Valgte kategorier:
Kva heiter trickle-down economics, trickle-down theory og trickle-down effects på norsk? Det handlar om at økonomiske føremoner som dei rike får, sig nedover i dei sosiale laga og kjem alle til gode.
Denne teorien kan sjåast som ei utbrodering av ordtaket «Når det regner på presten, dryp det på klokkaren» (sjå ordbokutklippet nedanfor). Somme har difor brukt dryppøkonomi, dryppteori og dryppeffekt.
På svensk heiter det nedsippringsteori, og på dansk skriv dei om nedsivningsteori og nedsivningseffekt. Islandsk har (brauð)molakenningin, altså (brød)smulelæra, som har litt negative overtonar (jf. uttrykket «smular frå dei rikes bord»).
På norsk er orda nedsildringsøkonomi, nedsildringsteori og nedsildringseffekt i bruk attåt drypp-orda. Ein har òg forkorta dei til sildreøkonomi, sildreteori og sildreeffekt.
Av og til viser trickle down snarare til økonomisk vokster som spreier seg til andre område, som ringar i vatn. Då kan det innarbeidde ordet ringverknader høva.
Alt som er nemnt her, er brukande ord. Spørsmålet er om ein vil byggje på det kjende ordtaket om presten og klokkaren eller noko anna.

Einar Haugen: Norsk–engelsk ordbok, 4. utgave, 1995
I norsk er catch 22-situasjon og lignende sammensetninger mye brukt både i politikk og ellers. Finnes det et tilsvarende norsk uttrykk?
Det finnes neppe noe fullt dekkende norsk uttrykk. Det er ikke galt å bruke catch-22 når det virkelig trengs, men man bør være klar over at ikke alle forstår det.
Av og til brukes catch-22 bare om ei knipe, ei klemme, et uføre eller et skårfeste, det vil si at man sitter fast. Ofte svarer det ganske bra til ordtaket «Hvor du snur deg, har du enden bak».
Men det er en spesiell hake ved catch-22-situasjoner i snevrere forstand: et paradoks eller dilemma, helst i form av betingelser som ikke kan innfris samtidig, i et rigga system.
Den opprinnelige catch-22-situasjonen er fastlåst på grunn av regler som går i ring, slik: Er man i stand til å søke den utveien som reglene tilsynelatende åpner for, har man ifølge de samme reglene bevist at man ikke har rett til å gjøre bruk av den likevel.
Bakgrunnen for uttrykket finner vi i antikrigsromanen Catch-22 av Joseph Heller fra 1961. Den kom på norsk i 1963 med tittelen Paragraf 22. I seinere utgaver på norsk er tittelen endret til Catch 22. Kapittel 5 inneholder denne viktige passasjen:
Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.
«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han.
«Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.
I Stor engelsk-norsk ordbok fra Cappelen, revidert av Herberg Svenkerud (som er den norske oversetteren av boka til Heller), står det under substantivet catch i betydning 7:
7 (tricky condition): a) felle (eks. there is a catch in it [≈ det ligger noe under] this question); there is a catch in it (or: somewhere) det stikker noe under; det er noe lureri med det b) aber, hake; (eks. there is a catch in it); Catch 22 [etter romanen av samme navn et meget benyttet uttrykk for at det alltid viser seg å være en hake ved alle ting, en bortgjemt «paragraf» som blir brukt mot en]
Lesere kan gjerne sende inn andre forslag.
Var det riktig å si at Norge ble «stengt ned» da tiltakene mot covid-19 ble iverksatt? Jeg tenker på bruken av partikkelen ned. Var det i så fall nedstenging eller nedstengning?
Å stenge ned er hovedsakelig et oversettelseslån fra engelsk, jamfør uttrykket to shut down og substantivet lockdown. Det kan ikke lenger kalles galt å skrive stenge ned, men vi anbefaler gjerne å bruke stanse eller stenge alene (uten ned) der det er dekkende. Verbalsubstantivet har valgfri n (-ing eller -ning).
Nedenfor står mer om bakgrunnen for at vi har fått uttrykket inn i norsk, for spesielt interesserte.
I covid-sammenheng er det i stor grad substantivet lockdown som ligger under bruken av nedstenging. Engelsk Wikipedia omtaler fenomenet slik i artikkelen Stay-at-home order:
The term lockdown was used by the media and the World Health Organization (WHO) to describe the action taken in January 2020 by the government of China to restrict movements of people in order to control the outbreak of Coronavirus disease 2019 (COVID-19) in Wuhan.
Se for eksempel denne artikkelen i Dagbladet. Det er i grunnen tale om innesperring eller avsperring – eventuelt stenging på et annet nivå eller i en annen grad enn den vanlige.
Nedenfor er det shut down-basert nedstenging vi ser nærmere på. Det er en god del overlapping mellom betydningene.
I Det Norske Akademis ordbok er uttrykket å stenge ned i betydningen shut down forklart slik:
få (virksomhet, drift e.l.) til å opphøre
Det er altså ganske synonymt med stanse, og noen ganger med legge ned.
Teknisk engelsk-norsk ordbok på ordnett.no har dette:

Stor engelsk-norsk ordbok samme sted oversetter uttrykket slik:

Oxford English Dictionary har denne viktige presiseringen av substantivet shutdown:
a closure of a factory or system, typically a temporary closure due to a fault or for maintenance
I administrativ sammenheng snakkes det også om «nedstenging» av statsapparatet, government shutdown.
Anbefalte norske tekniske termer for nedstengning/nedstenging er blant annet avstengning/avstenging og produksjonsstans eller driftsstans, jamfør igjen Teknisk engelsk-norsk ordbok:

Se også Termportalen.
Ordet nedsteng(n)ing (for shut down) debuterte i norsk skriftkultur i Bravorapporten (NOU 1977:47), som handlet om den ukontrollerte utblåsinga på Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Hovedordet på den tida var likevel avsteng(n)ing. Det var forresten i denne rapporten ordet utblås(n)ing ble etablert (for blowout).
Man kan «stenge ned» både plattformer og andre innretninger, produksjon og felt. I nyere tid er det blitt snakk om «å stenge ned» hele den norske sokkelen, altså å stenge den store oljekrana.
Uttrykket stenge ned har kilt seg inn mellom legge ned, stenge, stenge av og stanse, for så å ese ut. Den shutdown-baserte varianten har flere nyanser:
«Noe» er gjerne et anlegg eller et system, men kan også være virksomhet generelt.
Når man sier at «Norge stenges ned», kan det være i lockdown-betydningen. Men i den grad shut down er utgangspunktet, tenker man seg gjerne Norge som et metaforisk maskineri, jf. det tredje punktet ovenfor. Eventuelt benytter man seg av denne språklige snarveien:
stanse virksomheten/produksjonen ved/i x (særlig stegvis)
= stenge ned x
En annen passende metafor kunne være å gå i dvale.
Langt tilbake i norsk finner vi stenge (noe) ned i samme betydning som låse (noe) ned, men det er mindre brukt og må regnes som et helt annet uttrykk.
Det var først i slutten av 1990-åra at stenge ned kom inn for fullt. Uttrykket tok over mye av den plassen stenge av til da hadde hatt i norsk. Samtidig åt det seg litt inn på både stanse og legge ned, og muligens også avvikle.
Det at stenge ned glir så lett inn i språket, henger nok sammen med at vi fra før har andre uttrykk med verb + ned som angir en retning eller prosess (fryse ned, betale ned, legge ned ofl.).
Vi har dessuten to mye brukte motstykker til stenge ned som også har en diskutabel partikkel etter verbet: åpne opp og starte opp (jamfør start up). Mens starte opp ble vanlig med innføringen av nye tekniske innretninger tidlig på 1900-tallet, ble stenge ned vanlig først mot slutten av hundreåret.
I dansk har shut down siden 1978 vært kjent i form av lukke ned, ifølge Den Danske Ordbog i betydningen ‘afslutte driften af noget’ og ‘ophøre med drift eller produktion’.
Også i svensk er uttrykket (stänga ner) nytt, og hos Terminologicentrum TNC kan du se hvordan det har bitt seg fast i omtalen av nyere teknologi, bl.a. i datasammenheng. På Twitter hevdet det svenske Språkrådet under koronaen at ner peker mot en nedleggingsprosess, slik at «har stängt ner vårt kontor» viser til noe mer uttværet enn bare «stängt» (innlegget er ikke lenger å finne på X).
Shut down kan rett og slett bety å slå eller skru av (omtrent som shut off og turn off), men det kan vise spesielt til stenging av noe mer innfløkt, et anlegg eller system, som tar litt tid.
Det er mange som ikke nyanserer noe særlig; de starter opp og stenger ned det meste. Men dersom stenge ned skal ha en funksjon (flertrinnsstenging), bør man ikke bruke stenge ned om vanlig avskruing eller avstenging (med en enkelt bryter).
Man kan heller nyansere litt mindre fra den andre kanten. Når en stengeprosess er over, er virksomheten eller anlegget stanset eller stengt. Da kan det være nok å si det. Et nedstengt kontor, for eksempel hos Språkrådet, er rett og slett stengt.
Å stenge et område eller en institusjon er tvetydig: Gjelder det selve området/bygningen, virksomheten der eller begge deler? Det er ikke rart at mange tyr til uttrykket stenge ned for å presisere at det handler om smittevern.
Men som mange andre nye og potensielt nyttige uttrykk blir stenge ned brukt ukritisk der det gjør mindre nytte. For eksempel bør det være nok å skrive «skolene stenges».
Lukking er norsk og lukning dansk, men stenging og stengning er valgfrie varianter i bokmål. Det samme gjelder nedstenging og nedstengning. Velg gjerne det som faller mest naturlig. Nynorsk har bare (ned)stenging uten n, med valgfri j-uttale av den første g-en.
Kan ein omsetje det engelske usability (i dømes usability testing) til brukbarheit på nynorsk? Usability testing går ut på å finne ut kor brukande til dømes grensesnittet på nettsider er.
Endå brukbarheit ikkje står i Nynorskordboka, kan det brukast på nynorsk når det ikkje høver med adjektiv som brukande og brukarvenleg. I visse samanhengar er ordet brukarvenleg eller brukarvenlegheit. Usability testing blir gjerne omsett med brukartesting.
På nynorsk brukar ein som kjent sjeldnare abstrakte substantiv enn i bokmål, og særleg når substantivet endar på -heit eller -else. For adjektivet brukbar har ein dessutan nytta å vera brukande, brukeleg e.l.
I staden for å skrive om t.d. abstrakte substantivs brukbarheit skriv ein såleis heller om kor brukande dei er eller kor mykje gagn det er i dei – eller beint fram om dei duger.
Eit nærsynonym for brukbarhet på bokmål er brukervennlighet. Brukarvenlegheit kan òg nyttast på nynorsk når ein ikkje kan greie seg med adjektivet brukarvenleg (jf. termbasen Snorre). Men det finst òg noko som heiter brukervennlighetstesting (dansk brugervenlighedsafprøvning, svensk användbarhetstestning), som skal vera det same som usability testing. Det er ikkje så brukarvenleg at det gjer noko. På Wikipedia ser det ut til at brukartesting ofte kan brukast i staden. Statistisk sentralbyrå nemner òg funksjonalitetstest.
Kva kan vi kalle task force på norsk?
Ein task force blir gjerne kalla arbeidsgruppe eller ekspertgruppe på norsk. I militær samanheng kan det ifølgje ordbøkene vere tale om m.a. spesialtropp, operasjonsstyrke, operasjonsgruppe og stridsgruppe, men ord som innsatsstyrke, utrykningsstyrke og innsatsgruppe har òg vore nytta.
Finst det eit norsk ord for best practice? Uttrykket viser til dei smartaste måtane å løyse eit problem på, særleg der ein ikkje har eit fast regelverk å følgje. Formålet er sjølvsagt at ein skal sleppe å gjere dei same feila som andre har gjort.
På ein måte har ordet alltid funnest på nynorsk: føredøme (= ‘eksempel til etterfølgelse’). To andre framlegg frå oss er bestepraksis og mønsterpraksis.
Mønsterpraksis blir nytta i somme offentlege etatar. Modellpraksis (modelpraksis) er i bruk på dansk; modell kan jo tyde ‘førebilete’.
Den som veit om best practice, kjenner utan vidare att bestepraksis. Det bør ikkje vere eit krav at eit norsk avløysarord svarer til det engelske ordet nærmast ledd for ledd, men det er jo inga ulempe heller.
Andre og litt meir omstendelege alternativ kan vere anbefalt/tilrådd framgangsmåte, den beste praksisen, eksemplarisk praksis, standard framgangsmåte eller – om ein ønskjer å framheve at praksisen byggjer på erfaring – erfaringsbasert eller røynslebasert praksis.
Har vi norske ord som dekker disse engelske glosene?
Projector
heter projektor eller prosjektor på norsk. (Før het det også projektør og prosjektør, som var vanligst i betydningen ‘lyskaster’, f.eks. prosjektører i et fjernsynsstudio, på en idrettsplass o.l.)
Alle ordene har også vært brukt om ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram lysbilder, videoer o.l. med. Formen projektor er ofte brukt i sammensetningen videoprojektor (= videokanon).
Overhead projector
er normert til overheadprojektor (nå også -prosjektor) eller bare overhead og til og med overhedd. Men det kan også hete skriftprojektor. Noen har endatil våget seg frampå med skriftkaster; det er like logisk som lyskaster er i forhold til light projector (latin projicere betyr jo ‘å kaste fram’).
Ellers har vi også lysarkframviser (se nedenfor); det er logisk, men litt langt.
Den varianten som kan koples til eksternt utstyr, kalles også videokanon.
Foil eller slide
kan hete transparent eller lysark. Det siste kan godt brukes metaforisk om rent digitale ark, men her er jo også ganske enkelt lysbilde mulig. I konteksten kan ark eller bilde være nok. Slide show kan være lysbildeframvisning.
Foil er ikke tatt inn i ordbøkene i betydningen ‘lysark’, men det er unektelig mye brukt på den måten.
Finst det eit godt norsk ord for multitasking, altså at ein gjer fleire ting i same slengen? Samslenging?
Orda multitaskar og multitasking er nokså innarbeidde hos dei fleste no.
Fleiroppgåvekøyring (fleroppgavekjøring) er vanleg på norsk om det at to eller fleire oppgåver blir utførte samtidig på ein datamaskin.
Det islandske ordet er forresten fjölverkavinnsla (‘mangverksarbeid’).
Fleiroppgåvekøyring høver ikkje som nemning for menneskeleg multitasking. Ein person som driv med slikt, kan kallast multitaskar eller med eit forslag frå publikum: parallellpuslar.
Vi har frå før ordet mangsyslar, men det blir gjerne brukt i vidare tyding, altså ikkje om det å gjera fleire ting heilt samtidig. Ein som gjer fleire ting i same slengen, kunne saktens kallast ein samslengjar (samslenger), men vi trur nok ikkje at eit slikt ord vil bli teke i bruk.
Kom gjerne med andre framlegg.
Opp gjennom åra har eg høyrt særleg byfolk tala om practical jokes, som om det var eit reint engelsk fenomen. No snakkar dei unge om prank, som om det var eit heilt nytt fenomen (dei uttalar det prænk). Men før alle fekk fjernsyn her i grenda, dreiv vi mykje med slike aktivitetar. Vi kalla det pretter eller spikk. Men det er kanskje ikkje rekna som korrekt norsk?
Det er ikkje noko gale med orda prette og spikk.
Dette er nokså utbreidde ord. Det finst òg mange andre ord for liknande lureri i norsk. Vi tek ein liten gjennomgang nedanfor.
Strek og stykke er mykje nytta som andrelekk i samansetjingar:
Strek kan òg brukast åleine.
Desse to orda er dekkjande nok, men nokre av streka (eller strekane, kjønnet er valfritt) kan òg stå for lureri som ikkje har humoristisk siktemål. I verste fall kan det vera snakk om meinstrek med leie konsekvensar. (Merk forresten at strek og stykke kan vera positive òg, jf. ord som genistrek og meisterstykke.)
Dette er ord som ikkje er like dekkjande alle stader. Smeit er lite utbreidd, og fiff (jf. fiffig) har meir eller mindre mista den aktuelle tydinga. Fynte har den rette tydinga i somme dialektar, men kan òg vise til andre løgne påfunn og fakter (jf. finte, som nok er same ordet).
Puss og pek er velkjende ord i bokmål òg. Puds finst dessutan i dansk; det kjem frå mellomlågtysk pusse, putze. Bokmålsordboka forklarar det med ‘skøyerstrek’. Det heiter som kjent å spela nokon eit puss. Pek kan òg heite peik på nynorsk, men i denne tydinga er det faktisk vanlegast med monoftong, òg i dialektar der det heiter å peika eller peike. Bokmålsordboka forklarar pek med ‘puss, narrestrek’. Ein gjer nokon eit pek.
Endeleg har vi prette og spikk, som er det tradisjonelle i mange dialektar for prank og practical joke. Klikkar du på spikk her, ser du at ordet er utbreidd i heile landet, frå flatbygdene på Austlandet, ned til Lista og heilt opp til Berlevåg i nord. Ei prette (pluss eit prett) er vel så utbreidd, jamvel om det ikkje står så eksplisitt i ordboka. Det finst òg eit ordtak med ordet: Den som gjer ei prette, kan vente ei prette att. Ein gjer altså nokon ei prette, men ein kan òg prette nokon (verb); det er notert både frå Nord-, Vest- og Midt-Noreg.
Det er så at spikk og prette òg kan ha ei vidare tyding, men dei dekkjer dei engelske orda heilt. Om de ikkje har noko betre å ta dykk til, kan de reint språkleg sett trygt halde fram med pretter i staden for pranks.
Eg har alltid trudd at det heitte cherrytomatar, etter det engelske cherry tomatoes, som eg reknar med kjem av at dei er på storleik med kirsebær. Men eit nettsøk synte at orda vert nytta om einannan. Hadde det ikkje vore greiare om det beint fram heitte kirsebærtomat?
Du har rett, det heiter cherrytomat, ikkje sherrytomat.
Kirsebærtomat vart elles nytta ein del i norsk før det vi med ein vri på ein filmtittel kan kalla the attack of the cherry tomatoes. Søk i basen nb.no etter «kirsebærtomater». Det er ikkje mykje som tyder på at desse tomatane kjem att.
Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel: «Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.»
Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger: «Jeg lener mot at Liverpool taper» eller «Jeg lener mot å si ja».
Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg «heller til eller mot at Liverpool vinner» og jeg «heller mot å si ja». Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?
Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards.
På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap.
Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.).
Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards).
Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.
Finnes det et norsk ord for photoshoot?
Fotoopptak og fotoøkt er gode alternativer.
Fotoseanse er et lån fra fransk fra slutten av sekstiåra. Det blir fremdeles brukt, og det passer bedre i norsk rettskrivning enn photoshoot. Men aller best passer fotoopptak, fotoøkt og, når det er aktuelt, fotojakt.
Det ser ut til at fotoshoot stod på trykk første gang i 1998 (se nb.no). Nedenfor er utviklingen i selve forholdet mellom synonymene i et aviskorpus ved nb.no (søk i november 2019). Fotoøkta var ikke til stede i kildetilfanget da bildet ble tatt, men fosser fram på Internett.

Kva er det norske ordet som skal brukast i staden for shoppingsenter?
Språkrådet har før tilrådd butikksenter, men kjøpesenter har vunne fram, og det er heilt i orden.
I Norsk markedsføringsordbok (1981), utarbeidd av ei nemnd med representantar for Statistisk sentralbyrå, Noregs Handelshøgskole og Norsk språkråd, står butikksenter som norsk term for shopping center.
Nedanfor er resultatet av eit søk i aviskjelder på nb.no (NB n-gram).

Fyrste belegg på butikksenter er frå 1944, fyrste belegg på kjøpesenter er frå 1953.
Fleire av kjøpesentra har storsenter i namnet.
Hva kan en bruke på norsk i stedet for cheerleader?
Man kan nok bruke heialeder, men man bør vurdere publikum først.
Fenomenet cheerleading har særlig vært knyttet til typiske USA-idretter som amerikansk fotball og dreier seg om å lede heiingen på lag som deltar i konkurranser. I dag er cheerleading også etablert som en egen sport.
Det er i utgangspunktet slett ikke om å gjøre å ha norske ord for alle opprinnelig utenlandske skikker, men i dag arrangeres det jo norgesmesterskap i denne sporten, så det er rimelig at du spør.
Finst det eit norsk ord for dock og docking station?
Det hadde vore heilt greitt med berre dokk, sjå artikkelen «Over dokka etter vann». Elles er ordet dokkingstasjon i bruk òg.
Etter at Jonas Gahr Støre i 2008 gav ut en bok med tittelen «Å gjøre en forskjell», er dette uttrykket blitt stadig mer brukt om det å bidra med noe ekstraordinært og/eller bety noe spesielt i en sammenheng. Men er det riktig norsk?
Dette er ganske klart et oversettelseslån fra engelsk, men det kan vanskelig kalles galt, og det er sikkert kommet for å bli. Det betyr likevel ikke at du har noen plikt til å like eller bruke formuleringen.
Hovedproblemet med uttrykket er at det ikke hører til tradisjonell norsk språkbruk å si at en person (aktivt) gjør en forskjell. Uttrykket er fremdeles fremmed for mange.
Hvis det fantes et(t) opplagt dekkende alternativ, ville Språkrådet trolig ha anbefalt dette alternativet, særlig i tekster fra det offentlige, som Språkrådet kan ha en viss innflytelse over. Slik er det ikke, så vi kan bare råde folk til å vurdere ulike eksisterende uttrykk og gjerne tenke seg om to ganger.
Selv om uttrykket er motepreget og delvis importert, fantes det en viss grammatisk grobunn for det i norsk fra før. Vi ser litt nærmere på det grunnlaget nedenfor. Det er mange detaljer, så dette er bare for spesielt interesserte. Kom gjerne med kommentarer.
Vi kan begynne med en titt på de viktigste relevante tradisjonelle forskjells-uttrykkene i norsk:
1 å gjøre forskjell på/mellom a og b, som er å forskjellsbehandle (f.eks. folk) på ulike måter
Dette uttrykket er gammelt (i dialekt og nynorsk heter det også gjera skil(nad)).
2 å gjøre en forskjell mellom a og b i betydningen gjøre en distinksjon, altså skille logisk mellom
Dette er også gammelt, og mindre brukt i dag (på bokmål brukes gjerne skjelne), så artikkelen «en» kommer neppe herfra. (Saklig beslektet er å se/vite forskjell på, som på nynorsk også heter å vita/sjå skil(nad) på.)
3 at noe gjør (en) (stor/liten) forskjell i betydningen ‘endrer saken, utfallet; gjør noe fra eller til’
Dette uttrykket har vært i bruk lenge, men merk at artikkelen «en» var mindre brukt her før. (Uttrykksmåten er også gammel i nynorsk og dialekter: Det gjer ingen skilnad om dampen er blanda med luft eller ikkje; eller det gjer same skilet ‘går ut på det same’.)
I tillegg har vi fått mer og mer av
å utgjøre en forskjell. Eksempel: «Størrelsen på klørne utgjør den viktigste forskjellen mellom krabbeartene.» Dette uttrykket brukes i økende grad på bekostning av bl.a. «er forskjellen». Det kan knyttes til (3) ovenfor: Størrelsen kan gjøre stor forskjell i et slagsmål. (Det kan også knyttes til (2): På grunn av den «utgjorte» forskjellen kan man se forskjell og om nødvendig gjøre en forskjell mellom krabber av det ene og det andre slaget.)
På engelsk har vi blant annet de to uttrykkene nedenfor (fra ordnett.no). Vi har laget en annen nummerering enn i ordboka for å få det til å passe med lista ovenfor.
3 that makes all the difference eller that makes a great (deal of) difference ‘det gjør stor forskjell, det forandrer saken, det er hele forskjellen’
4 to make a difference = ‘å bety noe’ osv.
Merk at (3) har en norsk ekvivalent med ordet forskjell i, mens (4), som er det uttrykket du spør om, tradisjonelt oversettes ved hjelp av helt andre ord når subjektet er en person. (I dette tilfellet passer å bety noe.)
Den enkleste forklaringen på at vi har fått uttrykket å gjøre en forskjell, er rett og slett at det er et oversettelseslån av det engelske uttrykket i 4. Men det kan også ha litt grunnlag eller støtte i norsk.
Men det er lett å tenke seg en bro fra (3) til (4), med grunnlag i sammensetningen utgjøre + økt bruk av artikkelen en i uttrykk (3). Det er jo ikke langt fra «det kan (ut)gjøre en forskjell» (= ‘det kan spille en rolle’) til «du kan gjøre en forskjell ... » (= «du kan spille en rolle», i betydningen ‘bety noe’). Tar vi utgangspunkt i krabbe-eksempelet, er det i (4) ikke lenger (de store) klørne som (ut)gjør en forskjell, men krabben med de store klørne som vil gjøre en forskjell.
Vi har flere tradisjonelle uttrykk for to make a difference i positiv betydning. Vi kan snakke om å gjøre noe viktig eller gjøre noe som monner, vi utretter ting og får til det og det. Også det å ville forandre ting er oftest positivt ment. Videre gjør vi nytte for oss, og sammen med andre bidrar vi. Men noe av dette kan i dag smake for mye av hardt arbeid eller plikt, og det framhever ikke subjektet. Å ville «gjøre en forskjell» handler nok også litt om å ville sette spor etter seg, å synes og gjøre seg gjeldende – å spille en rolle i dobbel forstand.
Nedenfor ser vi bruken av en del uttrykk i henholdsvis bokkilder og aviskilder fra de siste tiårene (nb.no). Diagrammene skal her bare vise forholdet mellom uttrykkene (de absolutte tallene er underordnet). Vi ser at «gjøre en forskjell» gjør vei i vellinga.


Er uhelse et norsk ord, og hva betyr det i så fall?
Ordet kommer fra Sverige, der ohälsa er et gammelt ord. Svenskene har ikke ordet vanhelse, så vi har her grovt sett det samme begrepet på to ulike språk.
Tradisjonelt siktet man med ohälsa til et av disse fenomenene: ‘dålig hälsa, klen hälsa, svag hälsa, sjuklighet’ (SAOB). I dag kan ordet på én gang dekke alt som strengt tatt ikke er (god) helse. Helse henger historisk sammen med å være hel. Med strenge krav til «helhet» blir uhelse et svært vidt begrep.
Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok sier om helse:
uklart og mangetydig begrep som av Verdens helseorganisasjon er definert som «en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter».
At det trengs et samlebegrep for det motsatte av (god) helse, er sikkert, og det er like sikkert at sykdom ikke er dekkende. Sykelighet brukes allerede om det motsatte av WHOs helsebegrep, men det har også snevrere betydning. På norsk har vi dessuten samlebegrepet vanhelse. Det har nok først og fremst vist til sterkere plager enn dagens uhelse gjør, kanskje fordi tålegrensa var høyere i gamle dager.
I en oppgave i idrettsvitenskap har vi funnet en god framstilling av ohälsa (våre uthevinger nedenfor):
Ohälsa är ett vanligt förekommande begrepp som bl.a. används som ett samlingsnamn för den ersättningsberättigade ohälsa som omfattas av socialförsäkringssystemet. I andra sammanhang kan ohälsobegreppet ha andra betydelser. I Janlerts folkhälsovetenskapliga lexikon (2000 s237) återfinns följande tre definitioner:
- Tillstånd av lättare sjukdom eller försvagade kroppsfunktioner
- Detsamma som sjukdom
- Motsatsen till hälsa
Biomedicinska inriktningar tar stöd i den första definitionen, dvs. man är antingen sjuk eller har hälsa. Har man hälsa förväntas man kunna arbeta (Ekberg 2000). I de andra två definitionerna kan en individ, mer eller mindre, ha hälsa och sjukdom samtidigt och det är dessa definitioner som de humanistiska teorierna anammar (Medin & Alexandersson 2000).
Ohälsobegreppet används ofta som en synonym till sjukdom och för att det ska innefatta alla olika dimensioner tar man hjälp av engelskans illness, disease och sickness vilka har lite olika innebörd. Sammanfattningsvis är hälsa och ohälsa två komplexa begrepp som kan ha flera olika betydelser (Medin & Alexandersson 2000).
Selv om helse har støtte i svensk og brukes en del i dansk, har vanhelse verken støtte i dansk eller svensk. Vanhelse er typisk for norsk, og det er nok en historisk grunn til at vanhelse ikke er en opplagt term i helsestellet. Norsk fagspråk har sterke røtter i dansk. Ennå er ikke engang helse helt innarbeidet for det gamle sundhed(stilstand) og helbred.
Likevel var vanhelse i over hundre år et velfungerende motstykke til helse i skrift (se for eksempel Nasjonalatlas for Norge: Helse). Men så ble det rammet av tidsåndens følsomhet for ord som begynner på van-. Aversjon mot van- er nok et språksosialt faktum, men ikke noe språkvitenskapelig krav. Vanhelse kunne godt ha dekket det svenske uhelse; og hvis det ble brukt like mye, kunne det ha fungert like nøytralt. Fagmiljøet har likevel valgt å åpne for uhelse, jf. disse artiklene i Store norske leksikon og Tidsskrift for Den norske legeforening. Etter som uhelse blir innarbeidet, vil stadig flere oppfatte vanhelse som gammeldags og «sterkt». Dessuten vil uhelse kanskje bli innlånsspesialisert, altså tilpasset en faglig nisje, slik at det etter hvert blir umulig å oppfatte ordene som synonyme. Vanhelse vil på sin side kanskje bli redusert til kraftig skranting av tradisjonelt slag.
Er det noe direkte galt med uhelse, da? Ikke formelt. Ordet kunne i prinsippet når som helst oppstått på norsk, for u + helse er helt normal ordlaging. Det har også funnes dialektalt, og det svarer bra til uhelsig ‘ikkje frisk’ eller ‘usunn’, som har vært brukt ved siden av vanhelsig. Uhelse er dessuten brukt sporadisk i litteraturen, trolig første gang i en bok av Kristofer Janson. Grunnen til at uhelse ikke spredde seg før, var at begrepet, i den grad det trengtes, var dekt av andre ord, danske eller særnorske.
Bullshit har i flere tiår vært et begrep innenfor forskning og filosofi, etter Harry Frankfurts kjente essay om emnet («On Bullshit»). Hva kan det kalles på norsk? Tullprat, drittpreik eller oksemøkk?
Man må kunne bruke gode gamle ord som skittsnakk, pisspreik osv. i denne spesialbetydningen, selv om disse ordene gjerne har flere betydninger. Nykonstruksjonen oksemøkk vil vi ikke anbefale.
Rent konkret kan bullshit være ‘oksemøkk’, men på norsk skiller man sjelden slik møkk fra kumøkk/kuskitt (nynorsk også kumøk/kuskit), så ordet har ikke klangbunn i norsk. Hvis man først må ha noe nytt, er det bedre å bygge på bull (se siste bolk nedenfor).
I overført betydning er bullshit ifølge Kunnskapsforlagets Stor engelsk ordbok blant annet pissprat, svada, vrøvl, tull, vås. Det er altså bare tullprat at vi mangler ord for bullshit på norsk.
Dersom shit-elementet endelig må med, har vi fra før skittsnakk (nynorsk skitsnakk) og ei hel ruke med lignende ord, noen med flere nyanser, grensende mot ‘tomprat’. Vi skal heller ikke glemme pølsevev, som er som skapt for Frankfurts spesialbegrep.
Både nylaging og lån er altså ganske unødvendig.
Nå kan det riktignok tenkes at bull i bullshit opprinnelig ikke er okse. Bull alene betydde ‘tullprat’ i engelsk før bullshit ble vanlig om det samme. Det er trolig en tilfeldighet, men også i islandsk finnes det et bull som betyr ‘tullprat’. Det uttales nærmest /buttl/. Ordet bull er også kjent fra indre Sogn, der uttalt /buddl/, med betydningene ‘bobling’, ‘skvip, søl’, ‘tullprat’. Andre steder i landet har bull hatt betydninger som ‘(vind)pust’ og ‘blaff’.
Hvis tullprat og skitsnakk ikke er bra nok, kan vi alltids låne bull fra engelsk, islandsk og norsk dialekt i betydningen ‘tullprat’. Vi kunne i teorien også ha lagt til norsk -skitt og fått bullskitt (nynorsk bullskit) med tonem 2.
Den norvagiserte formen bullskitt ble brukt allerede i 1959, men har for det meste glimret med sitt fravær siden. Enda tidligere, i 1939, stod ordet i Aftenposten med én t: «[D]e historiene som amerikanerne blandt mannskapet har fortalt, det er hvad vi sjømenn kaller for bullskit.»
I Bokmålsordboka finner man ordet brunsj, som er sammensatt av ordene breakfast og lunsj. Lunsj er jo innarbeidet på norsk, mens det vel ikke er særlig mange som bruker det engelske ordet breakfast for frokost? Hvorfor ikke innføre den norske betegnelsen frunsj, sammensatt av frokost og lunsj?
Du kan skrive frunsj, men du kan ikke være sikker på at det blir forstått.
Forslaget ditt er unektelig logisk, og det er ikke noe prinsipielt i veien for å bruke ordet frunsj. Det har vært brukt (sporadisk) i skrift i minst tjuefem år, men det har ikke slått gjennom. Det er derfor litt vanskelig å gi det plass i rettskrivningsordbøkene.
Det kan være verdt å nevne at vi har flere norske ord enn lunsj og brunsj for måltid mellom morgenmat og middag, først og fremst dugurd (av dagverd, jf. nattverd). Det har vært utbredt over det meste av landet til langt ut på nittenhundretallet, men er nesten borte nå. Det lange formiddagsmat har merkelig nok holdt seg bedre.
I vårt fagmiljø snakkar vi ofte om peer reviews. Er fagfellevurdering eit godt avløysarord for dette?
Ja, fagfellevurdering er eit godt ord for peer review.
Vi tilrår fagfellevurdering for den engelske termen peer review. Orda viser til ein prosess der vitskaplege arbeid blir vurderte av ekspertar på fagområdet. Det engelske ordet peer kan omsetjast med fagfelle i denne samanhengen. Orda fagfelle og fagfellevurdering er tekne i bruk i mange akademiske miljø. Du finn dei òg i Termportalen.
Ordet kollegavurdering kan reserverast for noko meir allment.
Les meir om dette og nærskylde omgrep i Språknytt. Sjå òg lista «På godt norsk – avløserord».
Fins det et godt norsk ord for outsourcing?
Du kan ta en titt på Wikipedia-artikkelen om utkontraktering.
Ord som nevnes her, er blant annet tjenesteutsetting og konkurranseutsetting (men merk at konkurranseutsetting ikke nødvendigvis ender med outsourcing). Se også bortsetting.
På radioen hørte jeg nylig en som kritiserte noe han kalte rænten (ræænten), og det var ikke en bergenser som snakket om styringsrenta. Hva kan dette være for et ord? Er det rant? Ordet mangler i Bokmålsordboka, og ifølge Nynorskordboka betyr det ‘trynering til gris’!
Ordet er (en) rant, men du finner det bare i de største norske ordbøkene og i engelsk-norske ordbøker. Det er et nyere lån fra engelsk a rant.
Det Norske Akademis ordbok oversetter det slik:
lang, energisk (og høyttravende) ytring; tirade
Merk tirade. Et annet ord for det samme er harang. Harang og tirade er også lånord (av eldre dato), men de har den fordelen framfor rant at de uttales slik de skrives.
Noen beslektede begreper: Når du legger ut om noe (særlig i det vide og breie), lirer av deg noe eller drar den faste remsa eller ramsa di, kan det oppfattes som «ranting». Hvis du ikke er prest, men likevel har holdt ei preike, har du ganske sikkert «ranta». Det gjelder også om du har lest noen teksten, holdt en skjennepreken eller lirt av deg ei lekse. Trolig kan de fleste former for ordflom kalles rant. Men man kan altså gjerne kalle det noe annet.
Vi skal starte en tenketank, tenkesmie eller tankesmie. Hva bør vi velge? Og i tilfelle smie: Bør det hete smia eller smien i bestemt form?
Dere kan velge selv, men bruk helst ikke tenkesmie, for det er mest naturlig å sette smie sammen med et substantiv for det som smis (f.eks. våpensmie, ljåsmie).
Danskene har valgt tænketank, svenskene tanksmedja. Da think tank ble et norsk fenomen, dominerte avløserordet tenketank i mange år, men tankesmie ser ut til å ha overtatt. Tenketank er velklingende, men tankesmie er klarere og bedre rotfestet i norsk.
Når det gjelder bestemt form av smie, er det ingen tvil om at smia har de sterkeste røttene i norsk talespråk. Den gang det krydde av smier og smeder i landet, var det nesten bare i Bergen det het smien på folkemunne. Men det finnes argumenter for smien også. Bokmålet er i senere tid oppmyket i konservativ retning slik at det nå kan hete både jenten, kuen, solen og smien. Dessuten er det tradisjon i bokmål for å bruke en-endelsen mer om åndens enn om håndens arbeid, så man kan tenke seg en arbeidsdeling mellom den konkrete smia og den «finere» tankesmien. Ulempen er at metaforen blir mindre levende når avstanden til det konkrete øker.
Tankesmia stod sterkest da ordet var ungt, men den språklig sett nykonservative formen tankesmien fikk overtaket omkring 2006. Dere kan jo vie litt av det første møtet til å drøfte hva dere bør velge.
Finst det norske ord for ishockey og puck?
Nei, i alle fall ikkje i dag.
Tidlegare blei nemninga ishockey også brukt om den sporten vi i dag kallar bandy, jf. dette klippet frå boka Ishockey (Halfdan Ditlev-Simonsen 1924):

Ditlev-Simonsen bruker altså skivespill om ishockey spela med puck. For sjølve pucken har avløysaren skive vore nemnd, og ein snakkar ikkje sjeldan om at nokon «set skiva i mål» eller liknande. Utanfor konteksten må ein nok likevel ofte presisere nærare kva det er ein meiner, og det blir fort omstendeleg.
Dei fleste er truleg nøgde med puck på norsk, særleg i talemålet, der det jo heiter /pøkk/. Pøkk læt som eit vanleg norsk ord. Dette ordet er i alle fall betre enn ei lang samansetning.
Til og med i islandsk skriv dei helst íshokkí. Vi kunne ha tilpassa skrivemåten, vi òg, men forbløffande få har skrive ishåkki, endå det har stått i somme ordlister (ishokki ville vore betre). Puck heiter forresten plata på islandsk.
Jeg prøver å finne et ord som uttrykker den følelsen en kan få når noen f.eks. har en fin genser som man selv gjerne ville hatt, samtidig som man unner den andre genseren. Jeg synes misunne, misunnelig og misunnelse passer dårlig om dette. Kan jeg bruke medunne?
Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til nettopp det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det logisk sett ikke tilfører noe til unne.
Bokmålsordboka har dette (2014):
ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene
Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’!
Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp.
Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!», men det er neppe nødvendig.
Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen».
En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet.
Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye.

