Språkspørsmål og svar

Svar

Det finnes neppe noe fullt dekkende norsk uttrykk. Det er ikke galt å bruke catch-22 når det virkelig trengs, men man bør være klar over at ikke alle forstår det.

Av og til brukes catch-22 bare om ei knipe, ei klemme, et uføre eller et skårfeste, det vil si at man sitter fast. Ofte svarer det ganske bra til ordtaket «Hvor du snur deg, har du enden bak».

Men det er en spesiell hake ved catch-22-situasjoner i snevrere forstand: et paradoks eller dilemma, helst i form av betingelser som ikke kan innfris samtidig, i et rigga system.

Den opprinnelige catch-22-situasjonen er fastlåst på grunn av regler som går i ring, slik: Er man i stand til å søke den utveien som reglene tilsynelatende åpner for, har man ifølge de samme reglene bevist at man ikke har rett til å gjøre bruk av den likevel.

Bakgrunn: en hake i paragraf 22

Bakgrunnen for uttrykket finner vi i antikrigsromanen Catch-22 av Joseph Heller fra 1961. Den kom på norsk i 1963 med tittelen Paragraf 22. I seinere utgaver på norsk er tittelen endret til Catch 22. Kapittel 5 inneholder denne viktige passasjen:

Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.

«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han.
«Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.

I Stor engelsk-norsk ordbok fra Cappelen, revidert av Herberg Svenkerud (som er den norske oversetteren av boka til Heller), står det under substantivet catch i betydning 7:

7 (tricky condition): a) felle (eks. there is a catch in it [≈ det ligger noe under] this question); there is a catch in it (or: somewhere) det stikker noe under; det er noe lureri med det b) aber, hake; (eks. there is a catch in it); Catch 22 [etter romanen av samme navn et meget benyttet uttrykk for at det alltid viser seg å være en hake ved alle ting, en bortgjemt «paragraf» som blir brukt mot en]

Lesere kan gjerne sende inn andre forslag.

Svar

Projector
heter projektor eller prosjektor på norsk. (Før het det også projektør og prosjektør, som var vanligst i betydningen ‘lyskaster’, f.eks. prosjektører i et fjernsynsstudio, på en idrettsplass o.l.)

Alle ordene har også vært brukt om ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram lysbilder, videoer o.l. med. Formen projektor er ofte brukt i sammensetningen videoprojektor (= videokanon).

Overhead projector
er normert til overheadprojektor (nå også -prosjektor) eller bare overhead og til og med overhedd. Men det kan også hete skriftprojektor. Noen har endatil våget seg frampå med skriftkaster; det er like logisk som lyskaster er i forhold til light projector (latin projicere betyr jo ‘å kaste fram’).

Ellers har vi også lysarkframviser (se nedenfor); det er logisk, men litt langt.

Den varianten som kan koples til eksternt utstyr, kalles også videokanon.

Foil eller slide
kan hete transparent eller lysark. Det siste kan godt brukes metaforisk om rent digitale ark, men her er jo også ganske enkelt lysbilde mulig. I konteksten kan ark eller bilde være nok. Slide show kan være lysbildeframvisning.

Foil er ikke tatt inn i ordbøkene i betydningen ‘lysark’, men det er unektelig mye brukt på den måten.

Svar

Orda multitaskar og multitasking er nokså innarbeidde hos dei fleste no.

Fleiroppgåvekøyring (fleroppgavekjøring) er vanleg på norsk om det at to eller fleire oppgåver blir utførte samtidig på ein datamaskin.

Det islandske ordet er forresten fjölverkavinnsla (‘mangverksarbeid’).

Fleiroppgåvekøyring høver ikkje som nemning for menneskeleg multitasking. Ein person som driv med slikt, kan kallast multitaskar eller med eit forslag frå publikum: parallellpuslar.

Vi har frå før ordet mangsyslar, men det blir gjerne brukt i vidare tyding, altså ikkje om det å gjera fleire ting heilt samtidig. Ein som gjer fleire ting i same slengen, kunne saktens kallast ein samslengjar (samslenger), men vi trur nok ikkje at eit slikt ord vil bli teke i bruk.

Kom gjerne med andre framlegg.

Svar

Det er ikkje noko gale med orda prette og spikk.

Dette er nokså utbreidde ord. Det finst òg mange andre ord for liknande lureri i norsk. Vi tek ein liten gjennomgang nedanfor.

Stykke og strek

Strek og stykke er mykje nytta som andrelekk i samansetjingar:

• apestrek, fantestrek, gapestrek, narrestrek, rampestrek, revestrek, skalkestrek, skøyarstrek ofl.
• fantestykke, gapestykke, skjelmsstykke ofl.

Strek kan òg brukast åleine.

Desse to orda er dekkjande nok, men nokre av streka (eller strekane, kjønnet er valfritt) kan òg stå for lureri som ikkje har humoristisk siktemål. I verste fall kan det vera snakk om meinstrek med leie konsekvensar. (Merk forresten at strek og stykke kan vera positive òg, jf. ord som genistrek og meisterstykke.)

Smeit, fiff og fynte

Dette er ord som ikkje er like dekkjande alle stader. Smeit er lite utbreidd, og fiff (jf. fiffig) har meir eller mindre mista den aktuelle tydinga. Fynte har den rette tydinga i somme dialektar, men kan òg vise til andre løgne påfunn og fakter (jf. finte, som nok er same ordet).

Puss og pek

Puss og pek er velkjende ord i bokmål òg. Puds finst dessutan i dansk; det kjem frå mellomlågtysk pusse, putze. Bokmålsordboka forklarar det med ‘skøyerstrek’. Det heiter som kjent å spela nokon eit puss. Pek kan òg heite peik på nynorsk, men i denne tydinga er det faktisk vanlegast med monoftong, òg i dialektar der det heiter å peika eller peike. Bokmålsordboka forklarar pek med ‘puss, narrestrek’. Ein gjer nokon eit pek.

Spikk og prette – og å prette

Endeleg har vi prette og spikk, som er det tradisjonelle i mange dialektar for prank og practical joke. Klikkar du på spikk her, ser du at ordet er utbreidd i heile landet, frå flatbygdene på Austlandet, ned til Lista og heilt opp til Berlevåg i nord. Ei prette (pluss eit prett) er vel så utbreidd, jamvel om det ikkje står så eksplisitt i ordboka. Det finst òg eit ordtak med ordet: Den som gjer ei prette, kan vente ei prette att. Ein gjer altså nokon ei prette, men ein kan òg prette nokon (verb); det er notert både frå Nord-, Vest- og Midt-Noreg.

Det er så at spikk og prette òg kan ha ei vidare tyding, men dei dekkjer dei engelske orda heilt. Om de ikkje har noko betre å ta dykk til, kan de reint språkleg sett trygt halde fram med pretter i staden for pranks.

Svar

På ein måte har ordet alltid funnest på nynorsk: føredøme (= ‘eksempel til etterfølgelse’). To andre framlegg frå oss er bestepraksis og mønsterpraksis.

Mønsterpraksis blir nytta i somme offentlege etatar. Modellpraksis (modelpraksis) er i bruk på dansk; modell kan jo tyde ‘førebilete’.

Den som veit om best practice, kjenner utan vidare att bestepraksis. Det bør ikkje vere eit krav at eit norsk avløysarord svarer til det engelske ordet nærmast ledd for ledd, men det er jo inga ulempe heller.

Andre og litt meir omstendelege alternativ kan vere anbefalt/tilrådd framgangsmåte, den beste praksisen, eksemplarisk praksis, standard framgangsmåte eller – om ein ønskjer å framheve at praksisen byggjer på erfaring – erfaringsbasert eller røynslebasert praksis.

Svar

Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards.

På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap.

Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.).

Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards).

Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.

Svar

Fotoopptak og fotoøkt er gode alternativer.

Fotoseanse er et lån fra fransk fra slutten av sekstiåra. Det blir fremdeles brukt, og det passer bedre i norsk rettskrivning enn photoshoot. Men aller best passer fotoopptak, fotoøkt og, når det er aktuelt, fotojakt.

Det ser ut til at fotoshoot stod på trykk første gang i 1998 (se nb.no). Nedenfor er utviklingen i selve forholdet mellom synonymene i et aviskorpus ved nb.no (søk i november 2019). Fotoøkta var ikke til stede i kildetilfanget da bildet ble tatt, men fosser fram på Internett.

Svar

Språkrådet har før tilrådd butikksenter, men kjøpesenter har vunne fram, og det er heilt i orden.

I Norsk markedsføringsordbok (1981), utarbeidd av ei nemnd med representantar for Statistisk sentralbyrå, Noregs Handelshøgskole og Norsk språkråd, står butikksenter som norsk term for shopping center.

Nedanfor er resultatet av eit søk i aviskjelder på nb.no (NB n-gram).

Fyrste belegg på butikksenter er frå 1944, fyrste belegg på kjøpesenter er frå 1953.

Fleire av kjøpesentra har storsenter i namnet.

Svar

Du har rett, det heiter cherrytomat, ikkje sherrytomat.

Kirsebærtomat vart elles nytta ein del i norsk før det vi med ein vri på ein filmtittel kan kalla the attack of the cherry tomatoes. Søk i basen nb.no etter «kirsebærtomater». Det er ikkje mykje som tyder på at desse tomatane kjem att.

Svar

Det hadde vore heilt greitt med berre dokk, sjå artikkelen «Over dokka etter vann». Elles er ordet dokkingstasjon i bruk òg.

Svar

Dette er ganske klart et oversettelseslån fra engelsk, men det kan vanskelig kalles galt, og det er sikkert kommet for å bli. Det betyr likevel ikke at du har noen plikt til å like eller bruke formuleringen.

Hovedproblemet med uttrykket er at det ikke hører til tradisjonell norsk språkbruk å si at en person (aktivt) gjør en forskjell. Uttrykket er fremdeles fremmed for mange.

Hvis det fantes et(t) opplagt dekkende alternativ, ville Språkrådet trolig ha anbefalt dette alternativet, særlig i tekster fra det offentlige, som Språkrådet kan ha en viss innflytelse over. Slik er det ikke, så vi kan bare råde folk til å vurdere ulike eksisterende uttrykk og gjerne tenke seg om to ganger.

Selv om uttrykket er motepreget og delvis importert, fantes det en viss grammatisk grobunn for det i norsk fra før. Vi ser litt nærmere på det grunnlaget nedenfor. Det er mange detaljer, så dette er bare for spesielt interesserte. Kom gjerne med kommentarer.

Grobunnen for uttrykket

Vi kan begynne med en titt på de viktigste relevante tradisjonelle forskjells-uttrykkene i norsk:

1 å gjøre forskjell på/mellom a og b, som er å forskjellsbehandle (f.eks. folk) på ulike måter
Dette uttrykket er gammelt (i dialekt og nynorsk heter det også gjera skil(nad)).

2 å gjøre en forskjell mellom a og b i betydningen gjøre en distinksjon, altså skille logisk mellom
Dette er også gammelt, og mindre brukt i dag (på bokmål brukes gjerne skjelne), så artikkelen «en» kommer neppe herfra. (Saklig beslektet er å se/vite forskjell på, som på nynorsk også heter å vita/sjå skil(nad) på.)

3 at noe gjør (en) (stor/liten) forskjell i betydningen ‘endrer saken, utfallet; gjør noe fra eller til’
Dette uttrykket har vært i bruk lenge, men merk at artikkelen «en» var mindre brukt her før. (Uttrykksmåten er også gammel i nynorsk og dialekter: Det gjer ingen skilnad om dampen er blanda med luft eller ikkje; eller det gjer same skilet ‘går ut på det same’.)

I tillegg har vi fått mer og mer av

å utgjøre en forskjell. Eksempel: «Størrelsen på klørne utgjør den viktigste forskjellen mellom krabbeartene.» Dette uttrykket brukes i økende grad på bekostning av bl.a. «er forskjellen». Det kan knyttes til (3) ovenfor: Størrelsen kan gjøre stor forskjell i et slagsmål. (Det kan også knyttes til (2): På grunn av den «utgjorte» forskjellen kan man se forskjell og om nødvendig gjøre en forskjell mellom krabber av det ene og det andre slaget.)

På engelsk har vi blant annet de to uttrykkene nedenfor (fra ordnett.no). Vi har laget en annen nummerering enn i ordboka for å få det til å passe med lista ovenfor.

3 that makes all the difference eller that makes a great (deal of) difference ‘det gjør stor forskjell, det forandrer saken, det er hele forskjellen’
4 to make a difference = ‘å bety noe’ osv.

Merk at (3) har en norsk ekvivalent med ordet forskjell i, mens (4), som er det uttrykket du spør om, tradisjonelt oversettes ved hjelp av helt andre ord når subjektet er en person. (I dette tilfellet passer å bety noe.)

Den enkleste forklaringen på at vi har fått uttrykket å gjøre en forskjell, er rett og slett at det er et oversettelseslån av det engelske uttrykket i 4. Men det kan også ha litt grunnlag eller støtte i norsk.

Men det er lett å tenke seg en bro fra (3) til (4), med grunnlag i sammensetningen utgjøre + økt bruk av artikkelen en i uttrykk (3). Det er jo ikke langt fra «det kan (ut)gjøre en forskjell» (= ‘det kan spille en rolle’) til «du kan gjøre en forskjell ... » (= «du kan spille en rolle», i betydningen ‘bety noe’). Tar vi utgangspunkt i krabbe-eksempelet, er det i (4) ikke lenger (de store) klørne som (ut)gjør en forskjell, men krabben med de store klørne som vil gjøre en forskjell.

Trengs uttrykket?

Vi har flere tradisjonelle uttrykk for to make a difference i positiv betydning. Vi kan snakke om å gjøre noe viktig eller gjøre noe som monner, vi utretter ting og får til det og det. Også det å ville forandre ting er oftest positivt ment. Videre gjør vi nytte for oss, og sammen med andre bidrar vi. Men noe av dette kan i dag smake for mye av hardt arbeid eller plikt, og det framhever ikke subjektet. Å ville «gjøre en forskjell» handler nok også litt om å ville sette spor etter seg, å synes og gjøre seg gjeldende – å spille en rolle i dobbel forstand.

Nedenfor ser vi bruken av en del uttrykk i henholdsvis bokkilder og aviskilder fra de siste tiårene (nb.no). Diagrammene skal her bare vise forholdet mellom uttrykkene (de absolutte tallene er underordnet). Vi ser at «gjøre en forskjell» gjør vei i vellinga.

Svar

Ordet kommer fra Sverige, der ohälsa er et gammelt ord. Svenskene har ikke ordet vanhelse, så vi har her grovt sett det samme begrepet på to ulike språk.

Tradisjonelt siktet man med ohälsa til et av disse fenomenene: ‘dålig hälsa, klen hälsa, svag hälsa, sjuklighet’ (SAOB). I dag kan ordet på én gang dekke alt som strengt tatt ikke er (god) helse. Helse henger historisk sammen med å være hel. Med strenge krav til «helhet» blir uhelse et svært vidt begrep.

Helsebegrepet og motstykket

Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok sier om helse:

uklart og mangetydig begrep som av Verdens helseorganisasjon er definert som «en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter».

At det trengs et samlebegrep for det motsatte av (god) helse, er sikkert, og det er like sikkert at sykdom ikke er dekkende. Sykelighet brukes allerede om det motsatte av WHOs helsebegrep, men det har også snevrere betydning. På norsk har vi dessuten samlebegrepet vanhelse. Det har nok først og fremst vist til sterkere plager enn dagens uhelse gjør, kanskje fordi tålegrensa var høyere i gamle dager.

Det svenske ohälsebegrepet

I en oppgave i idrettsvitenskap har vi funnet en god framstilling av ohälsa (våre uthevinger nedenfor):

Ohälsa är ett vanligt förekommande begrepp som bl.a. används som ett samlingsnamn för den ersättningsberättigade ohälsa som omfattas av socialförsäkringssystemet. I andra sammanhang kan ohälsobegreppet ha andra betydelser. I Janlerts folkhälsovetenskapliga lexikon (2000 s237) återfinns följande tre definitioner:

• Tillstånd av lättare sjukdom eller försvagade kroppsfunktioner
• Detsamma som sjukdom
• Motsatsen till hälsa

Biomedicinska inriktningar tar stöd i den första definitionen, dvs. man är antingen sjuk eller har hälsa. Har man hälsa förväntas man kunna arbeta (Ekberg 2000). I de andra två definitionerna kan en individ, mer eller mindre, ha hälsa och sjukdom samtidigt och det är dessa definitioner som de humanistiska teorierna anammar (Medin & Alexandersson 2000).

Ohälsobegreppet används ofta som en synonym till sjukdom och för att det ska innefatta alla olika dimensioner tar man hjälp av engelskans illness, disease och sickness vilka har lite olika innebörd. Sammanfattningsvis är hälsa och ohälsa två komplexa begrepp som kan ha flera olika betydelser (Medin & Alexandersson 2000).

Vanhelse i utakt med tida og nabofolkene

Selv om helse har støtte i svensk og brukes en del i dansk, har vanhelse verken støtte i dansk eller svensk. Vanhelse er typisk for norsk, og det er nok en historisk grunn til at vanhelse ikke er en opplagt term i helsestellet. Norsk fagspråk har sterke røtter i dansk. Ennå er ikke engang helse helt innarbeidet for det gamle sundhed(stilstand) og helbred.

Likevel var vanhelse i over hundre år et velfungerende motstykke til helse i skrift (se for eksempel Nasjonalatlas for Norge: Helse). Men så ble det rammet av tidsåndens følsomhet for ord som begynner på van-. Aversjon mot van- er nok et språksosialt faktum, men ikke noe språkvitenskapelig krav. Vanhelse kunne godt ha dekket det svenske uhelse; og hvis det ble brukt like mye, kunne det ha fungert like nøytralt. Fagmiljøet har likevel valgt å åpne for uhelse, jf. disse artiklene i Store norske leksikon og Tidsskrift for Den norske legeforening. Etter som uhelse blir innarbeidet, vil stadig flere oppfatte vanhelse som gammeldags og «sterkt». Dessuten vil uhelse kanskje bli innlånsspesialisert, altså tilpasset en faglig nisje, slik at det etter hvert blir umulig å oppfatte ordene som synonyme. Vanhelse vil på sin side kanskje bli redusert til kraftig skranting av tradisjonelt slag.

Grammatisk greit

Er det noe direkte galt med uhelse, da? Ikke formelt. Ordet kunne i prinsippet når som helst oppstått på norsk, for u + helse er helt normal ordlaging. Det har også funnes dialektalt, og det svarer bra til uhelsig ‘ikkje frisk’ eller ‘usunn’, som har vært brukt ved siden av vanhelsig. Uhelse er dessuten brukt sporadisk i litteraturen, trolig første gang i en bok av Kristofer Janson. Grunnen til at uhelse ikke spredde seg før, var at begrepet, i den grad det trengtes, var dekt av andre ord, danske eller særnorske.

Svar

Man kan nok bruke heialeder, men man bør vurdere publikum først.

Fenomenet cheerleading har særlig vært knyttet til typiske USA-idretter som amerikansk fotball og dreier seg om å lede heiingen på lag som deltar i konkurranser. I dag er cheerleading også etablert som en egen sport.

Det er i utgangspunktet slett ikke om å gjøre å ha norske ord for alle opprinnelig utenlandske skikker, men i dag arrangeres det jo norgesmesterskap i denne sporten, så det er rimelig at du spør.

Svar

Du kan skrive frunsj, men du kan ikke være sikker på at det blir forstått.

Forslaget ditt er unektelig logisk, og det er ikke noe prinsipielt i veien for å bruke ordet frunsj. Det har vært brukt (sporadisk) i skrift i minst tjuefem år, men det har ikke slått gjennom. Det er derfor litt vanskelig å gi det plass i rettskrivningsordbøkene.

Det kan være verdt å nevne at vi har flere norske ord enn lunsj og brunsj for måltid mellom morgenmat og middag, først og fremst dugurd (av dagverd, jf. nattverd). Det har vært utbredt over det meste av landet til langt ut på nittenhundretallet, men er nesten borte nå. Det lange formiddagsmat har merkelig nok holdt seg bedre.

Svar

Ja, fagfellevurdering er eit godt ord for peer review.

Vi tilrår fagfellevurdering for den engelske termen peer review. Orda viser til ein prosess der vitskaplege arbeid blir vurderte av ekspertar på fagområdet. Det engelske ordet peer kan omsetjast med fagfelle i denne samanhengen. Orda fagfelle og fagfellevurdering er tekne i bruk i mange akademiske miljø. Du finn dei òg i Termportalen.

Ordet kollegavurdering kan reserverast for noko meir allment.

Les meir om dette og nærskylde omgrep i Språknytt. Sjå òg lista «På godt norsk – avløserord».

Svar

Du kan ta en titt på Wikipedia-artikkelen om utkontraktering.

Ord som nevnes her, er blant annet tjenesteutsetting og konkurranseutsetting (men merk at konkurranseutsetting ikke nødvendigvis ender med outsourcing). Se også bortsetting.

Svar

Man må kunne bruke gode gamle ord som skittsnakk, pisspreik osv. i denne spesialbetydningen, selv om disse ordene gjerne har flere betydninger. Nykonstruksjonen oksemøkk vil vi ikke anbefale.

Rent konkret kan bullshit være ‘oksemøkk’, men på norsk skiller man sjelden slik møkk fra kumøkk/kuskitt (nynorsk også kumøk/kuskit), så ordet har ikke klangbunn i norsk. Hvis man først må ha noe nytt, er det bedre å bygge på bull (se siste bolk nedenfor).

Nok av tulleord fra før

I overført betydning er bullshit ifølge Kunnskapsforlagets Stor engelsk ordbok blant annet pissprat, svada, vrøvl, tull, vås. Det er altså bare tullprat at vi mangler ord for bullshit på norsk.

Dersom shit-elementet endelig må med, har vi fra før skittsnakk (nynorsk skitsnakk) og ei hel ruke med lignende ord, noen med flere nyanser, grensende mot ‘tomprat’. Vi skal heller ikke glemme pølsevev, som er som skapt for Frankfurts spesialbegrep.

Både nylaging og lån er altså ganske unødvendig.

Norsk bull

Nå kan det riktignok tenkes at bull i bullshit opprinnelig ikke er okse. Bull alene betydde ‘tullprat’ i engelsk før bullshit ble vanlig om det samme. Det er trolig en tilfeldighet, men også i islandsk finnes det et bull som betyr ‘tullprat’. Det uttales nærmest /buttl/. Ordet bull er også kjent fra indre Sogn, der uttalt /buddl/, med betydningene ‘bobling’, ‘skvip, søl’, ‘tullprat’. Andre steder i landet har bull hatt betydninger som ‘(vind)pust’ og ‘blaff’.

Hvis tullprat og skitsnakk ikke er bra nok, kan vi alltids låne bull fra engelsk, islandsk og norsk dialekt i betydningen ‘tullprat’. Vi kunne i teorien også ha lagt til norsk -skitt og fått bullskitt (nynorsk bullskit) med tonem 2.

Den norvagiserte formen bullskitt ble brukt allerede i 1959, men har for det meste glimret med sitt fravær siden. Enda tidligere, i 1939, stod ordet i Aftenposten med én t: «[D]e historiene som amerikanerne blandt mannskapet har fortalt, det er hvad vi sjømenn kaller for bullskit.»

Svar

Dere kan velge selv, men bruk helst ikke tenkesmie, for det er mest naturlig å sette smie sammen med et substantiv for det som smis (f.eks. våpensmie, ljåsmie).

Danskene har valgt tænketank, svenskene tanksmedja. Da think tank ble et norsk fenomen, dominerte avløserordet tenketank i mange år, men tankesmie ser ut til å ha overtatt. Tenketank er velklingende, men tankesmie er klarere og bedre rotfestet i norsk.

Når det gjelder bestemt form av smie, er det ingen tvil om at smia har de sterkeste røttene i norsk talespråk. Den gang det krydde av smier og smeder i landet, var det nesten bare i Bergen det het smien på folkemunne. Men det finnes argumenter for smien også. Bokmålet er i senere tid oppmyket i konservativ retning slik at det nå kan hete både jenten, kuen, solen og smien. Dessuten er det tradisjon i bokmål for å bruke en-endelsen mer om åndens enn om håndens arbeid, så man kan tenke seg en arbeidsdeling mellom den konkrete smia og den «finere» tankesmien. Ulempen er at metaforen blir mindre levende når avstanden til det konkrete øker.

Tankesmia stod sterkest da ordet var ungt, men den språklig sett nykonservative formen tankesmien fikk overtaket omkring 2006. Dere kan jo vie litt av det første møtet til å drøfte hva dere bør velge.

Svar

Nei, i alle fall ikkje i dag.

Tidlegare blei nemninga ishockey også brukt om den sporten vi i dag kallar bandy, jf. dette klippet frå boka Ishockey (Halfdan Ditlev-Simonsen 1924):

Ditlev-Simonsen bruker altså skivespill om ishockey spela med puck. For sjølve pucken har avløysaren skive vore nemnd, og ein snakkar ikkje sjeldan om at nokon «set skiva i mål» eller liknande. Utanfor konteksten må ein nok likevel ofte presisere nærare kva det er ein meiner, og det blir fort omstendeleg.

Dei fleste er truleg nøgde med puck på norsk, særleg i talemålet, der det jo heiter /pøkk/. Pøkk læt som eit vanleg norsk ord. Dette ordet er i alle fall betre enn ei lang samansetning.

Til og med i islandsk skriv dei helst íshokkí. Vi kunne ha tilpassa skrivemåten, vi òg, men forbløffande få har skrive ishåkki, endå det har stått i somme ordlister (ishokki ville vore betre). Puck heiter forresten plata på islandsk.

Svar

Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til nettopp det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det logisk sett ikke tilfører noe til unne.

Bokmålsordboka har dette (2014):

ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene

Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’!

Situasjon og presisjon

Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp.

Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!», men det er neppe nødvendig.

Medunne og unnelig

Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen».

En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet.

Misunnelse har lenge vært tvetydig

Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye.

Svar

Ordet er (en) rant, men du finner det bare i de største norske ordbøkene og i engelsk-norske ordbøker. Det er et nyere lån fra engelsk a rant.

Det Norske Akademis ordbok oversetter det slik:

lang, energisk (og høyttravende) ytring; tirade

Merk tirade. Et annet ord for det samme er harang. Harang og tirade er også lånord (av eldre dato), men de har den fordelen framfor rant at de uttales slik de skrives.

Noen beslektede begreper: Når du legger ut om noe (særlig i det vide og breie), lirer av deg noe eller drar den faste remsa eller ramsa di, kan det oppfattes som «ranting». Hvis du ikke er prest, men likevel har holdt ei preike, har du ganske sikkert «ranta». Det gjelder også om du har lest noen teksten, holdt en skjennepreken eller lirt av deg ei lekse. Trolig kan de fleste former for ordflom kalles rant. Men man kan altså gjerne kalle det noe annet.

Svar

Ordet kan brukes i faglig sammenheng hvis det er nødvendig, men vurder alltid først om fortelling er dekkende. De fleste som bruker ordet, velger å skrive et narrativ, og slik er det tatt inn i enkelte ordbøker.

Adjektivet narrativ er behandlet slik i Bokmålsordboka:

narrativ (fra lat. av narrare ‘fortelle’) fortellende; som gjelder handlingsgangen i en fortelling

Det betyr altså ‘(som gjelder det) fortellende’, ‘fortellings-’. Eksempel: narrativ struktur, narrativ analyse.

Substantivet er behandlet slik:

narrativ ‘fortelling’ (i flertall: narrativ eller narrativer)

– med eksempelet landets nasjonale narrativ.

I samfunnsdebatten brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig.

Uttrykket grand narratives oversettes gjerne med de store fortellingene på norsk. Et annet ord for disse er metanarrativer.

Vurdering

Substantivet narrativ blir brukt mer og mer i norsk i spesialbetydninger av fortelling. I den grad ordet har en selvstendig og nødvendig funksjon i fagspråket, bør det selvfølgelig brukes der, så presist som mulig, ved siden av adjektivet narrativ og verbalsubstantivet narrasjon.

Det er imidlertid ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmennspråket. Det kan dessuten bli oppfattet som jålete.

Vi har ikke oversikt over hvordan ordet brukes i litteraturvitenskapen i dag. Vi kan imidlertid slå fast at substantivet ikke var et oppslagsord i Kunnskapsforlagets Litteraturvitenskapelig leksikon så sent som i 1997.

Eksempler og statistikk

Her er tre eksempler på bruk i norske aviser:

Nedenfor finner du bruksstatistikk, nærmere bestemt treff i artikler (nb.no) ved søk etter bestemt form «narrativet». («Narrativen» kommer først på banen etter 2000.)

Svar

Alle variantene er tillatt, men bruk helst nettside.

Nettside, vebbside og webside brukes om hverandre i allmennspråket. Nettside og webside er klart mest brukt. Et søk i avisdatabasen Retriever i 2013 gav 5926 treff på nettside mot 247 på webside.

Språkrådets datatermgruppe anbefaler termen nettside, se denne artikkelen i Språkrådets termwiki.

Svar

Søppeldykking er mest brukt. Det er en form for søppelsanking (som altså er et videre begrep).

Konteinerdykking/containerdykking er også foreslått. I tillegg har vi søppelslang. Det er et godt ord, men det er vanskelig å lage et greit ord for «folk som går på søppelslang» (jf. søppeldykker).

Andre elementer som kanskje kunne ha vært brukt, er auk (jf. matauk) og rasking, jf. å raske med seg og raske i betydningen ‘rote i avfall for å finne fôr’.

Nordisk ellers

På dansk heter fenomenet å skralde (skraldning), og skralling ble fort tatt i bruk på norsk da fenomenet ble kjent. Fordelen med dette ordet er at det er kort, og at det kan brukes både om aktiviteten (å skralle) og om dem som utøver den (skrallere). Problemet er at det mangler klangbunn i norsk. Det spiller nemlig på det danske skraldespand og andre skralde-ord som vi ikke har her hos oss.

Svenskene har visst ikke sluttet seg til skrallingen, men holder seg til sopdykning og containerdykning.

På islandsk er gámagrams noe brukt (gámur er konteiner og grams er gramsing).

Svar

Språkrådet har tilrådd grasrotforskning, men folkeforskning er på frammarsj.

Borgervitenskap er ikke noen dårlig oversettelse, men det kan virke vel formelt, og det har konnotasjoner til «det borgerlige» i snever forstand. Medborgervitenskap er i tyngste laget.

Språkrådet og Universitets- og høgskolerådet har framhevet grasrotforskning og grasrotforsker. Forskningsrådet har tatt i bruk folkeforskning. Det har før vært brukt om noe helt annet, men det vinner fram i den nye betydningen.