nokså særnorske, men klodrianer og klossmajorer må vi dele med danskene.

I sør og vest snakker de gjerne om klurer. En eller ei klure er klurete eller kluren. To andre særnorske ord på kl- er klamphogger og klatresmed (klatre betyr her ‘gjøre dårlig arbeid’, jf. klatter). To gode f-ord er fommel og fomlekopp.

Dialektord for det samme er det flust av i Den store norske skjellsordboka.

Til slutt vil vi framheve to-tre av de ordene som har lengst og bredest tradisjon i dialektene:

  • adjektivene trehendt og treneva
  • substantivet en treneve

Vi arbeider med å legge til rette omsorgstjenester for mennesker med utviklingshemming. Vi lurer på om man kan bruke spiritualitet som synonym til åndelighet.

Svar

I dag ser vi en tendens til å bruke spiritualitet mer og mer i den vide betydningen ‘åndelighet’. Dette skyldes først og fremst påvirkning fra engelsk spirituality. Vi anbefaler å bruke åndelighet om det åndelige (= sjelelige, kulturelle, religiøse) og reservere spiritualitet for det åndrike/åndfulle og vittige, slik det har vært vanlig å gjøre på norsk.

Åndelighet og spiritualitet har hatt et langt samliv i språkhistorien. Ånd(e) og spirit(us) betyr stort sett det samme. Ordene viser opprinnelig til noe luftig og gjerne hellig som kan blåses inn i mennesker (inspirasjon er opprinnelig ‘innblåsing’).

Man skulle tro at de avledede ordene åndelighet og spiritualitet var like synonyme, men det er ikke fullt så enkelt. De har delvis gått sine egne veier.

Spiritualitet

På norsk har spiritualitet stort sett blitt brukt om det åndfulle og åndrike snarere enn det åndelige. Det spirituelle står altså i motsetning til det kjedelige (ikke til det fysiske, kroppslige og verdslige).

Bokmålsordboka definerer spirituell som ‘åndfull, åndrik’ (som i «et spirituelt foredrag»), og spiritualitet som ‘åndfullhet’. En som er åndfull (eller åndrik), ‘kombinerer vektig innhold med elegant framføring’ eller er ‘vittig, fengslende’. Som plussord er spiritualitet altså omtrent det samme som ‘vidd’, som kan være helt fritt for åndelighet.

Dette er i samsvar med beskrivelsen i Det Norske Akademis ordbok (NAOB):

I den historiske Ordbog over det danske Sprog finnes riktignok spor av bredspektret spiritualitet som dekker det meste: ‘det at være af åndig natur; åndeligt liv; åndrighed’. Adjektivet spirituell har også kunnet dekke alt dette: ‘fuld af, præget af aand, vid; aandfuld; aandrig; vittig’.

Men det er de norske ordbøkene ovenfor som viser hva som har vært gjengs bruk i norsk gjennom lange tider.

Åndelighet

Å være åndelig er i Bokmålsordboka forklart som:

1 ‘sjelelig, motsatt legemlig’ (som i «være godt utrustet både åndelig og kroppslig» eller «åndelig og materiell kultur»)
2 ‘religiøs, motsatt verdslig’ (som i «åndelige sanger» eller «samtale om åndelige ting»)

Dette har vært de viktigste betydningene av åndelig i allmennspråket, og åndelighet har vært det tilhørende substantivet. Åndelighet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i NAOB:

Påvirkning fra engelsk

Omtrent på samme måte har det vært skilt mellom spirituell og åndelig også på dansk og svensk. Men går vi til moderne dansk, i Den Danske Ordbog, ser vi at den brede betydningen av spirituel og spiritualitet faktisk har seilt opp på førsteplass. Også i svensk har visst vide betydninger av spirituell tidligere nærmest forsvunnet og i det siste (trolig inspirert av engelsk) kommet tilbake med litt fornyet innhold. Det nye kan være knyttet til såkalt nyåndelighet eller nyreligiøsitet. Dette feltet er for uoversiktlig til at vi tør si noe mer om det. Kanskje vil man bli nødt til å revidere de allmennspråklige ordbøkene til slutt.

Rådet

Det er fremdeles mange nordmenn som ikke vil gå med på at spiritualitet er fullt ut det samme som engelsk spirituality ‘åndelighet’. Vi vil nok råde dere til å bruke åndelighet hvis det gjelder det åndelige kontra det legemlige/materielle/verdslige. Det heter jo fremdeles helst åndelige behov og åndelig omsorg.

Til slutt et boksøk i kilder ved nb.no som viser hvordan en fornyet interesse for åndelighet under nytt navn skjøt fart rundt 1980:

I et offentlig vedtak leser jeg om «en plassering på om lag 25 m fra senterlinje». Hvor mye avvik fra de 25 m kan da aksepteres?

Svar

Om lag betyr det samme som omtrent eller cirka. Dette er ord eller fraser som nettopp er ment å være anslagsvise og ikke presise.

En vanlig tolkning av «om lag 25» vil nok være «nærmere 25 enn 20 eller 30», og slik kan det godt brukes. Men dette er ikke noe fasitsvar. Hva som ligger i «om lag» o.l., er helst et praktisk, teknisk eller juridisk spørsmål, og det er ikke vårt ansvarsområde.

Stadig oftere hører jeg at folk sier «for en tid tilbake», «for en uke tilbake», «for noen år tilbake». Kommer det av engelsk «some time back»? Og er «for en tid siden» blitt avleggs?

Svar

«For noen år tilbake» er en variant noen gjerne bruker for å gi talen eller teksten en mer formell eller høytidelig tone. Det skulle ikke være nødvendig.

«For noen år siden» og liknende uttrykk med siden har i flere hundre år vært det naturlige førstevalget i norsk tekst og tale, og det er like godt som før. Vi anbefaler det.

Det er ingen grunn til å tro at for eksempel «for så og så mange år tilbake» har rot i engelsk, til det er denne uttrykksmåten for gammel i norsk og tidligere dansk-norsk (i alle fall varianten med «for»), men den motepregede spredningen i dag har støtte i engelsk.

Det er mange som reagerer på «for noen år tilbake» og lignende fordi de mener at det er en nyere sammenblanding av «noen år tilbake» + «for noen år siden». Men akkurat det er tvilsomt.

I riktig gamle dager het det noe helt annet, nemlig «for noen år» og «noen år siden» (her direkte oversatt til moderne norsk). Altså: to uttrykk som er snauere enn noen av dem vi bruker i dag.

Det finnes uttrykk med verb + tidsuttrykk + tilbake som er helt uproblematiske, for eksempel å gå eller å tenke seg så og så mange år tilbake.

Hva er riktig, å ta seg en time på øyet eller å ta seg en time på øret?

Svar

Begge deler er i bruk og må regnes som riktig i betydningen ‘ta seg en blund’.

Både ta seg en time på øyet og ta seg en time på øret (eventuelt noen timer) har vært brukt i skrift i flere tiår. Varianten med øre melder seg i kildene noen få år før øye (1976 og 1982). Begge variantene er eldre i talespråket.

Henvendelser vi får, tyder på at eldre folk helst sier øret, mens yngre oftere sier øyet.

Øre-varianten likner mest på det gamle sove på sitt grønne øre ‘sove med god samvittighet’. Dessuten ligger man heller på øret enn på øyet.

På den andre siden heter det å ta seg en blund på øyet. Å ta seg en på øyet kan være en elliptisk (forkortet) uttrykksmåte.

Svenskene tar helst en time på örat. På dansk har man lenge taget sig en (lille en) på øjet, og på tysk finnes uttrykket ein Auge voll (Schlaf) nehmen.

Vi diskuterer om man kan anvende ordet kjøtt også om fisk og fugl. Er fiskekjøtt en gangbar ordsammensetning? Hva med kjøttdeig av laks, som markedsføres for tida?

Svar

Det er ikke noe i veien for å bruke fiskekjøtt og fuglekjøtt når det trengs. Disse ordene står også i ordbøkene.

Vi sier jo også fruktkjøtt om den (mest) spiselige delen av frukt.

Men det er ikke ofte vi trenger ordet fiskekjøtt. Selv når fisken er redusert til stykker av fiskekjøtt på kjøkkenbenken, kaller vi den stort sett bare fisk. Vi sier også gjerne at laksen er rød i fisken. (Av og til kaller vi til og med annet kjøtt for fisk, som når noe er fast i fisken. Fisk har faktisk betydd ‘muskel’ på norsk! Men det er en annen sak.)

Om kjøttdeig av laks: Det er ingen grunn til å gå veien om ordet kjøtt når man snakker om fiskedeig (skrapt eller malt fisk) eller fiskefarse.

Kort sagt er kjøttprodukter og fiskeprodukter to ulike kategorier. Vi bør altså ikke tøye logikken i fiskekjøtt for langt.

Eg ser ofte at avisene bruker overskrifter som handlar om å «jakte noko», for eksempel «Politiet jaktar mann etter overfallsvaldtekt». Det høyrest som «The police hunts a man …». Er ikkje det riktige på norsk «jaktar (ein) mann»?

Svar

Verbet jakte har tradisjonelt vore mest brukt med eller etter, òg i politisamanheng.

Det finst elles unntak frå preposisjonskravet. For det første kan ein jakte intransitivt, utan objekt i setninga, altså ‘drive jakt’. For det andre har vi transitive ordlag som jakte storvilt ‘drive jakt på storvilt’, der objektet ikkje er eit eksemplar eller individ, men éin eller fleire artar. Den ordbruken er nokså gammal.

I somme ordbøker er den nyare sportjournalistiske bruken av uttrykket teken inn. Døme: «Laget jaktar likevel sin første heimesiger.» Avisene vel som kjent ofte dei kortaste variantane for å spare plass. Det var midt i nittiåra at varianten utan preposisjon begynte å ta over i media.

Det å jakte noko(n) kan ikkje reknast som gale, sjølv om det enno ikkje står i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Ordbog over det danske Sprog har i alle fall ingen åtvaringar mot det, tvert om manglar her uttrykk med efter og ! Kanskje ser vi her, i dansken, noko av grunnen til det som har skjedd i norsk?

Den «amputerte» uttrykksmåten kan likevel verke sjargongprega og trøyttande. Så bruk helst preposisjon der det gir den tilsikta meininga.

Somme brukar forresten preposisjon der det ikkje skal vere nokon. Vi siktar til å jakte ned. Det må vere dårleg omsetjing av hunt down. Her har norsk mange andre uttrykksmåtar.

Det sies at inuittene har så mange ord for snø. Her i landet trenger vi flere ord for is og hålke med det lunefulle vinterføret vi har fått. Kan Språkrådet lage noen?

Svar

Vi kan nok ikke lage ord, men vi står ikke helt hålkefast i språkveien for det. Dette har vi nemlig en del ord for fra før.

Det er saktens mulig å klare seg med ord som glatt og is og glattis, men her vil vi fokusere på substantivet hålke og adjektivet hål (se Norsk Ordbok og denne språkhistoriske artikkelen).

Kort om kjønnet først: Substantivet hålke kan være både hankjønn (hålken) og hunkjønn (hålka), både på bokmål og nynorsk. I mange av de dialektene der hålke er hankjønn, heter det gjerne tradisjonelt hålkje.

Ikke hol og holke!

Merk: Hål har ingenting med hol ‘hull’ å gjøre, selv om hol/hull uttales /hål/ de fleste steder der hol/hull ikke heter /høl/.

På gammalnorsk het hål háll, mens hol het hol. Ord som hadde á i gammalnorsk, skriver vi i dag med å. Du drar sikkert kjensel på ordene vátr, og bál. (Ord som hadde o i gammalnorsk uttales også ofte med å, men skrivemåten varierer: sove av sofa, men dråpe av dropi.)

Uansett: Hålke kommer av hål og skal derfor skrives med å. *Holke er feil. (Holken er bare bestemt form av en holk, som kan bety blant annet ‘utrangert farkost’ (rustholk) eller ‘hylse om håndtak’.)

Hål og hålt

Adjektivet hål ‘glatt, sleip’ brukes tradisjonelt over hele landet om både føre og annet. Intetkjønnsformen hålt (med lang å) uttales på østnorsk på samme måte som hårt.

I Norsk Ordbok finner vi ordtak som disse:

På hål is er alle like sterke.
Dei lyg meir enn ein hest kan dra på ein hål is.

Hål is kalles også hålis (jf. glattis). Vi kan snakke om hål vei, hålt berg og håle bakker, men også sko og ski kan være håle (jf. bakhåle/atthåle ski). En hål person (en håling) kan være alt fra flink og sprek til sleip, alt etter dialekt.

På veien kan det ifølge Norsk Ordbok være både glanande, glasande, gnidrande og klinkande hålt.

Synlig hålke

Det finnes en lang rekke ord for ymse former for synlig hålke. Nedenfor finner du noen av dem.

Glarhålke er særlig utbredt i nord. Det er det glarhålt. Lenger sør kan det samme hete glerhålke og glashålke.

Spegelhålke er en variasjon over samme blanke tema. Han gjorde ei skeivferd på spegelhålka, står det i ordboka.

Glitrehål is og glitterhålke viser også til isens utseende.

Skugghålke er like glatt, men ikke like lys. Slik is (som gjerne oppstår etter mildvær) kan også rett og slett hete skugg.

Vi har også blåhålke, oppskrevet fra flere landsdeler.

Men hva med lumsk glattis som man ikke ser før det er for seint?

Usynlig hålke – se opp (eller ned)!

Det finnes flere ord for hålke som er skjult under løs snø:

Svikhålke er notert fra Sørlandet, Vestlandet og Telemark. Der er det svikhålt.

Blindhålke er notert fra både sørvestnorsk og nordnorsk. Der er det blindhålt.

Det midtnorske underhålke kan virke tammere, men i de dialektene som har disse ordene, uttales under i sammensetning /(p)uinn-/ eller /(p)oinn-/. Ingen kan vel nekte for at puinnhålt føre er et fyndig uttrykk. Ikke mindre fyndig er rauvballføre og rauvholføre, som er brukt om hålkeføre en del steder i Midt-Norge. Det samme kan sies om det telemarkske fuballføre!

Når det blir fotfeste igjen

I denne språkbloggen kan du lese om hva det kan hete når isen ikke lenger er glatt: snøen har brent fast i isen, han (været) har skodd hålka, og det er hålkefeste. Se også boka Kjøss meg på måndag (Helge Stangnes). Merk: Den som står hålkefast (ikke kommer videre på grunn av hålke), har neppe hålkefeste.

Utvidelse av ordforrådet

Påstanden om at inuittene har ekstra mange snøord, er omstridt. Det kan også diskuteres om norsk egentlig har så mange hålkeord som denne artikkelen gir inntrykk av. Hvis vi ikke bruker ordene, kan vi ikke uten videre si at vi har har dem i ordforrådet. Her er en liste over snøord i norsk. Hvor mange kan en gjennomsnittsnordmann?

Uansett er det bare å bruke de hålkeordene som finnes, uansett hvor i landet du eller ordene kommer fra. Du kan også lage nye sammensetninger selv og prøve dem ut på omgivelsene. La deg gjerne inspirere av gamle lokale ord som hallhålke ‘glattis i bakke’ (der det haller) eller av nyord som hålkefast.

Jeg har hørt at man ikke kan bruke at etter på grunn av. Stemmer det?

Svar

Det er ikke galt å si eller skrive på grunn av at, men det finnes mer elegante løsninger. Vi kan nesten alltid skrive fordi, for eller siden i stedet.

Dette er godt språk:

«Fordi ingen kom på skolen i går, ble det ingen undervisning.»

Dette virker derimot oppstykket og litt pludrete (småpratete).

«På grunn av at ingen kom på skolen i går …»

Foran et substantiv er på grunn av likevel den eneste løsningen:

«På grunn av fraværet ble det ingen undervisning.»

Hva er forskjellen på dersom og hvis? Kan jeg bruke disse ordene på samme måte?

Svar

Rent betydningsmessig er det ingen forskjell på disse subjunksjonene. Du kan f.eks. velge å rendyrke hvis, eller du kan veksle mellom trykklett om og trykksterkt dersom.

Dersom du slår opp i Bokmålsordboka, finner du dette:

dersom sub. (norrønt þar sem) i fall, om (så er at), hvis
dersom du kommer, skal du få middag / dersom jeg bare visste / dersom dette går bra, går alt bra

II hvis el. viss sub (lavtysk wes …) dersom, om
1 i vilkårssetning: hvis de kommer, går jeg / hva hvis det blir regn?
2 i ønsker: hvis hun bare hadde hørt på meg!

III om 2 i vilkårssetning: bli med, om du har lyst / om det skulle skje, er det ille

Legg merke til understrekingene ovenfor, som vi har lagt til her. Kort sagt kan man bruke dersom overalt der man bruker II hvis og omvendt. Ofte er det nok med det lette og elegante om. (Men vær forsiktig med å skifte ut om med de andre ordene. I betydning 1, som er noe helt annet enn den ovenfor, det hete om, f.eks. «Jeg vet ikke om …». For noen kan det være forvirrende at engelsk if brukes på begge måter.)

Noen føler at dersom er mer formelt og gammeldags, mens hvis er mer muntlig. (Slik er det opplagt i dansk.) Andre mener at dersom er greit til det meste. Begge ordene er gamle både i formelt og uformelt talemål og i bokmål. Språkrådet anbefaler ikke det ene framfor det andre, her kan folk trygt velge selv.

Forbindelsen hv- finnes ikke i nynorsk, så der heter hvis viss. Det er blitt ganske vanlig i den senere tid. Før holdt man seg til dersom og om.

Vi diskuterer om det heter klikk eller trykk i sammenhengen «Klikk her for å bestille» eller «Trykk her for å bestille». Dette gjelder i tekst på nett.

Svar

Vi kan først se hva Bokmålsordboka sier. Legg merke til betydning 3:

klikke v1 (lydord)
1 gi kneppende lyd
2 gi klikk (2) revolveren klikket / svikte, mislykkes opplegget klikket på viktige punkter / det klikket for henne hun mistet tenkeevnen
3 (markere en viss del av bildet på en dataskjerm ved å) trykke på museknapp klikk på ikonet så kommer dokumentet opp

I forbindelse med pc-grensesnitt må vi regne med at klikke i betydning 3 er godt etablert og like rett som trykke. Det kan være behov for å reservere trykke for bruk av trykkskjermer (touch screens).

Er det noen forskjell mellom å ta noe til etterretning og å ta noe til orientering?

Svar

Det er vanlig å bruke uttrykkene i samme betydning. Vil man unngå misforståelser, er man nødt til å presisere, eventuelt velge andre formuleringer.

Etterretning kommer opprinnelig av å rette seg etter noe, men ordet har i lange tider blitt brukt allment om nyheter, meddelelser og andre opplysninger, jf. også tysk Nachrichten ‘nyheter’. Til etterretning kan dermed bety det samme som til underretning og til orientering.

Nedenfor går vi nærmere inn på bruken av de ulike uttrykkene og bakgrunnen for dem.

Skille?

Mange har skrevet til oss og fortalt at man i deler av forvaltningen har operert med et tydelig skille mellom etterretning og orientering. Et slikt skille er naturligvis reelt der man faktisk retter seg etter det. Men ingen har foreløpig vist til noen autoritativ kilde der uttrykkene er strengt og ulikt definert.

De som har operert med et skille, har brukt til etterretning om den skarpeste måten å informere på. Da har gjerne informasjon ovenfra blitt tatt til etterretning, mens informasjon fra underordnede har blitt tatt til orientering.

Synonymi

Likevel betyr uttrykket å ta til efterretning ifølge Norsk Riksmålsordbok (NRO) bare å

(foreløbig) erkjenne mottagelsen av (noget) uten å uttale sig mere om det: saken blev tatt til efterretning

Vi kan finne svært gamle eksempler på denne milde betydningen av til etterretning.

Både lokalpolitikere og rikspolitikere oppfatter det i dag ulikt, se denne artikkelen fra Dalane Tidende og utklippet fra VG helt til slutt.

Hvis man vil gardere seg mot misforståelser, kan det altså være lurt å bruke helt andre ord.

Orientering og andre milde formuleringer

Hverken underretning eller etteretning er særlig gjennomsiktige ord for nordmenn. Det er kanskje derfor ta til orientering i 1960-åra begynte å konkurrere med de to andre uttrykkene i den milde betydningen. Til orientering var en kjent formulering fra før (jf. å være eller gjengi eller til og med motta noe til orientering), så spranget var ikke stort.

Orientering viser entydig til det å registrere informasjon. Det er blitt anbefalt i den betydingen blant annet i språkspalta i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det er ellers ingen mangel på gode uttrykk for å bli orientert, for eksempel å merke seg eller notere seg noe. I tradisjonell nynorsk heter det forresten å ta til vitring eller til vitende, begge deler betyr ganske enkelt at man nå vet mer enn før.

Det vi egentlig trenger, er et mer entydig ord for etteretning i den skarpe betydningen.

Mer om etterretning i norske og andre nordiske ordbøker

I utklippet fra Norsk Riksmålsordbok ovenfor er ikke etterretning knyttet til ‘det å rette seg etter noe’. Et lite element av denne strenge betydningen har vi likevel til slutt i denne forklaringen samme sted:

«ta sig noget til efterretning» til oplysning, til påminnelse, rettledning (vår understreking)

Men det hjelper lite når det står på linje med de milde betydningene.

I den historiske Ordbog over det danske Sprog (ODS) står det at være/tjene til efterretning kan være strengt:

til oplysning (om hvordan man skal forholde sig), til rettesnor olgn. (egentlig som verbalsubstantiv til udtrykket rette sig efter (jf. efterrettelig)

men i den eldre Kalkars Ordbog betyr efterretning bare ‘opplysning’. Og å ta til efterretning er ifølge ODS bare å

anerkende modtagelsen af en meddelelse olgn. uden i øvrigt (foreløbig) at tage stilling dertil ell. foretage sig noget i den anledning

Altså som i Norsk Riksmålsordbok. Men i moderne dansk ser vi den samme tvetydigheten som i moderne norsk, jf. de to betydningene av tage til efterretning i Den Danske Ordbog:

1 modtage og notere sig en meddelelse, en afgørelse el.lign. uanset hvad man mener om den
2 modtage en besked og rette sig efter den

Danskene uttaler forresten ordet med trykk på efter.

I Svenska Akademiens ordbok under efterrättelse ser vi at sammenblandingen ikke er et nytt fenomen i Norden.

Rikspolitikerne til VG 25.5.1994

I utklippet fra VG nedenfor kan du se hvor ulike oppfatninger rikspolitikerne hadde av ta til etterretning i 1994.