Kva er rett?
Ho drog heim for å eta og kvila.
Ho drog heim for å eta og å kvila.
Ho drog heim (både) for å eta og for å kvila.
Alt dette er grammatisk rett. Her er det berre å bruka språkkjensla.
Vel det som verkar mest praktisk og samstundes får fram den nyansen har i tankane.
Den siste varianten høver dersom ein vil understreka at nokon har to sjølvstendige føremål. Det er mest aktuelt der handling nummer to er noko heilt for seg sjølv og er formulert med fleire eller færre ord enn handling nummer ein. Ekstremt døme: «… for å sjå etter om mannen hadde stått opp, og for å eta middag».
Den andre varianten svarar til /for å eta å å sova/ i talemålet. Han fell kanskje mellom to stolar. Den fyrste varianten er oftast dekkjande.
Det viktigaste er at du ikkje skriv *å eta å kvila, sjølv om det er det du seier. Det vi har føre den siste infinitiven her, er ikkje infinitivsmerket å, men bindeordet (konjunksjonen) og, uttalt /å/. Dette og-et samordnar to infinitivar under eitt infinitivsmerke.
Skal jeg ut og eller å spise i kveld?
Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.
Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år.
Glem for et øyeblikk alt du har lært om den såkalte fortidsprøven. Den fungerer ikke her.
På norsk er det som kjent helt vanlig å si «Jeg skal ut» uten noe verb i infinitiv etter hjelpeverbet skal. Vi underforstår et bevegelsesverb i infinitiv før ut, for eksempel dra eller gå. Det er nærliggende å tenke at det er det samme vi gjør når vi sier «Jeg skal ut _ spise». Vi får:
Jeg skal (gå) ut og spise.
Og er sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Gå ut (eller bare ut) er innledningen til det som nevnes etterpå. I mange dialekter har gå ut og smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/.
Før i tida brukte man gjerne bare å (som gjerne ble skrevet at) i stedet for for å (jf. engelsk to, ikke for to). Dette er såkalt hensiktsinfinitiv.
Man kunne bruke å + infinitiv også etter et verb i presens eller preteritum:
Jeg går ut å spise
Jeg gikk ut å spise
Ikke mange ville skrevet det i dag. Uttrykket består altså ikke lenger fortidsprøven, som går ut på å bøye det første verbet i preteritum og se om det andre verbet kan bli stående i infinitiv. Det vanlige i dag er enten
Jeg går ut for å spise
Jeg gikk ut for å spise
eller, med verbene bøyd i samme tid:
Jeg går ut og spiser
Jeg gikk ut og spiste
(naturligvis med og uttalt /å/)
Siden vi ikke sier «jeg gikk ut å spise», er det liten grunn til å tro at vi bruker denne hensiktsinfinivitiven i «skal (gå) ut _ spise».
Regelen gjelder også for lignende uttrykk, som inn og, ned og, bort og, hjem og.
Er bruken av «og» i romantittelen «Ut og stjæle hester» riktig, eller skulle det vært brukt «å» her?
Det er helt riktig med «og». Det samme gjelder formuleringer som «skal ut og reise», «ut og spise» og lignende.
Riktignok er stjæle en infinitiv, og derfor ville kanskje noen vente infinitivsmerket å her. Men og kan også stå mellom to sideordnede infinitiver, som her: «Det er viktig å spise og (å) drikke før man stjeler hester».
Mange har lært den såkalte fortidsprøven og mener den taler for å. Prøven går ut på å sette det første verbet i fortid (preteritum). Hvis det andre verbet må bli stående uendret i infinitiv, er å riktig, som her:
Infinitiv: å like _ stjele
Fortidsprøve: Jeg likte _ stjal. (Feil!)
Riktig: Jeg likte _ stjele.
Altså: å stjele
Vi prøver med ut + stjele:
Infinitiv: å skulle ut _ stjele
Fortidsprøve: Jeg skulle ut _ stjal. (Feil!)
Riktig: Jeg skulle ut _ stjele.
Vi skulle vente å. Men vi skriver likevel og. Grunnen er at vi regner med et underforstått dra e.l. foran ut:
Infinitiv: å dra ut _ stjele
Fortidsprøve: Jeg dro ut og stjal. (Riktig)
Vi beholder sideordningen med og når vi setter et hjelpeverb foran:
Jeg skulle (dra) ut og stjele.
Vi beholder og når vi sløyfer det første hovedverbet (dra).
Hadde det stått «… ut for å stjæle …», ville å vært det eneste korrekte. Men da ville tittelen vært en annen, med sterkere understreking av hensikt og vilje. I gamle dager kunne å (før: at) alene bety ‘for å’ (jf. engelsk to), såkalt hensiktsinfinitiv eller formålsinfinitiv (eksempel: «han var kommen at frelse dem»). Derfor finner vi fremdeles ofte formuleringen ut å i norske tekster.
Hvis det skulle finnes en språklig feil i tittelen, måtte det være skrivemåten stjæle for stjele, som rettskrivningen krever. Men den er bevisst valgt for å gi tittelen et muntlig og dialektfarget preg, og dette fungerer utmerket. I skjønnlitteratur finnes det egentlig ingen regler mot slikt. En mer tradisjonell østlandsform i den samme leia er forresten stæla, som det het i eldre Oslo-mål.
Hva er riktig her? Og hva med «være snill Å/OG»?
Hvis du vil gardere deg mot kritikk, bør du velge mellom disse to variantene:
Infinitiv:
1) være snill og hjelpe
2) være så snill å hjelpe
Imperativ:
1) vær snill og hjelp
2) vær så snill å hjelpe
Preteritum:
1) var snill og hjalp
2) var så snill å hjelpe
Om det står snill, gild, grei eller vennlig, spiller ingen rolle for det grammatiske. Altså kan det hete både: Vær vennlig og hjelp meg! og Vær så vennlig å hjelpe meg!
Noen hevder at varianten
være/vær/var snill å hjelpe
er ugrammatisk, men det er for sterkt sagt. Særlig på nynorsk og i dialekt er det tradisjon for denne formuleringen i tillegg til de andre.
Se utdypning på nettsidene våre, der det også er åpnet for:
vær så og snill og hjelp
Denne kombinasjonen har lang tradisjon i skriftspråket selv om den ikke består den såkalte fortidsprøven helt uten anmerkninger.
Heter det 1) skynd deg og spis, 2) skynd deg å spis eller 3) skynd deg å spise?
Alternativ 2 er galt. Etter infinitivsmerket å må vi ha infinitiv av verbet (spise). Alternativ 3 er det tryggeste valget, særlig der betydningen endrer seg lite hvis vi skyter inn «med» foran «å», som i skynde seg (med) å spise. Ofte må alternativ 1 også godtas.
Alternativ 3 tåler den såkalte fortidsprøven. Hvis vi setter skynde i preteritum (hun skyndte seg å spise), blir spise stående i infinitiv:
infinitiv: å skynde seg å spise
presens: skynder seg å spise
preteritum: skyndte seg å spise
imperativ: skynd deg å spise
Vi anbefaler å + infinitiv der «med» passer i teorien. (Preposisjonen «med» bør sløyfes der den ikke trengs.) Men det er i strengeste laget å si at skynd deg og spis er galt.
Bruker vi «(med) å», fokuserer vi på hvor raskt handlingen skal utføres (ovenfor: å spise raskt). Når vi heller fokuserer på det å bli klar til eller raskt ferdig med noe, bruker vi ofte og, særlig muntlig og særlig i imperativ:
Skynd deg og bli ferdig! Skynd deg og meld deg på!
Selv om uttrykkene med og ikke tåler omskrivning til infinitiv, må vi godta dem ved siden av disse variantene med å:
Skynd deg å bli ferdig! Skynd deg å melde deg på!
I forbindelse med komme er det ekstra god grunn til å velge og: Skynd deg og kom! Men Skynd deg å komme! brukes også.
Skal det være «å» eller «og» i de følgende setningene?
«Trenger dere et sted å være?» «Trenger dere et sted å samles i nærmiljøet?»
Det riktige er «… et sted å …».
Både være og samles er her verb i infinitiv (det siste dessuten i passiv). Disse infinitivene er ikke sideordnet med noe annet ledd; det står ikke f.eks. å leve og (å) dø. Siden «og» med få unntak står mellom tydelig sideordnede og likeartede ord eller ledd, kan vi nokså trygt utelukke det alternativet.
Det er altså tale om underordning, og da er det god sjanse for at det er infinitivsmerket vi har med å gjøre. Infinitivene å være og å samles er grammatisk sett del av en substantivfrase der et sted er frasekjernen (som i prinsippet kan stå alene). Infinitivene er underordnet kjernen, de er en nærmere bestemmelse av hva slags sted det er tale om. Infinitivskonstruksjoner som er del av nominalfraser, beholder alltid infinitivsmerket (subjunksjonen) å.
Vi finner også støtte i engelsk, der det heter a place to …, ikke a place and ….
Hva er riktig: «Jeg er så å si ferdig» eller «Jeg er så og si ferdig»? Og hvorfor?
Det riktige er «Jeg er så å si ferdig».
Så betyr her ‘således, slik’. Med litt juks kan vi se uttrykket som en forkorting av en større konstruksjon: (for) så(ledes) å si (det), altså for å si det slik.
Konjunksjonen og betyr så å si det samme som pluss. Vi tipper du er enig i at «så pluss si» ikke gir god mening? I så fall har du en grei huskeregel.
Uttrykket finnes også på andre språk: «so to speak» (engelsk), «så att säga» (svensk) osv.
Du kan lese mer om dette på nettsidene våre.
Heter det «Pakka er klar til å hentes» eller «Pakka er klar til og hentes»?
Det riktige er å: «Pakka er klar til å hentes».
Å står bare foran verb i infinitiv, mens og binder sammen sideordnede ord eller ordgrupper (i infinitiv eller ikke). Eksempel: «Jeg skal hente og åpne pakka.»
I ditt eksempel bindes ikke to sideordnede ord eller uttrykk sammen, så og passer ikke her.
Det finnes to slags infinitivsformer av verb: aktiv infinitiv (stå, synge, hente osv.) og passiv infinitiv (stås, synges, hentes osv.). I denne setningen er hentes altså passiv infinitiv.
Det er forresten helt greit og kanskje vel så naturlig å skrive «Pakka er klar til henting».
Skal det være å eller og i eksempler som «Jeg skal til byen [å/og] handle»? På engelsk ville jeg brukt to her, ikke and: «I’m going to town to do some shopping».
Det er riktig med og her.
Her bruker norsk og engelsk litt forskjellige konstruksjoner. Engelsk har underordning, som gir to. Engelsk to kan for øvrig oversettes med for å (som i «Jeg skal dra til byen for å handle»).
Norsk på sin side har grammatisk sett gjerne sideordning (med og), selv om det er et element av semantisk underordning. I setningen
jeg skal til byen og handle
er det underforstått en infinitiv, dra eller gå:
jeg skal [dra] til byen og handle
At vi har grammatisk sideordning med og i den fullstendige formuleringen, bekreftes av fortidsprøven. Den gir fortidsform (preteritum) på begge verbene:
jeg drog til byen og handlet
Altså ikke
*jeg drog til byen å handle
Jeg stusser litt over følgende setning: «Språkprofilen hjelper oss å skrive klart og korrekt.» Jeg har lyst til å sette inn et «til» etter «oss».
Og hva med «Jeg hjelper folk med å finne fram i butikken» kontra «Jeg hjelper folk å finne fram i butikken»?
Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon.
En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes.
Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det:
Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen.
Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål:
Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske.
Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med).
Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes.
Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i:
Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …)
Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt:
Hjelp oss i arbeidet med det og det.
Heter det virkelig «Vil du være med å forme morgendagens løsninger?» I mine ører skurrer det kraftig!
Det er ikke galt, men vi holder en knapp på «med og», eventuelt «med på å», i alle fall når det er entydig.
Det vanlige rådet har gått ut på å velge mellom være med og og være med på å. Man kan trygt holde seg til de alternativene. Men være med å er gammelt i skriftspråket, og den såkalte fortidsprøven (med «var» i preteritum) viser at begge deler går an:
1 du var med og formet dem (samme form, nemlig preteritum, derfor «og»)
2 du var med å forme dem (ulike former, derfor «å»)
Nedenfor følger utdyping for spesielt interesserte.
«Og» indikerer grammatisk sideordning. Det er det vi bruker når vi nevner to atskilte handlinger. Men i norsk bruker vi ofte grammatisk sideordning til å uttrykke logisk underordning. I dette tilfellet uttrykker det første verbalet et aspekt ved det andre, nærmere bestemt delaktighet i formingen.
Forskjellen mellom grammatisk sideordning med og uten logisk underordning blir tydeligere med nektelse:
Du var ikke med og formet det (= logisk underordning; ett «ikke» står til begge verbene)
Du var ikke med og formet det (heller) ikke (= sideordning)
Uttalen eller konteksten sørger for at «være med og» blir rett forstått. På papiret kan likevel «være med og» isolert sett være tvetydig, se for eksempel på disse to tolkningene:
Han var med og plaget oss
a) ‘han var med (noen på) å plage oss’
b) ‘han var med (noen/oss) – og dessuten plaget han oss’
I det siste tilfellet er sideordningen både grammatisk og logisk. Nektelsen krever da to «ikke» eller et «hverken … eller».
Flere konstruksjoner som nå har formell sideordning med «og», har tidligere hatt underordning med det siste verbet ubøyd, altså i infinitiv. I mange tilfeller har vi gått helt bort fra underordningen, for eksempel er det ikke lenger normal norsk å si «Vi gikk ut å spise».
Historien er en litt annen når det gjelder «være med å». Ikke bare har denne uttrykksmåten lang tradisjon, men den består altså fortidsprøven fremdeles: Fremdeles sier og skriver man gjerne «han/hun var med å grunnlegge …» ved siden av «han/hun var med og grunnla …». Men det skurrer kanskje for flere om en skyter inn noe før infinitivsmerket: «han/hun var med meg å grunnlegge …»?
På nettsidene til Språkrådet og i annen språkriktighetslitteratur har «være med og» oftest vært anbefalt (se f.eks. Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (2002), s. 168). Det er greit, men noen ganger har «være med å» blitt omtalt nærmest som en feil. Det er ikke rimelig.
Konklusjonen er uansett at «være med og» er det tryggeste valget.
Søk