Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Ordet tøtte betyr i Lofoten jente i gifteferdig alder. Hva kommer dette ordet av?

Svar

Ordet tøtte (eller tytte) er kjent i ulike (til dels motstridende) betydninger i både nordnorske og sørnorske dialekter (se Norsk Ordbok). Ordet finnes også, i litt andre former, i svenske dialekter og i nederlandsk. Det finnes også en kobling til finsk.

Ordet tytte/tøtte kan blant annet vise til et lite jentebarn, en fremmed kvinne, en kvinne som vekker oppsikt, en stor, sterk og litt grovbygd kvinne, en dugende kvinne, en kvinne omtalt nedsettende («ei god tøtte») – eller generelt til noe av grammatisk hunkjønn, det være seg dyr eller ting. Kort sagt: det meste.

Selv om ordet også har negative betydninger, bør det ikke blandes sammen med tøyte (‘løsaktig kvinne’)! Dette ordet skal komme av lavtysk toite (visstnok en eldre form av töte ovenfor).

Tøtte/tytte kan være avledet av tutt, kanskje i betydningen lubben unge’, eller lånt fra lavtysk töte. Slik står det i Det Norske Akademis ordbok:

trolig fra nedertysk töte og beslektet med tøyte, muligens beslektet med middelhøytysk tüttel, tütel ‘brystvorte’ og tutt; jf. tøddel; men jf. også svensk dialekt tutta liten jente’, tutte liten gutt, dansk tut barn’, muligens lydord, jf. også norrønt tuttr pusling’

Mange har pekt på finsk tyttö ‘jente’ og ment at det er opphavet, og det kan stemme i en nordnorsk sammenheng. Der må det i det minste ha vært en vekselvirkning med det finske ordet. Men det er neppe dette vi finner igjen i eldre språk på det indre Sør-Vestlandet.

Hvorfor i all verden heter det helleristning og ikke hellerissing? Figurene er vel risset inn, ikke ristet? Kan dere forklare meg dette?

Svar

Det korte svaret er at riste kan bety ‘skjære’.

Vi forstår godt at du spør om dette. De vanlige betydningene av riste er jo helt irrelevante, enten det handler om å riste tepper (av norrønt hrista) eller å riste brød (avledet av substantivet rist).

Verbet risse virker derimot relevant. Det betyr jo nettopp ‘skjære inn i noe med spisst redskap’.

Når det heter helleristning, er det fordi det også fins et annet verb riste, som betyr ‘skjære’. Det brukes nesten bare i forbindelsen riste runer (og dialektalt om å sløye fisk). Det het på norrønt rísta.

Verbet risse er yngre i norsk og stammer trolig fra tysk.

I gamle jordskiftedokumenter har jeg sett ordet agerrein, og jeg lurer på hva det kan bety.

Svar

Agerrein er berre ein danskprega skrivemåte av åkerrein.

Åkerreina kan ifølgje Norsk landbruksordbok vere fleire ting:

1 a) kant av grasmark som grensar opp til åker
1 b) strimmel av grasmark mellom åkrar; liten rygg som ikkje blir pløgd
1 c) jordvoll på nedsida av åker i bakke, opphopa etter lang tids pløying same vegen
2 bratt fall i eit lende som elles er flatt

I Noreg skreiv ein dansk heilt fram til 1907. På reint dansk heiter åkerreina agerrenen, som vi finn hjå Bjørnson. Norsk litteratur rommar tallause kombinasjonar av norsk bygdemål og dansk. Såleis finn vi til og med åkerrenen (som tilfeldigvis er korrekt svensk).

Hva betyr vake i ordet valgvake?

Svar

Vake (nynorsk også vòke) betyr ‘å holde seg våken (i et visst øyemed)’.

Ordet finnes i norrønt med formen vaka, og det inneholder samme rot som verbene våke og vake. Disse er behandlet i Bjorvand og Lindemans Våre arveord.

Sammensetningen valgvake (nynorsk valvake) har vi lånt inn fra svensk (valvaka).

Historisk blir vake brukt om en vigilie (av latin for ‘våken’) – en gudstjeneste dagen, kvelden eller natta før en kirkelig festdag, se for eksempel olavsvake/olsok og jonsok ‘sankthans’.

I den engelskspråklige verden har man wake over lik. Skikken med likvake var stort sett utdødd her i landet allerede på 1800-tallet. Folkeminnegranskeren Rikard Berge forteller om utviklingen i bygdeboka Vinje og Rauland (s. 85).

Kva tyder slaraffen i ordet slaraffenland?

Svar

Slaraffen- kjem frå tysk Schlaraffe ‘lathans, dagdrivar’ (opphavleg ‘lat ape’).

I norsk bruker vi dette berre i samansetningar, særleg i slaraffenland og slaraffenliv. På tysk er Schlaraffenland nemning på eit fiktivt lykkeland der folk får alt dei vil, utan å arbeide. Førestillinga om dette landet oppstod truleg i mellomalderen, og det er mellom anna kjent frå fleire eventyr. Schlaraffenland tyder altså opphavleg ‘landet til dei late apane’.

Kva tyder forfordele? Er det å gje nokon for lite eller å gje nokon for mykje?

Svar

Tradisjonelt tyder forfordele å gje nokon for lite eller gjere urett mot dei på anna vis. Det er altså det motsette av å favorisere. Vi tilrår å bruke ordet i den tradisjonelle tydinga eller å velje andre ord.

Fleire og fleire bruker det i staden om å favorisere, og denne tydinga er nyleg komen inn i norske og danske ordbøker. Den nye tydinga kan verke meir logisk, men den gamle tydinga må likevel reknast som den rettaste; ho er framleis heilt dominerande i juridisk språk og gjennomarbeidd sakprosa.

Kva skal ein gjere med ordet?

Same kva ein legg i ordet, er det mange som vil tolke det motsett. Ordet er i ferd med å bli eit såkalla pendelord.

Når den nye tydinga er komen inn i ordbøkene, er det fordi ordbøkene er nøydde til beskrive utbreidd faktisk bruk av orda. Meininga er altså ikkje å skifte den gamle tydinga ut med den nye.

Språkrådet rår ikkje frå å bruke eit ord berre fordi nokon mistyder det. Til dømes bør ordet bjørneteneste nyttast i same tyding som før, både fordi vi manglar ei god erstatning, og fordi det er lett å hugse historia bak ordet (bjørnen som slår ei fluge på panna til herren). Det er diverre ikkje like lett å hugse bakgrunnen for forfordele, men det er ikkje noko argument for å la det skure. Ordet er for viktig til det. Skal ordet brukast, bør det vere i den tradisjonelle tydinga.

På den andre sida er det nokså optimistisk å tru at alle kan lære å bruke det rett att. Det tryggaste er ofte å bruke ei formulering alle forstår. Kan det uttrykkjast med «få/gje mindre enn», er ingenting betre enn det. Det er no vanleg å bruke skeivfordeling om sjølve fordelinga, men formuleringa «å skeivfordele nokon» gjev ikkje god meining; ein kan skeivfordele ein arv, men ikkje arvingane. (Før kunne det forresten heite å misbyte på nynorsk, jamfør landssviklova frå 1947.)

Kva kjem det av?

Forfordele har kome inn i norsk og dei andre skandinaviske språka frå lågtysk, der det heitte vorvordelen. Førestavinga for- har ulike tydingar i norsk, som ‘altfor’, ‘føre’ (i tid og rom) og ‘pro’, altså ‘til fordel/føremon for’. Når for- i desse tydingane blir kopla til verbet å fordele, blir resultatet gjerne positivt, så det er ikkje rart at ordet har vorte mistydd.

Men opphavet til forfordele ligg ikkje i ei slik kopling. For- i forfordele har opphavleg ei tyding som kan omsetjast med ‘bort frå’, og resten av ordet er fyrst seinare blitt påverka av verbet å fordele. Opphavleg hang forfordele nærare saman med substantivet fordel ‘føremon’, og bort frå fordel er jo klårt negativt.

Kva er bakgrunnen for ordet radarpar?

Svar

Midt i sekstiåra vart dette ordet teke i bruk i svensk sportsjournalistikk for å karakterisere to personar som er svært samkøyrde. Seinare har det òg vore mykje brukt om tilsvarande par i underhaldningsbransjen.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner forklarer det slik:

radarpar (fam.) to spillere som opererer svært godt sammen (eg. som om de ble dirigert av radar) // to personer som (samarbeider godt og) gjør seg bemerket som ‘parhester’

Tanken er altså at to personar så å seie er radarstyrte. Dette er ikkje heilt sjølvforklarande, for det seier ikkje noko om par-aspektet. Ein kunne jo tenkt seg at det handla om det fenomenet at to ting som er veldig nære kvarandre, syner seg som eitt ekko på radarskjermen, men det er ikkje noko som peikar mot at det er opphavet.

I svenske ordbøker er ordet derimot forklart med at personane kommuniserer slik at andre ikkje ser eller høyrer det – telepatisk – som om dei nytta radarsignal. I bladet Språknytt 1/1976 er det lagt vekt på at ein radar er eit peileinstrument, og eit radarpar er såleis ‘to personar som lett peiler hverandre inn, som har lett for å spille sammen’.

Er ordet kul/kult norsk? Hvor kommer det eventuelt fra, og hva betyr det opprinnelig?

Svar

Ordet har så å si to røtter, ei svensk og ei engelsk. Indirekte er det ikke helt uten rot i norsk heller.

Adjektivet kul står i Bokmålsordboka:

II kul a1 (sv) morsom, grei en kul film / ha det kult / den kuleste læreren på skolen

Den svenske rota

Ordet kommer fra svensk, ifølge Bokmålsordboka. Leiter man i svenske ordbøker, finner man mulige koplinger til finsk kyllä ‘ja (visst)’. Eventuelt settes det i forbindelse med kula ‘noe vellykket’, som skal være det samme som kule II 6 ‘varp’ i Nynorskordboka! Se Svenska Akademiens ordbok.

Svenskene har brukt ordet slik i over hundre år, lenger enn det har hatt den aktuelle betydninga i engelsk.

Det kan også være snakk om vekselvirkning med en videreutvikling av romani kul ‘helt’, som mange kjenner fra uttrykket kul umulig.

Den engelske rota

Etter krigen har vi fått et ord fra engelsk som har smelta sammen med ordet ovafor, nemlig cool.

Adjektivet cool, innlånt fra engelsk og tidligere oftest skrevet slik også på norsk, ble brukt om ei bestemt retning innafor jazzen i 1950-åra. Musikktermen cool står ikke i alle ordbøker. Skrivemåten bør være som i engelsk.

Ordet var også i bruk om livsstil mer allment og betegna ei rolig, avslappa innstilling eller livsholdning. I nyere norsk er det nærmest et generelt plussord som til og med kan brukes om temmelig masete typer, bare de er populære. Dette ordet bør skrives kul. (En mulig nyanse er godt beskrevet i boka Munn til munn, 1996.)

Det mye eldre uttrykket ta det kuli kommer fra engelsk coolly. Vi finner det i en norsk tekst allerede i 1874. Kanskje fantes det i sjømannsspråket allerede da. Eksempler med norsk skrivemåte dukker opp litt utpå nittenhundretallet (1911 og 1923).

Svalhetens logikk

Nylig skreiv noen til oss og fortalte at de brukte en dialektform av kaldt, nemlig /kælt/ i den samme betydninga som cool. Om dette er inspirert av cool eller er ei parallell utvikling, skal være usagt. Kjølighet og svalhet henger sammen med avslappethet og kontroll, så det er ikke utenkelig at lignende metaforer kan oppstå på nytt. Sval passer kanskje best av de nevnte synonymene, i alle fall heter kul type i islandsk slang svalur náungi. I norske dialekter betyr kjøleleg, kjøle(n) o.l. derimot det samme som kaldsleg, nemlig ‘fælt’ eller ‘veldig’, og det må det få lov til å fortsette med.

Uansett hvor ordet stammer fra, passer det godt i norsk, og vi kan uttale det akkurat som vi skriver det. (Vi har dessuten lignende ord i norsk fra før, for eksempel kule ‘kulde’, som både er i slekt med cool og kan uttales kóle.) Men for mye og for lite skjemmer alt. Det er særdeles ukult å ha kul som det eneste plussordet i vokabularet!

Jeg lurer på om redskapen man bruker for å rake sammen løv og/eller gress heter rive eller rake? Jeg mener det heter en rive, og jeg irriterer meg over kollegene her i barnehagen som kaller det en rake og lærer barna å si det.

Svar

I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere.

I gammelnorsk het rive hrífa. I dansk heter det rive og i svensk (blant annet) räfsa.

Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet på det samme området.

Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker.

Fra rive til rake med et tradisjonsbrudd

Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapen er minst kjent, kan substantivet en rake ha oppstått som en nyavledning av verbet i et tradisjonsvakuum, så å si. Det har nok helst skjedd i yngre bymål. Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen.

I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk. Når kjøpe-river har fått rake-navn, kan det ha vært fordi ordet rive har vært lite kjent, eller fordi man har villet skille kjøpe-river fra tradisjonelle river. Det kan også være tale om påvirkning eller til og med direkte oversettelse fra engelsk, der ei rive = a rake. Endelig har vi påvirkningen fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette.

Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.

Jeg forstår hvordan uttrykket for fulle mugger (‘for fullt’) brukes, men jeg forstår ikke hva slags mugger det kan være snakk om. Kan dere hjelpe?

Svar

Siden uttrykket står i Svenska Akademiens ordbok, men ikke i Ordbog over det danske Sprog, er det sannsynligvis snakk om mugger i den ene eller andre av de svenske betydningene, jf. Svensk ordbok:

Uttrykket for fulle mugger ser ut til å ha kommet inn i norsk skriftspråk i 1930, først i sjømannsfortellinger og idrettsspråk. Her ser du de eldste forekomstene i avisene. I svensk litteratur er uttrykket minst tretti år eldre.

svensk Wiktionary er det forklart slik:

Begreppet är en sjöterm. Segla så fort att muggarna det vill säga latrinkärlen utanpå fartyget blir fyllda av vågorna.

Vi vet ikke om det stemmer. Jon Winge har ikke uttrykket med i sin samling av sjømannsuttrykk For bare stumpene (2001). Det kan vel ikke utelukkes helt at vi i stedet har med breddfulle drikkekrus å gjøre.

Er ein maskulinist det mannlege motstykket til feminist? Kor lenge har det vore i bruk, og er det brukande i dag?

Svar

Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme.

I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar:

Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no:

Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.

Hva er opprinnelsen til uttrykket øremerkede midler? Har det med myntenheten øre eller kroppsdelen øre å gjøre?

Svar

Bakgrunnen for uttrykket øremerkede midler eller tilskudd er merking av ører på husdyr.

Verbet øremerke (nynorsk øyremerkje) hadde opprinnelig betydningen ‘sette eiermerke ved brenning, klipping eller lignende i ørene på husdyr’. Ord for ulike varianter av øremerket har det vært mange av.

Seinere har verbet øremerke også fått betydningen ‘reservere (midler) for et bestemt formål’. Rundt 1990 overtok formuleringen øremerkede midler for avsatte midler i norske tekster, men vi sier fremdeles helst å sette av penger til noe.

Ordet brukes på samme måte i engelsk (to earmark), og den overførte betydningen har vi derfra. Dette må kunne kalles et vellykket oversettelseslån.

Ordet er brukt i den nye betydningen i hvert fall så langt tilbake som til 1927. Det opptrer i stortingsforhandlingene for det året og er brukt mer eller mindre slik det er vanlig å bruke det i dag:

«[…] disse penger skal ‘øremerkes’ for et spesielt bruk utenfor statskassens normale forbruk.»

Boka Nyord i norsk 1945–1975 fører opp flere eksempler, også noen der ordet ikke brukes om penger:

[…] pundlånet er ikke øremerket til nye skipskontraheringer (Aftenposten 1951)
[…] de syv mannskapene som er ‘øremerket’ for kommende romferder (Adresseavisen 1961)
[…] ‘øremerkingen’ av tropper som skal inn under felleskommandoen (VG 1951)

Kva er opphavet til ordet baluba brukt om oppstyr og leven?

Svar

I Tanums store rettskrivningsordbok står det at baluba er namnet på ein afrikansk stamme. Det dreier seg om luba-folket i Den demokratiske republikken Kongo.

I byrjinga av 1960-åra var media fulle av nytt om stridane i Kongo (frå 1965 «Zaïre»). Størst inntrykk gjorde det kan henda då FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961 døydde i ein flystyrt i Kongo under mystiske omstende.

Mykje av striden dreidde seg om provinsen Katanga, der luba-folket stod sterkt, eller «baluba-stammene», som det gjerne heitte i avisene. Då ni irske FN-soldatar vart drepne av «balubaer», gjekk a baluba eller balooba inn i irsk-engelsk slang som skjellsord. I tillegg fekk engelsk ordlaget to go balubas. Balubas finst òg i svensk i ymse tydingar (m.a. rampunge), men verkeleg «vill» eller «full baluba» er norsk truleg åleine om.

Kan dysleksi (medfødt dysleksi) defineres som et lyte?

Jeg underviser på lese- og skrivekurs for voksne med dysleksi. For at noen med diagnosen dysleksi skal kunne gå til hjelpemiddelsentralen og få låne kompensatoriske hjelpemidler som datamaskin og egnede programmer, må dysleksi betraktes som et lyte (folketrygdeloven paragraf 10-5 og paragraf 10-7).

Svar

Hva lyte betyr tradisjonelt og allmennspråklig, kan være noe annet enn det det betyr i regelverket. Det er det siste som teller i denne sammenhengen. Det ser ut til at dysleksi kan regnes som et lyte.

I Bokmålsordboka er dysleksi bare forklart som ‘lesevanske(r)’, mens lyte er forklart som ‘feil’ eller ‘skavank’, med brukseksemplene være uten plett og lyte og kroppslyte. Dette gir ikke noen rettledning. Det gjør merkelig nok heller ikke folketrygdloven. Her er ingen definisjon av lyte.

Men det er klart at folketrygdloven handler om stønad til mennesker med nedsatt funksjons- eller arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Vi kan prøve å sirkle inn dette lytet.

I St.meld. nr. 34 (1996–97) står det mye om skiftende definisjoner av funksjonshemming og lyte. Det går fram at dysleksi kan regnes som en (skjult) funksjonshemming, og funksjonshemming som ikke kommer av sykdom eller skade, går tydeligvis under betegnelsen lyte uten hensyn til ordets historiske bruk eller konnotasjoner.

I et rundskriv som tidligere lå på NAVs hjemmesider, stod det:

Lyte omfatter tilstander som det ikke er naturlig å henføre under lovens begrep sykdom eller skade, men som likevel anses som medisinsk invalidiserende. Eksempel på lyte kan være klumpfot, psykisk utviklingshemming og dysleksi.

For å få svar på spørsmålet om stønad og hjelpemidler kan du søke etter skrivevansker i dette rundskrivet. Merk det som står om dokumentasjon av behov.

Jeg leste nylig en artikkel hvor en politiker ble beskyldt for «å fiske i rørt vann». Hva vil det si, og hvor kommer dette uttrykket fra?

Svar

Dette uttrykket står slik forklart i Bokmålsordboka: ‘utnytte en forvirret situasjon til egen fordel’. Vi har fått det fra dansk.

Slik står det hos språkforskeren og folkeminnesamleren Peder Syv, som levde fra 1631 til 1702:

I oprørt vand er godt at fiske.

Syv har trolig hentet det fra den greske dikteren Aristofanes (ca. år 400 f.Kr.). Aristofanes skrev at når man rørte opp vannet fra bunnen, var det lett å fange ål.

I den store Norsk Ordbok fra Samlaget står det at andre ord enn rørt også er brukt, bl.a. opprørt, grumsut og særlig grugge vatn. På svensk sier de «att fiska i grumligt vatten».

Kva er opphavet til uttrykket «Eg skal visa deg kor David kjøpte ølet!»?

Svar

Det er det ingen som veit sikkert. Det sikraste ein kan seia, er at det ikkje handlar om kong David i Bibelen.

Ein nyttar uttrykket når ein vil fortelja korleis noko heng i hop, eller visa korleis noko bør gjerast:

vise/lære/fortelle noen hvor David kjøpte ølet | la noen få vite hvor David kjøpte ølet
(av uviss opprinnelse) gi noen en kraftig tilrettevisning; gi noen tydelig beskjed (Det Norske akademis ordbok)
Det er vanskeleg å gå djupare inn i emnet utan at det blir både litt innfløkt og litt springande. Ikkje vent noka avklåring.

I Ordbog over det danske Sprog finn vi dette:

(af uvis oprindelse) i talemaader som vide, hvor David købte øllet, (især iron.) vide (for) god besked med noget. […] vide, hvor David bor, d. s. hun vêd hvôr David boer (dvs.: hun er ikke jomfru) […] lære ell. vise (en), hvor David købte øllet. 1. (nu l. br.) vise (en), hvorledes noget forholder sig; give besked […] 2. som trusel: lære en noget andet; give en lektion. Lad nu kun den sipperste Herremands Frue maale sig med mig, om hun tør, og jeg skal lære hende hvor David kiøbte Øllet […] Vi skal vise den Karl, hvor David købte Øllet […]

Uttrykket med krossen til venstre for seg er utdøydd, og det er uvisst om det har hatt noko med saka å gjera. Dei norske språkhistorikarane Hjalmar Falk og Alf Torp såg slik på det:

Ordlaget «wo Barthel Most holt» har òg fleire tolkingar. I boka Bevingede ord nemner Dag Gundersen og Snorre Evensberget bryllaupet i Kana, der vatn vart forvandla til vin («most»). Dei viser til at bryllaupet ifølgje tradisjonen vart halde i huset til Bartolomeus. Jamfør Johannesevangeliet, 2. kapittel (omsetjinga frå 1978 med vår utheving):

7 «Fyll kara med vatn,» sa Jesus. Og tenarane fylte dei til randa. 8 Så sa han til dei: «Aus no opp og ber det til kjøkemeisteren.» Dei så gjorde. 9 Kjøkemeisteren smaka på vatnet, som hadde vorte til vin. Han visste ikkje kvar vinen kom ifrå, men tenarane som hadde aust opp vatnet, visste det.

Evensberget og Gundersen refererer òg til den svenske Bevingade ord, der det er nemnt at David i Danmark var eit vanleg namn på degnen (klokkaren), som spelte ei viktig rolle i gjestebod.

Elles har uttrykket m.a. vorte knytt til bartolomeusmesse (barsok) og vinhausten. Tysk Wikipedia har forklaringar for kvar smak, men vi set punktum her.

Jeg hørte i Språkteigen at dette uttrykket skulle stamme fra Bergen, hvor det skal ha gått hardt for seg spesielt på 1500-tallet, hvis jeg husker rett. Ordtaket skulle ha sammenheng med ordet fyllekule. Jeg har trodd at uttrykket stammet fra en gammel måte å oppbevare rotfrukter på, nemlig i jordkuler. Ble disse laget på riktig måte, unngikk man varmgang i kulen. Det er da en mer jordnær forklaring?

Svar

Dette har neppe noe spesifikt med hverken Bergen eller jordkuler å gjøre. Men det er en viss sammenheng med kule i fyllekule.

Ei kule kan være en opphetet periode med konfrontasjon av ymse slag. Kanskje er uttrykket en sammensmeltning av «Det gikk ei kule (= ri, stund) hett for seg» eller «De gikk ei kule (= omgang)» + «Det gikk varmt».

Betydninger av kule

I Norsk Ordbok (NO) finner vi uttrykket under betydning 5:

kule 5 a. (festleg, livleg) samkome; (lystig) lag; gjestebod; gjestelag […] òg i samansetningar som storkule 5 b. periode med festing og fyll; rangel; fyllekalas; drikkelag […] ha (seg) ei retteleg (el skikkeleg) kule 5 c. (periode med) ståk og styr; spetakkel, leven […] fyrst på kula i byrjinga av levenet 5 d. (periode med) verbal konfrontasjon, krangel; strid, basketak, slagsmål (ofte med fleire deltakarar) […]

Det er under 5 d, som også er kjent på det sentrale Østlandet, at vi finner:

dei gjekk ei kule ‘det vart ein scene mellom dei’ og det vart ei kvass kula med harde hogg

Og den aktuelle kula er skutt inn på slutten:

gå ei kule varmt ‘bli el vera amper, oppheta el oppkava stemning; koma til ein (verbal) konfrontasjon der temperaturen er høg hos (minst ein av) partane’ (Heimfesting: flatbygdene på Austlandet) det gjekk ei kule varmt då kjerringa kom heim og fekk sjå korleis leilegheita såg ut (Heimfesting: Oslo) òg i samansetningar som slåstkule

Det er vanskelig å skille betydning 5 fra betydning 6 samme sted, for eksempel:

kule 6 b ‘(stutt) periode el omgang med kulde el uvêr, strevsam aktivitet el anna som kan innebera ei påkjenning’

med eksempler som «havskipperen … har ridd av mang ei kule her» (Olav Duun) eller «dette var ei skikkeleg kule» ‘hard arbeidsøkt’. Fra Oslo har vi under 6 få kula ‘bli sprø’ og ta kula ‘spy’. Det er også flere betydninger som det aktuelle uttrykket kan tenkes å være knyttet til.

Et enklere oppsett har vi i Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok:

kule […] 7. rykk, rid; stutt tid (jfr. svimlarkule, uverskule) (Oslo, Austf, Tel, Va(B), Nfj, Innh, Nam, Helg). “Kalle kuuler” (Austf). R. 8. rid med (ord)strid. Dei gjekk ei kule, det vart ein sene millom dei. Sn.

«Lat han no hava det varmt ei rid», står det forresten i ei bok av Hallvard Sandnes.

I litteraturen

Det første eksemplet på hele uttrykket «det gikk en kule varmt» i litterære kilder finner vi i boka I skuddet av Kjell Kaspersen. Det kan være at vi ser bestanddeler av dette uttrykket allerede i Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbog fra 1909: «[D]er fandt en scene sted mellem dem» heter der på norsk «dei gjekk ei kula» (= eksempelet under betydning 8 i Grunnmanuskriptet ovenfor). Enda tidligere finner vi ei varm kule om slagsmål (fra Vågå). Seinere ser vi at dikterpresten Anders Hovden ble spådd ei heit kula da han ville preike på nynorsk, og et annet sted skriver han at det stod ei heit kule.

Jordkula?

Det er en snedig hypotese du kommer med, og kule har jo også den betydningen du nevner. Men kule brukt om opphetede tilstander av en viss varighet er så vanlig at det nok ikke er grunn til å grave i jorda etter noe annet grunnlag for uttrykket. (Ordene kan riktignok ha rotet seg sammen her og der: Rabbekule, som kan bety ‘kålrotjordkule’, viser noen steder til en annen slags kule, med fyll eller slåssing.)

Grammatikken

Det er ikke godt å si hvordan uttrykket er skrudd sammen. I dag fungerer jo ei kule omtrent som adverbet temmelig i dette uttrykket, og det er litt rart. Kan det tidligere har betydd noe slikt som ‘det gikk en stund hett [for seg / til]’? Kan det til og med være at uttrykkene «dei gjekk ei kule» og «ei varm kule» (se ovenfor) er blitt sydd sammen over den kjente lesten «det gikk [så og så lenge (f.eks. ei kule)] [slik og slik (f.eks. hett/varmt)]»? Vi tør ikke slå fast noe. Vi vil heller ikke utelukke at det faste uttrykket det gikk varmt (jf. varmgang i høy, jord, maskineri, kanoner, hoder m.m.), har spilt inn, slik du er inne på, men det er altså neppe helt konkret tale om varmgang i ei jordkule.

For ei stund sidan fekk ein kamerat av meg tvillingar, og då vart det fort snakk om at vi måtte halde krympefest for han. Men kvar kjem dette ordet frå? Kven eller kva er det som skal krympast?

Svar

Verbet krympe kan − ved sida av ‘minke’ og ‘minske’ − òg ha andre tydingar, mellom anna ‘feire ved å drikke alkohol’.

Den overførte tydinga er minst 150 år gammal og kjend frå store delar av landet. Både krympelag og krympefest er kurante ord i denne samanhengen. I litteraturen finn vi tidlege døme på ordlaget frå Oslo og Bergen, òg i forma krømpe.

Bokmålsordboka nemner bruksdøma «krympe seieren, gevinsten». I Norsk Riksmålsordbok (1937) er krympe i denne tydinga forklart som ‘feire (en utnevnelse, en anskaffelse, noget man har fått, vunnet) med å drikke et glass vin (ell. brennevin) og spandere på andre’.

Reint grammatisk kan ein krympe både ei hending, ein vinst og den heldige personen. Tradisjonelt er det vanskeleg å koma utanom alkoholen når ein gjer det. Mikkjel Fønhus skriv i Skiløperen (1936):