Jeg har inntrykk av at mange ikke kjenner uttrykkene «å skjøte sammen» eller «å bløte opp» så godt lenger. Stadig oftere ser jeg at noen «skjøtet sammen» eller «bløtet opp» noe. Men det skal vel fremdeles være «skjøtte sammen» og «bløtte opp» i fortid?
Ja. Å skjøte og å bløte er e-verb.
Å skrive skjøtet sammen og bløtet opp er grammatisk sett som å skrive støtet på for støtte på.
Å skjøte bøyes slik:
å skjøte – skjøter – skjøtte – har skjøtt (bokmål)
å skøyte – skøyter – skøytte – har skøytt (nynorsk)
Eksempel:
«Hun skjøtte stykkene sammen» (med en skjøt).
Men valgfritt:
«Hun skjøtet/skjøta/skjøtte eiendommen til sønnen sin» (= overførte med et skjøte)
Å bløte går på samme måten:
å bløte – bløter – bløtte – har bløtt (bokmål)
å bløyte – bløyter – bløytte – har bløytt (nynorsk og bokmål)
Dette er det tradisjonelle både i norsk skriftmål og i dialektene.
Det heter:
å støte – støter – støtte – har støtt (bokmål)
å støyte – støyter – støytte – har støytt (nynorsk og bokmål)
Det heter også:
å fløte – fløter – fløtte – har fløtt (bokmål)
å fløyte – fløyter – fløytte – har fløytt (nynorsk og bokmål)
Men her har vi på bokmål i tillegg:
flø(y)tet/flø(y)ta − har flø(y)tet/flø(y)ta
I partisipp heter det:
de sammenskjøtte stykkene
de oppbløtte klutene
de utstøtte menneskene
det nedfløtte tømmeret
– altså ikke sammenskjøtede, oppbløtede og utstøtede. Det nedfløtte tømmeret er imidlertid valgfritt.
Når og begynte vi å kalle saft juice? Er det nødvendig?
Innlånet av ordet juice (fornorsket til jus) henger sammen med markedsføringen av nye typer saft av presset frukt (særlig appelsin) etter krigen. Dessuten var saft fra før flertydig og kunne bety både
Saftterminologien er både komplisert og flytende. Vi har langt fra hele oversikten, og dette er ikke noe forsøk på en full faglig gjennomgang. Vi peker bare på noen sider av ordhistorien.
Juice er ikke særlig presist på engelsk, men på norsk har det blitt brukt mer spesifikt om «friskpresset» råsaft (raw juice) av frukt og grønnsaker, eventuelt utspedd juicekonsentrat. Slik presisering gjennom innlån kalles innlånsspesialisering.
Da appelsinjuicen først ble kjent, i mellomkrigstida, ble den kalt orangejuice, og mange nordmenn som er født før krigen, har brukt det ordet hele livet (med dj-uttale av juice). Drikken kunne i prinsippet ha fått navnet appelsinmost, men slik gikk det altså ikke (most ble mest brukt om eplesaft og druesaft). Det var lenge vanlig å si appelsinsaft, selv om det også kunne vise til noe annet (produkt av safting).
I 1950-åra var det mye brytning mellom juice og saft. I Gyldendals nye konversasjonsleksikon fra 1954 er juice forklart med ren fruktsaft. Et vareleksikon fra 1955 skiller ikke mellom saft og juice, mens Gyldendals store kokebok fra 1955 er uklar. Statens ernæringsråds Næringsmiddeltabell fra 1961 skilte klart. Så seint som i 1970-åra var det likevel mulig å holde juicen på avstand ved hjelp av råsaft og most, se forskrift for vegetabilske konserver fra 1971 og Norsk landbruksordbok fra 1979. Men i Nye tider, nye drikker: alkoholfrie drikker, aperitifer og festdrikker (norsk oversettelse 1976) gjør juicen seg sterkt gjeldende.
Siden har den gått sin seiersgang og gjort juice av ymse safter og moster. I den gjeldende juiceforskriften er saft knapt nevnt. (Eplemost er der definert som eplejuice som ikke er tilsatt sukker.)
Men det som kommer ut når vi presser en frukt eller grønnsak, kan vi fremdeles godt kalle saft på norsk. I kokebøkene står det tross alt «press saften av en halv appelsin», ikke «press juicen».
Det er heller ikke galt å bruke ordet saft for juice/jus i dagligtalen. Men nå er folk så vant med juice/jus at man ofte blir nødt til å presisere hva man mener. Vil man slippe å si juice, kan man dra til Island, der det heter safi (som svarer til vårt eget save = sevje).
Ovenfor har vi skrevet juice fordi vi viser til historisk bruk av ordet, men juice kan skrives jus – og faget jus kan skrives juss!
Kan man omtale en flokk med kyr (hunndyr) og okser som kyr? Hva er alternativet?
Det er nok delte meninger om hvor galt det er å si kyr(ne) om en flokk som omfatter noen okser, kviger og kalver.
Ei ku er definitivt et hunndyr, helst et som har kalvet. Det er vanlig å skille mellom kyr og okser også i flertall. Men i mange dialekter kan ordet i flertall omfatte begge kjønn. Jamfør Norsk landbruksordbok:
I andre dialektområder kan det bli oppfattet som feil. Vi har ikke oversikt over hvilke områder det gjelder.
Det gamle norske ordet fe eller fenad (stum d) omfatter både storfe og småfe.
Vanlig nordisk kjønnsnøytral terminologi for kyr og okser er:
storfe (norsk) – nöt (svensk) – (tam)kvæg (dansk)
Ordet storfe kan virke litt stivt og industrielt. Det brukes særlig etter at dyrene er slaktet (om storfekjøtt).
Det fyndigste og mest fleksible ordet vi har for storfe, er naut. Det stammer fra gammelnorsk og har før vært utbredt over hele landet. Grunnen til at det ikke er den vanlige termen for storfe i skriftmålet (som i svensk, jf. nöt), er nok at ordet i nyere tid har vært lite brukt i de sørøstnorske dialektene som har hatt mest å si for utviklingen av bokmålet (og indirekte av nynorsken).
Kveg har vi hovedsakelig fra dansk skriftmål. Det er ikke et ord som tradisjonelt brukes på bygda, der storfeet er å finne. Ordet viser helst til storfe, men kan også omfatte småfe/smale (sau og geit).
Svært utbredt i bygdemålene er krøtter (egentlig samme ord som kreatur ‘skapning’, et eldgammelt lån fra latin). Det brukes helst i flertall:
flere krøtter – alle krøttera/krøtterne
Krøtter kan lokalt brukes entydig om storfe, men det kan også omfatte både stort og smått.
I noen dialekter (først og fremst i Vestland fylke) heter det i stedet beist/best (også opprinnelig fra latin).
Kan man virkelig skrive å ta ned noe hvis man mener redusere? Mange skriver i alle fall det for tiden, for eksempel å ta ned kostnadene, produksjonen eller omfanget av noe.
Dette er en uttrykksmåte som har spredt seg på rekordtid. Det finnes ikke noe forbud mot å bruke uttrykket, og det glir på et vis godt inn i norsk, men det kan selvsagt diskuteres om det er god ordbruk. Vi har mange innarbeidede ord og uttrykk for det samme fra før.
Det vanligste ordet er å redusere. Ta ned er på mange måter mer «hjemlig» enn det latinske redusere, selv om det er nytt. Fra før har vi flere beslektede uttrykk med adverbet ned, både det intransitive gå ned og de transitive sette ned og få ned. Disse har nok skapt grobunn for å ta ned. Uttrykket har forresten også spredt seg på svensk (ta ner), der det er litt eldre.
Om man vil unngå ta ned, kommer man langt med få ned, sette ned, min(s)ke, redusere og senke.
Mindre:
intransitivt: minke / gå ned / synke
transitivt: min(s)ke / sette ned / få ned / senke / redusere
passivt: bli + satt ned / senket / redusert
Mer:
intransitivt: øke / vokse / gå opp / stige
transitivt : øke/heve/forhøye
passivt: bli + økt/hevet/forhøyet
De fleste ordene ovenfor har tilhørende verbalsubstantiv:
Mindre:
minking, nedgang
min(s)king, nedsettelse, senk(n)ing, reduksjon
Mer:
økning, vekst, oppgang, stig(n)ing
økning, hev(n)ing, forhøyelse
Nedtaking glimrer foreløpig med sitt fravær.
Kva heiter fatigue på norsk? I ei gammal fransk-norsk ordbok finn eg trøyttleik og møde.
Stor norsk ordbok (Kunnskapsforlaget) definerer fatigue som ‘kronisk tretthet’, medan Medisinsk ordbok (Kunnskapsforlaget) har definisjonen ‘utmattelse’.
På nynorsk blir det kronisk trøyttleik eller utmatting.
Det er fagmiljøet som må avgjere hva det skal heite på norsk. I det medisinske fagmiljøet har både kronisk trøyttleikssyndrom og kronisk utmattingssyndrom vore i bruk. Medisinsk ordbok frå Samlaget har kronisk trøyttleikssyndrom.
Tidsskrift for Den norske legeforening har valt utmattelse/utmatting. Sjå òg denne lista under Termportalen.
Til slutt nokre ord om møde, som du har funne i ordboka. Det er eit gammalt ord for slit, strev og umak. Uttalen har dei fleste stader vore /møe/. Ordet har same rot som bokmål møye. Adjektivet mødd tyder utmatta. Men begge orda lite brukte i sakprosa i dag, og det er ikkje tilrådeleg å bruka dei om fatigue. Det hjelper ikkje at det finst ein sauesjukdom som kallast mædi, av ordet for møde på islandsk (mæði).
I arbeidet med å språkvaske eit manus støyter eg på namnet «Eleanor av Aquitaine». Ho var fransk og engelsk dronning og levde frå 1122 til 1204. Korleis bør ein skrive namnet hennar på norsk?
På nettsidene til Språkrådet finn ein namnet hennar skrive som Eleonore av Akvitania.
Den nokolunde tilsvarande franske regionen i dag heiter Aquitaine.
Kan man bøye ordet gøy og skrive det er gøyt, det er gøyere og det er gøyest? Eller må man skrive mer og mest gøy?
Formene gøyere og gøyest er greie. Du finner dem i Bokmålsordboka hvis du trykker på «Vis bøying».
Formene brukes kanskje mest i barnebøker, der de gjerne legges i barnemunn.
Ellers kan du skrive blant annet
Du finner derimot ikke intetkjønn gøyt i ordboka. Det må dermed regnes som en dialektform.
Skal du holde deg innenfor rettskrivinga, må du altså skrive for eksempel gøyalt, artig, moro eller morsomt i stedet.
Kvifor heiter det hovudsakleg på nynorsk når det heiter hovedsakelig med -e- på bokmål?
Bokmålet har ført desse orda vidare frå norsk-dansk (hovedsagelig) og berre bytt ut g med k. Nynorsken har gått meir radikalt til verks og sett hovudsak saman med -leg på nytt.
Hovudsakleg er ikkje noko gammalt dialektord. Det er meir typisk for skrift enn for tale. I vanleg norsk talemål brukar ein heller «for det meste», «stort sett» og andre uttrykk. Det har òg vore det tilrådde på nynorsk. Men hovudsakleg er likevel nokså gammalt i nynorsk.
Samansetning utan fuge-e har heile tida vore det vanlegaste:
hovudsak + leg = hovudsakleg
Det finst ingen regel som seier at det skal skytast inn ein -e- etter hovudsak i samansetning.
Langt tilbake på 1800-talet finn ein til og med spreidde døme på hovedsaglig utan -e- i dansk-norsk skrift. Det har dessutan vore svært vanleg å skriva hovedsaklig på bokmål trass i at denne varianten ikkje har stått i autoriserte ordlister; det er fyrst retteprogramma som har teke knekken på han.
Det er eigentleg e-en som treng ei forklaring. Kvifor har dansk -e- i hovedsagelig når ordet til og med er laga etter tysk hauptsächlich, som ikkje har nokon -e-? Dette har vi ikkje noko greitt svar på. Men merk at mange feilskriv saklig/sakleg som *sakelig/sakeleg. Det kan vera vanskeleg å høyra skilnad på variantane med og utan -e-. Det er ofte eit snev av e-lyd mellom k og l i uttalen av sakleg og usakleg òg.
Eit anna ord som har vore skrive utan fuge-e på nynorsk er opphavleg. Det var eineform fram til 2012, då opphaveleg (jf. opprinnelig) vart teke inn. Opphavleg er framleis den vanlegaste forma, trass i relativ tilbakegang etter endringa.
Bokstavleg og bokstaveleg har derimot heile tida vore jamstilte former.
Kan man virkelig skrive å lukke opp og å åpne opp i stedet for å åpne? Hva er vitsen?
Man kan gjøre det, men nødvendig er det som regel ikke. For mange er nok vitsen å kunne skrive som man snakker, og det er unektelig mange som sier å lukke opp og å åpne opp.
Å lukke opp er eldre i norsk enn å åpne opp.
Selv om mange synes det er et ulogisk uttrykk, må det godtas. Lukke opp har lenge stått i ordboka (se betydning 2 av verbet lukke). Vi finner det også i dansk (Ordbog over det danske sprog):
14) lukke op, (jf. oplukke) aabne (oftest brugt i mer eller mindre tydelig modsætning til lukke i eller som et mere dagligdags udtryk end aabne; især almindelig brugt i stedet for dette ord i imperativ
Som det framgår her, har opplukke også vært brukt. Det har nok til og med blitt regnet som riktig fint.
Også i gammalnorsk kunne det beslektede lúka upp eller ljúka upp brukes i samme betydning – til og med uten upp! Selve verbet var altså tvetydig. Å lukke igjen var å lúka aptr.
I senere særnorsk tradisjon har lukke opp blitt relativt lite brukt. Det henger sammen med at lukke ikke kommer direkte av gammalnorsk lúka, men i stor grad via dansk. Å lukke igjen het før helst lata att og stengja i landsmål og nynorsk; bare i få dialekter het det luka. Men både å late opp, å ha opp og å låse opp er gamle og utbredte uttrykk i norsk som kan ha gjort det lettere for uttrykket lukke opp å feste seg.
Det er ellers ikke utenkelig imperativene «Lukk opp!» og «Åpn opp!» noen steder har brøytet vei for resten av bøyningsformene. Det kan jo være vanskelig å rope «Åpn!» Det er ikke alle dialekter som har imperativformen «Åpne!».
Uttrykket lukke opp er egentlig ikke til å misforstå, selv om det kan virke litt selvmotsigende for dem som ikke har det i målet sitt.
Uansett: Å åpne er oftest det mest nøytrale valget i skrift.
Uttrykket åpne opp var lite brukt i norsk før i tida. Den store utbredelsen i dag kan delvis skyldes engelsk open up (særlig i den nyere formuleringen åpne opp for). Men vi har også indre forutsetninger i norsk, jf. late opp, slå opp og andre uttrykk der opp har med åpning å gjøre.
Det kan ikke kalles galt å bruke åpne opp som retorisk understreking, men i de fleste tilfeller er opp både logisk og retorisk overflødig, og da er det ikke noe i veien for å sløyfe ordet.
En spesiell nyere bruksmåte finner vi i den motepregede formuleringen åpne opp om noe ‘(åpne seg og) snakke ut om, fortelle åpent om’. Hvis man først bruker dette oversettelseslånet fra engelsk, kommer man nok ikke utenom opp.
En annen spesiell bruksmåte er knyttet til åpning av samfunnet etter ymse former for stenging på grunn av epidemier. Her har uttrykket stenge ned bitt seg fast, og åpne opp er et naturlig motstykke til det.
Variantene stenge ned og åpne opp kan tjene til å understreke at stengingen og åpningen er sammensatte prosesser. Men dette går ikke helt opp, for det er jo ikke oppåpning som brukes om det at samfunnet kommer i gjenge igjen etter nedstenging, det er gjenåpning.
Kort sagt: Oftest er det nok å skrive åpne, men det er ikke direkte galt å skrive åpne opp (selv om det foreløpig ikke står i Bokmålsordboka).
Se også starte opp.
Kvifor heiter det å ta ein spansk ein når ein tek tvilsame snarvegar?
Både lærde og ulærde stridest om dette. Det som er sikkert, er at uttrykket vart teke i bruk skriftleg rundt 1970, og at det allereie då vart brukt mest om frekke manøvrar i trafikken, som å ta ein U-sving der det ikkje er tillate.
Søk gjerne sjølv etter «en spansk en» på nb.no.
Mange meiner dette opphavleg er eit sjømannsuttrykk for ein lettvint laste- og lossemetode. I boka Katta i sekken (Gyldendal 2006) skriv Kjell Ivar Vannebo:
Når en skulle laste eller losse på skutene, ble det tatt i bruk taljer av forskjellig slag. Den enkleste form for talje var et enkelt tau gjennom et fast øye. Denne talja ble kalt ‘spanish windlass’ (‘spansk talje’), og dette skal ha gitt opphav til uttrykket ‘en spansk en’ − det var altså den enkleste løsningen.
Det er eit par problem med denne forklaringa: Spanish windlass blir helst brukt om noko heilt anna enn det som er skildra i avsnittet ovanfor (sjå boka Knop, stikk og spleis, 1973), og uttrykket spansk talje er ikkje belagt i norske tekstar i den relevante tydinga før det vart gjort til forklaring på å ta ein spansk ein. (Både spansk talje og spansk takkel er noko meir komplisert enn eit tau gjennom eit fast auga.)
Spanish windlass har vorte omsett med spansk vinde, men heller ikkje det uttrykket har vore mykje brukt. Til forsvar for den maritime forklaringa må det seiast at spanish windlass (spansk vinde) òg er ein enkel mekanisme. Dersom uttrykket har opphav i sjømannsspråk, treng det heller ikkje ha gått vegen om eit norsk uttrykk for spanish windlass.
Andre har tolka uttrykket seksuelt, for det står i Politikens slangordbok (1985) at spansk er dansk prostitusjonssjargong for det å få utløysing mellom brysta på ei kvinne. Men det finst ingen skriftlege spor etter ei slik tyding av det norske uttrykket. Dette motargumentet er ikkje avgjerande, for vi er her inne på eit område med sparsame skriftlege kjelder utanom pornografien, som ikkje er veldig godt representert på nb.no.
For alt vi veit, har uttrykket eit heilt anna opphav. Det er verdt å peika på den gamle nordiske fordomen at ovmodig og vågal åtferd er typisk spansk, jamfør tyding 2.1 og 3 d i Svenska Akademiens ordbok og tyding 2.1 i Ordbog over det danske Sprog.
Heter det virkelig jeg mistenker at noe er stjålet, eller at tyveri mistenkes? Bør man skrive slik?
Det kommer an på synsvinkelen. Disse uttrykkene står ikke i rettskrivningsordbøkene ennå (oktober 2026), men de har nok kommet for å bli. Tradisjonelt heter det
Før var det helst folk (noen) man mistenkte, ikke forhold (at noe hadde skjedd).
Det har altså skjedd en forenkling og forskyvning i språket. Det meste kan nå mistenkes.
Uttrykksmåten mistenke at er ikke helt ny i norsk; den kan spores tilbake til før 1905, og til Sverige. Men den var svært sjelden før 1980. I nyere tid har nok også påvirkning fra engelsk (suspect that) spilt inn.
Mistenker at fikk overtaket i avisspaltene rundt 2015, så det er nok umulig å holde denne formuleringen unna. Men velg gjerne noe annet hvis du ikke vil at noen som lærte å skrive før 1990 (se figuren nedenfor), skal reagere.
Hvis du synes «jeg har mistanke om at» er for langt, kan du jo variere med jeg tror / jeg er redd / jeg lurer på om – alt etter sammenhengen.
Et raskt avissøk i Nasjonalbibliotekets baser til slutt:
Kva heiter trickle-down economics, trickle-down theory og trickle-down effects på norsk? Det handlar om at økonomiske føremoner som dei rike får, sig nedover i dei sosiale laga og kjem alle til gode.
Denne teorien kan sjåast som ei utbrodering av ordtaket «Når det regner på presten, dryp det på klokkaren» (sjå ordbokutklippet nedanfor). Somme har difor brukt dryppøkonomi, dryppteori og dryppeffekt.
På svensk heiter det nedsippringsteori, og på dansk skriv dei om nedsivningsteori og nedsivningseffekt. Islandsk har (brauð)molakenningin, altså (brød)smulelæra, som har litt negative overtonar (jf. uttrykket «smular frå dei rikes bord»).
På norsk er orda nedsildringsøkonomi, nedsildringsteori og nedsildringseffekt i bruk attåt drypp-orda. Ein har òg forkorta dei til sildreøkonomi, sildreteori og sildreeffekt.
Av og til viser trickle down snarare til økonomisk vokster som spreier seg til andre område, som ringar i vatn. Då kan det innarbeidde ordet ringverknader høva.
Alt som er nemnt her, er brukande ord. Spørsmålet er om ein vil byggje på det kjende ordtaket om presten og klokkaren eller noko anna.
Einar Haugen: Norsk–engelsk ordbok, 4. utgave, 1995
Heter det «tre Volvo lastebiler» eller «tre Volvo-lastebiler»?
Begge deler er mulig.
Vi bruker oftest bindestrek til å sette sammen merkenavn + substantiv: Office-program, Ikea-sofa, Freia-sjokolade, Toro-saus, Tine-yoghurt.
Hvis substantivet etter merkenavnet selv er sammensatt av flere ord (f.eks. lastebil i stedet for bil), skjer det noe. I ubestemt form er det da vanlig å la merkenavnet stå for seg, nærmest som et adjektiv: Sony øretelefoner, Freia kokesjokolade, Tine vaniljeyoghurt.
Eksempel med Volvo:
en Volvo-buss, to Volvo-busser
men en Volvo lastebil, to Volvo lastebiler
ved siden av en Volvo-lastebil, to Volvo-lastebiler
I bestemt form må vi likevel bruke sammensetning (med bindestrek):
Volvo-bussen, Volvo-bussene
Volvo-lastebilen, Volvo-lastebilene
Volvo-lastebiler uttales som /volvolastebiler/. Volvo lastebiler uttales ofte med en liten pause etter Volvo og alltid med sterkt trykk på last-.
Du kan stole på språkøret ditt og velge det som passer deg, enten det gjelder Volvo-lastebiler, Husqvarna-symaskiner, Electrolux-støvsugere eller noe annet. Hvis setningen knirker, kan du ty til preposisjonen fra (som i «en sofa fra Ikea», «ferdighus fra Moelven» og «tre tonn Kong Haakon fra Freia»).
På liknende vis behandler vi en del stofford, altså ord for metaller, treslag og annet.
Eksempel:
Ubestemt form:
et eikebord, to eikebord
men et eik skrivebord, to eik skrivebord
ved siden av et eikeskrivebord, to eikeskrivebord
Bestemt form:
eikebordet, eikebordene
eikeskrivebordet, eikeskrivebordene
Hvis vi bruker preposisjon i stedet, er det av (eller i) som gjelder: et skrivebord av (eller i) eik.
Jeg har lært at ku heter kyr i flertall, og at kuer er barnespråk. Men jeg ser nå at det er mange som skriver kuer og kuene. Er det riktig?
Noen skriver til og med en ku og kuen, men er ikke ku et hunkjønnsord?
Både kyr og kuer er formelt sett riktig, men formene har ulikt dialektgrunnlag. Kuer er mest typisk for sørøstnorsk.
Fram til 1917 skulle ku i offisielt norsk riksmål skrives ko, som i dansk, med flertall kjør. Da kua kom inn i norsk rettskrivning i 1917, smatt de sørøstnorske flertallsformene kuer – kuene inn sammen med de vanligere norske formene kyr – kyrne. Siden har de stått jamsides på båsen.
Hvis du slår opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, finner du disse bøyningsmønstrene:
bokmål:
ei/en ku – den kua – flere kyr – alle kyrne / flere kuer – alle kuene
en ku – den kuen – flere kyr – alle kyrne / flere kuer – alle kuene
nynorsk:
ei ku – den kua – fleire kyr – alle kyrne
(før også: den kui)
Det har blitt vanlig i noen dialekter å kombinere a-endelsen med artikkelen en i stedet for ei, altså en ku – kua i stedet for ei ku – kua. Det er tillatt i bokmål også.
På bokmål har det en stund vært tillatt å behandle alle hunkjønnsord som felleskjønnsord ved å gi dem en-endelse: jenten, kuen, solen, jorden og så videre.
Det å skrive kuen er likevel svært uvanlig. Hvis vi først velger å skrive kuen, må vi også skrive en ku. Det å kombinere kuen med a-former av andre ord (jenta, sola) er tillatt, men det vil bli oppfattet som inkonsekvent eller lite stilsikkert.
Hvis du vil vite mer om dialektformer av ku, finner du en oversikt i Norsk Ordbok (trykk på snakkebobleikonet i artikkelen).
I bestemt form entall heter det kua, kue, kuå, kuo eller noe lignende (dvs. noe med vokalendelse). Særlig på Vestlandet er det dessuten vanlig med entallsformer som kyra, kyre og kyro, men det det har ingen plass i rettskrivningen.
Kuen finner vi nesten bare i Bergen (og før het det heller kyren enn kuen).
Flertallsformene med y (kyr – kyrne) er de geografisk mest utbredte i Norge.
Bøyningen kyr – kyrne stammer fra gammelnorsk og er parallell med for eksempel tær – tærne (ikke tåer – tåene). Y-en er en såkalt omlyd av u. Dansk har også omlyd, men fra o til ø: ko – køer. Rikssvensk har derimot ikke omlyd: ko – kor.
Overgang fra bøyning med omlyd til bøyning uten omlyd er typisk for barnespråk, så det er ikke så rart om kuer – kuene blir sett på som barnslig. Men det er ikke en rettferdig dom alle steder. Kuer – kuene er riktig gammelt i bymål på Sør-Østlandet og i noen bygdemål øst for hovedstaden.
Er det riktig å skrive Jeløya-plattformen, Granavolden-plattformen og Sundvolden-plattformen, slik de aktuelle regjeringene selv har gjort?
Når regjeringspartiene først har utformet dokumenter med slike skrivemåter i tittelen, er det ikke galt å bruke nøyaktig de samme titlene i henvisninger (da må bindestreken også være med). Men navnelagingen er ikke ideell.
Det varierer også om de titlene regjeringen har brukt, står i selve dokumentene.
Det må være helt i orden å referere slik i stedet:
Hurdalsplattformen, Granavollplattformen, Jeløyplattformen, Sundvollplattformen
eller:
Hurdalserklæringen, Granavollerklæringen, Jeløyerklæringen, Sundvollerklæringen, Voksenåserklæringen, Sem-erklæringen
eventuelt:
Hurdalserklæringa, Granavollerklæringa, Jeløyerklæringa, Sundvollerklæringa, Voksenåserklæringa, Sem-erklæringa
Når vi bruker -voll- i stedet for -vold-, zoomer vi ut fra Granavolden Gjæstgiveri og Sundvolden Hotel til hele stedet der etablissementene ligger.
Sammensetningsformene uten bøyningsendelser er i tråd med tradisjonell norsk språkbruk, jf. for eksempel Holmenkollbakken, ikke *Holmenkollenbakken. Se ellers artikkelen om Skansetunnelen.
Kan man skrive «både … men også» i stedet for «både … og»?
Man kan saktens gjøre det, men det kan være greit å vite at mange oppfatter formuleringen som ulogisk eller til og med gal.
Uttrykksmåten var i bruk allerede for femti år siden, og den har blitt kritisert i avisspaltene helt siden den gangen. Flere politikere har blitt rammet av kritikken, og det er ikke så rart. Politikere svarer ofte med lange resonnement, og det er ikke alltid de fullfører den tanken eller formuleringen de innleder med. «Både … men også» kan betraktes som en språklig planleggingsfeil, en anakoluti. Den er helt på linje med «både … så vel som».
Vi tror ikke formuleringen skaper mange misforståelser. Tvert om kan den gjøre det lettere å henge med på lange setninger, siden det vesle ordet «og» ellers lett kan drukne i talestrømmen. Men den vekker altså likevel irritasjon.
Kort sagt: Formuleringen «både … men også» har kommet for å bli i talemålet, men vi ville ikke ha anbefalt noen å bruke den skriftlig.
Vi avslutter med et klipp fra «Språktips» i Statsspråk 3/2015:
Skal navn som K-/keiserriket Østerrike-Ungarn, det/Det britiske imperiet og det/Det osmanske riket skrives med stor eller liten forbokstav? Heter det forresten osmansk eller ottomansk?
Førsteleddet i offisielle navn på stater og sammenslutninger av stater skal ha stor forbokstav, mens betegnelser uten offisiell status skal ha liten forbokstav. En del betegnelser på historiske riker ligger i en gråsone. Hovedregelen er liten forbokstav i beskrivende navn på gamle riker.
Navn på fremmede stater var i liten grad normert før 1922, da et forslag med tittelen Geografiske fremmednavn ble utgitt «ved offentlig foranstaltning». Ti år seinere fikk vi lista Navn på stater og noen viktigere landområder. I dag ligger reglene for skrivemåten av historiske navn og navn på stater på denne nettsida.
Eldre riker skiller seg på mange måter fra moderne stater, både med hensyn til indre politiske forhold og forholdet til omverdenen. Beskrivende (deskriptive) betegnelser på eldre statsdannelser har (med visse unntak) ikke blitt normert som egennavn med stor forbokstav. Navn med uomtvistelig egennavnspreg – altså slike som ikke kan forstås som vanlige ord – har derimot alltid stor forbokstav: Persia, Egypt osv.
Fra 1804 til 1867 fantes det en statsdannelse som het Kaisertum Österreich. Det kan oversettes med det østerrikske rike(t) eller det østerrikske keiserrike(t), men i samtida ble det her i landet kalt Østerrige. Etter en omorganisering i 1867 oppstod dobbeltmonarkiet Österreichisch-Ungarische Monarchie, som vi på norsk kaller det østerriksk-ungarske monarki(et), keiserriket Østerrike-Ungarn eller bare Østerrike-Ungarn. Det går også under betegnelsen dobbeltmonarkiet (i likhet med Danmark-Norge). Selve riket ble oppløst i 1918.
Merk: keiserriket skrives med liten forbokstav også når dette ordet står foran navnet. Utdypning følger.
I nyere tid er Kongeriket Norge, Republikken Island osv. fastsatt som offisielle fullnavn med stor forbokstav, men vi lar ikke den regelen få tilbakevirkende kraft for tidligere statsdannelser. Vi kan heller ikke stemple varianter som kongeriket Norge og republikken Island gale i sammenhenger der kongerike og republikk er brukt rent beskrivende: [det] kongeriket [underforstått: som heter] Norge. Slik skriver vi også navn på bystater (republikken Venezia) og navn på gamle og nye administrative områder under statsnivå: provinsen Milano, distriktet Lugano, patriarkatet Aquileia, erkebispedømmet Trento.
Unntak: Områder som utgjør sidestilte deler av en føderasjon, kan få stor forbokstav. For eksempel heter en av delrepublikkene i Bosnia-Hercegovina Den bosniske serberrepublikk / Den bosniske serbarrepublikken.
Her kan vi gjøre en sammenligning: Betegnelsen det britiske imperium/imperiet (engelsk: The British Empire) viser til områder som lå under den britiske kronen før opprettelsen av Det britiske samvelde(t) i mellomkrigstida (engelsk: The British Commonwealth of Nations, senere The Commonwealth of Nations).
De to samvelde-navnene er offisielle navn på en formell sammenslutning, mens imperie-navnet er en løsere deskriptiv betegnelse som vi stort sett har skrevet med liten forbokstav helt siden vi sluttet å bruke store forbokstaver i substantiv for over hundre år siden.
En annen deskriptiv betegnelse er de britiske øyer/øyene. Før skrev man gjerne denne betegnelsen med stor forbokstav (de Britiske Øer), trolig ut fra en forestilling om at alle geografiske betegnelser skulle ha stor forbokstav.
Betegnelsen det/Det osmanske rike(t) viser til en stat som ble oppløst i 1922 og avløst av republikken Tyrkia året etter. Det er tvilsomt om navnet kan regnes som et offisielt norsk navn, men det at riket har vært en tydelig statsdannelse (på linje med Tyrkia) i nyere tid, taler for stor forbokstav. I samme retning trekker mangelen på et rent egennavn som kan brukes i stedet.
Både tidlig på 1900-tallet og i senere perioder har det likevel vært vanlig med liten forbokstav i det osmanske rike(t). Riket omtales både som osmansk og ottomansk, og før ble det stundom kalt osmannisk eller ottomannisk. Både osmansk og ottomansk står i rettskrivningsordbøkene. I tillegg har vi de mindre brukte skrivemåtene osmannerriket og Osmanriket. Den siste betegnelsen må skrives med stor forbokstav fordi førsteleddet Osman er et egennavn (navnet til grunnleggeren av riket).
Begge skrivemåtene, det osmanske riket og Det osmanske riket, må regnes som formelt riktige.
På historielista vår finner vi tre eksempler på historiske statsdannelser med lignende navn som ser ut til å bryte med hovedregelen. Alle står med stor D, på linje med eksisterende statsnavn som Den dominikanske republikk og De forente arabiske emirater:
Den bataviske republikk/republikken navn på Nederland under den franske okkupasjonen 1795–1806
Den gylne horde/horden mongolveldet i Øst-Europa 1200–1400
Den tyske orden/ordenen ridderorden og statsdannelse i Baltikum
Disse navnene skiller seg på visse måter fra de rent deskriptive navnene på store og sammensatte riker: Den bataviske republikk (nynorsk: republikken) var en klar statsdannelse, og navnet kan ikke erstattes med Batavia. Det siste ordet (kjernen) i Den gyldne horde kan ikke leses bokstavelig og beskrivende, og den store forbokstaven tydeliggjør at det er tale om en stat. Noe av det samme gjelder Den tyske orden.
Betegnelser som assyrerriket, parterriket, perserriket og frankerriket kan ses i lys av de synonyme egennavnene Assyria, Partia, Persia og Franken (riktignok brukt om et mindre område enn frankerriket). De deskriptive betegnelsene med folkeslag som førsteledd kommer altså ofte i tillegg til et annet navn som er et klart egennavn.
Men merk at vi også skriver inkariket og mayariket selv om vi ikke har andre navn på disse rikene. Det samme gjelder riker oppkalt etter (grupper av) etterkommere av herskere, som karolingerriket og selevkidriket.
Hovedregelen for beskrivende navn på gamle riker er altså liten forbokstav. Men det finnes ett stort unntak:
Romerriket (medregnet Østromerriket og Vestromerriket)
Liten forbokstav var vanlig før krigen, bl.a. i lærebøker, men stor forbokstav har fått overtaket og er dessuten vedtatt som riktig skrivemåte.
Vi skriver også Mykeneriket og Gardarike med stor forbokstav, men det er av andre grunner: Mykene er selv et egennavn, og Gardarike gir ikke mening som deskriptiv betegnelse i moderne norsk. Begge er altså klare egennavn.
Et viktig europeisk keiserdømme var det tysk-romerske rike(t) (962–1806). Dette navnet har oftest blitt skrevet med stor forbokstav, men man kan trygt bruke liten. Det må likevel være greit å bruke stor forbokstav i den direkte oversettelsen av det latinske navnet, nemlig Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, og i kortformen Det hellige romerske rike(t).
Jeg ser at ordet embetsholder mange steder er tatt i bruk som ny betegnelse for embetsmann. Det lyder som en direkte oversettelse fra engelsk. Mener Språkrådet det er god norsk?
Språkrådet har sagt at det finnes bedre alternativer.
Den nye ordbruken har grunnlag i NOU 2023: 21 Embetsordningen – i takt med tiden. I NOU-en ble fire kjønnsnøytrale alternativer til betegnelsen embetsmann trukket fram: embetsforvalter, embetsholder, embetshaver og embetsperson. Språkrådet ble bedt om å vurdere dem.
Språkrådet foretrakk embetshaver og embetsperson framfor embetsforvalter og embetsholder, men avviste ikke noen av alternativene helt, siden ingen av dem bryter med selve rettskrivinga.
Språkrådet skrev at embetsforvalter og embetsholder «i mindre grad [er] i tråd med vanlig språkbruk og eksisterende mønstre for orddanning». Med det siktet Språkrådet først og fremst til at det å forvalte et embete og det å holde et embete er svært uvanlige formuleringer på norsk.
Skal man peke på en språklig mal for embetsholder, er det vanskelig å finne noe i etablert norsk. Det er imidlertid noe som heter to hold an office på engelsk. Det er ikke helt det samme som å inneha et embete, men betydningen er beslektet.
Embetsmannsutvalget kom til at embetshaver og embetsholder var de beste kandidatene, og valgte selv embetsholder i sitt grunnlovsutkast. Språkrådet mente altså at embetshaver var den beste kandidaten av de to.
Språkrådet er i denne sammenhengen bare et rådgivende organ. Det er Stortinget som avgjør denne saken til slutt.
I nyhetene har jeg nå flere ganger hørt Hormuzstredet omtalt som stredet med tonem 1, som i bønder. Men det heter jo et strede, ikke et stred! Hva har skjedd med bokmålet?
Det som har skjedd, er rett og slett et tradisjonsbrudd. Det har alltid hett et strede på bokmål.
Den bestemte formen stredet har derfor tonem 2, som bønner (ikke som bønder).
Det er ikke vanlig å bruke strede som selvstendig ord (fellesnavn), og særlig ikke i ubestemt form entall. Det vanlige norske ordet for strede til sjøs er sund, jf. nynorsk Hormuzsundet (som også er en mulig variant på bokmål). Og smale gater i byer omtales sjelden som streder med mindre de heter noe med -stredet.
Mange har altså bare møtt ordet i bestemt form i sammensatte navn: Hormuzstredet, Gibraltarstredet, Beringstredet; Pilestredet, Damstredet.
Disse språkbrukerne har ikke noe grunnlag for å vite om det heter et stred eller et strede. Når et ord er siste ledd i en sammensetning, er forskjellen mellom tonem 1 (bønder) og tonem 2 (bønner) opphevet. (Ikke alle dialekter har tonemskille, men det er neppe noen viktig årsak til endringen.)
Vi finner bare svært spredte forekomster av et stred i litteraturen før år 2000. Både før og etter tusenårsskiftet er denne formen vanligst i tekster oversatt fra engelsk (jf. engelsk strait).
Eg skriv fleire born, men barnehage. Er det rett? Eg ser at somme skriv bornehage. Det skurrar.
Du gjer det heilt rett. Det heiter barnehage.
Ordet barn kan bøyast på to måtar på nynorsk. Dette er den tradisjonelle bøyingsmåten:
(eintal:) eit barn – barnet
(fleirtal:) nokre born – alle borna
Ein kan òg skriva nokre barn – alle barna.
Denne vekslinga mellom a og o har vore vanleg i mange norske dialektar. På dansk har ein tilsvarande veksling mellom a og ø (barn og børn).
Samansetningar med ordet barn viser ofte til noko som gjeld fleire born. Ein skulle då kanskje tru at ein brukte borne- i samansetning slik ein brukar børne- på dansk (jf. børnehave).
Men slik er det ikkje.
Samansetningsformer kjem ofte av gamle genitivar. Slik er det òg i dette tilfellet. Den gamalnorske fleirtalsgenitiven og samansetningsforma var barna-. Det svarer til barne- i moderne norsk skriftmål. Vi får altså
barnehage, barneskule
og så vidare same korleis vi bøyer barn i fleirtal. Legg særleg merke til
eit barnebarn – fleire barneborn (eller barnebarn)
(Den gammalnorske genitivs-a-en har forresten halde seg i mange vestlandsdialektar, der det kan heita badnahage, badnaskule og badnabodn.)
I mange dialektar heiter barn /bon/ eller /bån/ i både eintal og fleirtal. Då får vi samansetningsformer som båne-. Men vi må altså ikkje omsetja det til *borne- i skrift.
Jeg undrer meg over den utbredte bruken av ordene mamma og pappa i norske medier, ikke minst i tv-tekstingen. For eksempel oversetter NRK dansk mor og far med mamma og pappa. Er det rimelig? Og i den norske filmen Birkebeinerene er det ei jente som roper mamma. Brukte man virkelig det ordet i 1204?
Ordene mamma og pappa ble jevnt over mindre brukt før både i skrift og tale. Stort sett var mor og far det nøytrale, mens mamma og pappa var markert familiært eller barnslig. I dag er mamma og pappa nøytralt for svært mange. Likevel bør man trygt kunne velge mor og far i sakprosa når det ikke er en spesiell grunn til å velge mamma og pappa.
Det har blitt pekt på to dels motsatte, dels samvirkende trender i språkbruken i offentligheten i nyere tid: intimisering og brutalisering. Økende bruk av mamma og pappa er et godt eksempel på intimisering. Det er fremdeles mange som oppfatter mamma og pappa som både intimt og barnslig, men antallet kritikere minker trolig fortere enn noen gang.
Det finnes ingen eksempler på bruk av mamma eller pappa i norske eller danske middelalderkilder. Derimot finnes det hundrevis av eksempler på varianter av móðir og faðir. De aller minste barna har nok alltid kunnet lage mamma-lignende lyder spontant, men mamma var definitivt ikke normal språkbruk i 1204 og høyst sannsynlig ikke noe ord i gammelnorsk i det hele tatt. Filmen ville altså blitt et hakk mindre anakronistisk om jenta hadde ropt mor.
I nordiske historiske ordbøker står det at mamma og pappa ble lånt inn fra fransk eller tysk i høyere kretser på 1600-tallet. I disse kretsene kunne man også høre formene mama og papa, med trykk på siste stavelse.
I dansk døde bruken av mamma og pappa ut på 1900-tallet. Hovedgrunnen er at disse ordene aldri fikk feste i folkespråket, slik de etter hvert fikk hos oss. De var mer eller mindre forbeholdt adelen og velstående franskorienterte familier. Men mama og papa holdt seg likevel lenger på dansk enn på norsk i de snevre kretsene der ordene ble brukt.
Norsk har nok i stor grad importert disse ordene via dansk, men danskene har altså kvittet seg med dem.
Mamma og pappa har spredt seg langs flere linjer over lang tid.
Geografisk:
1) fra utlandet til byene og embetsmannsstanden på landet
2) fra by til bygd
Den lokale variasjonen har vært og er fremdeles stor. I noen dialekter har mamma og pappa etter hvert nokså lang tradisjon, i alle fall innenfor familien.
Gjennom samfunnslag:
1) fra deler av overklassen til andre deler
2) fra deler av overklassen til de brede lag
3) og den andre veien
På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var mamma og pappa relativt lite brukt i norsk voksenspråk utenom i dansk-norsken i borgerlige kretser. Det kan for eksempel nevnes at Arne Garborgs roman Hos Mama het Hjaa ho Mor på landsmål. Seinere har det sosiale forholdet delvis snudd seg, slik at bruk av mor og far nå kan være et tegn på såkalt borgerlig dannelse hos voksne.
Fra bruk i én sosial rolle til bruk i en annen:
1) fra småbarnsspråk til ungdomsspråk og videre til voksenspråk
2) fra tiltale til omtale og dermed fra privat til offentlig språkbruk
3) fra såkalt jentespråk til såkalt guttespråk
Kort sagt er «aldersgrensa» for intim språkbruk hevet.
(«Guttespråk» og «jentespråk» er ikke termer vi oppfordrer noen til å bruke, men de speiler realiteter i særlig eldre bymål, der det kunne være stor forskjell på hva man godtok av unge menn og unge kvinner i språkveien.)
En litt uvanlig sammenheng mellom sosiolekt/standardspråk og intimitet kan nevnes i denne sammenhengen. Det gjelder kjælespråk brukt til barn, såkalt «baby talk». Når folk duller med barn, bruker de ikke bare ekstra barnslige ord (som vovvovv). Noen tyr også gjerne til «finere» former fra standardspråket. Selv brukere av bredt bygdemål kan for eksempel velge å si «lille venn» til små barn (altså i stedet for litle eller vesle). Mamma og pappa har begge egenskapene: finere og mer barnslig på en gang.
Det som følger, må ikke oppfattes som et påbud, bare som et bruksbasert stilråd til oversettere og offentlig ansatte.
Utviklingen har kommet så langt at mor og far sikkert virker stivt for mange språkbrukere, særlig yngre. Men fremdeles er det mange som synes mamma og pappa virker markert intimt. Det mest tilrådelige kan derfor være å bruke mor og far nøytralt i vanlig sakprosa og i offentlig forvaltning. Vi anbefaler det samme i vanlig oversettelse der det ikke er valgt noe ekstra familiært i kildespråket. Merk at det fremdeles er mor og far som dominerer i avledninger og sammensetninger (med enkelte unntak, som pappapermisjon).
På fjernsynet hører jeg ofte at «temperaturene for øvrig er uendret». Er dette korrekt, eller bør det hete «uendrede», siden det er snakk om flertall her?
Formuleringen er riktig. Det er mulig, men verken nødvendig eller vanlig, å flertallsbøye uendret her.
Endret er partisipp av verbet å endre. Når et partisipp står predikativt, det vil si etter verbalet (er, var, blir, ble o.a.), er hovedregelen at det ikke skal bøyes. Derfor skriver vi for eksempel:
Temperaturene er endret (ikke endrede eller endrete).
Men uendret er noe litt annet enn endret grammatisk sett. Endret er partisipp av verbet å endre, men det finnes jo ikke noe verb å uendre, så uendret er ikke et ekte partisipp (en form av verbet). Det er snarere et adjektiv. Adjektiv skal til vanlig bøyes når de står predikativt, som her:
Temperaturene er høye. Temperaturene er lave.
Vi kan velge perspektiv i dette tilfellet, men det er klart vanligst å behandle uendret på linje med endret og velge ubøyd form (temperaturene er uendret, forholdene er uendret). På samme måten kan vi godt skrive pengene er ubrukt på linje med pengene er ubrukt (men vi skriver helst at klærne er ubrukte, for her er adjektivkarakteren sterkere; ordet fungerer mer beskrivende).
I dette tilfellet kan vi også snike oss unna valget med å la temperatur stå i entall: «I innlandet er temperaturen uendret.» Den formuleringen kan trygt brukes med henvisning til flere temperaturer (entall med flertallsbetydning).
Vi må heller ikke glemme at det er korrekt å bøye med -a:
Temperaturen(e) er endra. Temperaturen(e) er uendra.
Slik ville de fleste ha sagt det, uten å tenke over om (u)endra står i entall eller flertall.
Hva er forskjellen på da, siden og fordi (at)? Eksempel: Jeg drar allerede nå ___ jeg skal i syttiårslaget til svigermor.
Betydningsmessig er forskjellen på disse årsakskonjunksjonene liten.
Da brukes lite i talemålet og virker ofte stivt. Siden og fordi er det vanlige i både skrift og tale.
Siden brukes mest om grunner som mottakeren kjenner godt til, og fordi brukes mest om grunner som mottakeren ikke kjenner like godt til.
Grovt sett innleder siden altså en påminnelse om en grunn, mens fordi innleder et argument for en grunn. Skillet er ikke skarpt.
Merk at det som står nedenfor, ikke dekker alle slags setninger med fordi og siden.
Det er vanligst å bruke siden (eller ettersom) når man forutsetter at lytteren (mottakeren) kjenner eller bør kjenne den grunnen man nevner. Slike forutsetninger kalles presupposisjoner på fagspråket. Hvis mottakeren vet at du skal i syttiårslag, er det altså naturlig å velge siden. Leddsetningen med siden er bare et språklig grunnlag for den nye informasjonen (at du drar nå).
Det er vanligst å bruke fordi når man regner med at begrunnelsen er ny for mottakeren. (Da kan vi i prinsippet også skrive «Grunnen til at jeg drar … er at».) Hvis både syttiårslaget og det at du må dra, er ny informasjon, er det naturlig å velge fordi. Hvis du sier at du «skal i et syttiårslag» i ubestemt form, vil du nok helst bruke fordi.
Skillet er ikke absolutt, og i mange konstruksjoner brukes fordi uansett («Når jeg drar tidlig, er det jo fordi ...»). Det kan dessuten være umulig å bruke siden i setninger der for inngår i en fast frase (jeg er glad for at).
Det er nok ikke mange som reagerer hvis du velger «feil» i den situasjonen du skildrer. Men hvis du velger da, er det kanskje noen som lurer på hva slags stivbeint og formell type du er. Da kan nesten virke komisk i hverdagslige situasjoner og er strengt tatt ikke nødvendig i formelle situasjoner heller.
Du kunne forresten godt ha sagt: «Jeg drar allerede nå, for jeg skal i …», med en sidestilt hovedsetning. Det svarer mest til fordi. Hvis setningen skal tjene som en ren påminnelse, kan du legge til jo, som i «for jeg skal jo …». Sjansen for for (i stedet for fordi) øker hvis det er en nektelse i setningen foran: «Jeg kan ikke bli lenge, for jeg skal …». Fordi kan lett bli litt tvetydig etter nektelser, som i «Jeg drar ikke nå, fordi jeg skal i syttiårslag …».
Noen vil hevde at fordi + at er dårlig og utflytende språk (slik som «på grunn av at» i stedet for fordi). Men det er ikke helt rimelig. Fordi er opprinnelig en sammensmeltning av preposisjonen for og pronomenet det i dativ (di). Svært forenklet framstilt:
Jeg er glad for det/di at > fordi at > fordi jeg er invitert i syttiårslaget.
Jeg er glad for det/di at > for at jeg er invitert i syttiårslaget.
Fordi at har holdt seg godt i talemålet og er i og for seg god norsk. Men i skrift nøyer de fleste seg med for at og fordi. Det korte er ofte det beste.
I norsk er catch 22-situasjon og lignende sammensetninger mye brukt både i politikk og ellers. Finnes det et tilsvarende norsk uttrykk?
Det finnes neppe noe fullt dekkende norsk uttrykk. Det er ikke galt å bruke catch-22 når det virkelig trengs, men man bør være klar over at ikke alle forstår det.
Av og til brukes catch-22 bare om ei knipe, ei klemme, et uføre eller et skårfeste, det vil si at man sitter fast. Ofte svarer det ganske bra til ordtaket «Hvor du snur deg, har du enden bak».
Men det er en spesiell hake ved catch-22-situasjoner i snevrere forstand: et paradoks eller dilemma, helst i form av betingelser som ikke kan innfris samtidig, i et rigga system.
Den opprinnelige catch-22-situasjonen er fastlåst på grunn av regler som går i ring, slik: Er man i stand til å søke den utveien som reglene tilsynelatende åpner for, har man ifølge de samme reglene bevist at man ikke har rett til å gjøre bruk av den likevel.
Bakgrunnen for uttrykket finner vi i antikrigsromanen Catch-22 av Joseph Heller fra 1961. Den kom på norsk i 1963 med tittelen Paragraf 22. I seinere utgaver på norsk er tittelen endret til Catch 22. Kapittel 5 inneholder denne viktige passasjen:
Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.
«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han.
«Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.
I Stor engelsk-norsk ordbok fra Cappelen, revidert av Herberg Svenkerud (som er den norske oversetteren av boka til Heller), står det under substantivet catch i betydning 7:
7 (tricky condition): a) felle (eks. there is a catch in it [≈ det ligger noe under] this question); there is a catch in it (or: somewhere) det stikker noe under; det er noe lureri med det b) aber, hake; (eks. there is a catch in it); Catch 22 [etter romanen av samme navn et meget benyttet uttrykk for at det alltid viser seg å være en hake ved alle ting, en bortgjemt «paragraf» som blir brukt mot en]
Lesere kan gjerne sende inn andre forslag.
Skal et pavenavn norvagiseres når paven er død, jamfør regelen om monarknavn?
Vi bruker fornorskede navn på pavene allerede mens de er i live: Johannes Paul for Ioannes Paulus, Benedikt for Benedictus og Frans for Franciscus.
Søk etter «pave» på lista «Historiske navn» og sammenlign de norske og de latinske navnene på Wikipedia.
I noen tilfeller har ikke den norske varianten festet seg helt (Innosens), og noen navn har i praksis aldri hatt en særskilt norsk form (Lucius, Felix).
Men vi anbefaler variantene Klemens (jf. ordene klemenskirke og klemetsmesse) og Aleksander.
ordbøkene.no
Søk