Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Vi skriv oppgåve om språknormering og lurer på kva for kriterium som må vere oppfylte for at eit dialektord skal bli teke inn i skriftspråket.

Svar

Det er ingen einskildinstans som avgjer kva for ord som høyrer heime i skriftspråket. Det finst heller ikkje noka liste over kriterium som alle er samde om.

Ord vinn ein plass i skriftspråket når dei blir nytta i skrift såleis at dei når ut til mange og etter kvart blir felleseige for dei som skriv. Mange dialektord er det opphavleg diktarar som har gjort kjende og ført inn i skriftspråket.

Ordbøkene

Skriftspråket er eit omgrep som er vanskeleg å avgrense. For dykk kan det difor vere praktisk å ta utgangspunkt i at skriftspråket er det som er nedfelt i ordbøker, sjølv om mange ord som blir brukte i skrift, (enno) ikkje er komne inn i noka ordbok. Dersom eit ord er med i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kan det seiast å høyre heime i skriftspråket (i motsetnad til berre i talemålet), om det så måtte vere lite brukt.

No er det ikkje alltid opplagt kva som er «dialektord», og kva som er «riksord». Dei fleste ord i norsk er jo dialektord i den vide tydinga at dei ikkje berre finst i dialektane, men til og med er dei viktigaste byggjesteinane der. Så dialektord tyder i praksis ‘ord som er mest kjent som særmerkt for éin eller fleire dialektar’. Og dei fleste ord som folk trur er avgrensa til éin dialekt, finst eller har funnest i mange!

Dei som redigerer Nynorskordboka, har ein regel som seier at eit ord skal med når det er kjent frå minst tre fylke. Nokon tilsvarande regel for bokmål finst ikkje. Her er det meir avgjerande om den litterære eliten i si tid har lagt sin elsk på ordet og fått spreitt det vidt. Slik vart ein god del (dialekt)ord for særnorsk natur- og kulturliv tekne opp i det dansk-norske skriftmålet som rådde for over hundre år sidan.

I begge mål kan ord som er brukte i skrift, framleis ha dialektalt eller regionalt preg eller beint fram stempel. Det gjeld mest for bokmål, og i Norsk Riksmålsordbok er mange ord med dialektopphav markerte med «dial.», jamvel om dei er nytta av kjende forfattarar. Då høyrer dei ikkje heilt med i det skriftlege normalmålet. I den tilsvarande nynorskordboka, Norsk Ordbok, er ikkje dialektord merkte på denne måten, jamvel om dei måtte vere svært sjeldsynte i skriftmålet. Dei kan likevel bli oppfatta som (for) dialektale av andre brukarar.

Jeg skriver en tekst som handler om språket, språkets funksjon og vår oppfattelse av språket. Kunne dere fortelle meg hvordan dere vil definere ordet språk?

Svar

Definisjonen av språk er noe de lærde strides om. Det kan til og med hevdes at språk ikke er noen språkvitenskapelig term.

Men i en svensk fagordbok heter det:

I dagligt tal menar vi med språk just det kommunikations­system som den mänskliga arten utvecklat. När man i språkvetenskapliga sammanhang vill vara mer precis brukar man i stället tala om mänskligt språk eller naturligt språk. Motsatsen kan då vara konstgjort språk, t ex esperanto […], eller formellt språk, t ex det predikatlogiska språket, eller djurspråk, t ex binas språk. Med språk i ordets generella betydelse förstår vi ett kommunikationssystem uppbyggt av tecken eller signaler och regler för hur dessa kombineras. Man brukar skilja mellom talspråk och skriftspråk. (Peter A. Sjögren: Termer i alllmän språkvetenskap, Stockholm 1979)

Språk er altså først og fremst de menneskelige kommunikasjons­systemene talemål og skriftmål, som også har andre sider enn den rene kommunikasjonen. I løsere betydning brukes ordet dessuten om alt som kan fungere kommunikativt eller symbolsk, fra blomsterdufter til trafikklys og andre signaler.

Et annet spørsmål er hva som gjør visse utsnitt av variasjonen i verdens språk til bestemte språk – norsk, dansk, engelsk og så videre. Ifølge den tyske språkviteren Heinz Kloss kan språk i denne betydningen forstås på to måter – som Abstandsprache eller Aufbausprache.

For eksempel er norsk og tysk avstandsspråk i forhold til hverandre fordi norske og tyske ikke forstår hverandre uten opplæring. Norsk og svensk er forskjellige språk i en annen forstand. Folk i Norge og Sverige forstår hverandre, men norsk og svensk er ulike «utbyggingsspråk» − de er «utbygd» med ordbøker og grammatikker og brukes i statsforvaltning, skole, kirke, presse, medier osv. De oppfattes dermed som to forskjellige språk.

Det er også slike politisk-administrative forhold som skiller språk og dialekter, for dialekter er «varieteter» (varianter) som ikke er utbygd på samme måte som standardspråket. Spøkefullt har det blitt sagt at et språk (standardspråk) er en dialekt med egen hær og flåte.

Jeg diskuterer med en som påstår at språket i Oslo ikke er en dialekt, men bokmål, noe jeg ikke er enig i. Det står masse på Internett om bergensdialekten og andre dialekter, men ingenting om oslodialekten. Kan dere hjelpe meg?

Svar

Det er riktig å kalle tradisjonelt oslomål i de brede lag dialekt. Men jo «finere» varianten er, jo vanskeligere blir det å skille den fra talt konservativt bokmål, som gjerne regnes som standardspråk, som igjen regnes som det motsatte av dialekt.

Hverken dialekt, språket i Oslo eller standardspråk er entydige begreper.

Dialekt: Det finnes ulike definisjoner av dialekt. Tradisjonelt brukes det om geografisk definert talemål (geolekt), men det brukes også om talemålsvarietet i det hele tatt (medregnet sosiolekt o.a.). Det brukes også i motsetning til standardspråk.

Språket i Oslo: Selv om bildet i virkeligheten er mer blandet, kan språket i Oslo deles i to hovedsosiolekter som har hatt ulike betegnelser:

1) østkantmål, bredt Vika-mål, gatespråk

Typisk: trappa, sola (med tjukk l), gutta, bila/bilene, beina, øra, henda; har kasta, å væra / å være, dreiv, skreik, skøyt

2) vestkantmål, dannet dagligtale, finspråk

Typisk: trappen, solen, guttene (gutta i faste uttrykk), bilene, benene/bena, ørene, hendene, bilene; har kastet, å være, drev, skrek, skjøt

Forskjellen mellom de to variantene er minkende.

Den såkalt dannede dagligtale i Oslo tales især i vest og i middelklassen og overklassen. Denne «finere» språkvarianten har ved siden av finbergensk alltid vært det viktigste mønsteret for talt bokmål. «Finspråket» i Oslo har spredt seg kraftig geografisk og sosialt de siste tiårene, samtidig som det er myket noe opp i kantene. Det er vanskelig å skille dette språket fra språk i høyere samfunnslag i andre byer på Sør-Østlandet, så det går gjerne under navnet «standard østnorsk» eller «dannet østnorsk». Nå finnes det ikke noe offisielt (talt) standardspråk i Norge, og mange språkforskere mener at ingen strengt tatt snakker bokmål. Det talemålet som ligner mest på skriftspråket bokmål, er likevel ikke langt unna å fungere som et standardspråk (se f.eks. diskusjonen om standardtalemål i Norsk lingvistisk tidskrift 1/2009).

Merk at bokmålsnormen inneholder et bredt register med a-endelser, diftonger og annet som dekker mye av det tradisjonelle folkemålet i Oslo, men disse trekkene blir gjerne regnet som radikale. Mange oppfatter bare det såkalt moderate eller konservative bokmålet som standardspråk.

Hvis vi opererer med en definisjon av standardspråk som det motsatte av dialekt, kan vi si det slik: I den grad standard østnorsk måtte være et standardspråk, er en god del av talemålet i Oslo ikke å regne som dialekt.

Men man kan også snu på det og si at et standardspråk eller nasjonalspråk nettopp er en dialekt, nærmere bestemt en dialekt med hær og flåte. Alt i alt blir det uavgjort mellom deg og diskusjonspartneren din med hensyn til «finspråket».

Når det gjelder resten av oslomålet, er det ingen tvil om at det er du som har rett. Det er lang tradisjon for å reservere ordet oslomål eller oslodialekt for det tradisjonelle folkemålet, (jf. begrepet «folk flest»). Denne dialekten er i nær slekt med andre dialekter i østlandsområdet.

Mer litteratur

Det finnes en del litteratur om oslomålet, men det kan være bedre å gå på nb.no enn å google.

Et godt utgangspunkt er artikkelen «Oslo bymål» av Geirr Wiggen i Den store dialektboka fra 1990 (s. 179–184). En kortere omtale av språklige trekk finner du i Store norske leksikon, der de to sosiolektene kalles «folkemålsvarianten» og «riksmålsvarianten». Her finnes det også en bibliografi. I tillegg kan vi nevne Norsk Talespråkskorpus, Oslo-delen.

Den store klassikeren om emnet er Kristiania bymål: vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale av Amund B. Larsen (1907), men det er ikke mye igjen av særtrekkene eller de særnorske trekkene i det hverdagsspråket han beskriver.

Tradisjonelt oslomål i skjønnlitteraturen finner du blant annet hos Oskar Braaten, og varianten Vika-mål er brukt i boka Karl Eugen Olsen fra Vika (1977) av Torill Hauger.

Har dialektene sine egne ord og uttrykk? Er ikke dialekter bare forskjellige måter å uttale ord på? I farten kan jeg ikke komme på noen ord som bare finnes i én dialekt og ikke i noen andre.

Svar

En dialekt trenger ikke ha egne ord og uttrykk for å eksistere, men det finnes mange ord som er spesielle for et lite dialektområde i Norge.

Det er risikabelt å påstå noe om et enkelt ord, for før man vet ordet av det, dukker det opp der man minst ventet det. Men vi kan si noe mer allment: Før i tida var det trolig flere unike dialektord. Samtidig var mange ord som i dag kanskje er unike for én dialekt, mer utbredte.

Ordet dialektord er ikke entydig. Ofte kalles et ord dialektord bare fordi det ikke finnes (eller fordi det uttales helt annerledes eller har en annen betydning) i standardspråket, og hos oss særlig i bokmål. Mange såkalte dialektordbøker er fulle av ord som er eller har vært vanlige i andre dialekter og i nynorsk. Hvis du vil lære om utbredelsen til enkeltord, er Norsk Ordbok et godt verktøy, men som en tommelfingerregel kan du gå ut fra at et ord har vært utbredt over et større område enn heimfestingene i Norsk Ordbok tyder på. Samtidig kan det være at bare noen få dialektbrukere på et sted kjenner et visst dialektord i dag.

En kan ellers sammenligne det hele med at vanlig svensk og norsk bruksspråk vel har de fleste ordene felles, men at hvert av språkene også har ord som det andre ikke har. I historisk språkvitenskap kan man faktisk velge å se norsk og svensk som dialekter.

Vi utfordrer leserne av dette stykket til å sende oss ord de mener er unike for deres dialekt. Så skal vi se om vi finner ordet i en eller annen form flere steder.

Vi er to elever fra St. Olav vgs. i Østfold som har noen spørsmål angående vår dialekt. Vi her nede prekær veldig annerledes. Vi lurer på hvorfor dialekten vår blir sett på som «stygg» i forhold til oslodialekten, og hvorfor oslodialekten blir sett på som «fin». Vi lurer også på hva dere i Språkrådet mener om vår dialekt, synes dere også at den er litt stygg?

Svar

Østfolddialekter er like gode som andre dialekter. Hva folk syns er fint når det gjelder dialekter, er nettopp synsing. Det finnes ingen objektive kriterier som skulle tilsi at en dialekt er finere enn en annen.

I mange land blir visse typer talemål regnet som «finere» eller mer korrekte enn andre. Ofte er det talemålet som de fleste eller de best stilte i hovedstaden bruker, som blir framholdt som det beste. Dette talemålet ligger gjerne nær skriftmålet, og skriftmålet og den «fine» varianten av hovedstadsmålet gir hverandre prestisje. Hva som regnes som fint, avgjøres i stor grad av sosiale maktforhold.

Det er ikke noe nytt at folk fra større steder ser ned på dem som kommer fra distriktene og gjør narr av dem for språket. Når folk fra bygdene omkring i eldre tider kom inn til Bergen, harselerte bergenserne med dialekten til disse «strilene», som de ble kalt. Likens har trøndere fra omlandet blitt hermet etter av trondheimere som mente at de selv snakket penere. Folk fra Hadeland og Toten har blitt ertet for dialekten når de kom til Oslo, og mange, mange innflyttere har lagt om til bymål for å tekkes folk fra hovedstaden.

Det uheldige for østfolddialektene er at de ofte har vært brukt i revyer i riksmediene, og det kan gjøre sitt til at folk i Oslo-området assosierer dem med noe komisk. Den godlynte figuren Raymon har nok styrket den assosiasjonen, særlig hos folk som ellers har liten kjennskap til Østfold. Det hjelper ikke at en uttale av l som mange assosierer med østfolddialekt, er i ferd med å etablere seg i yngre oslomål mot protester fra en del eldre oslofolk (les mer om dette her). Det hjalp nok heller ikke at språkprofessor Finn-Erik Vinje kom til å si i et intervju for mange år siden at han syntes østfolddialekten var den styggeste av dialektene. I et intervju mange senere år fortalte han at han hadde endret syn, for nå hadde han fått en kjekk svigerdatter, og hun var fra Østfold! Dette eksemplet viser at selv våre fremste fagfolk må ty til subjektive argument når de skal vurdere dialekter.

Dersom jeg hadde spurt kollegaene mine her i Språkrådet om hvilke dialekter de syntes var de fineste, ville jeg fått forskjellige svar. Hadde jeg spurt om hvilke som var de styggeste, er det ikke sikkert jeg hadde fått svar i det hele tatt. Vi har nok den oppfatningen at alle dialekter har sitt særpreg, sin sjarm og sin verdi.

Gode beskrivelser av talemålet i Østfold kan dere finne i bøkene Østfoldmål, Mål i Østfold og Den store dialektboka. Som to av titlene antyder, er det ikke bare én dialekt innenfor det tidligere Østfold fylke. Dialektene i Østfold hører til de vikværske dialektene, som brukes i Østfold, Vestfold, Grenland og nedre Buskerud. Et karakteristisk trekk ved vikværsk er at mange verb i nåtid får endelsen -ær, som «bråkær», «spellær».

Det verdifullt å vokse opp med eller å tilegne seg en dialekt, eller trekk fra en dialekt. Det gir tilknytning til stedet. Selvfølgelig må man også ha lov til å kvitte seg med dialekten helt eller delvis (å knote, som det gjerne kalles). Hovedsaken er at det ikke skjer under noen slags tvang. Det skal ikke være nødvendig å legge av seg dialekten, selv om man naturligvis bør tilpasse språket til mottakere som har vansker med å forstå en.

Østfoldmål er like bra som annen norsk. Lykke til med å holde på dialekten!

Jeg prøver å finne ut hva førrogtjuge betyr. Det blir brukt i blant annet Nordre Land. Jeg har spurt mange rundt omkring i bygda, men får forskjellige svar. Både 24, 40, 44 og 60 har vært nevnt.

Svar

I litt ulike former har førrogtjuge, eller rettere førretjuge/førretjue, vært et ganske utbredt ord for 40 i sørøstre deler av landet.

Ja, det er faktisk førti i en eldre og mer fullstendig form. Det er forresten neppe noe «og» i ordet, bare en å-lyd i enkelte dialekter.

I gamle sammensetninger er –tug-, -tjue o.l. altså ti, ikke tjue, og fire av sorten er da førti.

Ordet tjue/tyve kommer av eldre tjogu og tuttugu, ‘to tiere’, eller «to-ti», om du vil. Jamfør også tre-dve for 30 ‘tre-ti’.

Det moderne tjue står dermed for det dobbelte av det gamle –tug-. (Tjue ble forresten før skrevet tjuge i nynorsk, og fremdeles har vi substantivet et tjug/tjau ‘20’, altså et snes.)

I dansk har tyve et større bruksområde enn tjue har i moderne norsk, jf. tres, firs og fems, av tresindstyve (‘tregangertjue’) osv. Vi får den snodige situasjonen at firs (80), eller firsindstyve (‘firegangertjue’), er det dobbelte av sitt søskenbarn førretjue!

På nb.no kan du få mange interessante litterære treff om du søker etter førretjuge, førretjuge osv. Du vil snart se at betydninger som 44 eller 24 ikke gir mening i sammenhengen.

Nedenfor er et utklipp fra Norsk Ordbok som viser dialektvariasjonen.

Hvorfor har vi ikke hunkjønn på bergensk? Har det noe med Danmark å gjøre?

Svar

Noen forskere har ment at dette sammenfallet med dansk i stor grad skyldes direkte påvirkning, mens andre har ment at utviklingen bare har hatt støtte i bruken av dansk skriftspråk, og at hovedgrunnen er en annen slags språkkontakt.

For å forstå dette bedre må vi først se litt nærmere på utviklingen av hankjønns- og hunkjønnsendelsene i norsk. Det krever litt konsentrasjon hvis det er helt ukjent stoff.

I det språket som ble snakket over hele Norden for tusen år siden, sluttet hankjønnord-inn i bestemt form nominativ og akkusativ. Dette ble senere til -en.

Hunkjønnsord var det to hovedtyper av. De ble bøyd slik i nominativ entall, ubestemt og bestemt form:

a) eng − engin
b) kona − konan

I norsk talemål utenom bergensk falt n-en bort i bestemt form, og den siste vokalen endret seg i mange dialekter (> engji, engje, engjo, enga; kono, konå, kona o.a.). I dansk og i bergensk holdt n-en seg, mens den siste vokalen ble til e (> engen, konen). Dermed skilte bergensk lag med de andre norske dialektene, og hunkjønnsordene falt sammen med hankjønnsordene i et felleskjønn på -en.

Som man ser, har selve en-endelsen i hunkjønn både en slags rot i norsk og støtte i dansk (og senere i riksmål/bokmål).

Tokjønnssystemet uten hunkjønn skyldes neppe rein indre utvikling. Det er sannsynlig at det store innslaget av hanseater og andre utlendinger i Bergen fra senmiddelalderen av har medvirket til å hindre overgang til det moderne fellesnorske trekjønnsystemet (der hunkjønn ikke har -n til slutt). Språkkontakten kan ha fremmet tokjønnssystemet, ganske enkelt fordi to kjønn er enklere å håndtere ved språkkontakt. Riktignok hadde hanseatene selv tre kjønn i sitt lavtyske språk, men fordelingen av hankjønns- og hunkjønnsord var ulik i de to språkene som møttes, og dessuten var selve endelsene ulike.

I boka Viddens herrer av Jacob B. Bull kom eg over ordet sovvel. Eg finn ikkje dette i ordbøkene. Kva tyder det?

Svar

Det heiter etter rettskrivinga suvl eller sul. Det viser oftast til feit mat som kjøt, fisk, ost og smør, i motsetnad til kornprodukt.

Ordet har normert form suvl eller sul, jamfør artikkelen suvl i Nynorskordboka. Her er det oppgjeve to tydingar:

1 feit, kraftig mat (til å ete attåt suppe, graut, brød og liknande)
2 (sur)mjølk til graut eller brød

Norsk Ordbok har ein lengre artikkel om suvl, med fleire tydingar. Her finn ein òg målføreforma sovvel, som er registrert i fleire område både i Sør-Noreg og i Nord-Noreg. På Austlandet heiter det fleire stader sugl eller sugel, som i Husmannsvisa.

Ordet har vore viktig, for suvlet (i tyding 1) kosta etter måten meir før enn no. Det var råflott å eta suvlet bert.

Hvilke typer norsk talespråk finnes i dag, og hvilke utfordringer står vi overfor på dette området?

Svar

En kan blant annet skille mellom disse talemålsvariantene:

  • geolekter (geografiske varianter; normalt kalt dialekter eller målfører)
  • sosiolekter (sosiale varianter)
  • etnolekter (norsk som tales på fremmedspråklig bakgrunn)
  • normalisert talemål (skiftmålspreget talemål som blant annet brukes av folk i radio og fjernsyn)

Det er svært vanlig å veksle mellom variantene eller bruke forskjellige mellomting etter situasjonen.

Videre finnes det slang, sjargong og gruppespråk som språkbrukerne kan være mer eller mindre preget av, særlig på grunnlag av yrke og alder. Et eksempel på gruppespråk er ungdomsspråk; det kan ta opp i seg trekk fra etnolekter, sosiolekter og dialekter, og er sterkt preget av nyere slang.

Dialekt og status

Det er fremdeles mange levende dialekter. Hvor mange man skal regne med, kommer an på hvor fint man vil dele inn dialektkartet. I Norge er dialektbruk vanligere i mediene enn det er i mange andre land. Likevel står dialektene overfor utfordringer. De påvirkes lett av mer dominerende språk. De fleste steder blir talemålet mer likt over større områder, og de større byene påvirker omlandet; dette kalles regionalisering. På Østlandet ser en at et oslopreget eller standardpreget talemål overtar mange steder der de tradisjonelle dialektene dominerte tidligere.

Dialektbruk har fått høyere status med tida. Men det gjelder ikke all dialektbruk. Statushevingen har gått hånd i hånd med minkende særpreg i grammatikk og ordforråd. Dialektord og -uttrykk som ikke er kurante i bokmål, har aldri hatt generelt høy status. Det slås ofte hardt ned på bruk av slike ord. Studier av ordtap viser at den delen av det norske ordforrådet som ikke også finnes i vanlig bokmål, er i ferd med å forsvinne helt. Dessuten mister mange dialekter brukere, og rekrutteringen av nye generasjoner svikter noen steder. Det tyder også på at statusen til dialektene kan være noe overvurdert.

Det er delte meninger om oppløsningen av de tradisjonelle dialektene. Språkrådet mener at det er viktig å respektere talemålsvariasjon og -tradisjon, og at det er negativt dersom dialektene endres fordi dialektbrukerne ikke møter respekt. Dette gjelder også sosiolekter og nye etnolekter. Språklig mangfold, også dialektmangfold, kan ses på som noe positivt.

Andre språk

Etnolektene ser foreløpig ikke ut til å bli faste språkvarianter som overføres mellom generasjonene eller spres til andre brukere av norsk i særlig grad.

Noen mener at engelsk er en stor trussel mot norsk talemål. Språkrådet mener at det ikke er noen fare for at engelsk vil erstatte norsk i overskuelig framtid, men det er ingen tvil om at norsk påvirkes av engelsk, særlig ved at ord og uttrykk skiftes ut. Her er talemålet foreløpig mer utsatt enn skriftmålet.

Hva heter den l-en som har festet seg i språket til de unge i Oslo de siste tiåra? Østfold-l, tynn l eller tjukk l? Hva er grunnen til endringen, og hva kan gjøres for å bekjempe den?

Svar

Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen.

Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor.

Først litt begrepsavklaring

En

  • apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene)
  • laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tungebladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen)

I tradisjonelt Oslo-mål brukes

  • apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo)
  • laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold)

Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den er i visse omgivelser i vanlig østlandsmål (kLo, fLis, soL, fæL osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp.

Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser.

Hva har skjedd – og hvorfor?

Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse.

L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien.

Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang.

(Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.)

Meninger om den nye l-bruken

De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig.

Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd.

Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene.

Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.

Kan de seia litt om skarre-r-en og korleis han spreier seg?

Svar

Før år 1900 fanst hals-r eller skarre-r nesten berre på det sørlege Sørlandet og i nokre tettstader på Sør-Vestlandet. Sidan spreidde han seg kraftig i desse landsdelane. R-en har så å seia hoppa frå tettstad til tettstad før han har spreidd seg utover bygdene.

Denne relativt nye r-en spreidde seg frå parisarfransk på 1600-talet og frå København frå kring 1780-åra. Hos oss kom han truleg fyrst til Bergen og Kristiansand.

Hals-r-en er lett å læra, og tidlegare vart han rekna som fornem. Det er nok grunnen til at han har spreidd seg så lett.

Dialektkartet

No er hals-r-en i bruk i store delar av Aust- og Vest-Agder, nesten heile Rogaland, store område kring Bergen og delar av Sogn og Fjordane sør for Florø. Han spreier seg oppover Setesdalen, i Hordaland og i Sogn og Fjordane. Mange stader er det no berre dei eldste som nyttar rulle-r.

Det er spådd at Agder-fylka, Rogaland og Hordaland vil bli reine skarrefylke, og at store delar av Sogn og Fjordane kjem til å skarra. I aust og nord har hals-r berre fått innpass hos einskildpersonar. I søraust ligg grensa fast ved Risør.

Frogner-r

Utanfor Sør- og Vestlandet har hals-r-en vore nytta av eit lite mindretal på vestkanten i Oslo. Grunnen skal vera at ein tidlegare nytta barnepiker frå Sørlandet. Dette har vorte kalla Frogner-r, men det same ordet er nytta om ein særeigen mjuk og surrande (altså ikkje trillande) tungespiss-r på vestkanten (nærmast ein tilbaketrekt z).

I Kristiania (Oslo) rekna mange skarring som «fint». Ein av grunnane er at dansk, som har hals-r, tidlegare var teaterspråk i byen. Dessutan har bergensk finspråk (med hals-r) i periodar hatt høg status.

Uttalevanskar

Born som lærer å snakka, får lettare til å uttala skarre-r enn enn rulle-r. Det gjer at skarre-r-en lett spreier seg.

Men i område med austnorsk «retrofleks» uttale av rn, rt, rs o.l. er borna truleg meir motstandsdyktige mot hals-r-en, for desse retroflekse lydane ligg framme på tunga. Somme meiner difor at skarre-r-en ikkje vil spreia seg stort lenger aust- og nordover.

Les meir

Det er skrive ei heil bok om r-lyden: Arne Torp: R – ei urokråke i språket (Samlaget 2007).

Her er ein artikkel frå 2015 om spreiinga av skarre-r i Hordaland.

Eg har norsk-tyrkisk bakgrunn og har høyrt at kurdisk ikkje er eit eige språk, men berre ein dialekt av tyrkisk. Stemmer det?

Svar

Nei, kurdisk er langt ifrå ein dialekt av tyrkisk. Kurdisk høyrer til dei indoeuropeiske språka og er i slekt med persisk, og med norsk, men ikkje med tyrkisk.

Til dei indoeuropeiske språka høyrer nesten alle språk i Europa og dessutan asiatiske språk som urdu og hindi.

Kurdisk høyrer til den iranske undergruppa av dei indoeuropeiske språka. Dialektar av kurdisk blir snakka ikkje berre i Tyrkia, men òg i Irak, Iran, Syria og Armenia.

Språkslektskap er noko anna enn innlåning av ord frå andre språk. Ein seier at to språk er i slekt når ein reknar med at dei stammar frå eit felles «urspråk» som dei har utvikla seg frå. Eit språk kan godt bli påverka av eit anna språk, og til dømes ta imot lånord frå det, sjølv om dei to språka ikkje er i slekt. Såleis finst det tyrkiske lånord i det kurdiske språket i Tyrkia, men tyrkisk og kurdisk er altså ikkje i slekt for det.